Bak rammen

Noen skriver dagbok når de har noe på hjertet, mens andre prater med noen som står dem nær.
Jeg, jeg prater med bildene jeg.

Det høres gjerne helt sprøtt ut og noen tror sikkert det har tørnet helt, men det funker faktisk.
På rommet mitt har jeg mange fotografiske minner, bilder av mennesker jeg er glad i og som betyr noe for meg.
Jeg har spesielt ett bilde som kanskje betyr litt ekstra i livet mitt og som har gitt meg mye positivt opp igjennom helt siden vi ble kjent.
Dette bildet henger over sofaen min og er noe av det første jeg ser når jeg går inn og ut av rommet. 
Som person tenker jeg veldig mye, og da snakker vi veldig mye. Jeg bekymrer meg for den minste detalj og har til tider mer drama inne i hodet enn man finner på Paradis Hotel.
Problemet er bare at jeg er ganske dårlig på å få utløp for alle disse tankene mine og liker ikke alltid å prate om dem med andre. 

Det trenger nødvendigvis ikke å være triste tanker; det kan like gjerne være ting som gjør meg så glad at jeg holder på å sprekke, men jeg har ikke lyst at noen andre skal få vite det. Samtidig vil jeg gjerne si det ut høyt for å tømme hodet.
Mens når jeg snakker til bilder, da blir det mye lettere. 
Fordi personene sitter jo der oppe i rammen, de går ingen steder og har all verdens av tid.
Kanskje det jeg synes er best, er at jeg føler personen følger med og på en måte er til stede likevel. Og det gir meg en slags befrielse og en trøst, særlig hvis man der og da egentlig skulle ønske man kunne snakke med vedkommende i person.
For å utdype dette litt bedre, har jeg forsøkt å beskrive et slikt scenario i diktet nedenfor;

Du får vite mye mer enn du tror,
der du sitter på veggen min å glor
I hjertet mitt er stedet du bor,
selv når du ikke sier et eneste ord

Det gløder av positivitet,
og du blir en flukt fra denne virkelighet
Til tider prater jeg til deg som om du var en stor poet

Selv om samtalens mening er langt fra konkret
Er det mange hemmeligheter jeg har fått delt
Alt fra gledestrall og sorg blir servert,
Fremdeles sitter du der å smiler pent
En god lytter er du kan man si,
For bak rammen er det ikke kun papir

Å få noe svar er det verre med,
men fra veggen der titter du ned
Ingen tvil om at du følger med
Som om du venter i spenning på at noe skal skje

Du har vært vitne til litt av hvert
Og et godt publikum på solokonsert
Trofast TV-kompis har du vært og,
da du voktet over meg på sofaen jeg lå
Hver dag, kveld etter kveld
Fra morgen, til dagen var på hell
Sørger du for at alt er på stell
Kanskje du får med deg alt likevel?