La det bli lys!

De fleste kjenner nok til den følelsen av å våkne opp klokken halv fire på natten og merke at noe ikke er helt som det vanligvis bruker å være. Så ligger du der å vurderer om du skal orke å krype ut av den varme dynen og gå å fikse det. For du vet innerst inne at du kommer til å irritere deg over dette hvis ikke du gjør noe med det.

For min del kan denne situasjonen bli litt mer kinkig.
Jeg har alltid foretrukket å ha et lite lysglimt på når jeg sover, slik at hvis jeg skulle våkne på natten, skal kunne i hvertfall orientere meg litt.
Da har vi gjerne lyset på i gangen utenfor rommet mitt og soveromsdøren min på gløtt.
I natt var det slått av og da skulle jo jeg selvfølgelig våkne. Først prøvde jeg å ignorere frustrasjonen over mangelen på lys, men hvis man først har begynt å tenke på det, så er det kjørt.
Det er da man gjerne virkelig skulle ønske at det kjente utsagnet; «La det bli lys» faktisk fungerte i praksis.
 
Du skjønner, jeg kommer meg alltids ned fra sengen. Opp igjen er litt det verre med, særlig når føttene klistrer seg fast i bakken og du risikerer å få brannsår oppå vristen herfra til Afrika hvis du sleper føttene langs gulvet på veg opp.
Jeg har jo i utgangspunktet litt redusert kontroll på kroppen min, så da kan du jo tenke deg hvordan det går når jeg, trøtt og litt i halvsvime skal krabbe først bort til lysbryteren på rommet for å kunne våkne litt og se litt bedre. I tillegg var det gjerne lurt å forsikre seg om at ikke strømmen var gått, slik at ikke planen videre var forgjeves.

Deretter kom jeg fram til at det gjerne var smart å ta på seg sokker.
Ikke bare for å forhindre brannsår, men også for lydens skyld. Uten ville det jo kommet knirkelyder, nesten som når man skraper isopor mot vindusruten.
Jeg hadde jo planer om å være så stille som mulig, siden resten av huset sov. Ikke sant?
Så da var det bare å få på seg sokkene og komme i gang med "operasjon lys".

Jeg listet meg krypene mot den halvlukkede soveromsdøren min og fortsatte ut i den lille gangen mellom min brors og mitt eget rom.
Med et stoppet jeg opp og hørte etter om det var tegn til liv... Alle sov.
Vi har en lysbryter som man kan dimme lysstyrken med og gjør at du må trykke den inn  for å skru på lyset.

Etter å ha forsøkt kanskje fire ganger uten hell å trykke inn bryteren, ga jeg opp.
Det laget jo også litt lyd, så jeg bestemte meg for å gi meg mens huset fortsatt var lagt til ro.
Da var det bare å krype til sengs igjen da, bokstavelig talt.
Problemet var jo at det fortsatt var mørkt, så jeg var egentlig like langt.
Til slutt fant jeg ut at jeg måtte bare skru på lyset på badet, som ligger vegg i vegg med rommet mitt. Selv om det var litt sterkere, så var det i det minste lys.
Med baderomsdøren på gløtt, fikk jeg en liten lysstripe inne mot sengen.
Etter å ha lagt sokkene på plass i skuffen igjen, kunne jeg, lykkelig tilbake under dynen,  sove videre.