Så var det på'an igjen!

Håper dere har hatt en fin sommer så langt!


Du vet den følelsen når alt som kan gå galt, går galt. Og du tenker at nå kan vel umulig flere ting gå skeis... Joda, det kan det vet du!
Tenk deg at du har planlagt en deilig tur til en fredfull innsjø, for å lese en god bok og nyte sjøluften. På vegen finner du flere fine sommermotiver du vil ta bilde av. På hodet har du et pannebånd som holder på å falle av, så du bestemmer deg for å prøve å rette på det. Men for å gjøre det må du først ta av solbrillene, de prøver du å henge i singleten. Samtidig må du passe på at boken du har plassert under lårene slik at den ikke skal falle ned.
Solbrillene følte dessverre ikke for å være samarbeidsvillige og tar heller turen ned på bakken. Du gir fra deg en lite sukk, men tenker at du får bare forsøke å fiske dem opp igjen.

Med en mindre elegant stilling, henger du på hodet ut av rullestolen. Mens du fremdeles har boken godt stappet under lårene.
Siden det er grus, sklir brillene litt rundt på bakken og gjerne under det ene hjulet på rullestolen. Rundt deg er det ingen, så den berømte strong independent woman-faktoren slår heldigvis inn.

Først må du kjøre stolen noen millimeter tilbake uten å knuse brillene, deretter er det bend over for alle penga.
Siden armen din skjelver av stress og spasmer, litt som Hovmesteren når han skal skjenke "gjestene" sine, blir det til at du dytter brillene rundt på grusen. Sånn at du er sikker på at de får fine striper i glasset.

Nå var det å komme seg opp igjen med overkroppen, samtidig som du skulle holde fast på brillene i hånden uten å klemme for hardt. Noe man gjerne gjør når spasmer og stress slår inn.
I tillegg hadde du plassert boken under låret. Som forøvrig stakk som en kaktus på baksiden av låret og rumpen. Det trigger jo ikke spasmene i det hele tatt.
Etter en liten stund får du fisket opp brillene og plassert dem i fanget.

For å unngå at hendelsen gjentar seg, kjører du hjem med solbrillene og turer tilbake til der du egentlig var på veg.
Nokså fornøyd med "seieren" kjører du i retning sjøen, nå er det endelig tid for å senke skuldrene. Trodde du.

Nesten framme ved tur målet, sklir mobilfestet med mobilen, du har på stolen sakte av og havner på bakken. Med mobilskjermen vendt ned, selvfølgelig. I tillegg er vannflasken, som står i et stativ på motsatt side, også på veg ned til mobilen.
Det er i slike øyeblikk man skulle ønske man var en blekksprut.
Fortsatt var det ingen reddende engel i nærheten, så det var bare til å brette opp armene og bøye seg over igjen.
Nå var ikke pågangsmotet og humøret like på topp kan du si... Og sammenligningen med Den uheldige mannen var påfallende.

Til slutt hadde jeg fisket opp både mobilen og vannflasken. Jeg skulle gjerne ha stappet alle tingene under lårene etter alt dette oppstyret. Det hadde nok ikke vært veldig behagelig, men gud så praktisk det ville vært.

Ganske sliten og frustrert tuslet jeg hjem igjen for andre gang.
Jeg kan ikke akkurat si at det var den beste turen jeg har hatt, men det ble i hvertfall en komisk historie.