En togreise i November

Hei!

Noe jeg synes er veldig interessant er hvordan krigen var med å forme mennesker og hvordan enkelte grupper ble behandlet ut i fra bakgrunnen deres.

Derfor har jeg skrevet en novelle, som i form av en slags dagbok, skal skildre hverdagen i en konsentrasjonsleir. Nå får vi høre Yossef sin historie. 

Mitt navn er Yossef, jeg er en av personene som sitter i togvognene som skal til Sibir.

Jeg jobbet som skomaker i Tyskland før jeg ble sendt av gårde.

Mine foreldre døde da jeg var 16, resten av familien min bor i hjemlandet mitt, Israel. 

Da jeg var fire år, måtte foreldrene mine og jeg flykte til Tyskland. Der startet faren min et skomakerverksted, som jeg senere overtok. 

Noen år senere ble min mor og far alvorlig syk, og ettersom legehjelp var vanskelig å få, stod ikke livet til å redde. 

Familiebedriften ble dermed overlatt til meg, men mange butikker og blant annet skomakerverksted måtte stenges med tiden, på grunn av krigen og lav økonomi.

Året er 1933, det er en kald vinter og krigen herjer.

Og jødeforfølgelsen forsetter.

Vi er på veg til en slags leir, der vi visst skal arbeide for en mann i uniform.

Togvognene er mørke, kalde og trange.

Det er ca. ni personer i hver vogn.

Reisen er lang, den startet i Berlin, i Tyskland.

Plutselig hører vi en glad og trivelig musikk storme mot oss da toget nærmer seg stasjonen.

Når vi kommer ut av togvognene, står det en mann i uniform og ser på meg, mens han peker mot en rekke med fem gutter i 20 årene.

Jeg skjønte at han ville at jeg skulle stille meg i rekken.

Etter de hadde delt oss i grupper på kjønn og alder, ble porten inn til noen nedslitte og gamle brakker sakte åpnet. De ga fra seg en skjærende lyd idet de gikk opp.

En fløyte ble blåst i og vi marsjerte inn på en grus plass etter en ordre.

Det var tjue brakker i murstein, som stod på rad og rekke.

Vi ble plassert fem til åtte personer i hver brakke.

Brakkene var innredet med et lite nattbord, to brede madrasser og to lyspærer i taket. Madrassene var hullete og skitne, brakkene var kalde og hadde et snev av mugglukt.     

Noen meter lenger borte lå det et stort forbrennings-anlegg og gasskammer med store piper, som det kom røyk opp fra hele tiden.

Senere den dagen fikk vi utdelt tynne hvit- og grå stripete bukser og jakker. Antrekket minnet om fengsels drakter som blir brukt i gamle filmer. 

Etter vi hadde kledd på oss klærne, marsjerte vi samlet ut på plassen. 

Da vi kom ut på plassen, stod det en mann med skytevåpen i hendene.

Han skjøt en ung gutt og faren hans, som stod med hendene på ryggen og gråt, de skulle straffes fordi de ikke hadde adlydt en ordrene fra kommandøren.

Likene ble slept bort til en haug med mange andre som delte samme skjebne.

Etter denne grufulle hendelsen, nærmest brølte vaktene som inspiserte rundt oss at det var bare å fortsette med arbeidet som var påbegynt, ellers ville haugen med tapte liv vokse. 

Alle tok til seg trusselen og satte i gang med arbeidet. Det ble nok mange tunge løft fremover. 

Arbeidsdagene våre var lange og harde, tunge løft var det vanligste gjøremålet. Mange fikk problemer med rygg og skuldre, som resulterte i at flere ikke klarte sine gjøremål. Dette lot til å irritere kommandøren og slike situasjoner endte med at flere måtte bøte med livet. 

Dagens gjøremål var tømmerhugging, vi skulle hugge tjue stabler med seksti kubber i hver av stablene. Kubbene skulle ha lik størrelse og se finpusset ut på endene, deretter skulle de stables i pene stabler som måtte være trekantformet. Været var kaldt, snøen dalte og temperaturen sank raskt. Dette gjorde at mange nesten frøs i hjel når de arbeidet, mange fikk frostskader eller kollapset av utmattelse etter en time. Det godtok ikke kommandøren og ba om henrettelse på stedet.    

Henrettelsene ble utført blant de andre arbeiderne, mange kom gjerne til leiren med familie og kjente. Da hendte det at noen måtte se sine kjære bli drept rett foran øynene, det var et grusomt syn både for de pårørende og for oss andre.

Når henrettelsen var gjort, forlangte kommandøren at alle skulle tilbake til arbeid. Det ble ikke vist noen hensyn til de pårørende.   

Etter den dagen forstod alle at vi ikke var frie mennesker lenger, men mennesker under kontroll.

Kanskje det verste av alt, vi hadde mistet verdien vår. Vi var ingenting lenger.

Dagene var de samme hver dag, samme rutine og samme slit.

Vi ble vekket hver dag kl. 05.00 av en forferdelig lyd som minnet om en trompet, til frokost fikk vi en tørr brødskalk og vann.

Dette skulle vi gå på en hel arbeidsdag, helt til neste måltid som var middag kl. 18.00, den bestod av fisk og vann.

Vi fikk kun en porsjon hver med mat, selv om vi ikke ble mette.

Maten vi fikk til frokost smakte lite, brødskalken hadde en anelse mugg på seg, men det var bedre enn ingenting. Vannet var greit nok, det var veske i hvertfall. 

Noen var så desperate etter mat at de samlet sammen maten sin med andre og smuglet den med seg inn i brakkene, men risikoen for å bli tatt var stor og straffen større.

Mange tok aldri sjansen på smugling og valgte heller å gå sulten. De fleste benyttet muligheten til å spise i serveringstiden, ellers holdt de ut den stadig voksende rumlingen. Jeg var en av dem som holdt ut sulten.

Etter frokosten åttende dag, startet nok en ny arbeidsdag. Da kom kommandøren inn i spisesalen som var laget til i en lagerhall. Hallen var innredet med langbord og spinkle benker, laget av planker. Vi måtte sitte etter kjønn, selv ungdommer fikk ikke sitte med mødrene sine hvis de var av motsatt kjønn. Hvis en kvinne prøvde å bryte regelen ved å  sette seg sammen med sin mann eller sønn, kunne de risikere å bli drept eller straffet. Det ble nærmest sett på som forbudt å vise noen form for følelser overfor nære og kjære. Dette gjaldt også utenfor pauser, man skulle fokusere på arbeidet som skulle gjøres og ikke snakke med andre under arbeidet. 

Kommandøren speidet utover bordene i salen med et morskt ansiktsuttrykk, frokosten hadde vart i ti minutter og ikke alle var ferdige å spise. 

Alle satt helt stile mens han spankulerte sakte mellom oss, etter noen minutters stillhet begynte han å snakke med en ubehagelig og rolig stemme. 

Først innledet han med sarkastisk stemme, at han håpet vi hadde fått en god natts søvn og spist, for det ventet oss en hard dag. 

Deretter blåste han i fløyten som hang rundt halsen og dagen var i gang.

Jeg stod i midten av rekken med trøtte mennesker, personen som stod ved siden av meg så ut som om han ikke hadde sovet på flere dager. Han hadde poser under øynene og var blek i ansiktet, mannen måtte anstrenge seg for å holde seg våken. Den andre som stod på hans andre side i rekken dultet ham diskre? i siden for at ingen skulle oppdage at øynene gled igjen og hvor utmattet han var, mannen kvapp til men hentet seg raskt inn igjen. Heldigvis var det ingen som oppdaget pausen hans, han nikket forsiktig til mannen som takk for at han vekket ham. Det kunne fort endt stygt hvis han hadde blitt sett av kommandøren eller vakten.

I dag skulle vi bygge et vedskjul til vedstablene vi hugget for noen uker siden, det skulle bygges av murstein og måtte tåle all slags vær.

Skjulet skulle ha hyller innvendig og en dør med en solid lås, det skulle være plass til opptil tolv stabler med ved.

Først ble vi delt inn i tre grupper, den første gruppen bestod av unge kvinner, i gruppe to var der unge menn og siste gruppe var dominert av den eldre generasjonen.  

Det vil si menn og kvinner i 50-60 års alderen, gruppene fikk forskjellige oppgaver innenfor samme gjøre mål. De eldste ble satt til å lage og blande sementen som skulle legges mellom mursteinene, gruppen med yngre menn fikk ansvar for selve muringen og kvinnene skulle til slutt bære vedkubbene på plass i skjulet når det var ferdig.

Da alle var godt i gang med arbeidet, kom de første snøfnuggene. Temperaturen lå rundt  ? 17 og ? 20, da flakene av våt snø i tillegg kom dalende sank temperaturen enda mer. Denne kalde nedbøren gjorde ikke bare at mange frøs, med sikten ble også svekket. Det var vanskelig å se hva man gjorde mellom de tett dalende fnuggene, selv om man myste fikk man snø i øynene. 

De eldste hadde først fått utdelt hver sin bøtte, gips, kalk, pozzolaner og portlandsement. Dette skulle blandes med vann, i tillegg til bøttene fikk de også trepinner til å blande sammen elementene med. Det var en ganske energikrevende oppgave, særlig siden noen hadde problemer med skuldre og rygg. De ble tvunget til å stå bøyd over bøttene mens massen skulle blandes sammen, denne arbeidsstillingen gjorde at mange fikk belastningsskader og andre helseskader. Siden det ikke fantes noen maskiner som kunne gjøre jobben litt lettere for dem, ble helsen deres stadig satt på prøve.     

Kvinnene som tilhørte den yngre generasjonen fikk ansvar for å legge den ferdigblandede sementen på, mens mennene skulle plassere steinene. 

Plasseringen skulle være nøyaktig og ben, noen slags form for slurving ble ikke godtatt. 

Kvinnene fikk noen små stålplater som de skulle bruke til å legge sementen med, de måtte passe på at det ikke ble lagt for tykt med sement, men heller ikke for tynt.    

Etter at laget med sement var lagt, var det mennene sin tur til å plassere mursteinene.

Da det var gått to timer hadde skuret fått to rader med stein, nå gjenstod bare fire rader i tillegg til tak. hyller og en låsbar dør.

Kvinnene jobbet på spreng for å få lagt på sementen raskest mulig og mennene var hakk i hæl med å legge på steiner. 

To rader ble raskt til tre og fire, etterhvert hadde vi funnet en fin flyt i arbeidet. Det gjorde at noen kunne trekke seg tilbake og gå i gang med å lage døren til skjulet.

Døren til vedskjulet skulle bygges av sammensatte planker, den skulle være solid og måtte kunne overleve noen stormfulle netter. 

Det krevde at treverket var av god kvalitet og at monteringen var god nok, ellers ville døren kunne blåse ned ved nattens første vindkast. 

Først bar vi frem materialene som vi trengte; planker, hengsler og trestokker. Til rådighet fikk vi utdelt skrujern, skruer, hammer og store spikere, dette skulle vi bruke til å sette sammen døren med. Deretter la vi trestokkene på bakken med en halv meters avstand, plankene ble lagt på tvers av stokkene, slik at endene på plankene stakk ut. 

Det var viktig at det ikke ble åpning mellom plankene, men at de lå så tett at ikke vinden kunne trenge gjennom. 

For å feste plankene til hverandre, brukte vi en tykkere planke til å spikre treplankene fast i. Denne la vi tvers over materialet og festet med fire skruer. 

Nå gjenstod det bare å  skru på dørhåndtaket, det var en middels stor treknott som var skåret ut av et ødelagt trestykke. 

Håndtaket til døren skulle være rundt og glatt i kanten slik at man ikke skar seg på det, det betydde at vi måtte pusse knotten med sandpapir før den kunne monteres. 

Da vi hadde gjort det, lagde vi et hull gjennom håndtaket slik at man kunne skru det fast i dørplaten med en skrue. 

De neste timene gikk med til å gjøre ferdig muren og begynne på hyllene, de ble bygget av en treplanke og skulle få to klosser på hver side som skulle støtte planken. Klossene ville bli festet til veggen, slik at treplanken kunne ligge på klossene. Det betinget at klossene var tykke nok, ellers ville de ikke klare å bære vekten av kubbene.

Først måtte plankene måles og skjæres til, slik at de fikk rett størrelse og lengde. I tillegg skulle kantene og overflatene på plankene pusses glatte, vi fikk noen biter med sandpapir som vi kunne bruke til å pusse med.  Det ru sandpapiret virket godt på treverket og litt etter litt begynte plankene å få et mykere og glattere utseende. Da det var gått en halvtime, var plankene ferdig pusset og vi kunne montere klossene på undersiden av planken. Vi måtte passe på at klossene ikke ble montert for langt ut på sidene eller for nærme midten, da kunne vi risikere at planken knakk på midten eller hvis klossene var for tett plassert ville gjerne planken begynne å vippe på grunn av tyngdepunktet ble flyttet til den ene siden. Til slutt fant vi den rette plasseringen og klossene kunne skrues fast.

For å teste at hyllen var sterk nok, måtte en av oss holde den mens vi andre la et par vedkubber oppå. Først prøvde vi med tre kubber, som gikk bra. Så økte vi antallet til seks, det var ingen tegn til at hyllen skulle gi etter nå heller.   

Kommandøren kom bort å studerte hyllen nøye og ga oss et nikk for at jobben var godkjent. 

Fornøyde med egen innsats kunne vi gå videre til monteringen, denne oppgaven krevde bare to personer. En til å holde hyllen inntil veggen og en som kunne skru i skruene. 

Da muren var ferdig bygget og kommandøren hadde godkjent arbeidet vårt, nærmet klokken seg tre og de fleste så ut som de skulle besvime av utmattelse. Selv om alle var klare for pause, var det likevel mer enn nok å henge fingrene i. Nå måtte døren monteres, deretter skulle vedkubbene bæres inn i skjulet og plasseres pent på hyllen.

Dørhengslen var litt vrien å montere på døren, men med et godt skrujern og rester av det som var igjen av motivasjon fikk vi til slutt satt opp en finpusset dør. 

Døren var av lys tre og passet perfekt til åpningen. Fornøyde med egen innsats la vi fra oss verktøyet og tok en kort pust i bakken. 

Vi tok et par skritt tilbake for å få et bedre overblikk over arbeidet vi hadde utført. Skjulets utseende var ikke det mest imponerende vi hadde sett, men vi håpet at den praktiske siden ved det ville skinne gjennom.

Så lenge det var noe lunde symmetrisk og kunne være til nytte, måtte vel arbeidet bli godkjent.

Kommandøren kom gående og vi var mer enn spente på svaret.

Han studerte arbeidet vårt nøye, fra den minste til den største detalj. Til og med skruene ble kontrollert at de var skikkelig skrudd på plass i treverket.

Stillheten senket seg blant arbeiderne mens kontrollrunden pågikk, alle håpet på positiv tilbakemelding fra kommandøren.

Da han endelig stoppet opp, føltes det som om livet plutselig ble gjort om til et lykkehjul. Vi hadde vendt oss til den konstante følelsen av å ha femti prosent sjanse for å overleve de neste fem minuttene, men nå hadde følelsen blitt forvandlet til frykt.

Ansiktet hans var av stein, han gjorde ikke så mye som et lite blunk engang. Han snudde seg å rakte ut hånden, hvis han ga oss tommelen opp betydde det at arbeidet var godkjent, men hvis tommelen pekte ned, ville vi miste enda en av gruppen.

Resultatet var positivt og vi kunne puste lettet ut.  

Rundt oss kunne vi se hvordan de andre bokstavelig talt jobbet livet av seg for å bli ferdige med oppgavene de var satt til.

Man kunne se at mange var på randen til å omkomme av utmattelse, i tillegg til mangel på mat og drikke.    

En etter en ble de slept bort av vaktene, før de endte opp i det store forbrennings-anlegget i utkanten av området. 

Røykutslippet økte betraktelig for hver uskyldig sjel som ble fraktet inn. Det var like skremmende å høre brølet fra maskinen når prosessen ble iverksatt.

Solen begynte å gå ned og over oss fikk himmelen et skjær av rødfarge over seg. Arbeidsdagen vår nærmet seg slutt.

Alle var utslitte og klare for å få arbeidet litt på avstand. 

I kveld hadde vi fri fra arbeidet, så vi lot som om vi bare slappet av. 

Etter å ha vært innesperret i ca. fem måneder, var alle sinte, triste og ønsket mer enn noe annet å komme seg bort fra virkelighetens mareritt.

Derfor planla vi som fortsatt hadde livet i behold, å rømme så fort som overhodet mulig. Det kom til å bli nærmest umulig og vi var klare over hvilket skjebnesvanger valg vi tok, men vi var villige til å ta risikoen for å bli fri.

Samme natt samlet vi oss utenfor en av brakkene, og satte i gang med planleggingen.

Alle kom med ideer til hvordan vi kunne komme oss forbi vaktene og over piggtrådgjerdet. Man skjønte raskt at folk var desperate for å komme seg bort fra denne umenneskelige plassen, for noen kom opp med de mest urealistiske ideer, som nærmest var tatt rett ut av virkeligheten.   

Etter mye diskusjon, kom vi frem til at den beste ideen var å grave en tunnel under jorden.

Deretter begynte vi så smått å grave, mens to andre avledet vaktene. 

Jorden var tung og våt av snøen som et tykt teppe over. Dette gjorde det krevende og ekstra tungt å grave.    

Da tunnelen var ferdig to timer inn i natten, kunne vi begynne å bevege oss ut mot friheten. 

Først løp dem som hadde avledet vaktene bort til tunnelen og krøp innover. 

Tunnelen var trang og fuktig, så det var vanskelig å komme seg fremover. Deretter fulgte vi andre på.

Ikke alle var like heldige, noen ble skutt da de bare hadde kommet halvveis ned i.

Vi som klarte å komme ut på den andre siden av gjerdet, løp for livet gjennom den snødekkede skogen i våre tynne og utslitte fangeklær.

Det har gått tretti år siden denne vinteren, tiden har endret seg og krigen har endelig tatt slutt.

Jeg har blitt far til en vakker datter og har giftet meg med nydelige frøken Smith. Vi eier et stort hus med hage i England og lever det gode liv.

Jeg lukket dagboken min og pustet lettet ut over at den tiden var over for alltid, der jeg satt i lenestolen inne i dagligstuen. 

Ved siden av meg satt Mary og vesle Abbigail og lekte fredfullt med den nye dukken hennes, som jeg hadde kjøpt da jeg var ute på reise to uker tidligere.

Jeg kunne ikke vært mer lykkelig over å få muligheten til å stifte familie og ha en suksessfull jobb som forretningsmann.             

Selv om livet mitt ser kanskje lyst ut nå, vil fortiden min alltid være mørk.