Du trenger ikke å gi en til henne

Jeg er en person som kan tåle mye motgang og at ting ikke alltid går min veg, sånn er jo livet. Man møter stadig motbakker og utfordringer, enten det er i form av hendelser eller andre mennesker.
Det kan være ting man opplever eller noe andre sier som vanligvis ikke er noe «big deal», men akkurat i dag var det dét siste du trengte å høre.    
Enkelte ganger har man ikke helt dagen, da skal det ofte veldig lite til for at alt raser sammen.

Lørdag var en slik dag for meg;
Siden det faktisk var ganske fint vær i Bergen denne helgen, bestemte jeg meg for å ta meg en tur.
Det var egentlig ikke så folksomt ute, til tross for det fine været. Bare et par mennesker var på farten.
Som vanlig hadde jeg musikken klar og kjørte lystig ned broen i Mårdalen og krysset gangfeltet over til fortauet, lykkelig uvitende av hva som ventet på andre siden.
I mot meg kom det gående to voksne damer, i hånden holdt de noe som skulle vise seg å være brosjyrer for ulike studieretninger og så ut til å komme fra en organisasjon.
Til tross for at jeg ikke har planer om å studere med det første, kunne det vært greit å sett hva de ulike retningene kunne tilby.

Hun ene stoppet meg å spurte om jeg var interessert i en brosjyre og jeg signaliserte til at det var jeg.
Dermed rakte hun frem et eksemplar, men rett før jeg skulle ta i mot sa hun andre damen til kollegaen; Du trenger ikke å gi en til henne.
Det resulterte i at kollegaen tok tilbake brosjyren nærmest rett ut av hendene mine, deretter gikk de bare videre.
I mellomtiden satt jeg igjen ganske betuttet, uten å helt skjønne hva som traff meg.
Følelsen av tristhet og forskjellsbehandling tittet fram i øynene mine der jeg sakte begynte å bevege meg videre på turen.

Selv om jeg opp igjennom årene har vært ute for mange forskjellige situasjoner og fått kommentarer på løpende bånd, har jeg bygget opp en slags vegg som stopper utsagn som dette fra å gå inn på meg.
Men denne episoden knuste denne veggen i tusen knas og klarte å finne et smutthull å komme seg inn i tankene mine.
Det er sjelden jeg tar til tårene så lett, men denne gangen rant begeret mitt over.
Jeg håper bare historien min kan bidra til å opplyse folk om at dette ikke er greit.
Man skulle jo ha trodd at i 2018 og i dagens samfunn at vi var litt mer storsinnet enn dette.
Ikke minst dette med å være inkluderende overfor alle grupper mennesker og slutte med "å skue hunden på hårene".