Problemet er at vi flere ganger dømmer en pakke som vi får, ut ifra hvilket innpakningspapir som er brukt. Det kan ofte slå tilbake.
Noen ganger kan man være skråsikker på hva innholdet vil være, men så ender opp med å få seg noen overraskelser i stedet.
Slike situasjoner har jeg vært ute for titt og stadig.
Ut i fra min funksjonshemming og måten kroppen min ter seg (tilbake til vepsebolet), kan det være litt vanskelig å se hva som befinner seg på innsiden. Da kan være litt som å bli «innpakket» i gråpapir. Du kan aldri helt vite hva du får...
Jeg skjønner at folk kan bli usikker på meg når vi møtes for første gang; Jeg hadde jammen vært ganske skeptisk selv til tider, for det kan jo se ut som om jeg har tenkt å angripe alle på min veg.
Det var dette med å gripe fatt i det første og det beste. Og ikke være like god på gi slipp...
Noen ganger kan man jo prise seg lykkelig hvis man fortsatt har alle klærne i behold, etter å ha vært med meg.
Det er ingen selvfølge dét skal jeg si deg.
Som mange andre, er jeg av den forsiktige og litt sjenerte typen i møte med folk jeg ikke kjenner. Som gjerne kan gjøre det vanskeligere for andre å «finne ut av meg» og at de i stedet tilnærmer seg på en måte de tror er rett.
Jeg skjønner at det kan være en utfordring for eksempel for taxisjåfører, de kjører ofte mange mennesker over en kort periode og alle er kanskje helt forskjellige, med ulike forutsetninger gjerne. Da er det sikkert litt vanskelig å vite til en hver tid hvordan man skal forholde seg til hver enkelt.
Samtidig er vel dette en av flere grunner til hvorfor det er viktig å ha en nøytral og profesjonell måte å imøtekomme kundene sine på.
Denne episoden er et eksempel på hvordan en tur i taxi ikke bør være;
Jeg var som vanlig på vei til min ukentlige fysioterapi-time, taxien hentet meg og kjørte meg ned.
Alt gikk foreløpig som normalt.
Denne gangen hadde jeg med meg den elektriske rullestolen og ble festet bak i bilen.
Dermed hadde jeg full oversikt over hva som foregikk i fremfor meg.
Selv om jeg ikke alltid er så snakkesalig, betyr det jo ikke at ørene mine ikke virker. Med andre ord, får jeg med meg alt som blir sagt og i dette tilfelle var det mye i denne telefonsamtalen, som forøvrig var på høyttaler, som ikke egnet seg for unge damer.
Eller andre for den sak skyld.
Det som er mest provoserende oppi alt dette, er at slike hendelser hadde mest sannsynlig ikke funnet sted hvis en ledsager hadde reist sammen med meg.
Nå er jeg ikke akkurat den typen som sitter å lytter på andres telefonsamtaler, men man skulle jo tro at du lot være å diskutere privatlivet sitt i telefonen, på høyttaler, foran vilt fremmede.
Det var ikke noe stygt eller negativt som ble sagt, men det er gjerne ikke "knall i padden" for en ungdom høre om fremmede menns personlige liv og den flotte dame-omkretsen hans.
Det kan fort bli litt ukomfortabelt.
Jeg hadde heller foretrukket radioen i stedet liksom, men det var kanskje ikke noe bra musikk på akkurat på det tidspunktet.
Poenget mitt er at det er viktig å opptre profesjonelt i yrket sitt uansett, for man kan aldri vite hvor mye passasjeren eller kunden får med seg.
Med andre ord: fokuser på innholdet og ikke innpakningen i møte med andre, den kan jo uansett ikke komme til nytte.
Med mindre man er veldig opptatt av papir-resirkulering...
tirsdag 22. januar 2019
tirsdag 15. januar 2019
Skulle tatt med meg strikketøyet gitt
Jeg synes det alltid er veldig hyggelig når folk stopper opp på gaten å spør om jeg trenger hjelp, det kunne jo være jeg hadde fått motorstopp eller at jeg hadde mistet noe ned.
Det er gjerne lett å tro at jeg trenger en hjelpende hånd når jeg er på farten, siden det ofte kan se ut som jeg har fått den store skjelven.
Noen ganger skulle man nesten tro jeg hadde fått et helt vepsebol i genseren, visualiser dét og du har svaret på hvordan jeg til tider kan se ut.
Det at folk bryr seg og ønsker å hjelpe er jo helt supert, men det også viktig å akseptere hvis man får et «nei takk» hvis du spør om noen trenger hjelp. Gjerne første gangen.
For en stund siden var jeg på vei hjem fra tur, jeg hørte på musikk og var langt inne i min egen verden. De fleste vet hvor irriterende det er når det kommer en sang du egentlig ikke liker eller vil høre, og hver gang tenker du det samme; hvorfor slettet jeg ikke den fra listen sist?
Da er det jo bare å kjøre inn til siden, trykke neste og kjøre videre, ikke sant… Det er ikke så lett skjønner du. Hvis du først stopper, kan du være sikker på at noen skal komme deg til unnsetning.
I hvert fall hvis det blir full fyr i «vepsebolet».
De som kjenner meg vet at jeg kan være ganske sta til tider, jeg går esler en høy gang for å si det sånn. Jeg helst vil klare ting selv og spør bare om hjelp etter tiende forsøk.
Som jeg har nevnt i tidligere tekster, kan ting jeg skal gjøre noen ganger se ut som et håpløst prosjekt for utenforstående på grunn av funksjonshemmingen min.
Men jeg har full kontroll, som regel...
For eksempel i dette tilfelle, når jeg skulle skifte sang, er det litt som må gjøres før jeg kommer så langt; først må jeg kjøre inn til siden, jeg kan liksom ikke stå midt på fortauet heller.
Kjekt å være midtpunktet, men det får da være grenser.
Deretter må jeg slå av rullestolen, for jeg har en tendens til å bli litt ivrig hvis jeg er veldig konsertert og da kan armene gå i øst og vest. Og det hadde vært litt kjipt å havne i grøften liksom, tar seg ikke veldig godt ut dét akkurat.
Problemet er bare hvis jeg stopper og begynner å fomle litt, kan jeg risikere slik jeg nevnte tidligere, at forbipasserende også stopper. For det ser jo ut som om jeg har tjue veps i genseren ikke sant, og når jeg da samtidig skal prøve å sikte fingeren inn på mobilskjermen for å treffe riktig knapp, mens jeg har «konsefjes» ser det sikkert kjempe smart ut.
Det er bare koselig når forbipasserende spør om jeg trenger hjelp til noe, men da må de også ta høyde for at man kanskje får avslag på tilbudet.
Det er ikke for å være slem, man har gjerne bare lyst til å klare det selv. Hvis du får nei takk første gang, sier ok og går videre, er det greit.
Da trenger man kanskje ikke snu, gå tilbake for å spørre fem ganger til og få samme svar.
Jeg har blitt veldig god til å late som jeg ikke trenger hjelp når jeg er ute på tur, det er ganske lett egentlig; du bare sier det går fint og later som om du kjører videre. Helt til de er ute av syne.
Da prøver vi igjen…
Denne ganger rekker jeg å finne fram Spotify og skal akkurat til å trykke «next», men så kommer neste gjeng. De spør om jeg trenger hjelp, jeg svarer høflig nei takk, men i stedet for å ta hintet, prøver de å skubbe rullestolen som de ser er elektrisk, veier nesten 160 kilo og som forøvrig er slått av, opp en bakke.
Når de ikke har tid til å vente til man har fått svar før de handler, får de jo bare ta seg ut, tenker jeg.
I ettertid innså jeg at jeg skulle tatt med meg strikketøyet gitt, da kunne jeg i det minste gjort noe fornuftig i mellomtiden mens jeg ventet på at de skulle gjøre seg ferdig. Til slutt skjønte de at det kanskje ikke var så lett likevel og stoppet opp.
Nå fikk jeg sjansen til å skru på stolen slik at jeg kunne vise at den virket og at jeg hadde valgt å stoppe selv. Da var alt greit, jeg smilte, de smilte og gikk videre.
Det eneste problemet var at de så seg jo tilbake hvert tiende sekund, ikke sant, så jeg måtte bare smyge meg videre til de hadde rundet svingen.
Femten minutter senere kunne jeg endelig stoppe i ro og fred slik at jeg fikk byttet sang.
Vel fornøyd med musikken, kunne jeg fortsette hjemturen.
Essensen jeg ønsker å få frem med denne historien, er at det alltid er koselig å bli tilbudt en hjelpende hånd, men like viktig er det å kunne ta nei takk for et nei takk.
Én ting har jeg lært da; husk å slette de sangene du ikke liker på spillelisten før du legger ut på tur.
Og ha gjerne strikketøyet på lur, du vet jo aldri når du kan få bruk for det...
Det er gjerne lett å tro at jeg trenger en hjelpende hånd når jeg er på farten, siden det ofte kan se ut som jeg har fått den store skjelven.
Noen ganger skulle man nesten tro jeg hadde fått et helt vepsebol i genseren, visualiser dét og du har svaret på hvordan jeg til tider kan se ut.
Det at folk bryr seg og ønsker å hjelpe er jo helt supert, men det også viktig å akseptere hvis man får et «nei takk» hvis du spør om noen trenger hjelp. Gjerne første gangen.
For en stund siden var jeg på vei hjem fra tur, jeg hørte på musikk og var langt inne i min egen verden. De fleste vet hvor irriterende det er når det kommer en sang du egentlig ikke liker eller vil høre, og hver gang tenker du det samme; hvorfor slettet jeg ikke den fra listen sist?
Da er det jo bare å kjøre inn til siden, trykke neste og kjøre videre, ikke sant… Det er ikke så lett skjønner du. Hvis du først stopper, kan du være sikker på at noen skal komme deg til unnsetning.
I hvert fall hvis det blir full fyr i «vepsebolet».
De som kjenner meg vet at jeg kan være ganske sta til tider, jeg går esler en høy gang for å si det sånn. Jeg helst vil klare ting selv og spør bare om hjelp etter tiende forsøk.
Som jeg har nevnt i tidligere tekster, kan ting jeg skal gjøre noen ganger se ut som et håpløst prosjekt for utenforstående på grunn av funksjonshemmingen min.
Men jeg har full kontroll, som regel...
For eksempel i dette tilfelle, når jeg skulle skifte sang, er det litt som må gjøres før jeg kommer så langt; først må jeg kjøre inn til siden, jeg kan liksom ikke stå midt på fortauet heller.
Kjekt å være midtpunktet, men det får da være grenser.
Deretter må jeg slå av rullestolen, for jeg har en tendens til å bli litt ivrig hvis jeg er veldig konsertert og da kan armene gå i øst og vest. Og det hadde vært litt kjipt å havne i grøften liksom, tar seg ikke veldig godt ut dét akkurat.
Problemet er bare hvis jeg stopper og begynner å fomle litt, kan jeg risikere slik jeg nevnte tidligere, at forbipasserende også stopper. For det ser jo ut som om jeg har tjue veps i genseren ikke sant, og når jeg da samtidig skal prøve å sikte fingeren inn på mobilskjermen for å treffe riktig knapp, mens jeg har «konsefjes» ser det sikkert kjempe smart ut.
Det er bare koselig når forbipasserende spør om jeg trenger hjelp til noe, men da må de også ta høyde for at man kanskje får avslag på tilbudet.
Det er ikke for å være slem, man har gjerne bare lyst til å klare det selv. Hvis du får nei takk første gang, sier ok og går videre, er det greit.
Da trenger man kanskje ikke snu, gå tilbake for å spørre fem ganger til og få samme svar.
Jeg har blitt veldig god til å late som jeg ikke trenger hjelp når jeg er ute på tur, det er ganske lett egentlig; du bare sier det går fint og later som om du kjører videre. Helt til de er ute av syne.
Da prøver vi igjen…
Denne ganger rekker jeg å finne fram Spotify og skal akkurat til å trykke «next», men så kommer neste gjeng. De spør om jeg trenger hjelp, jeg svarer høflig nei takk, men i stedet for å ta hintet, prøver de å skubbe rullestolen som de ser er elektrisk, veier nesten 160 kilo og som forøvrig er slått av, opp en bakke.
Når de ikke har tid til å vente til man har fått svar før de handler, får de jo bare ta seg ut, tenker jeg.
I ettertid innså jeg at jeg skulle tatt med meg strikketøyet gitt, da kunne jeg i det minste gjort noe fornuftig i mellomtiden mens jeg ventet på at de skulle gjøre seg ferdig. Til slutt skjønte de at det kanskje ikke var så lett likevel og stoppet opp.
Nå fikk jeg sjansen til å skru på stolen slik at jeg kunne vise at den virket og at jeg hadde valgt å stoppe selv. Da var alt greit, jeg smilte, de smilte og gikk videre.
Det eneste problemet var at de så seg jo tilbake hvert tiende sekund, ikke sant, så jeg måtte bare smyge meg videre til de hadde rundet svingen.
Femten minutter senere kunne jeg endelig stoppe i ro og fred slik at jeg fikk byttet sang.
Vel fornøyd med musikken, kunne jeg fortsette hjemturen.
Essensen jeg ønsker å få frem med denne historien, er at det alltid er koselig å bli tilbudt en hjelpende hånd, men like viktig er det å kunne ta nei takk for et nei takk.
Én ting har jeg lært da; husk å slette de sangene du ikke liker på spillelisten før du legger ut på tur.
Og ha gjerne strikketøyet på lur, du vet jo aldri når du kan få bruk for det...
torsdag 10. januar 2019
På tre hjul i svingene
Å være aktiv og opprettholde en god form er noe som står høyt hos de fleste, meg selv inkludert
Enten man trener én gang i uken eller fem, gjør det en forskjell.
Alle har ulike måter å være aktiv på, enten man jogger, driver med idrett, går på treningssenter eller gjør øvelser hjemme.
Jeg kan ikke akkurat ta benkpress og løfte flere kilos vekter, det hadde ikke vært særlig sikkert for min egen del og i hvert fall ikke de andre rundt. Søk dekning folkens, jeg skal trene!
Samtidig er det ikke så lett å få like mye ut av en slik økt, som en annen. Heldigvis finnes det andre alternativer jeg kan bruke i stedet.
Et av disse alternativene er; sykling.
For en stund siden fikk jeg ny ligge-sykkel, det er en sykkel hvor man sitter i et slags sete med styring plassert på hver side.
Det er samme løsning i forhold til pedal-ordning og tråkking, bare man ikke trør nedover men fremfor seg.
Til min fordel og andres irritasjonsmoment, har min sykkel elektrisk hjelpemotor. Noe som gir meg et ganske stort forsprang i de fleste motbakker.
Men syklingen har ikke bare gjort meg mer aktiv, den har også vært med på å øke selvfølelsen min ute blant folk og hvordan andre tilnærmer seg meg på.
Det er nemlig stor forskjell fra når jeg kommer rullende i en stol, enn på tre hjul i svingene.Folk hilser!
Egentlig er det ganske fascinerende å se forskjellen på hvordan du blir møtt på, i forhold til hvilket fremkomst middel man bruker.
Man skulle tro at det ikke spilte noen rolle, men det gjør det altså;
Ofte når jeg er ute å farter i rullestolen støter jeg på store øyner og lange, alvorlige blikk.
Enkelte hilser, men noen ser ut som de har truffet på et spøkelse eller mannen med ljåen i egen person. Jeg er faktisk ikke så skummel egentlig, men hvem vet
Mens de gangene jeg har vært ute på sykkel, har pipen hatt en annen lyd.
Da smiler alle og skal kommentere hvor flott det er at jeg sykler og kommer meg ut, det er nesten kjendis-tilstander! Kanskje litt overdrevent, men sier ikke nei takk til oppmerksomheten heller
Det er som om alle plutselig ser meg som person og ikke et hjelpemiddel med noen oppi. Denne positive responsen har vært med på å øke selvfølelsen min betraktelig og gir meg motivasjonen til å fortsette.
Å slippe frykten for hvordan man blir sett eller for hva andre tenker når de ser deg, er nesten som å kvitte seg med flere kilo fra skuldrene.
Man føle seg mye lettere når man ikke alltid trenger å overbevise folk at du faktisk kan du også.
Det er ikke verst å føle seg ti kilo lettere før man har begynt treningen. Snakk om luksus ass!
Ønsker alle et riktig godt nyttår og en fin uke videre!
Enten man trener én gang i uken eller fem, gjør det en forskjell.
Alle har ulike måter å være aktiv på, enten man jogger, driver med idrett, går på treningssenter eller gjør øvelser hjemme.
Jeg kan ikke akkurat ta benkpress og løfte flere kilos vekter, det hadde ikke vært særlig sikkert for min egen del og i hvert fall ikke de andre rundt. Søk dekning folkens, jeg skal trene!
Samtidig er det ikke så lett å få like mye ut av en slik økt, som en annen. Heldigvis finnes det andre alternativer jeg kan bruke i stedet.
Et av disse alternativene er; sykling.
For en stund siden fikk jeg ny ligge-sykkel, det er en sykkel hvor man sitter i et slags sete med styring plassert på hver side.
Det er samme løsning i forhold til pedal-ordning og tråkking, bare man ikke trør nedover men fremfor seg.
Til min fordel og andres irritasjonsmoment, har min sykkel elektrisk hjelpemotor. Noe som gir meg et ganske stort forsprang i de fleste motbakker.
Men syklingen har ikke bare gjort meg mer aktiv, den har også vært med på å øke selvfølelsen min ute blant folk og hvordan andre tilnærmer seg meg på.
Det er nemlig stor forskjell fra når jeg kommer rullende i en stol, enn på tre hjul i svingene.Folk hilser!
Egentlig er det ganske fascinerende å se forskjellen på hvordan du blir møtt på, i forhold til hvilket fremkomst middel man bruker.
Man skulle tro at det ikke spilte noen rolle, men det gjør det altså;
Ofte når jeg er ute å farter i rullestolen støter jeg på store øyner og lange, alvorlige blikk.
Enkelte hilser, men noen ser ut som de har truffet på et spøkelse eller mannen med ljåen i egen person. Jeg er faktisk ikke så skummel egentlig, men hvem vet
Mens de gangene jeg har vært ute på sykkel, har pipen hatt en annen lyd.
Da smiler alle og skal kommentere hvor flott det er at jeg sykler og kommer meg ut, det er nesten kjendis-tilstander! Kanskje litt overdrevent, men sier ikke nei takk til oppmerksomheten heller
Det er som om alle plutselig ser meg som person og ikke et hjelpemiddel med noen oppi. Denne positive responsen har vært med på å øke selvfølelsen min betraktelig og gir meg motivasjonen til å fortsette.
Å slippe frykten for hvordan man blir sett eller for hva andre tenker når de ser deg, er nesten som å kvitte seg med flere kilo fra skuldrene.
Man føle seg mye lettere når man ikke alltid trenger å overbevise folk at du faktisk kan du også.
Det er ikke verst å føle seg ti kilo lettere før man har begynt treningen. Snakk om luksus ass!
Ønsker alle et riktig godt nyttår og en fin uke videre!
Det er tanken som teller
Nå nærmer julen seg med stormskritt og de fleste av oss er nok godt igang med julehandelen allerede. Enkelte er kanskje til og med ferdige.
Flere har gjerne forberedt lange lister med ting de ønsker seg, mens andre har kanskje litt kortere ønskelister.
Noen har kanskje planlagt å kjøpe noe stort til sine nærmeste, mens andre nøyer seg gjerne med det små.
Uansett er det tross alt tanken som teller, men dét tror jeg mange ofte glemmer...
Jeg har i hvert fall det siste året begynt å føle på et slags press om at gavene jeg gir må være så «flotte», og hvis man ikke betaler i dyre dommer for presangen, så er det ikke godt nok.
Selv er jeg en ganske kreativ person og liker å gi hjemmelagde julegaver, enten det er noe jeg har skrevet, laget for hånd eller strikket.
Ja, det tar gjerne lengre tid å lage julegavene enn å kjøpe dem og de er kanskje ikke like fancy eller moderne som den nye iPaden i butikken.
Men hva med alle de timene man har lagt ned i denne hjemmelagde gaven?
Det må jo være minst like dyrt som det man finner i butikkene, man betalte gjerne ikke med tusenlapper, men det ligger gjerne flere uker med energi og krefter bak denne gaven.
Tanken på at noen har satt av så mye av tiden sin for å gjøre i stand en presang til deg, gir jo en større glede. Enn at de bare kjøper noe på måfå eller for at prisen skal innfri.
Samtidig er det alltid kjekkere å få noe man kan dra nytte av og kan være til glede for personen.
Istedenfor å gi noe vedkommende egentlig ikke har bruk for eller som man vet kommer til å bli plassert bakerst i skapet.
Essensen jeg forsøker å få frem i dette innlegget er at man ikke må være så opptatt av å gi den dyreste presangen, eller at gaven din ikke er det nyeste på markedet.
Som jeg sa tidligere; Det er tanken som teller!
Med dette ønsker jeg dere en riktig god jul, så snakkes vi igjen på nyåret :)
Flere har gjerne forberedt lange lister med ting de ønsker seg, mens andre har kanskje litt kortere ønskelister.
Noen har kanskje planlagt å kjøpe noe stort til sine nærmeste, mens andre nøyer seg gjerne med det små.
Uansett er det tross alt tanken som teller, men dét tror jeg mange ofte glemmer...
Jeg har i hvert fall det siste året begynt å føle på et slags press om at gavene jeg gir må være så «flotte», og hvis man ikke betaler i dyre dommer for presangen, så er det ikke godt nok.
Selv er jeg en ganske kreativ person og liker å gi hjemmelagde julegaver, enten det er noe jeg har skrevet, laget for hånd eller strikket.
Ja, det tar gjerne lengre tid å lage julegavene enn å kjøpe dem og de er kanskje ikke like fancy eller moderne som den nye iPaden i butikken.
Men hva med alle de timene man har lagt ned i denne hjemmelagde gaven?
Det må jo være minst like dyrt som det man finner i butikkene, man betalte gjerne ikke med tusenlapper, men det ligger gjerne flere uker med energi og krefter bak denne gaven.
Tanken på at noen har satt av så mye av tiden sin for å gjøre i stand en presang til deg, gir jo en større glede. Enn at de bare kjøper noe på måfå eller for at prisen skal innfri.
Samtidig er det alltid kjekkere å få noe man kan dra nytte av og kan være til glede for personen.
Istedenfor å gi noe vedkommende egentlig ikke har bruk for eller som man vet kommer til å bli plassert bakerst i skapet.
Essensen jeg forsøker å få frem i dette innlegget er at man ikke må være så opptatt av å gi den dyreste presangen, eller at gaven din ikke er det nyeste på markedet.
Som jeg sa tidligere; Det er tanken som teller!
Med dette ønsker jeg dere en riktig god jul, så snakkes vi igjen på nyåret :)
Alle kan delta på sitt vis, bare man får tid
Som person er jeg ganske sporty om jeg skal si det selv; Jeg er i hvert fall glad i å være aktiv.
I tillegg har jeg et stort konkurranseinnstinkt og liker å utfordre meg selv i lag med andre.
For noen år siden begynte jeg på El-innebandy, som i hovedsak er innebandy for funksjonshemmede.
Spillets gang er i bunn og grunn det samme som i vanlig bandy, bare med noen små justeringer og det faktumet at vi bruker spesiallagde rullestoler tilpasset idretten.
Det som er så bra med blant annet denne idretten, er at det passer for hver og en.
Alle kan delta på sitt vis, bare man får tid...
Så var det denne klokken da;
Spillegleden er stor og mange smil titter frem når start-fløyten gir lyd fra seg.
På banen går stolene som det suser og alle er omtrent like ivrige etter å få ballen mål.
Men før vi kan komme i gang med selve treningen, er det noen forberedelser som må gjøres; Først og fremst trenger vi jo stolene, de står stablet i høyden (imponerende nok) inne på et lite lager. Men vi kan ikke bare ta hvilken som helst stol og dele ut.
Mange av oss, inkludert meg selv, har spesialtilpassede stoler som vi bruker og disse er vi nærmest helt avhengig av for å kunne delta på treningen.
Så hva gjør du hvis disse stolene står innerst i lageret? Jo, du begynner å grave...
Hvis du er skikkelig heldig står din stol plassert underst, eller oppå en hylle.
Så er det store spørsmålet; Har den utgravde stolen strøm? Nope, da var det på'an igjen...
Før vi kan begynne selve treningen må vi jo ha ut vant og målene vi skal bruke.
Disse står som regel innelåst på et bakrom, mens noen begynner å lete etter vaktmesteren som har nøkkelen, fortsetter de andre med å rigge til.
Etter en stund har alle kommet over i stolene sine, i tillegg har vi fått på plass vantet, målene og ballen, som ligger pent plassert på midtlinjen.
Nå er endelig trening igang; den hvite ballen dribles fra spiller til spiller og ender til slutt i motstanderens mål.
Flere gledeshyl fyller det store treningshallen og det vanker applaus fra trofaste tilskuere.
På veggen ovenfor banen henger det en stor digital tavle, på denne kan man blant annet se poengene til hjemme- og bortelaget, i tillegg til tiden som alltid løper fra oss.
Å kunne fryse tiden er vel noe alle skulle ønske var mulig noen ganger, bare synd det ikke funker i praksis.
Når vi først har kommet igang med gamet og har spilt i åtte minutter, er to blås fra dommerfløyten det siste man ønsker å høre.
Det betyr at tiden har rent ut og ryddingen står for tur.
Det var den treningen...
Da jeg først begynte med El-innebandy var treningstiden annerledes enn hva den er nå.
I starten trente vi fra kl 17:30 til 19:00, mens nå er må vi nøye oss med timen mellom 17:00 og 18:00.
På denne tiden skal altså flere rullestoler ned en etasje for å komme seg inn i hallen, da må vi i heisen, som bare har plass til en stol om gangen.
Deretter må jo de som trente før oss få muligheten til å rydde sammen, før vi kan begynne å finne frem stoler og vant som vi trenger for å spille.
En av utfordringene er at noen av oss har lengre reisevei enn andre, i tillegg har vi ulike forutsetninger som gjør at noen trenger gjerne litt mer tid for å forflytte seg fra én stol til en annen.
Når man har et behov for litt ekstra tilrettelegging for å kunne utføre aktiviteten, er det feil at det skal gå utover den tiden man har til disposisjon.
Andre kan for eksempel ta på seg fotballskoene før de går hjemmefra, eller feste karate-beltet før de setter seg inn i bilen.
Det er litt verre for vår del, vi kan liksom ikke kle på oss en innebandy-stol.
Vel, nå skal man ikke si at noe ikke går før man har prøvd da, men jeg er ganske sikker på at det ikke funker så bra...
På bakgrunn av disse forutsetningene, synes jeg det er rart og i grunn litt urettferdig at treningstiden vår blir redusert ned til seksti minutter.
Greit nok at andre gjerne klarer å utnytte denne tiden, men de har gjerne ikke like mange utfordringer å ta hensyn til.
Skulle ønske vi hadde fått muligheten til å ha en og en halv times trening i stedet.
I tillegg har jeg et stort konkurranseinnstinkt og liker å utfordre meg selv i lag med andre.
For noen år siden begynte jeg på El-innebandy, som i hovedsak er innebandy for funksjonshemmede.
Spillets gang er i bunn og grunn det samme som i vanlig bandy, bare med noen små justeringer og det faktumet at vi bruker spesiallagde rullestoler tilpasset idretten.
Det som er så bra med blant annet denne idretten, er at det passer for hver og en.
Alle kan delta på sitt vis, bare man får tid...
Så var det denne klokken da;
Spillegleden er stor og mange smil titter frem når start-fløyten gir lyd fra seg.
På banen går stolene som det suser og alle er omtrent like ivrige etter å få ballen mål.
Men før vi kan komme i gang med selve treningen, er det noen forberedelser som må gjøres; Først og fremst trenger vi jo stolene, de står stablet i høyden (imponerende nok) inne på et lite lager. Men vi kan ikke bare ta hvilken som helst stol og dele ut.
Mange av oss, inkludert meg selv, har spesialtilpassede stoler som vi bruker og disse er vi nærmest helt avhengig av for å kunne delta på treningen.
Så hva gjør du hvis disse stolene står innerst i lageret? Jo, du begynner å grave...
Hvis du er skikkelig heldig står din stol plassert underst, eller oppå en hylle.
Så er det store spørsmålet; Har den utgravde stolen strøm? Nope, da var det på'an igjen...
Før vi kan begynne selve treningen må vi jo ha ut vant og målene vi skal bruke.
Disse står som regel innelåst på et bakrom, mens noen begynner å lete etter vaktmesteren som har nøkkelen, fortsetter de andre med å rigge til.
Etter en stund har alle kommet over i stolene sine, i tillegg har vi fått på plass vantet, målene og ballen, som ligger pent plassert på midtlinjen.
Nå er endelig trening igang; den hvite ballen dribles fra spiller til spiller og ender til slutt i motstanderens mål.
Flere gledeshyl fyller det store treningshallen og det vanker applaus fra trofaste tilskuere.
På veggen ovenfor banen henger det en stor digital tavle, på denne kan man blant annet se poengene til hjemme- og bortelaget, i tillegg til tiden som alltid løper fra oss.
Å kunne fryse tiden er vel noe alle skulle ønske var mulig noen ganger, bare synd det ikke funker i praksis.
Når vi først har kommet igang med gamet og har spilt i åtte minutter, er to blås fra dommerfløyten det siste man ønsker å høre.
Det betyr at tiden har rent ut og ryddingen står for tur.
Det var den treningen...
Da jeg først begynte med El-innebandy var treningstiden annerledes enn hva den er nå.
I starten trente vi fra kl 17:30 til 19:00, mens nå er må vi nøye oss med timen mellom 17:00 og 18:00.
På denne tiden skal altså flere rullestoler ned en etasje for å komme seg inn i hallen, da må vi i heisen, som bare har plass til en stol om gangen.
Deretter må jo de som trente før oss få muligheten til å rydde sammen, før vi kan begynne å finne frem stoler og vant som vi trenger for å spille.
En av utfordringene er at noen av oss har lengre reisevei enn andre, i tillegg har vi ulike forutsetninger som gjør at noen trenger gjerne litt mer tid for å forflytte seg fra én stol til en annen.
Når man har et behov for litt ekstra tilrettelegging for å kunne utføre aktiviteten, er det feil at det skal gå utover den tiden man har til disposisjon.
Andre kan for eksempel ta på seg fotballskoene før de går hjemmefra, eller feste karate-beltet før de setter seg inn i bilen.
Det er litt verre for vår del, vi kan liksom ikke kle på oss en innebandy-stol.
Vel, nå skal man ikke si at noe ikke går før man har prøvd da, men jeg er ganske sikker på at det ikke funker så bra...
På bakgrunn av disse forutsetningene, synes jeg det er rart og i grunn litt urettferdig at treningstiden vår blir redusert ned til seksti minutter.
Greit nok at andre gjerne klarer å utnytte denne tiden, men de har gjerne ikke like mange utfordringer å ta hensyn til.
Skulle ønske vi hadde fått muligheten til å ha en og en halv times trening i stedet.
Én munn, To stemmer
En ting er når andre ikke skjønner hva du sier, men når du selv har store vansker med å forstå hva som kommer ut av din egen munn.
Da har du et problem ass! Nå er jeg back on track igjen, ønsker dere en fin uke :)
Jeg har jo allerede fortalt at det noen ganger kan være vanskelig å forstå hva jeg sier, på grunn av at kroppen ikke alltid føler for et samarbeid.
Dette gjelder ikke bare når jeg snakker med andre, jeg har faktisk opplevd å sitte å klø meg i hodet etter å for eksempel ha hørt på et lydopptak av meg selv eller sett en video der jeg prater.
Det første jeg tenker når jeg hører det er; Hva sa du nå?!
Det høres kanskje rart ut, men det føles ofte som om jeg har én munn og to stemmer.
Siden jeg har litt utfordringer med uttalen og ikke får frem alle ordene like tydelig som andre, kan det være litt verre å oppfatte det jeg vil si alltid.
Noen ganger har jeg ikke helt kunne skjønne at en enkel setning på få stavelser, kan være så utfordrende å forstå for andre. Helt til jeg hører meg selv prate;
For inni hodet mitt høres stemmen min helt annerledes ut, det er som om det skulle vært en annen person som snakket.
Det kan være akkurat som å høre venner prate, eller en hvilken som helst person på gaten.
Når jeg prater er ordene gjerne litt vanskelig å fange for andres ører, men for meg er de klokkeklare. Det gir jo egentlig mening, siden jeg vet hva jeg skal si, men likevel er det litt rart når man tenker over det; At den samme setningen kan høres så vidt forskjellig ut, i forskjellige ører.
Dette kan fort by på noen utfordringer og en dose frustrasjon, men aller mest komiske øyeblikk.
Jeg har ofte prøvd å forklare noe ganske seriøst til noen, eller stilt dem et spørsmål. Som har endt i latterkrampe eller store smil.
Det kan skyldes at de har hørt litt feil eller at jeg ikke har fått ut ordene tydelig nok.
I tillegg har det hendt at jeg forsøker å si én ting, mens mottakeren hører noe helt annet. Selv om jeg gjerne gjentar setningen flere ganger, er det som om de bare hører den samme gale setningen om og om igjen. Det kan gjerne komme av at vedkommende kanskje har stilt inn ørene ubevisst, slik at de kun hører de ordene. Eller at det jeg sier høres veldig likt noe annet.
Litt frustrerende, men ganske morsomt også til tider.
Da har du et problem ass! Nå er jeg back on track igjen, ønsker dere en fin uke :)
Jeg har jo allerede fortalt at det noen ganger kan være vanskelig å forstå hva jeg sier, på grunn av at kroppen ikke alltid føler for et samarbeid.
Dette gjelder ikke bare når jeg snakker med andre, jeg har faktisk opplevd å sitte å klø meg i hodet etter å for eksempel ha hørt på et lydopptak av meg selv eller sett en video der jeg prater.
Det første jeg tenker når jeg hører det er; Hva sa du nå?!
Det høres kanskje rart ut, men det føles ofte som om jeg har én munn og to stemmer.
Siden jeg har litt utfordringer med uttalen og ikke får frem alle ordene like tydelig som andre, kan det være litt verre å oppfatte det jeg vil si alltid.
Noen ganger har jeg ikke helt kunne skjønne at en enkel setning på få stavelser, kan være så utfordrende å forstå for andre. Helt til jeg hører meg selv prate;
For inni hodet mitt høres stemmen min helt annerledes ut, det er som om det skulle vært en annen person som snakket.
Det kan være akkurat som å høre venner prate, eller en hvilken som helst person på gaten.
Når jeg prater er ordene gjerne litt vanskelig å fange for andres ører, men for meg er de klokkeklare. Det gir jo egentlig mening, siden jeg vet hva jeg skal si, men likevel er det litt rart når man tenker over det; At den samme setningen kan høres så vidt forskjellig ut, i forskjellige ører.
Dette kan fort by på noen utfordringer og en dose frustrasjon, men aller mest komiske øyeblikk.
Jeg har ofte prøvd å forklare noe ganske seriøst til noen, eller stilt dem et spørsmål. Som har endt i latterkrampe eller store smil.
Det kan skyldes at de har hørt litt feil eller at jeg ikke har fått ut ordene tydelig nok.
I tillegg har det hendt at jeg forsøker å si én ting, mens mottakeren hører noe helt annet. Selv om jeg gjerne gjentar setningen flere ganger, er det som om de bare hører den samme gale setningen om og om igjen. Det kan gjerne komme av at vedkommende kanskje har stilt inn ørene ubevisst, slik at de kun hører de ordene. Eller at det jeg sier høres veldig likt noe annet.
Litt frustrerende, men ganske morsomt også til tider.
Du trenger ikke å gi en til henne
Jeg er en person som kan tåle mye motgang og at ting ikke alltid går min veg, sånn er jo livet. Man møter stadig motbakker og utfordringer, enten det er i form av hendelser eller andre mennesker.
Det kan være ting man opplever eller noe andre sier som vanligvis ikke er noe «big deal», men akkurat i dag var det dét siste du trengte å høre.
Enkelte ganger har man ikke helt dagen, da skal det ofte veldig lite til for at alt raser sammen.
Lørdag var en slik dag for meg;
Siden det faktisk var ganske fint vær i Bergen denne helgen, bestemte jeg meg for å ta meg en tur.
Det var egentlig ikke så folksomt ute, til tross for det fine været. Bare et par mennesker var på farten.
Som vanlig hadde jeg musikken klar og kjørte lystig ned broen i Mårdalen og krysset gangfeltet over til fortauet, lykkelig uvitende av hva som ventet på andre siden.
I mot meg kom det gående to voksne damer, i hånden holdt de noe som skulle vise seg å være brosjyrer for ulike studieretninger og så ut til å komme fra en organisasjon.
Til tross for at jeg ikke har planer om å studere med det første, kunne det vært greit å sett hva de ulike retningene kunne tilby.
Hun ene stoppet meg å spurte om jeg var interessert i en brosjyre og jeg signaliserte til at det var jeg.
Dermed rakte hun frem et eksemplar, men rett før jeg skulle ta i mot sa hun andre damen til kollegaen; Du trenger ikke å gi en til henne.
Det resulterte i at kollegaen tok tilbake brosjyren nærmest rett ut av hendene mine, deretter gikk de bare videre.
I mellomtiden satt jeg igjen ganske betuttet, uten å helt skjønne hva som traff meg.
Følelsen av tristhet og forskjellsbehandling tittet fram i øynene mine der jeg sakte begynte å bevege meg videre på turen.
Selv om jeg opp igjennom årene har vært ute for mange forskjellige situasjoner og fått kommentarer på løpende bånd, har jeg bygget opp en slags vegg som stopper utsagn som dette fra å gå inn på meg.
Men denne episoden knuste denne veggen i tusen knas og klarte å finne et smutthull å komme seg inn i tankene mine.
Det er sjelden jeg tar til tårene så lett, men denne gangen rant begeret mitt over.
Jeg håper bare historien min kan bidra til å opplyse folk om at dette ikke er greit.
Man skulle jo ha trodd at i 2018 og i dagens samfunn at vi var litt mer storsinnet enn dette.
Ikke minst dette med å være inkluderende overfor alle grupper mennesker og slutte med "å skue hunden på hårene".
Det kan være ting man opplever eller noe andre sier som vanligvis ikke er noe «big deal», men akkurat i dag var det dét siste du trengte å høre.
Enkelte ganger har man ikke helt dagen, da skal det ofte veldig lite til for at alt raser sammen.
Lørdag var en slik dag for meg;
Siden det faktisk var ganske fint vær i Bergen denne helgen, bestemte jeg meg for å ta meg en tur.
Det var egentlig ikke så folksomt ute, til tross for det fine været. Bare et par mennesker var på farten.
Som vanlig hadde jeg musikken klar og kjørte lystig ned broen i Mårdalen og krysset gangfeltet over til fortauet, lykkelig uvitende av hva som ventet på andre siden.
I mot meg kom det gående to voksne damer, i hånden holdt de noe som skulle vise seg å være brosjyrer for ulike studieretninger og så ut til å komme fra en organisasjon.
Til tross for at jeg ikke har planer om å studere med det første, kunne det vært greit å sett hva de ulike retningene kunne tilby.
Hun ene stoppet meg å spurte om jeg var interessert i en brosjyre og jeg signaliserte til at det var jeg.
Dermed rakte hun frem et eksemplar, men rett før jeg skulle ta i mot sa hun andre damen til kollegaen; Du trenger ikke å gi en til henne.
Det resulterte i at kollegaen tok tilbake brosjyren nærmest rett ut av hendene mine, deretter gikk de bare videre.
I mellomtiden satt jeg igjen ganske betuttet, uten å helt skjønne hva som traff meg.
Følelsen av tristhet og forskjellsbehandling tittet fram i øynene mine der jeg sakte begynte å bevege meg videre på turen.
Selv om jeg opp igjennom årene har vært ute for mange forskjellige situasjoner og fått kommentarer på løpende bånd, har jeg bygget opp en slags vegg som stopper utsagn som dette fra å gå inn på meg.
Men denne episoden knuste denne veggen i tusen knas og klarte å finne et smutthull å komme seg inn i tankene mine.
Det er sjelden jeg tar til tårene så lett, men denne gangen rant begeret mitt over.
Jeg håper bare historien min kan bidra til å opplyse folk om at dette ikke er greit.
Man skulle jo ha trodd at i 2018 og i dagens samfunn at vi var litt mer storsinnet enn dette.
Ikke minst dette med å være inkluderende overfor alle grupper mennesker og slutte med "å skue hunden på hårene".
Fra sommerkropp til julegodt
Julen er for mange høydepunktet i desember, vi forbinder gjerne denne tiden med snø, julesanger, julekalendere, kaldt vær og familietid.
Samtidig innebærer høytiden også dekorasjoner i butikker, på offentlige steder og i hjemmet. I Norge har vi en tradisjon for spesiell mat og drikkevarer, for eksempel julebrus, julebakst, pinnekjøtt og marsipan.
For meg blir det ikke skikkelig jul hvis ikke Lerums julebrus og marsipan står på bordet, i tillegg til mandariner og hjemmelagde pepperkaker.
Noen ting forandrer seg aldri, tradisjoner er noe av det.
Alle har vi nok faste ting vi gjør år etter år, enten det er å se på Tre nøtter til Askepott eller om du er sånn som meg som hører på Last Christmas på repet førti ganger om dagen, til dem rundt deg sin store fortvilelse.
Fra sommerkropp til julegodt
Som alle vet begynner jo førjulstiden første desember, det er da man endelig kan åpne luke nummer én i kalenderen og begynne forberedelsene mot den store kvelden.
Selv om jeg er voksen og har andre prioriteter enn da jeg var mindre, så står fortsatt julekalenderen på TV høyt på listen over dagens gjøremål denne tiden.
Det er noe ved det å samle seg foran TV-en og se kjente skikkelser som har fulgt oss til samme tid år etter år. Og som gjerne er med på å forsterke den gode følelsen av at julen nærmer seg.
Men hva skjer med disse tradisjonene når julen kommer tidligere for hvert år som går?
Mange butikker bruker salgs-teknikken hvor de spiller på følelsene til kunden, for eksempel ved å sette fram nisser og julepynt for å skape den perfekte julestemningen i butikken.
Eller å selge julebakst for en billig penge, slik at kunden skal bli fristet til å gå inn å kjøpe. Da er det også større sjanse for at kunden legger igjen penger hos dem.
Ved å bruke en slik teknikk øker gjerne butikkene salget betraktelig, siden kundene kjøper jo gjerne mer på en gang da, enn de hadde gjort midt i verste desember-kaoset.
En annen grunn til at butikkene bruker denne metoden, er for å påvirke og lokke kunden til å handle inn juledekorasjoner før enn nødvendig. Butikkene vet at mange ønsker å hamstre julemat og dekor før det travle rushet som starter rundt juletider. Dette tjener forretningen mye mer på, enn hvis de begynte salget i desember.
Personlig foretrekker jeg å få julehandelen unnagjort kanskje i slutten av november måned eller begynnelsen av desember, rett og slett fordi jeg ikke orker alt det stresset og folkehavet som følger med. Jeg synes det er stressende nok å skulle shoppe på Lagunen en lørdag liksom.
Nå til dags finner man stadig tidligere kakemenn, pepperkaker og julebrus. Jeg husker for noen år siden, da kunne man skimte julebakst og julebrus i hyllene allerede i august.
August!! Det er knapt nok to måneder siden det var badetemperatur og Mads Hansen gikk på repet.
Jeg mener det ødelegger litt av julegleden og den tradisjonen som mange gjerne vil bevare.
Det spesielle ved pepperkakene og julebrusen forsvinner liksom helt. Jeg skjønner at noen ser på dette som en gylden mulighet til å få unnagjort julehandelen og en måte for butikken å skape mersalg på. Men på samme tid er det ikke alle som er like begeistret for denne tankegangen, er det da verdt å risikere julestemningen for å fóre butikken med mer penger, når man teknisk sett ikke har bruk for julenisser og pepperkakedeig to og en halv måned i forveien?
Jeg kan garantere at det ikke er veldig fristene å få servert julens gleder på sensommeren. Årets nye kombo; Solkrem og kakemann! Snasent.
For min del kan alt som har med jul og denne høytiden vente til første desember. Det er tross alt da festen starter.
Samtidig innebærer høytiden også dekorasjoner i butikker, på offentlige steder og i hjemmet. I Norge har vi en tradisjon for spesiell mat og drikkevarer, for eksempel julebrus, julebakst, pinnekjøtt og marsipan.
For meg blir det ikke skikkelig jul hvis ikke Lerums julebrus og marsipan står på bordet, i tillegg til mandariner og hjemmelagde pepperkaker.
Noen ting forandrer seg aldri, tradisjoner er noe av det.
Alle har vi nok faste ting vi gjør år etter år, enten det er å se på Tre nøtter til Askepott eller om du er sånn som meg som hører på Last Christmas på repet førti ganger om dagen, til dem rundt deg sin store fortvilelse.
Fra sommerkropp til julegodt
Som alle vet begynner jo førjulstiden første desember, det er da man endelig kan åpne luke nummer én i kalenderen og begynne forberedelsene mot den store kvelden.
Selv om jeg er voksen og har andre prioriteter enn da jeg var mindre, så står fortsatt julekalenderen på TV høyt på listen over dagens gjøremål denne tiden.
Det er noe ved det å samle seg foran TV-en og se kjente skikkelser som har fulgt oss til samme tid år etter år. Og som gjerne er med på å forsterke den gode følelsen av at julen nærmer seg.
Men hva skjer med disse tradisjonene når julen kommer tidligere for hvert år som går?
Mange butikker bruker salgs-teknikken hvor de spiller på følelsene til kunden, for eksempel ved å sette fram nisser og julepynt for å skape den perfekte julestemningen i butikken.
Eller å selge julebakst for en billig penge, slik at kunden skal bli fristet til å gå inn å kjøpe. Da er det også større sjanse for at kunden legger igjen penger hos dem.
Ved å bruke en slik teknikk øker gjerne butikkene salget betraktelig, siden kundene kjøper jo gjerne mer på en gang da, enn de hadde gjort midt i verste desember-kaoset.
En annen grunn til at butikkene bruker denne metoden, er for å påvirke og lokke kunden til å handle inn juledekorasjoner før enn nødvendig. Butikkene vet at mange ønsker å hamstre julemat og dekor før det travle rushet som starter rundt juletider. Dette tjener forretningen mye mer på, enn hvis de begynte salget i desember.
Personlig foretrekker jeg å få julehandelen unnagjort kanskje i slutten av november måned eller begynnelsen av desember, rett og slett fordi jeg ikke orker alt det stresset og folkehavet som følger med. Jeg synes det er stressende nok å skulle shoppe på Lagunen en lørdag liksom.
Nå til dags finner man stadig tidligere kakemenn, pepperkaker og julebrus. Jeg husker for noen år siden, da kunne man skimte julebakst og julebrus i hyllene allerede i august.
August!! Det er knapt nok to måneder siden det var badetemperatur og Mads Hansen gikk på repet.
Jeg mener det ødelegger litt av julegleden og den tradisjonen som mange gjerne vil bevare.
Det spesielle ved pepperkakene og julebrusen forsvinner liksom helt. Jeg skjønner at noen ser på dette som en gylden mulighet til å få unnagjort julehandelen og en måte for butikken å skape mersalg på. Men på samme tid er det ikke alle som er like begeistret for denne tankegangen, er det da verdt å risikere julestemningen for å fóre butikken med mer penger, når man teknisk sett ikke har bruk for julenisser og pepperkakedeig to og en halv måned i forveien?
Jeg kan garantere at det ikke er veldig fristene å få servert julens gleder på sensommeren. Årets nye kombo; Solkrem og kakemann! Snasent.
For min del kan alt som har med jul og denne høytiden vente til første desember. Det er tross alt da festen starter.
Bak rammen
Noen skriver dagbok når de har noe på hjertet, mens andre prater med noen som står dem nær.
Jeg, jeg prater med bildene jeg.
Det høres gjerne helt sprøtt ut og noen tror sikkert det har tørnet helt, men det funker faktisk.
På rommet mitt har jeg mange fotografiske minner, bilder av mennesker jeg er glad i og som betyr noe for meg.
Jeg har spesielt ett bilde som kanskje betyr litt ekstra i livet mitt og som har gitt meg mye positivt opp igjennom helt siden vi ble kjent.
Dette bildet henger over sofaen min og er noe av det første jeg ser når jeg går inn og ut av rommet.
Som person tenker jeg veldig mye, og da snakker vi veldig mye. Jeg bekymrer meg for den minste detalj og har til tider mer drama inne i hodet enn man finner på Paradis Hotel.
Problemet er bare at jeg er ganske dårlig på å få utløp for alle disse tankene mine og liker ikke alltid å prate om dem med andre.
Det trenger nødvendigvis ikke å være triste tanker; det kan like gjerne være ting som gjør meg så glad at jeg holder på å sprekke, men jeg har ikke lyst at noen andre skal få vite det. Samtidig vil jeg gjerne si det ut høyt for å tømme hodet.
Mens når jeg snakker til bilder, da blir det mye lettere.
Fordi personene sitter jo der oppe i rammen, de går ingen steder og har all verdens av tid.
Kanskje det jeg synes er best, er at jeg føler personen følger med og på en måte er til stede likevel. Og det gir meg en slags befrielse og en trøst, særlig hvis man der og da egentlig skulle ønske man kunne snakke med vedkommende i person.
For å utdype dette litt bedre, har jeg forsøkt å beskrive et slikt scenario i diktet nedenfor;
Du får vite mye mer enn du tror,
der du sitter på veggen min å glor
I hjertet mitt er stedet du bor,
selv når du ikke sier et eneste ord
Det gløder av positivitet,
og du blir en flukt fra denne virkelighet
Til tider prater jeg til deg som om du var en stor poet
Selv om samtalens mening er langt fra konkret
Er det mange hemmeligheter jeg har fått delt
Alt fra gledestrall og sorg blir servert,
Fremdeles sitter du der å smiler pent
En god lytter er du kan man si,
For bak rammen er det ikke kun papir
Å få noe svar er det verre med,
men fra veggen der titter du ned
Ingen tvil om at du følger med
Som om du venter i spenning på at noe skal skje
Du har vært vitne til litt av hvert
Og et godt publikum på solokonsert
Trofast TV-kompis har du vært og,
da du voktet over meg på sofaen jeg lå
Hver dag, kveld etter kveld
Fra morgen, til dagen var på hell
Sørger du for at alt er på stell
Kanskje du får med deg alt likevel?
Jeg, jeg prater med bildene jeg.
Det høres gjerne helt sprøtt ut og noen tror sikkert det har tørnet helt, men det funker faktisk.
På rommet mitt har jeg mange fotografiske minner, bilder av mennesker jeg er glad i og som betyr noe for meg.
Jeg har spesielt ett bilde som kanskje betyr litt ekstra i livet mitt og som har gitt meg mye positivt opp igjennom helt siden vi ble kjent.
Dette bildet henger over sofaen min og er noe av det første jeg ser når jeg går inn og ut av rommet.
Som person tenker jeg veldig mye, og da snakker vi veldig mye. Jeg bekymrer meg for den minste detalj og har til tider mer drama inne i hodet enn man finner på Paradis Hotel.
Problemet er bare at jeg er ganske dårlig på å få utløp for alle disse tankene mine og liker ikke alltid å prate om dem med andre.
Det trenger nødvendigvis ikke å være triste tanker; det kan like gjerne være ting som gjør meg så glad at jeg holder på å sprekke, men jeg har ikke lyst at noen andre skal få vite det. Samtidig vil jeg gjerne si det ut høyt for å tømme hodet.
Mens når jeg snakker til bilder, da blir det mye lettere.
Fordi personene sitter jo der oppe i rammen, de går ingen steder og har all verdens av tid.
Kanskje det jeg synes er best, er at jeg føler personen følger med og på en måte er til stede likevel. Og det gir meg en slags befrielse og en trøst, særlig hvis man der og da egentlig skulle ønske man kunne snakke med vedkommende i person.
For å utdype dette litt bedre, har jeg forsøkt å beskrive et slikt scenario i diktet nedenfor;
Du får vite mye mer enn du tror,
der du sitter på veggen min å glor
I hjertet mitt er stedet du bor,
selv når du ikke sier et eneste ord
Det gløder av positivitet,
og du blir en flukt fra denne virkelighet
Til tider prater jeg til deg som om du var en stor poet
Selv om samtalens mening er langt fra konkret
Er det mange hemmeligheter jeg har fått delt
Alt fra gledestrall og sorg blir servert,
Fremdeles sitter du der å smiler pent
En god lytter er du kan man si,
For bak rammen er det ikke kun papir
Å få noe svar er det verre med,
men fra veggen der titter du ned
Ingen tvil om at du følger med
Som om du venter i spenning på at noe skal skje
Du har vært vitne til litt av hvert
Og et godt publikum på solokonsert
Trofast TV-kompis har du vært og,
da du voktet over meg på sofaen jeg lå
Hver dag, kveld etter kveld
Fra morgen, til dagen var på hell
Sørger du for at alt er på stell
Kanskje du får med deg alt likevel?
Jeg føler meg av og til som en dobbelsidig borrelås...
Du vet de dagene du føler deg litt som gelé fordi du er så sliten, eller som en tikkende bombe når du er frustrert over noe.
Vel, jeg føler meg av og til som en dobbelsidig borrelås. Kanskje til og med som superlim enkelte ganger.
Dette kan gjerne være litt slitsomt noen ganger, særlig når man ikke hadde planlagt utfallet.
Jeg er en person som ikke er så god på gi slipp på noe, i tillegg jeg har en evne til å henge meg opp i det meste. Bokstavelig talt.
Det er ikke alltid til fordel for meg kan du si, jeg kan gjerne oppfattes som klengete og ganske nærgående til tider.
Jeg mener jo ikke noe vondt med det, men jeg kan liksom ikke noe for det. Jeg bare er sånn. Hvis jeg først har fått tak på noe, så lar jeg gjerne ikke det gå sånn helt uten videre. Enten jeg vil eller ei.
Jeg har av og til sett for meg meg selv i ulike scenarioer og roller; Hva om jeg hadde vært en vesketyv? Eller en lommemann?
Jeg hadde jo blitt styrtrik på null komma niks, i tillegg hadde jeg sannsynligvis sluppet unna med det også. Det er det verste.
For hvem hadde vel trodd på anklager for at en med spasmer og ufrivillige bevegelser, hadde vært i stand til å robbe en forbipasserende?
Som jeg har fortalt i tidligere innlegg, har jeg litt utfordringer med å styre alle bevegelser i kroppen min. Det inkluderer også grip og slipp-evnen, noen ganger klarer jeg ikke å slippe taket i det hele tatt. Jeg sitter rett og slett bom fast. Ikke bare hadde jeg robbet dem for det de hadde i lommene, jeg hadde mest sannsynlig dratt med meg hele buksen deres når jeg først var igang. (Ey, ny bukse også... Bonus!)
Man kan jo bare håpe for deres del at vedkommende hadde belte på seg den dagen...
Dette med å ikke kunne gi slipp på ting, kan være ganske kjipt. Spesielt når jeg er alene eller ute blant folk jeg ikke kjenner.
Du kan jo bare tenke deg følelsen; hvis du sitter på en benk i parken og du har tatt et godt grep rundt armlene på benken. Du prøver å åpne fingrene slik at du kommer løs, men jo mer du konsentrerer deg og forsøker å løsrive grepet, jo hardere kniper du sammen. Med andre ord; du er støkk og må faktisk ha assistanse for å løse dette dilemmaet.
Du tenker sikkert at å spørre en vilt fremmed forbipasserende om å befri deg fra en benk, er sykt kleint... Jepp, det er det. Men har du noe valg? Nope.
Du vet jo ikke når spasmene gir seg, det kan gå alt ifra fem minutter til en time liksom.
Personlig synes jeg det er litt i lengste laget å sitte å vente altså, men what floats your boat...
Dessverre har det seg slik at det ikke bare er det rundt meg som får gjennomgå, jeg sitter i tillegg fast i meg selv stadig vekk;
De mest populære stedene er håret, fingeren, låret, ja, det er vel det... Egentlig er håret og låret verst, det er det som gjør mest vondt sånn sett.
Håret, fordi jeg aldri vet når jeg kan få en spasme og rykke til... (Effektiv måte å fjerne fremtidige grå hårstrå på da)
Låret, der har jeg en tendens til å bore neglene inn i huden, ta et godt tak og knipe til av alle krefter.
Det som er spennende med dette, er at jeg hele tiden finner noe nytt å henge meg opp i. Sånn sett blir jeg aldri for opphengt i kun én ting.
Kjekt med litt variasjon tenker jeg.
Vel, jeg føler meg av og til som en dobbelsidig borrelås. Kanskje til og med som superlim enkelte ganger.
Dette kan gjerne være litt slitsomt noen ganger, særlig når man ikke hadde planlagt utfallet.
Jeg er en person som ikke er så god på gi slipp på noe, i tillegg jeg har en evne til å henge meg opp i det meste. Bokstavelig talt.
Det er ikke alltid til fordel for meg kan du si, jeg kan gjerne oppfattes som klengete og ganske nærgående til tider.
Jeg mener jo ikke noe vondt med det, men jeg kan liksom ikke noe for det. Jeg bare er sånn. Hvis jeg først har fått tak på noe, så lar jeg gjerne ikke det gå sånn helt uten videre. Enten jeg vil eller ei.
Jeg har av og til sett for meg meg selv i ulike scenarioer og roller; Hva om jeg hadde vært en vesketyv? Eller en lommemann?
Jeg hadde jo blitt styrtrik på null komma niks, i tillegg hadde jeg sannsynligvis sluppet unna med det også. Det er det verste.
For hvem hadde vel trodd på anklager for at en med spasmer og ufrivillige bevegelser, hadde vært i stand til å robbe en forbipasserende?
Som jeg har fortalt i tidligere innlegg, har jeg litt utfordringer med å styre alle bevegelser i kroppen min. Det inkluderer også grip og slipp-evnen, noen ganger klarer jeg ikke å slippe taket i det hele tatt. Jeg sitter rett og slett bom fast. Ikke bare hadde jeg robbet dem for det de hadde i lommene, jeg hadde mest sannsynlig dratt med meg hele buksen deres når jeg først var igang. (Ey, ny bukse også... Bonus!)
Man kan jo bare håpe for deres del at vedkommende hadde belte på seg den dagen...
Dette med å ikke kunne gi slipp på ting, kan være ganske kjipt. Spesielt når jeg er alene eller ute blant folk jeg ikke kjenner.
Du kan jo bare tenke deg følelsen; hvis du sitter på en benk i parken og du har tatt et godt grep rundt armlene på benken. Du prøver å åpne fingrene slik at du kommer løs, men jo mer du konsentrerer deg og forsøker å løsrive grepet, jo hardere kniper du sammen. Med andre ord; du er støkk og må faktisk ha assistanse for å løse dette dilemmaet.
Du tenker sikkert at å spørre en vilt fremmed forbipasserende om å befri deg fra en benk, er sykt kleint... Jepp, det er det. Men har du noe valg? Nope.
Du vet jo ikke når spasmene gir seg, det kan gå alt ifra fem minutter til en time liksom.
Personlig synes jeg det er litt i lengste laget å sitte å vente altså, men what floats your boat...
Dessverre har det seg slik at det ikke bare er det rundt meg som får gjennomgå, jeg sitter i tillegg fast i meg selv stadig vekk;
De mest populære stedene er håret, fingeren, låret, ja, det er vel det... Egentlig er håret og låret verst, det er det som gjør mest vondt sånn sett.
Håret, fordi jeg aldri vet når jeg kan få en spasme og rykke til... (Effektiv måte å fjerne fremtidige grå hårstrå på da)
Låret, der har jeg en tendens til å bore neglene inn i huden, ta et godt tak og knipe til av alle krefter.
Det som er spennende med dette, er at jeg hele tiden finner noe nytt å henge meg opp i. Sånn sett blir jeg aldri for opphengt i kun én ting.
Kjekt med litt variasjon tenker jeg.
Ville du spist det?
Nylig så jeg en reportasje på nyhetene som viste hva de eldre fikk servert til middag ved enkelte bo- og omsorgssentre. Sannheten gjør meg oppriktig trist og ganske provosert, fordi det bidrar til å svekke livskvaliteten deres.
Ikke fordi de bare mister muligheten til å velge selv hva de har lyst å spise, men de må i tillegg ta til takke med ferdigmat og vasne grønnsaker. Som kanskje bare smaker vann og ser ut som gummi.
Vel, kanskje det kan bli litt underholdning rundt middagsbordet av det. Man kan for eksempel ha en konkurranse om hvem som har den mest elastiske gulroten, det gamle blyant-trikset i ny drakt.
Et måltid handler ikke bare om å dekke sult-behovet, det er like viktig med presentasjonen og hvordan maten blir lagt frem.
Ingen liker å få middagen servert som en smørje, der potene faller fra hverandre bare ved et øyekast eller kjøttkakene svømmer rundt i saus på tallerkenen.
Hadde det nå bare vært fiskekaker de hadde fått....
Samtidig skal smaken stå i stil med disse to faktorene også.
Jeg er nesten hundre prosent sikker på at ingen av oss andre hadde funnet oss i å spise slik mat, så hvorfor skal disse eldre menneskene gjøre det?
Jeg skjønner veldig godt at det gjerne kan være vanskelig å spise store matbiter som krever en del tyggemotstand eller harde grønnsaker.
Jeg sliter med det selv, men det betyr ikke at det er noe gøy å spise en middag der alt er most sammen eller kommet ut fra en vakumpakket pose.
Det er sikkert ingenting galt med Fjordland sin ferdigmat eller liknende merker, men det er gjerne ikke noe man har lyst å spise hver dag.
For min del for eksempel, er dette noe jeg kan spise på fjelltur eller en dag det er veldig travelt og det ikke er tid til å lage middag.
Jeg tror det er kjempeviktig at vi andre og de som er rundt i disse omgivelsene, kan sette seg litt inn i situasjonen og "bytte om på rollene".
I tillegg til å stille seg selv spørsmål som; Ville du spist det?
Hvis svaret ditt er nei, hvorfor servere det til andre da?
De er jo mennesker de også.
Ikke fordi de bare mister muligheten til å velge selv hva de har lyst å spise, men de må i tillegg ta til takke med ferdigmat og vasne grønnsaker. Som kanskje bare smaker vann og ser ut som gummi.
Vel, kanskje det kan bli litt underholdning rundt middagsbordet av det. Man kan for eksempel ha en konkurranse om hvem som har den mest elastiske gulroten, det gamle blyant-trikset i ny drakt.
Et måltid handler ikke bare om å dekke sult-behovet, det er like viktig med presentasjonen og hvordan maten blir lagt frem.
Ingen liker å få middagen servert som en smørje, der potene faller fra hverandre bare ved et øyekast eller kjøttkakene svømmer rundt i saus på tallerkenen.
Hadde det nå bare vært fiskekaker de hadde fått....
Samtidig skal smaken stå i stil med disse to faktorene også.
Jeg er nesten hundre prosent sikker på at ingen av oss andre hadde funnet oss i å spise slik mat, så hvorfor skal disse eldre menneskene gjøre det?
Jeg skjønner veldig godt at det gjerne kan være vanskelig å spise store matbiter som krever en del tyggemotstand eller harde grønnsaker.
Jeg sliter med det selv, men det betyr ikke at det er noe gøy å spise en middag der alt er most sammen eller kommet ut fra en vakumpakket pose.
Det er sikkert ingenting galt med Fjordland sin ferdigmat eller liknende merker, men det er gjerne ikke noe man har lyst å spise hver dag.
For min del for eksempel, er dette noe jeg kan spise på fjelltur eller en dag det er veldig travelt og det ikke er tid til å lage middag.
Jeg tror det er kjempeviktig at vi andre og de som er rundt i disse omgivelsene, kan sette seg litt inn i situasjonen og "bytte om på rollene".
I tillegg til å stille seg selv spørsmål som; Ville du spist det?
Hvis svaret ditt er nei, hvorfor servere det til andre da?
De er jo mennesker de også.
La det bli lys!
De fleste kjenner nok til den følelsen av å våkne opp klokken halv fire på natten og merke at noe ikke er helt som det vanligvis bruker å være. Så ligger du der å vurderer om du skal orke å krype ut av den varme dynen og gå å fikse det. For du vet innerst inne at du kommer til å irritere deg over dette hvis ikke du gjør noe med det.
For min del kan denne situasjonen bli litt mer kinkig.
Jeg har alltid foretrukket å ha et lite lysglimt på når jeg sover, slik at hvis jeg skulle våkne på natten, skal kunne i hvertfall orientere meg litt.
Da har vi gjerne lyset på i gangen utenfor rommet mitt og soveromsdøren min på gløtt.
I natt var det slått av og da skulle jo jeg selvfølgelig våkne. Først prøvde jeg å ignorere frustrasjonen over mangelen på lys, men hvis man først har begynt å tenke på det, så er det kjørt.
Det er da man gjerne virkelig skulle ønske at det kjente utsagnet; «La det bli lys» faktisk fungerte i praksis.
Du skjønner, jeg kommer meg alltids ned fra sengen. Opp igjen er litt det verre med, særlig når føttene klistrer seg fast i bakken og du risikerer å få brannsår oppå vristen herfra til Afrika hvis du sleper føttene langs gulvet på veg opp.
Jeg har jo i utgangspunktet litt redusert kontroll på kroppen min, så da kan du jo tenke deg hvordan det går når jeg, trøtt og litt i halvsvime skal krabbe først bort til lysbryteren på rommet for å kunne våkne litt og se litt bedre. I tillegg var det gjerne lurt å forsikre seg om at ikke strømmen var gått, slik at ikke planen videre var forgjeves.
Deretter kom jeg fram til at det gjerne var smart å ta på seg sokker.
Ikke bare for å forhindre brannsår, men også for lydens skyld. Uten ville det jo kommet knirkelyder, nesten som når man skraper isopor mot vindusruten.
Jeg hadde jo planer om å være så stille som mulig, siden resten av huset sov. Ikke sant?
Så da var det bare å få på seg sokkene og komme i gang med "operasjon lys".
Jeg listet meg krypene mot den halvlukkede soveromsdøren min og fortsatte ut i den lille gangen mellom min brors og mitt eget rom.
Med et stoppet jeg opp og hørte etter om det var tegn til liv... Alle sov.
Vi har en lysbryter som man kan dimme lysstyrken med og gjør at du må trykke den inn for å skru på lyset.
Etter å ha forsøkt kanskje fire ganger uten hell å trykke inn bryteren, ga jeg opp.
Det laget jo også litt lyd, så jeg bestemte meg for å gi meg mens huset fortsatt var lagt til ro.
Da var det bare å krype til sengs igjen da, bokstavelig talt.
Problemet var jo at det fortsatt var mørkt, så jeg var egentlig like langt.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte bare skru på lyset på badet, som ligger vegg i vegg med rommet mitt. Selv om det var litt sterkere, så var det i det minste lys.
Med baderomsdøren på gløtt, fikk jeg en liten lysstripe inne mot sengen.
Etter å ha lagt sokkene på plass i skuffen igjen, kunne jeg, lykkelig tilbake under dynen, sove videre.
For min del kan denne situasjonen bli litt mer kinkig.
Jeg har alltid foretrukket å ha et lite lysglimt på når jeg sover, slik at hvis jeg skulle våkne på natten, skal kunne i hvertfall orientere meg litt.
Da har vi gjerne lyset på i gangen utenfor rommet mitt og soveromsdøren min på gløtt.
I natt var det slått av og da skulle jo jeg selvfølgelig våkne. Først prøvde jeg å ignorere frustrasjonen over mangelen på lys, men hvis man først har begynt å tenke på det, så er det kjørt.
Det er da man gjerne virkelig skulle ønske at det kjente utsagnet; «La det bli lys» faktisk fungerte i praksis.
Du skjønner, jeg kommer meg alltids ned fra sengen. Opp igjen er litt det verre med, særlig når føttene klistrer seg fast i bakken og du risikerer å få brannsår oppå vristen herfra til Afrika hvis du sleper føttene langs gulvet på veg opp.
Jeg har jo i utgangspunktet litt redusert kontroll på kroppen min, så da kan du jo tenke deg hvordan det går når jeg, trøtt og litt i halvsvime skal krabbe først bort til lysbryteren på rommet for å kunne våkne litt og se litt bedre. I tillegg var det gjerne lurt å forsikre seg om at ikke strømmen var gått, slik at ikke planen videre var forgjeves.
Deretter kom jeg fram til at det gjerne var smart å ta på seg sokker.
Ikke bare for å forhindre brannsår, men også for lydens skyld. Uten ville det jo kommet knirkelyder, nesten som når man skraper isopor mot vindusruten.
Jeg hadde jo planer om å være så stille som mulig, siden resten av huset sov. Ikke sant?
Så da var det bare å få på seg sokkene og komme i gang med "operasjon lys".
Jeg listet meg krypene mot den halvlukkede soveromsdøren min og fortsatte ut i den lille gangen mellom min brors og mitt eget rom.
Med et stoppet jeg opp og hørte etter om det var tegn til liv... Alle sov.
Vi har en lysbryter som man kan dimme lysstyrken med og gjør at du må trykke den inn for å skru på lyset.
Etter å ha forsøkt kanskje fire ganger uten hell å trykke inn bryteren, ga jeg opp.
Det laget jo også litt lyd, så jeg bestemte meg for å gi meg mens huset fortsatt var lagt til ro.
Da var det bare å krype til sengs igjen da, bokstavelig talt.
Problemet var jo at det fortsatt var mørkt, så jeg var egentlig like langt.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte bare skru på lyset på badet, som ligger vegg i vegg med rommet mitt. Selv om det var litt sterkere, så var det i det minste lys.
Med baderomsdøren på gløtt, fikk jeg en liten lysstripe inne mot sengen.
Etter å ha lagt sokkene på plass i skuffen igjen, kunne jeg, lykkelig tilbake under dynen, sove videre.
Tenker vi noen gang over hvor heldige vi er?
I Norge har vi et monarki, et demokrati
Hvor vi kan si det vi vil si,
hvor vi kan være et individ i det fri
Hvor vi kan trosse dem som handler urettferdig og skaper svik
Et land uten slaveri, uten krig som tar liv
Hvor heldig er ikke vi, som kan spise og drikke til enhver tid
Et land der vi kan sove trygt, uten å måtte leve i frykt
For farer som truer og skygger som lurer
Tenk på dem som kanskje mistet en datter eller sønn, eller dem som må lide gjennom smertens stønn
Hvor håpet om å overleve blir deres daglige bønn
Dette ofrer vi nok sjelden en tanke, når vi kjenner middagslukten vanke
Men tenker vi noen gang over hvor heldige vi er? Der vi står opp og tar på oss de reneste klær
Hvor vi kan si det vi vil si,
hvor vi kan være et individ i det fri
Hvor vi kan trosse dem som handler urettferdig og skaper svik
Et land uten slaveri, uten krig som tar liv
Hvor heldig er ikke vi, som kan spise og drikke til enhver tid
Et land der vi kan sove trygt, uten å måtte leve i frykt
For farer som truer og skygger som lurer
Tenk på dem som kanskje mistet en datter eller sønn, eller dem som må lide gjennom smertens stønn
Hvor håpet om å overleve blir deres daglige bønn
Dette ofrer vi nok sjelden en tanke, når vi kjenner middagslukten vanke
Men tenker vi noen gang over hvor heldige vi er? Der vi står opp og tar på oss de reneste klær
Knock out-tendenser ligger ikke bare hos boksere
Jeg bruker gjerne lengre tid på gjøremål andre utfører på fem minutter, rett og slett fordi kroppen ikke alltid føler for å samarbeide med meg.
Bare det å skulle plukke opp kronestykker fra gulvet, kan fort ta ti minutter. I hvertfall med boksehansker, som er en god sammenligning på hvordan formen på hendene mine kan være til tider.
Følelsen når du nesten har fått opp alle myntene du mistet og skal til å sette esken med pengene inn igjen i skapet. I dét du nesten kan berøre hyllen med kanten på esken, får du en spasme og mister den ned med topplokket vendt nedover... Kan du kjenne frustrasjonen?
Jeg er jo født med Cerebral Parese, som er en muskelsykdom. Diagnosen er forskjellig fra folk til folk, med utfall deretter.
Min CP medfører blant annet spasmer, ufrivillige bevegelser og høyt energiforbruk. Hvis du regner tre treningsøkter for dagen, så sitter du igjen med nesten samme forbruk som jeg bruker fra jeg står opp til jeg legger meg.
Noe som er spesielt for mange som har CP, er at vi reagerer lettere på enkelte ting som brå bevegelser og høye lyder, i likhet med stress gjør det at jeg fortere blir spastisk og kroppen etterligner «stiv heks».
Det vil si at alle musklene i kroppen spenner seg og du føler deg som en planke. For å visualisere det litt bedre; tenk deg at du sitter ved kjøkkenbordet og skal spise en yoghurt, samtidig skal du spenne alle musklene du har i kroppen og prøve å svelge ned det du har i munnen. I tillegg har du en arm som du ikke kan kontrollere, så du må konsentrere deg veldig for at den ikke skal sprette opp. For da kan du miste balansen eller smelle den inn i bordkanten. Da gjelder det å ha tungen beint i munnen.
Det finnes mange typer og grader av CP. Noen har gjerne bare CP i en fot eller arm, men kan gå. Mens andre har det i hele kroppen og må bruke andre løsninger for å komme seg fra A til B på.
Mennesker med CP kan derfor ha veldig ulike forutsetninger. Min CP er for eksempel spredd fra topp til tå, med sterkere virkning i høyre side. Det er en av grunnene til at jeg er keivhendt og at jeg bruker for det meste en hånd.
Ofte kan det se ut som et håpløst prosjekt for utenforstående når jeg skal igang med et gjøremål som vanligvis krever begge hender fri, men alt handler jo om tilvenning.
Diagnosen min gjør at jeg blir veldig anspent i musklene, selv om jeg ikke er i bevegelse. Virkningene varierer veldig fra dag til dag, men også hvem jeg er sammen med.
Når jeg er sammen med mennesker jeg kjenner godt og er trygg på, er jeg mer avslappet enn hvis det folk jeg ikke kjenner på samme måte. Det har samtidig mye å si hvilken tilnærming vedkommende har, om de er avbalansert og tar seg tid eller om de helst skal gjøre alt raskest mulig.
Humøret og dagsformen spiller en ganske stor rolle i hvordan spastisiteten utspiller seg. For eksempel øker spastisitetens utfall dager der jeg er sliten, trist, frustrert, ikke minst hvis jeg blir veldig glad over noe.
Knock out-tendenser
De ufrivillige bevegelsene er en del av min funksjonshemning. Grunnen til at jeg får disse er fordi koblingen mellom hjernen og kroppen min ikke er helt "på line" med hverandre alltid. La oss si at jeg har lyst å legge den høyre armen min ned i fanget, mens jeg styrer rullestolen med venstre. Da tenker jeg jo først oppe i hodet at jeg skal flytte armen min som vanligvis befinner seg oppe i luften eller i spenn nedover langs siden, til å legge seg i fanget. Deretter må jeg sørge for at hjernen og armen min "snakker sammen". Normalt sett ville dette skjedd automatisk og man hadde gjerne ikke trengt ofre det mer enn en tanke.
For meg er det litt annerledes, å få samspillet mellom hjernen og kroppen kan enkelte ganger være en prøvelse. Særlig når jeg er litt sliten, oppkavet eller stresset. Da er det akkurat som å forsøke å kommunisere med en som holder seg for ørene. Jeg kan tenke aldri så hardt på å bevege armen, uten at det er noe reaksjon. Det er der "som å snakke til en vegg"-begreper trumfer.
Det er ikke mangelen på lydighet som er det største dilemmaet egentlig, litt kustus i ny og ne hadde ikke gjort noe. Det som tærer mest på energien er de ufrivillige bevegelsene.
Det høres og ser gjerne ganske vondt ut å ha slike spasmer og ufrivillige bevegelser, men det gjør egentlig ikke så vondt: Det går mer utover energien, siden alle musklene jobber hele tiden og kroppen får ikke tid til å «puste ut» mellom øktene.
Når jeg får disse ufrivillige bevegelsene vil det si at kroppen min plutselig kan gjøre noen rykk, for eksempel at høyrearmen min kan sprette opp eller eller at jeg kan slå ut til siden. Ulempen med dette er at jeg ikke har kontroll over disse bevegelsene, som har til tider fått meg opp i ganske kinkige og pinlige situasjoner; Jeg har blant annet slått til en kelner ved hans edle steder og hektet hånden min fast i en annen sin bukselomme. Utfordringen ved sistnevnte er at jeg ikke klarer å komme løs igjen på egenhånd.
Det som er litt kjipt i slike øyeblikk, er at ikke alle gjerne forstår at disse handlingene ikke er gjort med vilje. I tillegg til dette med at jeg ikke nødvendigvis får muligheten til å beklage alltid og fortelle dem at det ikke var et slags dårlig sjekketriks jeg prøvde på. Eller et forsøk på å gjøre dem vondt, men at kroppen min noen ganger har tendenser til å "leve litt sitt eget liv".
Jeg har derfor noen forhåndsregler som hjelper meg til å unngå slike hendelser. Det kan bare være å sørge for at forbipasserende kan gå forbi på venstre side av meg, eller jeg være litt observant når noen nærmer seg.
Hvis jeg er på restaurant eller café foretrekker jeg gjerne å sitte slik at jeg har høyre side vendt mot veggen eller vinduet. En annen løsning jeg pleier å bruke, er å be dem jeg er ute med om å gi beskjed når de ser at kelneren eller servitøren nærmer seg bordet vårt.
Da kan jeg forberede meg på at det gjerne kommer en opp på siden av meg og at denne personen slipper i verste fall å bli slått til.
Nå høres det kanskje litt risikabelt å gå ut å spise med meg med fare for at jeg kyler til betjeningen, det er det altså ikke.
Jeg har mine utfordringer, men hva hadde livet vært uten dét.
Bare det å skulle plukke opp kronestykker fra gulvet, kan fort ta ti minutter. I hvertfall med boksehansker, som er en god sammenligning på hvordan formen på hendene mine kan være til tider.
Følelsen når du nesten har fått opp alle myntene du mistet og skal til å sette esken med pengene inn igjen i skapet. I dét du nesten kan berøre hyllen med kanten på esken, får du en spasme og mister den ned med topplokket vendt nedover... Kan du kjenne frustrasjonen?
Jeg er jo født med Cerebral Parese, som er en muskelsykdom. Diagnosen er forskjellig fra folk til folk, med utfall deretter.
Min CP medfører blant annet spasmer, ufrivillige bevegelser og høyt energiforbruk. Hvis du regner tre treningsøkter for dagen, så sitter du igjen med nesten samme forbruk som jeg bruker fra jeg står opp til jeg legger meg.
Noe som er spesielt for mange som har CP, er at vi reagerer lettere på enkelte ting som brå bevegelser og høye lyder, i likhet med stress gjør det at jeg fortere blir spastisk og kroppen etterligner «stiv heks».
Det vil si at alle musklene i kroppen spenner seg og du føler deg som en planke. For å visualisere det litt bedre; tenk deg at du sitter ved kjøkkenbordet og skal spise en yoghurt, samtidig skal du spenne alle musklene du har i kroppen og prøve å svelge ned det du har i munnen. I tillegg har du en arm som du ikke kan kontrollere, så du må konsentrere deg veldig for at den ikke skal sprette opp. For da kan du miste balansen eller smelle den inn i bordkanten. Da gjelder det å ha tungen beint i munnen.
Det finnes mange typer og grader av CP. Noen har gjerne bare CP i en fot eller arm, men kan gå. Mens andre har det i hele kroppen og må bruke andre løsninger for å komme seg fra A til B på.
Mennesker med CP kan derfor ha veldig ulike forutsetninger. Min CP er for eksempel spredd fra topp til tå, med sterkere virkning i høyre side. Det er en av grunnene til at jeg er keivhendt og at jeg bruker for det meste en hånd.
Ofte kan det se ut som et håpløst prosjekt for utenforstående når jeg skal igang med et gjøremål som vanligvis krever begge hender fri, men alt handler jo om tilvenning.
Diagnosen min gjør at jeg blir veldig anspent i musklene, selv om jeg ikke er i bevegelse. Virkningene varierer veldig fra dag til dag, men også hvem jeg er sammen med.
Når jeg er sammen med mennesker jeg kjenner godt og er trygg på, er jeg mer avslappet enn hvis det folk jeg ikke kjenner på samme måte. Det har samtidig mye å si hvilken tilnærming vedkommende har, om de er avbalansert og tar seg tid eller om de helst skal gjøre alt raskest mulig.
Humøret og dagsformen spiller en ganske stor rolle i hvordan spastisiteten utspiller seg. For eksempel øker spastisitetens utfall dager der jeg er sliten, trist, frustrert, ikke minst hvis jeg blir veldig glad over noe.
Knock out-tendenser
De ufrivillige bevegelsene er en del av min funksjonshemning. Grunnen til at jeg får disse er fordi koblingen mellom hjernen og kroppen min ikke er helt "på line" med hverandre alltid. La oss si at jeg har lyst å legge den høyre armen min ned i fanget, mens jeg styrer rullestolen med venstre. Da tenker jeg jo først oppe i hodet at jeg skal flytte armen min som vanligvis befinner seg oppe i luften eller i spenn nedover langs siden, til å legge seg i fanget. Deretter må jeg sørge for at hjernen og armen min "snakker sammen". Normalt sett ville dette skjedd automatisk og man hadde gjerne ikke trengt ofre det mer enn en tanke.
For meg er det litt annerledes, å få samspillet mellom hjernen og kroppen kan enkelte ganger være en prøvelse. Særlig når jeg er litt sliten, oppkavet eller stresset. Da er det akkurat som å forsøke å kommunisere med en som holder seg for ørene. Jeg kan tenke aldri så hardt på å bevege armen, uten at det er noe reaksjon. Det er der "som å snakke til en vegg"-begreper trumfer.
Det er ikke mangelen på lydighet som er det største dilemmaet egentlig, litt kustus i ny og ne hadde ikke gjort noe. Det som tærer mest på energien er de ufrivillige bevegelsene.
Det høres og ser gjerne ganske vondt ut å ha slike spasmer og ufrivillige bevegelser, men det gjør egentlig ikke så vondt: Det går mer utover energien, siden alle musklene jobber hele tiden og kroppen får ikke tid til å «puste ut» mellom øktene.
Når jeg får disse ufrivillige bevegelsene vil det si at kroppen min plutselig kan gjøre noen rykk, for eksempel at høyrearmen min kan sprette opp eller eller at jeg kan slå ut til siden. Ulempen med dette er at jeg ikke har kontroll over disse bevegelsene, som har til tider fått meg opp i ganske kinkige og pinlige situasjoner; Jeg har blant annet slått til en kelner ved hans edle steder og hektet hånden min fast i en annen sin bukselomme. Utfordringen ved sistnevnte er at jeg ikke klarer å komme løs igjen på egenhånd.
Det som er litt kjipt i slike øyeblikk, er at ikke alle gjerne forstår at disse handlingene ikke er gjort med vilje. I tillegg til dette med at jeg ikke nødvendigvis får muligheten til å beklage alltid og fortelle dem at det ikke var et slags dårlig sjekketriks jeg prøvde på. Eller et forsøk på å gjøre dem vondt, men at kroppen min noen ganger har tendenser til å "leve litt sitt eget liv".
Jeg har derfor noen forhåndsregler som hjelper meg til å unngå slike hendelser. Det kan bare være å sørge for at forbipasserende kan gå forbi på venstre side av meg, eller jeg være litt observant når noen nærmer seg.
Hvis jeg er på restaurant eller café foretrekker jeg gjerne å sitte slik at jeg har høyre side vendt mot veggen eller vinduet. En annen løsning jeg pleier å bruke, er å be dem jeg er ute med om å gi beskjed når de ser at kelneren eller servitøren nærmer seg bordet vårt.
Da kan jeg forberede meg på at det gjerne kommer en opp på siden av meg og at denne personen slipper i verste fall å bli slått til.
Nå høres det kanskje litt risikabelt å gå ut å spise med meg med fare for at jeg kyler til betjeningen, det er det altså ikke.
Jeg har mine utfordringer, men hva hadde livet vært uten dét.
Når påhengsmotoren først starter
Hei, hvordan går det? Hade...
Det er noe som mangler i den setningen, er det ikke? Et svar kanskje?
Ofte stopper kjentfolk meg på gaten og slår av en prat, noe jeg synes er veldig koselig.
Som regel er det ikke flere timers lange samtaler det er snakk om, men mer en «catch up» Hva som har skjedd siden sist vi så hverandre og hvordan det går med den andre.
Jeg setter stor pris på når de jeg vanligvis ikke omgås med til vanlig viser interesse og tar seg tid til en prat.
Som mange av dere vet, er jeg en sosial person som liker å prate med andre.
Jeg har som regel mye på hjertet til tider og kan snakke hull i hodet på enhver, når jeg først kommer i gang.
Så var det dét å komme i gang da, få start på «påhengsmotoren».
Ikke bare bare dét gitt...
Du lurer sikkert fælt på hva en påhengsmotor har med dette å gjøre, men i likhet med den bruker jeg litt tid på å «komme i gang» og få ut det jeg vil si.
Særlig i situasjoner hvor jeg ikke er «forberedt» på at jeg skal snakke med noen, for eksempel en forbipasserende eller folk jeg treffer på når jeg er ute å farter.
De spør gjerne hvordan jeg har det, hva jeg driver med for tiden og jeg svarer.
På grunn av CPen min, bruker jeg litt lengre tid på å få frem svaret. Jeg har som regel allerede tenkt ut hva jeg vil si, men å få hjernen, munnen og stemmen til å samkjøre, er ikke alltid like lett.
Når jeg da endelig har klart å formulere frem et svar og deretter skal til å spørre hvordan det går med dem, har tiden rent ut og vedkommende må haste videre før jeg har rukket å spørre.
Selv om jeg skjønner at det ikke er min skyld at de måtte gå så brått og at det nok ikke er vondt ment fra deres side, kan det likevel føles ganske sårt noen ganger. Samtidig sitter jeg igjen med skyldfølelse ovenfor dem, tenk om de tror at jeg gir blanke i hvordan det går med dem? Bare fordi jeg ikke fikk mulighet til å stille spørsmålet tilbake før det var bye bye.
På én måte skjønner jeg hvorfor mange gjerne har det litt travelt med å komme seg videre, kanskje de er redde for å ikke forstå hva jeg sier og tar letteste utvei ved å gå?
Eller kanskje de rett og slett bare måtte rekke bussen. En ærlig sak dét.
Et annet tilfelle man kan havne i er når man forsøker å svare på spørsmålet du blir stilt, mens motparten bare står å nikker og smiler. Og du formelig ser at de egentlig ikke skjønner et kvekk av hva du sier. Jeg kunne sagt hva som helst og de hadde nikket og vært helt enig. Tenk hvor mange fordeler det ville gitt meg, jeg kunne jo fått de til å gjort litt av hvert...
Jeg har opplevd begge variantene. Jeg vet ikke hva som er mest frustrerende, at folk ikke har tid til å fullføre en samtale som de har startet med deg eller at de tilsynelatende gir blanke i det du bruker store deler av energien din på å fortelle dem. Har du "ører" for det, skjønner du det.
Noe jeg har erfart opp igjennom årene imøte med nye mennesker, er at enkelte personer "forstår" meg fra første stund. Mens andre bruker ofte uker på oppfattelsen av den samme setningen.
Selvfølgelig bruker man litt tid på å lære nye ting, men interessen og viljen for å lære er vesentlig. Det har også mye å si om man tar seg tid til å lytte og fokuserer på å forstå.
På en annen side er faren for å konsentrere seg for hardt, farlig nær. Som vil si at man gjerne kan bli så opphengt av å lytte til personen, at man flytter konsentrasjonen fra å faktisk forstå det som blir sagt til å høre etter. Jeg tror hvis man bestemmer seg for å prøve å forstå og ikke øker stressnivået, klarer man det.
Fra min side krever det også tålmodighet og konsentrasjon, samspillet her er nøkkelen til en god samtale.
Jeg har mine gode og dårlige dager jeg som alle andre, det har også en del å si for hvordan jeg uttrykker meg muntlig. Hvis jeg er sliten eller stresset, kan ordene bli mer utydelig og det kan ta lengre tid å gjøre meg forstått.
Dager hvor jeg derimot er opplagt og avslappet er det ti ganger lettere å ha en samtale uten misforståelser.
Jeg forstår at noen kvier seg litt for å ta kontakt med meg for første gang, men det beste rådet jeg kan gi er å spørre om igjen hvis det er vanskelig å forstå. Hvis du er ærlig og sier; Nå forstod jeg ikke hva du sa. Det setter jeg mye større pris på, enn hvis du bare svarer med et nikk og smil.
Du vet, du blir gjennomskuet vet du.
Det er noe som mangler i den setningen, er det ikke? Et svar kanskje?
Ofte stopper kjentfolk meg på gaten og slår av en prat, noe jeg synes er veldig koselig.
Som regel er det ikke flere timers lange samtaler det er snakk om, men mer en «catch up» Hva som har skjedd siden sist vi så hverandre og hvordan det går med den andre.
Jeg setter stor pris på når de jeg vanligvis ikke omgås med til vanlig viser interesse og tar seg tid til en prat.
Som mange av dere vet, er jeg en sosial person som liker å prate med andre.
Jeg har som regel mye på hjertet til tider og kan snakke hull i hodet på enhver, når jeg først kommer i gang.
Så var det dét å komme i gang da, få start på «påhengsmotoren».
Ikke bare bare dét gitt...
Du lurer sikkert fælt på hva en påhengsmotor har med dette å gjøre, men i likhet med den bruker jeg litt tid på å «komme i gang» og få ut det jeg vil si.
Særlig i situasjoner hvor jeg ikke er «forberedt» på at jeg skal snakke med noen, for eksempel en forbipasserende eller folk jeg treffer på når jeg er ute å farter.
De spør gjerne hvordan jeg har det, hva jeg driver med for tiden og jeg svarer.
På grunn av CPen min, bruker jeg litt lengre tid på å få frem svaret. Jeg har som regel allerede tenkt ut hva jeg vil si, men å få hjernen, munnen og stemmen til å samkjøre, er ikke alltid like lett.
Når jeg da endelig har klart å formulere frem et svar og deretter skal til å spørre hvordan det går med dem, har tiden rent ut og vedkommende må haste videre før jeg har rukket å spørre.
Selv om jeg skjønner at det ikke er min skyld at de måtte gå så brått og at det nok ikke er vondt ment fra deres side, kan det likevel føles ganske sårt noen ganger. Samtidig sitter jeg igjen med skyldfølelse ovenfor dem, tenk om de tror at jeg gir blanke i hvordan det går med dem? Bare fordi jeg ikke fikk mulighet til å stille spørsmålet tilbake før det var bye bye.
På én måte skjønner jeg hvorfor mange gjerne har det litt travelt med å komme seg videre, kanskje de er redde for å ikke forstå hva jeg sier og tar letteste utvei ved å gå?
Eller kanskje de rett og slett bare måtte rekke bussen. En ærlig sak dét.
Et annet tilfelle man kan havne i er når man forsøker å svare på spørsmålet du blir stilt, mens motparten bare står å nikker og smiler. Og du formelig ser at de egentlig ikke skjønner et kvekk av hva du sier. Jeg kunne sagt hva som helst og de hadde nikket og vært helt enig. Tenk hvor mange fordeler det ville gitt meg, jeg kunne jo fått de til å gjort litt av hvert...
Jeg har opplevd begge variantene. Jeg vet ikke hva som er mest frustrerende, at folk ikke har tid til å fullføre en samtale som de har startet med deg eller at de tilsynelatende gir blanke i det du bruker store deler av energien din på å fortelle dem. Har du "ører" for det, skjønner du det.
Noe jeg har erfart opp igjennom årene imøte med nye mennesker, er at enkelte personer "forstår" meg fra første stund. Mens andre bruker ofte uker på oppfattelsen av den samme setningen.
Selvfølgelig bruker man litt tid på å lære nye ting, men interessen og viljen for å lære er vesentlig. Det har også mye å si om man tar seg tid til å lytte og fokuserer på å forstå.
På en annen side er faren for å konsentrere seg for hardt, farlig nær. Som vil si at man gjerne kan bli så opphengt av å lytte til personen, at man flytter konsentrasjonen fra å faktisk forstå det som blir sagt til å høre etter. Jeg tror hvis man bestemmer seg for å prøve å forstå og ikke øker stressnivået, klarer man det.
Fra min side krever det også tålmodighet og konsentrasjon, samspillet her er nøkkelen til en god samtale.
Jeg har mine gode og dårlige dager jeg som alle andre, det har også en del å si for hvordan jeg uttrykker meg muntlig. Hvis jeg er sliten eller stresset, kan ordene bli mer utydelig og det kan ta lengre tid å gjøre meg forstått.
Dager hvor jeg derimot er opplagt og avslappet er det ti ganger lettere å ha en samtale uten misforståelser.
Jeg forstår at noen kvier seg litt for å ta kontakt med meg for første gang, men det beste rådet jeg kan gi er å spørre om igjen hvis det er vanskelig å forstå. Hvis du er ærlig og sier; Nå forstod jeg ikke hva du sa. Det setter jeg mye større pris på, enn hvis du bare svarer med et nikk og smil.
Du vet, du blir gjennomskuet vet du.
Når retningssansen streiker
En jobb jeg definitivt ikke egner meg til er; Guide, grunnen til dét skal du få høre nå.
I helgene er jeg veldig glad i å ta små kjøreturer for meg selv, hvis jeg i tillegg kan ta med musikk på ørene, ja da har jeg det som plommen i egget.
Jeg har jo som det vanedyret jeg er, faste ruter som jeg liker å gå. Da kan jeg jo veien og finner frem.
Så er det noen ganger man blir lei av de samme veiene og vil prøve noe nytt;
Denne dagen tok jeg en annen rute til en forandring, turen gikk dermed mot Nesttun i Bergen.
På Nesttun er jeg kjent og har vært der mange ganger, man skulle tro jeg ville klare meg fint. Det gjorde jeg også, helt til jeg tok av til en stikkvei og fortsatte innover.
Planen var i utgangspunktet bare å se meg litt rundt, for å så snu og kjøre tilbake. Hvis jeg kom til å huske veien... Du skjønner, jeg har veldig dårlig retningssans.
Til mitt forsvar, så var alle veiene i det nabolaget jeg etterhvert kom til, kliss like.
Så jeg bestemte meg for å kjøre oppover, noe jeg har hørt er et smart råd hvis man er litt "lost".
Da jeg nådde toppen, fikk jeg øye på et par med barnevogn som var på vei mot en sti litt lenger borte. De så ut til å kjenne til området litt bedre enn meg, så jeg slang meg på dem. Jeg følte meg litt som en stalker akkurat der og da, selv om jeg holdt meg på normal avstand.
De tok veien videre nedover en bratt bakke, lykkelig uvitende om at de hadde en forvirret vegglus på slep.
Etterhvert som jeg kom lengre nedover skjønte jeg hvor jeg befant meg, jeg var havnet i nærheten av Paradis. Nå kjente jeg meg faktisk litt igjen.
Fristelsen for å bare hive seg på bybanen som stod like nede i bakken og komme raskt hjem var overhengende.
Selv om det hadde vært en lettvint løsning, bestemte jeg meg for å forsøke å finne veien hjem på egenhånd.
Plutselig innså jeg at veien virket kjent og at jeg var på rett spor igjen. Lykkelig økte jeg farten på rullestolen og satte jeg kursen hjemover.
Etter å ha lest denne historien, skjønner du kanskje hvorfor jeg gjerne ikke er den fødte guide.
I helgene er jeg veldig glad i å ta små kjøreturer for meg selv, hvis jeg i tillegg kan ta med musikk på ørene, ja da har jeg det som plommen i egget.
Jeg har jo som det vanedyret jeg er, faste ruter som jeg liker å gå. Da kan jeg jo veien og finner frem.
Så er det noen ganger man blir lei av de samme veiene og vil prøve noe nytt;
Denne dagen tok jeg en annen rute til en forandring, turen gikk dermed mot Nesttun i Bergen.
På Nesttun er jeg kjent og har vært der mange ganger, man skulle tro jeg ville klare meg fint. Det gjorde jeg også, helt til jeg tok av til en stikkvei og fortsatte innover.
Planen var i utgangspunktet bare å se meg litt rundt, for å så snu og kjøre tilbake. Hvis jeg kom til å huske veien... Du skjønner, jeg har veldig dårlig retningssans.
Til mitt forsvar, så var alle veiene i det nabolaget jeg etterhvert kom til, kliss like.
Så jeg bestemte meg for å kjøre oppover, noe jeg har hørt er et smart råd hvis man er litt "lost".
Da jeg nådde toppen, fikk jeg øye på et par med barnevogn som var på vei mot en sti litt lenger borte. De så ut til å kjenne til området litt bedre enn meg, så jeg slang meg på dem. Jeg følte meg litt som en stalker akkurat der og da, selv om jeg holdt meg på normal avstand.
De tok veien videre nedover en bratt bakke, lykkelig uvitende om at de hadde en forvirret vegglus på slep.
Etterhvert som jeg kom lengre nedover skjønte jeg hvor jeg befant meg, jeg var havnet i nærheten av Paradis. Nå kjente jeg meg faktisk litt igjen.
Fristelsen for å bare hive seg på bybanen som stod like nede i bakken og komme raskt hjem var overhengende.
Selv om det hadde vært en lettvint løsning, bestemte jeg meg for å forsøke å finne veien hjem på egenhånd.
Plutselig innså jeg at veien virket kjent og at jeg var på rett spor igjen. Lykkelig økte jeg farten på rullestolen og satte jeg kursen hjemover.
Etter å ha lest denne historien, skjønner du kanskje hvorfor jeg gjerne ikke er den fødte guide.
Skjønnheten og Udyret
I helgen så jeg den nyeste Skjønnheten og Udyret for andre gang, noen filmer går aldri av moten.
Det var ikke før denne gangen jeg skjønte hvor vakker historien bak filmen er og hva den egentlig formidler.
For bak fiksjon og eventyr skjuler det seg viktige budskap og holdninger som er reelle i det virkelige liv. Blant annet at det å skille seg ut ikke alltid blir møtt positivt, men om man gir det litt tid, kan det utvikle seg til noe vakkert.
Det er mye i denne eventyrfilmen som kan gjenkjennes i den virkelige verden, karakterer som Belle, Udyret og Gaston er nok de letteste å finne.
Belle er en omtenksom, snill, smart og litt sjenert person som egentlig har mye klokt å lære bort til andre. Samtidig har hun et åpent sinn og evner å se det gode i alle.
Det eneste problemet tror jeg, er at hun lever i et samfunn der tankegangen skal være ensidig og det å ha ulike synspunkt blir nærmest sett på som unormalt.
Udyret som egentlig er veldig kjærlig og ønsker å vise sin omtanke for de rundt seg, men i stedet hele tiden blir møtt av motgang og frykt fra folket.
Litt på samme måte som med Belle, forviser de ham og stenger ham ute fra fellesskapet.
Så har vi Gaston da, en overlegen type som tror han er bedre enn alle andre. Det man gjerne forbinder ham mest med er den dominerende holdningen og den etterlengtede lederrollen som hele tiden søker bekreftelse fra «fansen». I tillegg til å være en som er vant med å alltid få viljen sin og det han peker på.
Samtidig viser det seg at til tross for ulikhetene mellom Belle og Udyret, ser vi etterhvert som de blir kjent med hverandre, at de er veldig like på mange områder.
Til felles har de også følelsen av ensomhet og det å ikke passe inn i resten av samfunnet.
Fremmedfrykt tror jeg også er et svært dominerende tema i historien, som vi ser gjentatte ganger. For eksempel første gang Udyret, Belle og faren møtes.
Eller når det forheksede speilet viser speilet med ansiktet til Udyret foran folket og planter et dårlig inntrykk i hodene deres, før noen av dem har truffet ham.
Kanskje det største poenget i filmen er at det ikke finnes noe fasit på hvordan vennskap og kjærlighet skal være eller hvem det kan oppstå mellom. I tillegg at det kan komme når man minst venter det.
Samtidig settes det fokus på dette med å se forbi utseende og rette oppmerksomheten på det indre. Ikke bare i forhold til Udyret, men også Belle. Det kan gjerne være litt vanskelig å se fra «utsiden», men Belle blir også undervudert på grunn av sin skjønnhet. Hennes intelligens og gode personlighet kan også virke truende eller skape misunnelse hos resten av innbyggerne, særlig blant kvinnene.
Gaston er vel den som undervurderer henne i størst grad, han er egentlig bare er ute etter Belle på grunn utseende hennes. På toppen er han også svært eiesyk og opptatt av å markere seg på damefronten.
Jeg tror ved å bli bedre på å fokusere på indre skjønnhet og se mennesket for hvem de er, kan mange lukkede dører åpnes og skjulte muligheter kan bli funnet.
Noe eventyret om Skjønnheten og Udyret symboliserer veldig godt. Historien setter blant annet spørsmålstegn ved å ha et samfunn hvor alle skal være like og tenke på samme måte, samt det å våge å gå sin egen veg.
Jeg kan noen ganger kjenne meg igjen i Belle og Udyrets situasjon og frustrasjon i kampen deres om å gjøre seg forstått og bli akseptert for den de er.
På en annen side så er den sterke viljen til hovedpersonene og det at de aldri gir opp, en god motivasjon å ta med seg.
Det var ikke før denne gangen jeg skjønte hvor vakker historien bak filmen er og hva den egentlig formidler.
For bak fiksjon og eventyr skjuler det seg viktige budskap og holdninger som er reelle i det virkelige liv. Blant annet at det å skille seg ut ikke alltid blir møtt positivt, men om man gir det litt tid, kan det utvikle seg til noe vakkert.
Det er mye i denne eventyrfilmen som kan gjenkjennes i den virkelige verden, karakterer som Belle, Udyret og Gaston er nok de letteste å finne.
Belle er en omtenksom, snill, smart og litt sjenert person som egentlig har mye klokt å lære bort til andre. Samtidig har hun et åpent sinn og evner å se det gode i alle.
Det eneste problemet tror jeg, er at hun lever i et samfunn der tankegangen skal være ensidig og det å ha ulike synspunkt blir nærmest sett på som unormalt.
Udyret som egentlig er veldig kjærlig og ønsker å vise sin omtanke for de rundt seg, men i stedet hele tiden blir møtt av motgang og frykt fra folket.
Litt på samme måte som med Belle, forviser de ham og stenger ham ute fra fellesskapet.
Så har vi Gaston da, en overlegen type som tror han er bedre enn alle andre. Det man gjerne forbinder ham mest med er den dominerende holdningen og den etterlengtede lederrollen som hele tiden søker bekreftelse fra «fansen». I tillegg til å være en som er vant med å alltid få viljen sin og det han peker på.
Samtidig viser det seg at til tross for ulikhetene mellom Belle og Udyret, ser vi etterhvert som de blir kjent med hverandre, at de er veldig like på mange områder.
Til felles har de også følelsen av ensomhet og det å ikke passe inn i resten av samfunnet.
Fremmedfrykt tror jeg også er et svært dominerende tema i historien, som vi ser gjentatte ganger. For eksempel første gang Udyret, Belle og faren møtes.
Eller når det forheksede speilet viser speilet med ansiktet til Udyret foran folket og planter et dårlig inntrykk i hodene deres, før noen av dem har truffet ham.
Kanskje det største poenget i filmen er at det ikke finnes noe fasit på hvordan vennskap og kjærlighet skal være eller hvem det kan oppstå mellom. I tillegg at det kan komme når man minst venter det.
Samtidig settes det fokus på dette med å se forbi utseende og rette oppmerksomheten på det indre. Ikke bare i forhold til Udyret, men også Belle. Det kan gjerne være litt vanskelig å se fra «utsiden», men Belle blir også undervudert på grunn av sin skjønnhet. Hennes intelligens og gode personlighet kan også virke truende eller skape misunnelse hos resten av innbyggerne, særlig blant kvinnene.
Gaston er vel den som undervurderer henne i størst grad, han er egentlig bare er ute etter Belle på grunn utseende hennes. På toppen er han også svært eiesyk og opptatt av å markere seg på damefronten.
Jeg tror ved å bli bedre på å fokusere på indre skjønnhet og se mennesket for hvem de er, kan mange lukkede dører åpnes og skjulte muligheter kan bli funnet.
Noe eventyret om Skjønnheten og Udyret symboliserer veldig godt. Historien setter blant annet spørsmålstegn ved å ha et samfunn hvor alle skal være like og tenke på samme måte, samt det å våge å gå sin egen veg.
Jeg kan noen ganger kjenne meg igjen i Belle og Udyrets situasjon og frustrasjon i kampen deres om å gjøre seg forstått og bli akseptert for den de er.
På en annen side så er den sterke viljen til hovedpersonene og det at de aldri gir opp, en god motivasjon å ta med seg.
Er det så nøye da? Det er ikke moteoppvisning du skal på
Når ikke armene og beina spiller på lag, er man ofte priset de som skal være en erstatning. Noe som gjør at man må stole på at de gjør en skikkelig jobb.
Alle som kjenner meg vet at jeg er en perfeksjonist uten like, vi snakker om en som nærmest får abstinenser hvis buksen sitter fem centimeter skjevt på. Samtidig, skulle det ikke egentlig bare mangle? Hvem liker å gå med klærne på snei?
Som funksjonshemmet er det mye jeg klarer selv, men det er også en del hverdagslige gjøremål jeg trenger hjelp til.
Ting som hygiene, å kle på seg, spise, drikke og gå på toalettet. Dette høres jo lett ut, ikke sant?
Greien er at det er mange små detaljer som må være på plass, for at det skal fungere. Detaljer som andre ikke engang tenker over eller tar som en selvfølge.
Tenk deg du sitter på en stol med hendene fastbundet, i tillegg har du munnen full av vann som du ikke kan svelge eller spytte ut. Samtidig skal du forklare den som skal hjelpe å kle på deg, hvordan du vil ha det og at sokkene er på feil fot. Du har også fått en juiceflekk på skjorten etter frokosten, så den vil jo du selvfølgelig skifte.
For å gjøre situasjonen litt mer interessant og realistisk, har du et viktig møte som begynner om tre kvarter og det tar femten minutter å komme seg dit.
Da begynner du sannsynligvis å stresse og bli litt desperat etter å gjøre deg forstått.
Heldigvis for deg, forstår den som hjelper deg etter en stund hva som er feil og retter på det. De forstår også behovet for å bytte skjorte, og finner en rød skjorte med prikker til den beige buksen din. Snasent, ikke sant?
Det beste er hvis argumentet deres til å kle på deg dette er; Er det så nøye da? Det er ikke moteoppvisning du skal på.
Godt er det, da hadde dommerene begynt å grine.
Det er spesielt en setning jeg ønsker de som skal hjelpe meg, skal tenkte på; Gjør det slik du ville hatt det selv.
Jeg tror det er viktig å «snu bordet»noen ganger, kanskje spesielt når man har med andre mennesker å gjøre.
Selv om personen du hjelper kanskje virker likeglad eller kommunikasjonen ikke er så lett å gjennomføre, er det desto viktigere at du som deres armer og bein har evnen til å sette deg i deres posisjon. Å gjøre det slik du ville hatt det.
Hvis ikke du kan fordra å ha trusen langt opp i rumpen, så ikke la denne personen gå med det heller. Synes du det er nasty å ha mat rundt munnen når du spiser? Finn papir og tørk personen rundt munnen.
Skjønner du hvor jeg vil med dette?
Uansett hvor sterkt funksjonshemningen rammer en person, betyr det ikke at følelsen av velvære og ønsket om å se bra ut ikke eksisterer.
Tvert om, den er gjerne forsterket og du som en hjelpende hånd har fått det privilegiet å hjelpe ditt medmenneske å oppfylle dette ønsket.
Ikke verst å kunne bidra til at andre skal kunne føle seg fin, er det vel?
Alle som kjenner meg vet at jeg er en perfeksjonist uten like, vi snakker om en som nærmest får abstinenser hvis buksen sitter fem centimeter skjevt på. Samtidig, skulle det ikke egentlig bare mangle? Hvem liker å gå med klærne på snei?
Som funksjonshemmet er det mye jeg klarer selv, men det er også en del hverdagslige gjøremål jeg trenger hjelp til.
Ting som hygiene, å kle på seg, spise, drikke og gå på toalettet. Dette høres jo lett ut, ikke sant?
Greien er at det er mange små detaljer som må være på plass, for at det skal fungere. Detaljer som andre ikke engang tenker over eller tar som en selvfølge.
Tenk deg du sitter på en stol med hendene fastbundet, i tillegg har du munnen full av vann som du ikke kan svelge eller spytte ut. Samtidig skal du forklare den som skal hjelpe å kle på deg, hvordan du vil ha det og at sokkene er på feil fot. Du har også fått en juiceflekk på skjorten etter frokosten, så den vil jo du selvfølgelig skifte.
For å gjøre situasjonen litt mer interessant og realistisk, har du et viktig møte som begynner om tre kvarter og det tar femten minutter å komme seg dit.
Da begynner du sannsynligvis å stresse og bli litt desperat etter å gjøre deg forstått.
Heldigvis for deg, forstår den som hjelper deg etter en stund hva som er feil og retter på det. De forstår også behovet for å bytte skjorte, og finner en rød skjorte med prikker til den beige buksen din. Snasent, ikke sant?
Det beste er hvis argumentet deres til å kle på deg dette er; Er det så nøye da? Det er ikke moteoppvisning du skal på.
Godt er det, da hadde dommerene begynt å grine.
Det er spesielt en setning jeg ønsker de som skal hjelpe meg, skal tenkte på; Gjør det slik du ville hatt det selv.
Jeg tror det er viktig å «snu bordet»noen ganger, kanskje spesielt når man har med andre mennesker å gjøre.
Selv om personen du hjelper kanskje virker likeglad eller kommunikasjonen ikke er så lett å gjennomføre, er det desto viktigere at du som deres armer og bein har evnen til å sette deg i deres posisjon. Å gjøre det slik du ville hatt det.
Hvis ikke du kan fordra å ha trusen langt opp i rumpen, så ikke la denne personen gå med det heller. Synes du det er nasty å ha mat rundt munnen når du spiser? Finn papir og tørk personen rundt munnen.
Skjønner du hvor jeg vil med dette?
Uansett hvor sterkt funksjonshemningen rammer en person, betyr det ikke at følelsen av velvære og ønsket om å se bra ut ikke eksisterer.
Tvert om, den er gjerne forsterket og du som en hjelpende hånd har fått det privilegiet å hjelpe ditt medmenneske å oppfylle dette ønsket.
Ikke verst å kunne bidra til at andre skal kunne føle seg fin, er det vel?
Ikke alle kan bli hjernekirurg eller professor
Min mor og jeg satt å diskuterte ulike yrker og utdannelser en morgen. Som student er jeg på jakt etter noe å fylle dagene med.
Personlig har jeg aldri vært noe særlig til teoretiker, jeg er større fan av å være kreativ og kunne bidra til å skape resultat i praksis.
I det siste har jeg brukt mye tid på å finne ut hvilken retning jeg vil gå, om jeg burde studere eller gå rett i jobb. Merk deg burde.
Det er nettopp greien i store deler av dagens samfunn; Dette presset om at du må ha den høyeste utdannelsen og de beste karakterene, helst flere års skolegang for at du skal strekke til. Det gjør at nåløyet til arbeidsmarkedet blir trangere og trangere, i tillegg synker motivasjonen for å fullføre studier og høyere skolegang.
Jeg tror også tanken på å skaffe seg den beste jobben, hvor status og inntekt er høyere prioritert enn trivsel, går igjen hos flere i dag.
Ikke alle kan bli hjernekirurg eller professor.
En tanke streifet gjennom hodet mitt om hvordan livet mitt hadde blitt hvis verden så slik ut. Hvor vi ikke hadde hatt vedlikeholdsarbeidere, helse- og omsorgsarbeidere eller bussjåfører. Disse yrkene blir stadig undervurdert og nedprioritert. Men hvorfor er det slik egentlig?
Forestill deg en verden uten disse menneskene; Hvem skulle da kjørt oss hjem fra fest en våt lørdagskveld eller sørget for at vi kom oss tidsnok på jobb mandags morgen? For å ikke snakke om jobben med å holde gatene rene og fine etter flere turer på by?n. Mange jobber også fulltid og har fullt program fra morgen til kveld, da er det jammen bra det finnes mennesker som gjør sitt ytterste for å ta vare på våre nære og kjære.
Vi trenger disse menneskene like mye som vi har behov for leger, advokater, ingeniører og professorer, rett og slett for å få verden til å gå rundt.
Derfor synes jeg det er feil å kimse av dem som faktisk tar vare på de eldre og dem som står opp før fuglene fiser, for å tømme bosspannet vårt hver uke.
Som jeg nevnte tidligere tror jeg mange av oss, inkludert meg selv har blitt mer fokusert på å ha den jobben som står høyest på «status-listen» fordi vi kanskje er redde for at noe annet ikke er godt nok eller hva andre vil mene om det vi gjør.
Vi er så besatt av å prestere både for familie, venner, lærere, samfunnet og arbeidsgivere, at vi kanskje glemmer at jobb og skolegang skal først og fremst gagne oss selv. Det skal gjøre deg lykkelig og berike din fremtid, ikke andres.
Det største poenget med jobb og utdannelse er nødvendigvis ikke å bli den neste Onkel Skrue eller å følge «strømmen», men å utvikle deg selv og gi deg muligheten til å gjøre fellesskapet godt. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke hadde vært en like god innflytelse og støttespiller, hvis jeg ikke hadde trivdes med det jeg gjorde eller følte at det ikke kom til nytte.
Selvfølgelig kan man ikke forvente at alle dager er en dans på roser, men man skal heller ikke grue seg til å gå på skolen eller jobb.
Hvilken livskvalitet får vi av det da? Og hvilke resultater oppnås med det?
Det hørtes sikkert veldig overfladisk ut å si, men man må følge hjertet og magefølelsen på dette. Følg drømmene og gjør det du brenner for.
Det skal i hvertfall jeg gjøre.
Personlig har jeg aldri vært noe særlig til teoretiker, jeg er større fan av å være kreativ og kunne bidra til å skape resultat i praksis.
I det siste har jeg brukt mye tid på å finne ut hvilken retning jeg vil gå, om jeg burde studere eller gå rett i jobb. Merk deg burde.
Det er nettopp greien i store deler av dagens samfunn; Dette presset om at du må ha den høyeste utdannelsen og de beste karakterene, helst flere års skolegang for at du skal strekke til. Det gjør at nåløyet til arbeidsmarkedet blir trangere og trangere, i tillegg synker motivasjonen for å fullføre studier og høyere skolegang.
Jeg tror også tanken på å skaffe seg den beste jobben, hvor status og inntekt er høyere prioritert enn trivsel, går igjen hos flere i dag.
Ikke alle kan bli hjernekirurg eller professor.
En tanke streifet gjennom hodet mitt om hvordan livet mitt hadde blitt hvis verden så slik ut. Hvor vi ikke hadde hatt vedlikeholdsarbeidere, helse- og omsorgsarbeidere eller bussjåfører. Disse yrkene blir stadig undervurdert og nedprioritert. Men hvorfor er det slik egentlig?
Forestill deg en verden uten disse menneskene; Hvem skulle da kjørt oss hjem fra fest en våt lørdagskveld eller sørget for at vi kom oss tidsnok på jobb mandags morgen? For å ikke snakke om jobben med å holde gatene rene og fine etter flere turer på by?n. Mange jobber også fulltid og har fullt program fra morgen til kveld, da er det jammen bra det finnes mennesker som gjør sitt ytterste for å ta vare på våre nære og kjære.
Vi trenger disse menneskene like mye som vi har behov for leger, advokater, ingeniører og professorer, rett og slett for å få verden til å gå rundt.
Derfor synes jeg det er feil å kimse av dem som faktisk tar vare på de eldre og dem som står opp før fuglene fiser, for å tømme bosspannet vårt hver uke.
Som jeg nevnte tidligere tror jeg mange av oss, inkludert meg selv har blitt mer fokusert på å ha den jobben som står høyest på «status-listen» fordi vi kanskje er redde for at noe annet ikke er godt nok eller hva andre vil mene om det vi gjør.
Vi er så besatt av å prestere både for familie, venner, lærere, samfunnet og arbeidsgivere, at vi kanskje glemmer at jobb og skolegang skal først og fremst gagne oss selv. Det skal gjøre deg lykkelig og berike din fremtid, ikke andres.
Det største poenget med jobb og utdannelse er nødvendigvis ikke å bli den neste Onkel Skrue eller å følge «strømmen», men å utvikle deg selv og gi deg muligheten til å gjøre fellesskapet godt. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke hadde vært en like god innflytelse og støttespiller, hvis jeg ikke hadde trivdes med det jeg gjorde eller følte at det ikke kom til nytte.
Selvfølgelig kan man ikke forvente at alle dager er en dans på roser, men man skal heller ikke grue seg til å gå på skolen eller jobb.
Hvilken livskvalitet får vi av det da? Og hvilke resultater oppnås med det?
Det hørtes sikkert veldig overfladisk ut å si, men man må følge hjertet og magefølelsen på dette. Følg drømmene og gjør det du brenner for.
Det skal i hvertfall jeg gjøre.
It´s raining shampoo, Hallelujah!
Som den bergenseren jeg er, har jeg sammen med mange andre vestlendinger en forkjærlighet for Bergen by og dens vakre natur.
Men forbi de syv fjell og historiske bygninger, er fremkommeligheten minimal. Særlig hvis du kommer på fire hjul i svingene.
Flere butikker og utesteder har gjerne trapper eller høye kanter ved inngangspartiet. Som kan gi særlig bevegelseshemmede og rullestolbrukere utfordringer med å ta seg frem uten assistanse. Den letteste løsningen er selvfølgelig å spørre om hjelp, men samtidig er det noe med denne mestringsfølelsen og det å kunne være selvstendig som er etterlengtet.
Jeg personlig, er et skikkelig stabeist når det kommer til å klare meg selv. Det kan nok alle som kjenner meg, skrive under på.
Jeg synes det er kjempeviktig at selv om man gjerne ikke har like god førlighet i kroppen eller at man har en rullende bakende av metall, skal kunne gå å handle uten å bekymre seg for om du får ned den ene shampooflasken du trengte. Eller om du ender opp med å fornye den gamle klassikeren med; It's raining shampoo, Hallelujah.
Been there, done that.
Trange lokaler eller overfylte reoler, som gjør fremkomsten deretter.
Du kjenner sikkert til følelsen av å komme inn i butikken, vite akkurat hva du skal ha. Så det er bare til å spankulere bortover til den rette reolen. Etter litt finner du det du skal ha i hyllene lengre inne i butikken. På den øverste hyllen. Akkurat litt høyere enn det du rekker. Er du skikkelig heldig, står gjerne produktet plassert godt innpå hyllen. Slik at du kan berøre emballasjen med fingertuppen, mens du i ditt stille sinn skulle ønske at du der og da hadde hatt de teleskop-armene.
Nå høres det gjerne ut som om det er rene marerittet for rullestolbrukere å handle på butikken og dere tenker gjerne;
Du kunne jo bare tatt med en hjelper. Det kunne jeg, men det er ikke poenget.
Mitt ønske er å kunne leve så selvstendig som mulig og kunne utføre gjøremål som er mulig, selv. På tross av min funksjonshemning, bare med små tilpasninger.
Jeg ønsker å sette større fokus på er plassering og framkommelighet hos butikker. Samtidig som det gjør hverdagen lettere for mange, er det også med å skape større inkludering i samfunnet. Nettopp fordi alle får en lik mulighet til å leve et selvstendig liv.
Følg gjerne Skrivestuen på Facebook og få rask tilgang til oppdateringer, nye innlegg m.m:
https://www.facebook.com/Skrivestuenbloggno-237942173593162/
Men forbi de syv fjell og historiske bygninger, er fremkommeligheten minimal. Særlig hvis du kommer på fire hjul i svingene.
Flere butikker og utesteder har gjerne trapper eller høye kanter ved inngangspartiet. Som kan gi særlig bevegelseshemmede og rullestolbrukere utfordringer med å ta seg frem uten assistanse. Den letteste løsningen er selvfølgelig å spørre om hjelp, men samtidig er det noe med denne mestringsfølelsen og det å kunne være selvstendig som er etterlengtet.
Jeg personlig, er et skikkelig stabeist når det kommer til å klare meg selv. Det kan nok alle som kjenner meg, skrive under på.
Jeg synes det er kjempeviktig at selv om man gjerne ikke har like god førlighet i kroppen eller at man har en rullende bakende av metall, skal kunne gå å handle uten å bekymre seg for om du får ned den ene shampooflasken du trengte. Eller om du ender opp med å fornye den gamle klassikeren med; It's raining shampoo, Hallelujah.
Been there, done that.
Trange lokaler eller overfylte reoler, som gjør fremkomsten deretter.
Du kjenner sikkert til følelsen av å komme inn i butikken, vite akkurat hva du skal ha. Så det er bare til å spankulere bortover til den rette reolen. Etter litt finner du det du skal ha i hyllene lengre inne i butikken. På den øverste hyllen. Akkurat litt høyere enn det du rekker. Er du skikkelig heldig, står gjerne produktet plassert godt innpå hyllen. Slik at du kan berøre emballasjen med fingertuppen, mens du i ditt stille sinn skulle ønske at du der og da hadde hatt de teleskop-armene.
Nå høres det gjerne ut som om det er rene marerittet for rullestolbrukere å handle på butikken og dere tenker gjerne;
Du kunne jo bare tatt med en hjelper. Det kunne jeg, men det er ikke poenget.
Mitt ønske er å kunne leve så selvstendig som mulig og kunne utføre gjøremål som er mulig, selv. På tross av min funksjonshemning, bare med små tilpasninger.
Jeg ønsker å sette større fokus på er plassering og framkommelighet hos butikker. Samtidig som det gjør hverdagen lettere for mange, er det også med å skape større inkludering i samfunnet. Nettopp fordi alle får en lik mulighet til å leve et selvstendig liv.
Følg gjerne Skrivestuen på Facebook og få rask tilgang til oppdateringer, nye innlegg m.m:
https://www.facebook.com/Skrivestuenbloggno-237942173593162/
You know
Heihei!
I dag kommer et dikt om det å være betatt av noen, noe de fleste kan kjenne seg igjen i.
Dette diktet er en fiktiv hendelse og handler egentlig bare om følelsen og de tankene som dukker opp når man kommer i en slik situasjon.
You know that you've met a cool guy
With dark hair and pretty, kind eyes
When he makes you weak in your knees
So you can barely stand on your feet
Everytime you see him walkin' in the street
When your stomach is filled with butterflies
The same time as you have sparks in your eyes
And it's like you can smile and laugh, all the time
At day time he's the only thing you keeping in mind
When your cheeks are starting to turn light red
That's when you know your crush is comming ahead
I dag kommer et dikt om det å være betatt av noen, noe de fleste kan kjenne seg igjen i.
Dette diktet er en fiktiv hendelse og handler egentlig bare om følelsen og de tankene som dukker opp når man kommer i en slik situasjon.
You know that you've met a cool guy
With dark hair and pretty, kind eyes
When he makes you weak in your knees
So you can barely stand on your feet
Everytime you see him walkin' in the street
When your stomach is filled with butterflies
The same time as you have sparks in your eyes
And it's like you can smile and laugh, all the time
At day time he's the only thing you keeping in mind
When your cheeks are starting to turn light red
That's when you know your crush is comming ahead
Sommerminner!
Denne sommeren møtte jeg to fantastiske personer, som nå har blitt gode venner av meg.
Som en liten hyllest til dem som person, har jeg skrevet et dikt til hver av dem;
He´s the guy who´s not to shy
Mm mm
Spinns me around and lights up the sky
Mm mm
He´s the guy who understands
Mm mm
And gives everyone a equal chance
Mm mm
A better friend you´ll never find
Mm mm
Luckily he is one of mine
Mm mm
I hope some day we´ll meet again
Mm mm
And I once again can take his hand
I know a girl who's kind and sweet
A-ha
A girl I was lucky enough to meet
A-ha
She's always glad and with a smile
A-ha
Made me wanna' stick around for a while
A-ha
In her cool and amazing company
A-ha
Yes, There's where I wanted to be
A-ha
I hope that we'll soon catch up again
A-ha
And that I get to see my new good friend
Som en liten hyllest til dem som person, har jeg skrevet et dikt til hver av dem;
He´s the guy who´s not to shy
Mm mm
Spinns me around and lights up the sky
Mm mm
He´s the guy who understands
Mm mm
And gives everyone a equal chance
Mm mm
A better friend you´ll never find
Mm mm
Luckily he is one of mine
Mm mm
I hope some day we´ll meet again
Mm mm
And I once again can take his hand
I know a girl who's kind and sweet
A-ha
A girl I was lucky enough to meet
A-ha
She's always glad and with a smile
A-ha
Made me wanna' stick around for a while
A-ha
In her cool and amazing company
A-ha
Yes, There's where I wanted to be
A-ha
I hope that we'll soon catch up again
A-ha
And that I get to see my new good friend
Når barne-tv prater bull
Det sies ofte at alt var bedre i gamledager; I noen sammenhenger stemmer denne påstanden.
I dagens innlegg skal jeg ta for meg utviklingen av barnas TV-underholdning. Rett og slett fordi det provoserer meg litt at barn vokser opp med denne typen underholdning.
Noe man kanskje glemmer er at det barn ser på TV hjemme, kan gjerne bli en snakkis i skolegården dagen etter. Noen ganger kan det til og med være med å forme en person.
Og det trenger nødvendigvis ikke ha et positivt utfall med tiden.
Tatt i betraktning av hvordan barne-TV var for femten år siden og hva barn blir ?fóret? med nå til dags, er utviklingen på grensen til å være skremmende.
I mine øyne har lærings parten og selve handlingen sunket til et svært lavt nivå. Vi snakker om å gå fra programmer hvor barn får utvikle sin kunnskap, sanser, læren om rett og galt.
Hvor de blir snakket til på en vanlig måte og får verktøy som de kan ta med seg videre i livet. Til å være programmer fylt med lett vold, skjult mobbing, propaganda, diskriminering og undervurdering av barnet. For å sette kronen på verket, blir de i tillegg henvendt til på en måte som om de ikke skulle vært på bølgelengde.
For dem som kanskje har småbarn, søsken eller familiemedlemmer som tilhører den yngre generasjonen, blir man gjerne mer oppdatert om hva som blir vist på barne-tv.
Mye av det som blir vist er nokså bra, men det er jammen mye bull også. Jeg blir stadig overrasket over hva dagens barn ser på og hvordan programmet er bygget opp.
Fra koselig barne-tv til lett propaganda;
Flere av dagens populære barneserier inneholder ganske mye voldsbruk, trakassering, psykisk vold og maktbruk. Det er som regel én karakter som har "lederrollen" og dominerer de andre. Den gjentatte og typiske situasjonen er at en karakter blir "lederen" og setter grenser og bestemmer hva andre skal tenke og føle.
For å sette det litt på spissen, kan man i flere kjente tegnefilmer som for eksempel Smurfene, se en antydning til kommunisme.
Se det slik; alle smurfene skal se like ut, alle har hver deres faste oppgave som ikke må "tukles" med og de følger ordre fra deres eneste leder. Mistenksomt?
Tilbake til det generelle; Språkbruken og kroppsspråket har også en betydelig rolle i hvordan seerne oppfatter programmer.
Alle disse faktorene blir som regel godt skjult bak programmets handling og dekket til av humor og animasjon.
Personlig tror jeg at produsentene har en oppfatning av at programmer for dagens barn, må inneholde en god dose action og røff språkbruk for at det skal kunne "selge".
I tillegg virker det som om programmet skal ha minst mulig rot i virkeligheten og at nesten alt må ha en overdreven handling.
Når barne-tv prater bull;
Noe jeg reagerer spesielt på er hvordan samtlige barneprogram ordlegger seg.
Greit nok at man ikke skal bruke de mest fancy ordene eller snakke som en professor. Det betyr ikke, som jeg nevnte tidligere, at man skal henvende seg til barn som om de er dumme eller ikke forstår vanlig språk.
For å trekke frem et eksempel, Drømmehagen. Det er, uten å fornærme noen, det dummeste og mest uintelligente barne-TV jeg har vært ute for. Ikke lærer man noe og helheten finnes ikke i det hele tatt.
Hvis man ser komisk på det, så er programmet egentlig ganske skummelt; Først har du et leketog som kjører vilt og uhemmet rundt av seg selv, så har du mange store skapninger som lager uforståelige lyder og vandrer rundt i en hage. På toppen spilles det konstant en lystig melodi og en fortellerstemme som ingen vet hvor kommer fra. Det er jo litt creepy hvis du tenker deg om.
For å ikke snakke om navnevalget til karakterene; Hahoene, Hinkel Pinkel og Makka Pakka. Greit nok at serien er beregnet for små barn, men litt rot i virkeligheten hadde jo ikke gjort noe.
Nå høres det gjerne veldig rart ut at jeg som voksen sitter å kritiserer TV-programmer for barn, men jeg vil at fremtidens og mine barn skal vokse opp med koselige og lærerike programmer. Samtidig synes jeg det er viktig å ta vare på klassikerne som har fulgt flere generasjoner. For eksempel Disney med alle de kjære figurene som mange fremdeles følger med på, eller disse tegnefilmene som også viser eksempler på hendelser som kan oppstå i virkeligheten.
For eksempel Flukten frå Dyreskogen, det at menneskene med sine maskiner og ønsket om å utvide bebyggelsen, men som samtidig utrydder skogen og naturen er jo helt reelt. Eller julekalenderen om Blåfjell, hvor en gruppe mennesker viser frykt mot det nye og ukjente. Men som til slutt innser at selv om vi ser forskjellige ut, kan man være like og ha samme verdier og følelser.
Dette er program som er verdt å vise og hvor man kan sitte igjen med noe lærerikt. Både som barn, men også som voksen.
Slike barne-serier håper jeg fremtidens barn vokser opp med.
Jeg har gjort litt research i forhold til dette innlegg, blant annet å sammenligne dubbete tegneserier fra orginalspråket, amerikansk til norsk. Resultatet er forbløffende.
Care Bears for eksempel, en serie om søte bjørner som forsøker å gjøre verden til et bedre sted og bekjempe det onde. Klassisk handling.
Det virker nok kjempeteit og passer kun for de aller minste, men trikset er å se programmet på amerikansk. Det blir som en ny serie, som er like komisk for voksne som barn.
Hvor du får servert gullkorn, sarkasme og god humor på løpende bånd. Det er nesten som å se Two and a Half Man i animert utgave, nivået på humoren er den samme.
Oppfordringen min til oversettere og dem som jobber med å dubbe serier, er å være litt forsiktige med å forandre på replikkene til karakterene når man oversetter. Nettopp fordi serien lett kan miste essensen og gode poeng.
Kanskje denne lille endringen kan utgjøre en større forskjell?
I dagens innlegg skal jeg ta for meg utviklingen av barnas TV-underholdning. Rett og slett fordi det provoserer meg litt at barn vokser opp med denne typen underholdning.
Noe man kanskje glemmer er at det barn ser på TV hjemme, kan gjerne bli en snakkis i skolegården dagen etter. Noen ganger kan det til og med være med å forme en person.
Og det trenger nødvendigvis ikke ha et positivt utfall med tiden.
Tatt i betraktning av hvordan barne-TV var for femten år siden og hva barn blir ?fóret? med nå til dags, er utviklingen på grensen til å være skremmende.
I mine øyne har lærings parten og selve handlingen sunket til et svært lavt nivå. Vi snakker om å gå fra programmer hvor barn får utvikle sin kunnskap, sanser, læren om rett og galt.
Hvor de blir snakket til på en vanlig måte og får verktøy som de kan ta med seg videre i livet. Til å være programmer fylt med lett vold, skjult mobbing, propaganda, diskriminering og undervurdering av barnet. For å sette kronen på verket, blir de i tillegg henvendt til på en måte som om de ikke skulle vært på bølgelengde.
For dem som kanskje har småbarn, søsken eller familiemedlemmer som tilhører den yngre generasjonen, blir man gjerne mer oppdatert om hva som blir vist på barne-tv.
Mye av det som blir vist er nokså bra, men det er jammen mye bull også. Jeg blir stadig overrasket over hva dagens barn ser på og hvordan programmet er bygget opp.
Fra koselig barne-tv til lett propaganda;
Flere av dagens populære barneserier inneholder ganske mye voldsbruk, trakassering, psykisk vold og maktbruk. Det er som regel én karakter som har "lederrollen" og dominerer de andre. Den gjentatte og typiske situasjonen er at en karakter blir "lederen" og setter grenser og bestemmer hva andre skal tenke og føle.
For å sette det litt på spissen, kan man i flere kjente tegnefilmer som for eksempel Smurfene, se en antydning til kommunisme.
Se det slik; alle smurfene skal se like ut, alle har hver deres faste oppgave som ikke må "tukles" med og de følger ordre fra deres eneste leder. Mistenksomt?
Tilbake til det generelle; Språkbruken og kroppsspråket har også en betydelig rolle i hvordan seerne oppfatter programmer.
Alle disse faktorene blir som regel godt skjult bak programmets handling og dekket til av humor og animasjon.
Personlig tror jeg at produsentene har en oppfatning av at programmer for dagens barn, må inneholde en god dose action og røff språkbruk for at det skal kunne "selge".
I tillegg virker det som om programmet skal ha minst mulig rot i virkeligheten og at nesten alt må ha en overdreven handling.
Når barne-tv prater bull;
Noe jeg reagerer spesielt på er hvordan samtlige barneprogram ordlegger seg.
Greit nok at man ikke skal bruke de mest fancy ordene eller snakke som en professor. Det betyr ikke, som jeg nevnte tidligere, at man skal henvende seg til barn som om de er dumme eller ikke forstår vanlig språk.
For å trekke frem et eksempel, Drømmehagen. Det er, uten å fornærme noen, det dummeste og mest uintelligente barne-TV jeg har vært ute for. Ikke lærer man noe og helheten finnes ikke i det hele tatt.
Hvis man ser komisk på det, så er programmet egentlig ganske skummelt; Først har du et leketog som kjører vilt og uhemmet rundt av seg selv, så har du mange store skapninger som lager uforståelige lyder og vandrer rundt i en hage. På toppen spilles det konstant en lystig melodi og en fortellerstemme som ingen vet hvor kommer fra. Det er jo litt creepy hvis du tenker deg om.
For å ikke snakke om navnevalget til karakterene; Hahoene, Hinkel Pinkel og Makka Pakka. Greit nok at serien er beregnet for små barn, men litt rot i virkeligheten hadde jo ikke gjort noe.
Nå høres det gjerne veldig rart ut at jeg som voksen sitter å kritiserer TV-programmer for barn, men jeg vil at fremtidens og mine barn skal vokse opp med koselige og lærerike programmer. Samtidig synes jeg det er viktig å ta vare på klassikerne som har fulgt flere generasjoner. For eksempel Disney med alle de kjære figurene som mange fremdeles følger med på, eller disse tegnefilmene som også viser eksempler på hendelser som kan oppstå i virkeligheten.
For eksempel Flukten frå Dyreskogen, det at menneskene med sine maskiner og ønsket om å utvide bebyggelsen, men som samtidig utrydder skogen og naturen er jo helt reelt. Eller julekalenderen om Blåfjell, hvor en gruppe mennesker viser frykt mot det nye og ukjente. Men som til slutt innser at selv om vi ser forskjellige ut, kan man være like og ha samme verdier og følelser.
Dette er program som er verdt å vise og hvor man kan sitte igjen med noe lærerikt. Både som barn, men også som voksen.
Slike barne-serier håper jeg fremtidens barn vokser opp med.
Jeg har gjort litt research i forhold til dette innlegg, blant annet å sammenligne dubbete tegneserier fra orginalspråket, amerikansk til norsk. Resultatet er forbløffende.
Care Bears for eksempel, en serie om søte bjørner som forsøker å gjøre verden til et bedre sted og bekjempe det onde. Klassisk handling.
Det virker nok kjempeteit og passer kun for de aller minste, men trikset er å se programmet på amerikansk. Det blir som en ny serie, som er like komisk for voksne som barn.
Hvor du får servert gullkorn, sarkasme og god humor på løpende bånd. Det er nesten som å se Two and a Half Man i animert utgave, nivået på humoren er den samme.
Oppfordringen min til oversettere og dem som jobber med å dubbe serier, er å være litt forsiktige med å forandre på replikkene til karakterene når man oversetter. Nettopp fordi serien lett kan miste essensen og gode poeng.
Kanskje denne lille endringen kan utgjøre en større forskjell?
Så var det på'an igjen!
Håper dere har hatt en fin sommer så langt!
Du vet den følelsen når alt som kan gå galt, går galt. Og du tenker at nå kan vel umulig flere ting gå skeis... Joda, det kan det vet du!
Tenk deg at du har planlagt en deilig tur til en fredfull innsjø, for å lese en god bok og nyte sjøluften. På vegen finner du flere fine sommermotiver du vil ta bilde av. På hodet har du et pannebånd som holder på å falle av, så du bestemmer deg for å prøve å rette på det. Men for å gjøre det må du først ta av solbrillene, de prøver du å henge i singleten. Samtidig må du passe på at boken du har plassert under lårene slik at den ikke skal falle ned.
Solbrillene følte dessverre ikke for å være samarbeidsvillige og tar heller turen ned på bakken. Du gir fra deg en lite sukk, men tenker at du får bare forsøke å fiske dem opp igjen.
Med en mindre elegant stilling, henger du på hodet ut av rullestolen. Mens du fremdeles har boken godt stappet under lårene.
Siden det er grus, sklir brillene litt rundt på bakken og gjerne under det ene hjulet på rullestolen. Rundt deg er det ingen, så den berømte strong independent woman-faktoren slår heldigvis inn.
Først må du kjøre stolen noen millimeter tilbake uten å knuse brillene, deretter er det bend over for alle penga.
Siden armen din skjelver av stress og spasmer, litt som Hovmesteren når han skal skjenke "gjestene" sine, blir det til at du dytter brillene rundt på grusen. Sånn at du er sikker på at de får fine striper i glasset.
Nå var det å komme seg opp igjen med overkroppen, samtidig som du skulle holde fast på brillene i hånden uten å klemme for hardt. Noe man gjerne gjør når spasmer og stress slår inn.
I tillegg hadde du plassert boken under låret. Som forøvrig stakk som en kaktus på baksiden av låret og rumpen. Det trigger jo ikke spasmene i det hele tatt.
Etter en liten stund får du fisket opp brillene og plassert dem i fanget.
For å unngå at hendelsen gjentar seg, kjører du hjem med solbrillene og turer tilbake til der du egentlig var på veg.
Nokså fornøyd med "seieren" kjører du i retning sjøen, nå er det endelig tid for å senke skuldrene. Trodde du.
Nesten framme ved tur målet, sklir mobilfestet med mobilen, du har på stolen sakte av og havner på bakken. Med mobilskjermen vendt ned, selvfølgelig. I tillegg er vannflasken, som står i et stativ på motsatt side, også på veg ned til mobilen.
Det er i slike øyeblikk man skulle ønske man var en blekksprut.
Fortsatt var det ingen reddende engel i nærheten, så det var bare til å brette opp armene og bøye seg over igjen.
Nå var ikke pågangsmotet og humøret like på topp kan du si... Og sammenligningen med Den uheldige mannen var påfallende.
Til slutt hadde jeg fisket opp både mobilen og vannflasken. Jeg skulle gjerne ha stappet alle tingene under lårene etter alt dette oppstyret. Det hadde nok ikke vært veldig behagelig, men gud så praktisk det ville vært.
Ganske sliten og frustrert tuslet jeg hjem igjen for andre gang.
Jeg kan ikke akkurat si at det var den beste turen jeg har hatt, men det ble i hvertfall en komisk historie.
Du vet den følelsen når alt som kan gå galt, går galt. Og du tenker at nå kan vel umulig flere ting gå skeis... Joda, det kan det vet du!
Tenk deg at du har planlagt en deilig tur til en fredfull innsjø, for å lese en god bok og nyte sjøluften. På vegen finner du flere fine sommermotiver du vil ta bilde av. På hodet har du et pannebånd som holder på å falle av, så du bestemmer deg for å prøve å rette på det. Men for å gjøre det må du først ta av solbrillene, de prøver du å henge i singleten. Samtidig må du passe på at boken du har plassert under lårene slik at den ikke skal falle ned.
Solbrillene følte dessverre ikke for å være samarbeidsvillige og tar heller turen ned på bakken. Du gir fra deg en lite sukk, men tenker at du får bare forsøke å fiske dem opp igjen.
Med en mindre elegant stilling, henger du på hodet ut av rullestolen. Mens du fremdeles har boken godt stappet under lårene.
Siden det er grus, sklir brillene litt rundt på bakken og gjerne under det ene hjulet på rullestolen. Rundt deg er det ingen, så den berømte strong independent woman-faktoren slår heldigvis inn.
Først må du kjøre stolen noen millimeter tilbake uten å knuse brillene, deretter er det bend over for alle penga.
Siden armen din skjelver av stress og spasmer, litt som Hovmesteren når han skal skjenke "gjestene" sine, blir det til at du dytter brillene rundt på grusen. Sånn at du er sikker på at de får fine striper i glasset.
Nå var det å komme seg opp igjen med overkroppen, samtidig som du skulle holde fast på brillene i hånden uten å klemme for hardt. Noe man gjerne gjør når spasmer og stress slår inn.
I tillegg hadde du plassert boken under låret. Som forøvrig stakk som en kaktus på baksiden av låret og rumpen. Det trigger jo ikke spasmene i det hele tatt.
Etter en liten stund får du fisket opp brillene og plassert dem i fanget.
For å unngå at hendelsen gjentar seg, kjører du hjem med solbrillene og turer tilbake til der du egentlig var på veg.
Nokså fornøyd med "seieren" kjører du i retning sjøen, nå er det endelig tid for å senke skuldrene. Trodde du.
Nesten framme ved tur målet, sklir mobilfestet med mobilen, du har på stolen sakte av og havner på bakken. Med mobilskjermen vendt ned, selvfølgelig. I tillegg er vannflasken, som står i et stativ på motsatt side, også på veg ned til mobilen.
Det er i slike øyeblikk man skulle ønske man var en blekksprut.
Fortsatt var det ingen reddende engel i nærheten, så det var bare til å brette opp armene og bøye seg over igjen.
Nå var ikke pågangsmotet og humøret like på topp kan du si... Og sammenligningen med Den uheldige mannen var påfallende.
Til slutt hadde jeg fisket opp både mobilen og vannflasken. Jeg skulle gjerne ha stappet alle tingene under lårene etter alt dette oppstyret. Det hadde nok ikke vært veldig behagelig, men gud så praktisk det ville vært.
Ganske sliten og frustrert tuslet jeg hjem igjen for andre gang.
Jeg kan ikke akkurat si at det var den beste turen jeg har hatt, men det ble i hvertfall en komisk historie.
Sommerkroppen!
De fleste har sikkert hørt Mads Hansen sin nye sommerlåt; Sommerkroppen.
Personlig, liker jeg sangen veldig godt. Ikke bare på grunn av dens lystige melodi eller humoristiske tekst, men det viktige budskapet og oppfordringene som skjuler seg mellom linjene og sarkasmen.
Sangen blir nok tilsynelatende sett på som en låt fylt med humor og morsomheter, men mellom linjene tar artisten opp viktige og reelle temaer.
Temaer som; selvfølelse, kroppspress og holdning til kirurgiske inngrep i forhold til kropp og utseende. Sommeren er gjerne den årstiden hvor disse temaene blir tatt frem i lyset.
Hvor man streber etter å ha den perfekte kroppen og utseende, som kan resultere i at man kan være villig til å gå ganske langt for å oppnå "sommerkroppen".
I tillegg til ønsket om å oppnå dette, vil man gjerne ha et effektivt resultat. Som fører oss tilbake til plastisk kirurgi og for eksempel botox.
Disse temaene blir nevnt i teksten på en ganske ironisk måte, men samtidig skjønner man at artisten gjerne prøver å gi uttrykk for at det finnes bedre løsninger enn kirurgi; Som blant annet fysisk aktivitet og sunt et kosthold. Et alternativ de fleste benytter seg av.
Jeg sier ikke at det er fy fy å velge første alternativ, det er helt opp til en selv. Det som er galt er hvis medier eller sosiale nettsted "presser" eller oppmuntrer publikum til å satse på alternativ nr en, fordi det fremstilles som den enkle og korrekte løsningen.
Ut ifra det jeg har lest og sett på nett, reklamer og sosiale medier, promoteres det alltid med perfekte solbrune og veltrente kropper. Som regel i annonser for klær, kosmetikk, til og med reisebyrå som tilbyr eksotiske feriesteder går dette igjen. Er det rart vi setter høye forventninger til hvordan vi "skal" se ut?
Tekstens oppbygning grammatisk sett er nok ikke perfekt og enkelte deler av teksten kan bli sett på som overdrevent, men budskapet vil jeg si slår mange andre liknende låter. Ikke minst på grunn av at den er bygget på sannhet, realitet og personlige synspunkt, men også måten temaene blir lagt frem på. Man tar av den værste brodden på noe som ellers blir omtalt som ganske alvorlig.
I mine øyne er sangen en tankevekker og en oppfordring til alle om å ikke være så oppslukt av å toppe "sommerkropp-listen", alle er forskjellige, men alle er perfekt på sitt vis.
Jeg kan helt ærlig si at Mads Hansen har gjort seg til et slags forbilde for mange når det gjelder å se bort ifra kroppspress og andres forventninger i forhold til dette.
Med dette vil jeg ønske dere en riktig god sommer!
Jeg kommer i utgangspunktet til å ha en sommerferie fra bloggen en stund nå fremover, men kanskje det dukker opp et innlegg innimellom likevel. Hvis ikke, kommer jeg selvfølgelig tilbake senere :)
Personlig, liker jeg sangen veldig godt. Ikke bare på grunn av dens lystige melodi eller humoristiske tekst, men det viktige budskapet og oppfordringene som skjuler seg mellom linjene og sarkasmen.
Sangen blir nok tilsynelatende sett på som en låt fylt med humor og morsomheter, men mellom linjene tar artisten opp viktige og reelle temaer.
Temaer som; selvfølelse, kroppspress og holdning til kirurgiske inngrep i forhold til kropp og utseende. Sommeren er gjerne den årstiden hvor disse temaene blir tatt frem i lyset.
Hvor man streber etter å ha den perfekte kroppen og utseende, som kan resultere i at man kan være villig til å gå ganske langt for å oppnå "sommerkroppen".
I tillegg til ønsket om å oppnå dette, vil man gjerne ha et effektivt resultat. Som fører oss tilbake til plastisk kirurgi og for eksempel botox.
Disse temaene blir nevnt i teksten på en ganske ironisk måte, men samtidig skjønner man at artisten gjerne prøver å gi uttrykk for at det finnes bedre løsninger enn kirurgi; Som blant annet fysisk aktivitet og sunt et kosthold. Et alternativ de fleste benytter seg av.
Jeg sier ikke at det er fy fy å velge første alternativ, det er helt opp til en selv. Det som er galt er hvis medier eller sosiale nettsted "presser" eller oppmuntrer publikum til å satse på alternativ nr en, fordi det fremstilles som den enkle og korrekte løsningen.
Ut ifra det jeg har lest og sett på nett, reklamer og sosiale medier, promoteres det alltid med perfekte solbrune og veltrente kropper. Som regel i annonser for klær, kosmetikk, til og med reisebyrå som tilbyr eksotiske feriesteder går dette igjen. Er det rart vi setter høye forventninger til hvordan vi "skal" se ut?
Tekstens oppbygning grammatisk sett er nok ikke perfekt og enkelte deler av teksten kan bli sett på som overdrevent, men budskapet vil jeg si slår mange andre liknende låter. Ikke minst på grunn av at den er bygget på sannhet, realitet og personlige synspunkt, men også måten temaene blir lagt frem på. Man tar av den værste brodden på noe som ellers blir omtalt som ganske alvorlig.
I mine øyne er sangen en tankevekker og en oppfordring til alle om å ikke være så oppslukt av å toppe "sommerkropp-listen", alle er forskjellige, men alle er perfekt på sitt vis.
Jeg kan helt ærlig si at Mads Hansen har gjort seg til et slags forbilde for mange når det gjelder å se bort ifra kroppspress og andres forventninger i forhold til dette.
Med dette vil jeg ønske dere en riktig god sommer!
Jeg kommer i utgangspunktet til å ha en sommerferie fra bloggen en stund nå fremover, men kanskje det dukker opp et innlegg innimellom likevel. Hvis ikke, kommer jeg selvfølgelig tilbake senere :)
Snakk om god service ass!
I går var jeg på Baker Brun på Oasen, sammen med assistenten min og skulle spise lunsj.
Vi hadde funnet oss et bord og stilt oss i kø, klare til å bestille. Utvalget var stort, så det var vanskelig å bestemme seg.
Til slutt ble det chebatta med kylling, som så veldig god ut, men for meg kunne det bli en utfordring å spise.
Siden munn og svelg ikke alltid spiller helt på lag med meg, kan mat med skarpe kanter og hard konsistens være vanskelig.
Istedenfor at jeg måtte finne noe annet som jeg egentlig ikke hadde lyst på, tilbudte ekspertisen, som var veldig forståelsesfull, å lage en sandwich av ferskt loff, men med det samme fyllet på.
Det kunne virke som at jeg ikke var den første kunden som trengte litt "modifisering av maten", for hun sa det som det skulle vært det største selvfølge.
Storfornøyd med servicen, satte vi oss ned ved et bord og fikk servert ukens beste lunsj!
Jeg kan med hånden på hjertet si at det er definitivt dét stedet, der kundens behov står øverst på listen.
Jeg har bare en ting å si; Snakk om god service ass!
En togreise i November
Hei!
Noe jeg synes er veldig interessant er hvordan krigen var med å forme mennesker og hvordan enkelte grupper ble behandlet ut i fra bakgrunnen deres.
Derfor har jeg skrevet en novelle, som i form av en slags dagbok, skal skildre hverdagen i en konsentrasjonsleir. Nå får vi høre Yossef sin historie.
Mitt navn er Yossef, jeg er en av personene som sitter i togvognene som skal til Sibir.
Jeg jobbet som skomaker i Tyskland før jeg ble sendt av gårde.
Mine foreldre døde da jeg var 16, resten av familien min bor i hjemlandet mitt, Israel.
Da jeg var fire år, måtte foreldrene mine og jeg flykte til Tyskland. Der startet faren min et skomakerverksted, som jeg senere overtok.
Noen år senere ble min mor og far alvorlig syk, og ettersom legehjelp var vanskelig å få, stod ikke livet til å redde.
Familiebedriften ble dermed overlatt til meg, men mange butikker og blant annet skomakerverksted måtte stenges med tiden, på grunn av krigen og lav økonomi.
Året er 1933, det er en kald vinter og krigen herjer.
Og jødeforfølgelsen forsetter.
Vi er på veg til en slags leir, der vi visst skal arbeide for en mann i uniform.
Togvognene er mørke, kalde og trange.
Det er ca. ni personer i hver vogn.
Reisen er lang, den startet i Berlin, i Tyskland.
Plutselig hører vi en glad og trivelig musikk storme mot oss da toget nærmer seg stasjonen.
Når vi kommer ut av togvognene, står det en mann i uniform og ser på meg, mens han peker mot en rekke med fem gutter i 20 årene.
Jeg skjønte at han ville at jeg skulle stille meg i rekken.
Etter de hadde delt oss i grupper på kjønn og alder, ble porten inn til noen nedslitte og gamle brakker sakte åpnet. De ga fra seg en skjærende lyd idet de gikk opp.
En fløyte ble blåst i og vi marsjerte inn på en grus plass etter en ordre.
Det var tjue brakker i murstein, som stod på rad og rekke.
Vi ble plassert fem til åtte personer i hver brakke.
Brakkene var innredet med et lite nattbord, to brede madrasser og to lyspærer i taket. Madrassene var hullete og skitne, brakkene var kalde og hadde et snev av mugglukt.
Noen meter lenger borte lå det et stort forbrennings-anlegg og gasskammer med store piper, som det kom røyk opp fra hele tiden.
Senere den dagen fikk vi utdelt tynne hvit- og grå stripete bukser og jakker. Antrekket minnet om fengsels drakter som blir brukt i gamle filmer.
Etter vi hadde kledd på oss klærne, marsjerte vi samlet ut på plassen.
Da vi kom ut på plassen, stod det en mann med skytevåpen i hendene.
Han skjøt en ung gutt og faren hans, som stod med hendene på ryggen og gråt, de skulle straffes fordi de ikke hadde adlydt en ordrene fra kommandøren.
Likene ble slept bort til en haug med mange andre som delte samme skjebne.
Etter denne grufulle hendelsen, nærmest brølte vaktene som inspiserte rundt oss at det var bare å fortsette med arbeidet som var påbegynt, ellers ville haugen med tapte liv vokse.
Alle tok til seg trusselen og satte i gang med arbeidet. Det ble nok mange tunge løft fremover.
Arbeidsdagene våre var lange og harde, tunge løft var det vanligste gjøremålet. Mange fikk problemer med rygg og skuldre, som resulterte i at flere ikke klarte sine gjøremål. Dette lot til å irritere kommandøren og slike situasjoner endte med at flere måtte bøte med livet.
Dagens gjøremål var tømmerhugging, vi skulle hugge tjue stabler med seksti kubber i hver av stablene. Kubbene skulle ha lik størrelse og se finpusset ut på endene, deretter skulle de stables i pene stabler som måtte være trekantformet. Været var kaldt, snøen dalte og temperaturen sank raskt. Dette gjorde at mange nesten frøs i hjel når de arbeidet, mange fikk frostskader eller kollapset av utmattelse etter en time. Det godtok ikke kommandøren og ba om henrettelse på stedet.
Henrettelsene ble utført blant de andre arbeiderne, mange kom gjerne til leiren med familie og kjente. Da hendte det at noen måtte se sine kjære bli drept rett foran øynene, det var et grusomt syn både for de pårørende og for oss andre.
Når henrettelsen var gjort, forlangte kommandøren at alle skulle tilbake til arbeid. Det ble ikke vist noen hensyn til de pårørende.
Etter den dagen forstod alle at vi ikke var frie mennesker lenger, men mennesker under kontroll.
Kanskje det verste av alt, vi hadde mistet verdien vår. Vi var ingenting lenger.
Dagene var de samme hver dag, samme rutine og samme slit.
Vi ble vekket hver dag kl. 05.00 av en forferdelig lyd som minnet om en trompet, til frokost fikk vi en tørr brødskalk og vann.
Dette skulle vi gå på en hel arbeidsdag, helt til neste måltid som var middag kl. 18.00, den bestod av fisk og vann.
Vi fikk kun en porsjon hver med mat, selv om vi ikke ble mette.
Maten vi fikk til frokost smakte lite, brødskalken hadde en anelse mugg på seg, men det var bedre enn ingenting. Vannet var greit nok, det var veske i hvertfall.
Noen var så desperate etter mat at de samlet sammen maten sin med andre og smuglet den med seg inn i brakkene, men risikoen for å bli tatt var stor og straffen større.
Mange tok aldri sjansen på smugling og valgte heller å gå sulten. De fleste benyttet muligheten til å spise i serveringstiden, ellers holdt de ut den stadig voksende rumlingen. Jeg var en av dem som holdt ut sulten.
Etter frokosten åttende dag, startet nok en ny arbeidsdag. Da kom kommandøren inn i spisesalen som var laget til i en lagerhall. Hallen var innredet med langbord og spinkle benker, laget av planker. Vi måtte sitte etter kjønn, selv ungdommer fikk ikke sitte med mødrene sine hvis de var av motsatt kjønn. Hvis en kvinne prøvde å bryte regelen ved å sette seg sammen med sin mann eller sønn, kunne de risikere å bli drept eller straffet. Det ble nærmest sett på som forbudt å vise noen form for følelser overfor nære og kjære. Dette gjaldt også utenfor pauser, man skulle fokusere på arbeidet som skulle gjøres og ikke snakke med andre under arbeidet.
Kommandøren speidet utover bordene i salen med et morskt ansiktsuttrykk, frokosten hadde vart i ti minutter og ikke alle var ferdige å spise.
Alle satt helt stile mens han spankulerte sakte mellom oss, etter noen minutters stillhet begynte han å snakke med en ubehagelig og rolig stemme.
Først innledet han med sarkastisk stemme, at han håpet vi hadde fått en god natts søvn og spist, for det ventet oss en hard dag.
Deretter blåste han i fløyten som hang rundt halsen og dagen var i gang.
Jeg stod i midten av rekken med trøtte mennesker, personen som stod ved siden av meg så ut som om han ikke hadde sovet på flere dager. Han hadde poser under øynene og var blek i ansiktet, mannen måtte anstrenge seg for å holde seg våken. Den andre som stod på hans andre side i rekken dultet ham diskre? i siden for at ingen skulle oppdage at øynene gled igjen og hvor utmattet han var, mannen kvapp til men hentet seg raskt inn igjen. Heldigvis var det ingen som oppdaget pausen hans, han nikket forsiktig til mannen som takk for at han vekket ham. Det kunne fort endt stygt hvis han hadde blitt sett av kommandøren eller vakten.
I dag skulle vi bygge et vedskjul til vedstablene vi hugget for noen uker siden, det skulle bygges av murstein og måtte tåle all slags vær.
Skjulet skulle ha hyller innvendig og en dør med en solid lås, det skulle være plass til opptil tolv stabler med ved.
Først ble vi delt inn i tre grupper, den første gruppen bestod av unge kvinner, i gruppe to var der unge menn og siste gruppe var dominert av den eldre generasjonen.
Det vil si menn og kvinner i 50-60 års alderen, gruppene fikk forskjellige oppgaver innenfor samme gjøre mål. De eldste ble satt til å lage og blande sementen som skulle legges mellom mursteinene, gruppen med yngre menn fikk ansvar for selve muringen og kvinnene skulle til slutt bære vedkubbene på plass i skjulet når det var ferdig.
Da alle var godt i gang med arbeidet, kom de første snøfnuggene. Temperaturen lå rundt ? 17 og ? 20, da flakene av våt snø i tillegg kom dalende sank temperaturen enda mer. Denne kalde nedbøren gjorde ikke bare at mange frøs, med sikten ble også svekket. Det var vanskelig å se hva man gjorde mellom de tett dalende fnuggene, selv om man myste fikk man snø i øynene.
De eldste hadde først fått utdelt hver sin bøtte, gips, kalk, pozzolaner og portlandsement. Dette skulle blandes med vann, i tillegg til bøttene fikk de også trepinner til å blande sammen elementene med. Det var en ganske energikrevende oppgave, særlig siden noen hadde problemer med skuldre og rygg. De ble tvunget til å stå bøyd over bøttene mens massen skulle blandes sammen, denne arbeidsstillingen gjorde at mange fikk belastningsskader og andre helseskader. Siden det ikke fantes noen maskiner som kunne gjøre jobben litt lettere for dem, ble helsen deres stadig satt på prøve.
Kvinnene som tilhørte den yngre generasjonen fikk ansvar for å legge den ferdigblandede sementen på, mens mennene skulle plassere steinene.
Plasseringen skulle være nøyaktig og ben, noen slags form for slurving ble ikke godtatt.
Kvinnene fikk noen små stålplater som de skulle bruke til å legge sementen med, de måtte passe på at det ikke ble lagt for tykt med sement, men heller ikke for tynt.
Etter at laget med sement var lagt, var det mennene sin tur til å plassere mursteinene.
Da det var gått to timer hadde skuret fått to rader med stein, nå gjenstod bare fire rader i tillegg til tak. hyller og en låsbar dør.
Kvinnene jobbet på spreng for å få lagt på sementen raskest mulig og mennene var hakk i hæl med å legge på steiner.
To rader ble raskt til tre og fire, etterhvert hadde vi funnet en fin flyt i arbeidet. Det gjorde at noen kunne trekke seg tilbake og gå i gang med å lage døren til skjulet.
Døren til vedskjulet skulle bygges av sammensatte planker, den skulle være solid og måtte kunne overleve noen stormfulle netter.
Det krevde at treverket var av god kvalitet og at monteringen var god nok, ellers ville døren kunne blåse ned ved nattens første vindkast.
Først bar vi frem materialene som vi trengte; planker, hengsler og trestokker. Til rådighet fikk vi utdelt skrujern, skruer, hammer og store spikere, dette skulle vi bruke til å sette sammen døren med. Deretter la vi trestokkene på bakken med en halv meters avstand, plankene ble lagt på tvers av stokkene, slik at endene på plankene stakk ut.
Det var viktig at det ikke ble åpning mellom plankene, men at de lå så tett at ikke vinden kunne trenge gjennom.
For å feste plankene til hverandre, brukte vi en tykkere planke til å spikre treplankene fast i. Denne la vi tvers over materialet og festet med fire skruer.
Nå gjenstod det bare å skru på dørhåndtaket, det var en middels stor treknott som var skåret ut av et ødelagt trestykke.
Håndtaket til døren skulle være rundt og glatt i kanten slik at man ikke skar seg på det, det betydde at vi måtte pusse knotten med sandpapir før den kunne monteres.
Da vi hadde gjort det, lagde vi et hull gjennom håndtaket slik at man kunne skru det fast i dørplaten med en skrue.
De neste timene gikk med til å gjøre ferdig muren og begynne på hyllene, de ble bygget av en treplanke og skulle få to klosser på hver side som skulle støtte planken. Klossene ville bli festet til veggen, slik at treplanken kunne ligge på klossene. Det betinget at klossene var tykke nok, ellers ville de ikke klare å bære vekten av kubbene.
Først måtte plankene måles og skjæres til, slik at de fikk rett størrelse og lengde. I tillegg skulle kantene og overflatene på plankene pusses glatte, vi fikk noen biter med sandpapir som vi kunne bruke til å pusse med. Det ru sandpapiret virket godt på treverket og litt etter litt begynte plankene å få et mykere og glattere utseende. Da det var gått en halvtime, var plankene ferdig pusset og vi kunne montere klossene på undersiden av planken. Vi måtte passe på at klossene ikke ble montert for langt ut på sidene eller for nærme midten, da kunne vi risikere at planken knakk på midten eller hvis klossene var for tett plassert ville gjerne planken begynne å vippe på grunn av tyngdepunktet ble flyttet til den ene siden. Til slutt fant vi den rette plasseringen og klossene kunne skrues fast.
For å teste at hyllen var sterk nok, måtte en av oss holde den mens vi andre la et par vedkubber oppå. Først prøvde vi med tre kubber, som gikk bra. Så økte vi antallet til seks, det var ingen tegn til at hyllen skulle gi etter nå heller.
Kommandøren kom bort å studerte hyllen nøye og ga oss et nikk for at jobben var godkjent.
Fornøyde med egen innsats kunne vi gå videre til monteringen, denne oppgaven krevde bare to personer. En til å holde hyllen inntil veggen og en som kunne skru i skruene.
Da muren var ferdig bygget og kommandøren hadde godkjent arbeidet vårt, nærmet klokken seg tre og de fleste så ut som de skulle besvime av utmattelse. Selv om alle var klare for pause, var det likevel mer enn nok å henge fingrene i. Nå måtte døren monteres, deretter skulle vedkubbene bæres inn i skjulet og plasseres pent på hyllen.
Dørhengslen var litt vrien å montere på døren, men med et godt skrujern og rester av det som var igjen av motivasjon fikk vi til slutt satt opp en finpusset dør.
Døren var av lys tre og passet perfekt til åpningen. Fornøyde med egen innsats la vi fra oss verktøyet og tok en kort pust i bakken.
Vi tok et par skritt tilbake for å få et bedre overblikk over arbeidet vi hadde utført. Skjulets utseende var ikke det mest imponerende vi hadde sett, men vi håpet at den praktiske siden ved det ville skinne gjennom.
Så lenge det var noe lunde symmetrisk og kunne være til nytte, måtte vel arbeidet bli godkjent.
Kommandøren kom gående og vi var mer enn spente på svaret.
Han studerte arbeidet vårt nøye, fra den minste til den største detalj. Til og med skruene ble kontrollert at de var skikkelig skrudd på plass i treverket.
Stillheten senket seg blant arbeiderne mens kontrollrunden pågikk, alle håpet på positiv tilbakemelding fra kommandøren.
Da han endelig stoppet opp, føltes det som om livet plutselig ble gjort om til et lykkehjul. Vi hadde vendt oss til den konstante følelsen av å ha femti prosent sjanse for å overleve de neste fem minuttene, men nå hadde følelsen blitt forvandlet til frykt.
Ansiktet hans var av stein, han gjorde ikke så mye som et lite blunk engang. Han snudde seg å rakte ut hånden, hvis han ga oss tommelen opp betydde det at arbeidet var godkjent, men hvis tommelen pekte ned, ville vi miste enda en av gruppen.
Resultatet var positivt og vi kunne puste lettet ut.
Rundt oss kunne vi se hvordan de andre bokstavelig talt jobbet livet av seg for å bli ferdige med oppgavene de var satt til.
Man kunne se at mange var på randen til å omkomme av utmattelse, i tillegg til mangel på mat og drikke.
En etter en ble de slept bort av vaktene, før de endte opp i det store forbrennings-anlegget i utkanten av området.
Røykutslippet økte betraktelig for hver uskyldig sjel som ble fraktet inn. Det var like skremmende å høre brølet fra maskinen når prosessen ble iverksatt.
Solen begynte å gå ned og over oss fikk himmelen et skjær av rødfarge over seg. Arbeidsdagen vår nærmet seg slutt.
Alle var utslitte og klare for å få arbeidet litt på avstand.
I kveld hadde vi fri fra arbeidet, så vi lot som om vi bare slappet av.
Etter å ha vært innesperret i ca. fem måneder, var alle sinte, triste og ønsket mer enn noe annet å komme seg bort fra virkelighetens mareritt.
Derfor planla vi som fortsatt hadde livet i behold, å rømme så fort som overhodet mulig. Det kom til å bli nærmest umulig og vi var klare over hvilket skjebnesvanger valg vi tok, men vi var villige til å ta risikoen for å bli fri.
Samme natt samlet vi oss utenfor en av brakkene, og satte i gang med planleggingen.
Alle kom med ideer til hvordan vi kunne komme oss forbi vaktene og over piggtrådgjerdet. Man skjønte raskt at folk var desperate for å komme seg bort fra denne umenneskelige plassen, for noen kom opp med de mest urealistiske ideer, som nærmest var tatt rett ut av virkeligheten.
Etter mye diskusjon, kom vi frem til at den beste ideen var å grave en tunnel under jorden.
Deretter begynte vi så smått å grave, mens to andre avledet vaktene.
Jorden var tung og våt av snøen som et tykt teppe over. Dette gjorde det krevende og ekstra tungt å grave.
Da tunnelen var ferdig to timer inn i natten, kunne vi begynne å bevege oss ut mot friheten.
Først løp dem som hadde avledet vaktene bort til tunnelen og krøp innover.
Tunnelen var trang og fuktig, så det var vanskelig å komme seg fremover. Deretter fulgte vi andre på.
Ikke alle var like heldige, noen ble skutt da de bare hadde kommet halvveis ned i.
Vi som klarte å komme ut på den andre siden av gjerdet, løp for livet gjennom den snødekkede skogen i våre tynne og utslitte fangeklær.
Det har gått tretti år siden denne vinteren, tiden har endret seg og krigen har endelig tatt slutt.
Jeg har blitt far til en vakker datter og har giftet meg med nydelige frøken Smith. Vi eier et stort hus med hage i England og lever det gode liv.
Jeg lukket dagboken min og pustet lettet ut over at den tiden var over for alltid, der jeg satt i lenestolen inne i dagligstuen.
Ved siden av meg satt Mary og vesle Abbigail og lekte fredfullt med den nye dukken hennes, som jeg hadde kjøpt da jeg var ute på reise to uker tidligere.
Jeg kunne ikke vært mer lykkelig over å få muligheten til å stifte familie og ha en suksessfull jobb som forretningsmann.
Selv om livet mitt ser kanskje lyst ut nå, vil fortiden min alltid være mørk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)