Når barne-tv prater bull

Det sies ofte at alt var bedre i gamledager; I noen sammenhenger stemmer denne påstanden.

I dagens innlegg skal jeg ta for meg utviklingen av barnas TV-underholdning. Rett og slett fordi det provoserer meg litt at barn vokser opp med denne typen underholdning.

Noe man kanskje glemmer er at det barn ser på TV hjemme, kan gjerne bli en snakkis i skolegården dagen etter. Noen ganger kan det til og med være med å forme en person.

Og det trenger nødvendigvis ikke ha et positivt utfall med tiden.
Tatt i betraktning av hvordan barne-TV var for femten år siden og hva barn blir ?fóret? med nå til dags, er utviklingen på grensen til å være skremmende.

I mine øyne har lærings parten og selve handlingen sunket til et svært lavt nivå. Vi snakker om å gå fra programmer hvor barn får utvikle sin kunnskap, sanser, læren om rett og galt.
Hvor de blir snakket til på en vanlig måte og får verktøy som de kan ta med seg videre i livet. Til å være programmer fylt med lett vold, skjult mobbing, propaganda, diskriminering og undervurdering av barnet. For å sette kronen på verket, blir de i tillegg henvendt til på en måte som om de ikke skulle vært på bølgelengde.

For dem som kanskje har småbarn, søsken eller familiemedlemmer som tilhører den yngre generasjonen, blir man gjerne mer oppdatert om hva som blir vist på barne-tv.     
Mye av det som blir vist er nokså bra, men det er jammen mye bull også.  Jeg blir stadig overrasket over hva dagens barn ser på og hvordan programmet er bygget opp.

Fra koselig barne-tv til lett propaganda;
Flere av dagens populære barneserier inneholder ganske mye voldsbruk, trakassering, psykisk vold og maktbruk. Det er som regel én karakter som har "lederrollen" og dominerer de andre. Den gjentatte og typiske situasjonen er at en karakter blir "lederen" og setter grenser og bestemmer hva andre skal tenke og føle.

For å sette det litt på spissen, kan man i flere kjente tegnefilmer som for eksempel Smurfene, se en antydning til kommunisme.
Se det slik; alle smurfene skal se like ut, alle har hver deres faste oppgave som ikke må "tukles" med og de følger ordre fra deres eneste leder. Mistenksomt?

Tilbake til det generelle; Språkbruken og kroppsspråket har også en betydelig rolle i hvordan seerne oppfatter programmer.
Alle disse faktorene blir som regel godt skjult bak programmets handling og dekket til av humor og animasjon.
Personlig tror jeg at produsentene har en oppfatning av at programmer for dagens barn, må inneholde en god dose action og røff språkbruk for at det skal kunne "selge".
I tillegg virker det som om programmet skal ha minst mulig rot i virkeligheten og at nesten alt må ha en overdreven handling.

Når barne-tv prater bull;
Noe jeg reagerer spesielt på er hvordan samtlige barneprogram ordlegger seg.
Greit nok at man ikke skal bruke de mest fancy ordene eller snakke som en professor. Det betyr ikke, som jeg nevnte tidligere, at man skal henvende seg til barn som om de er dumme eller ikke forstår vanlig språk.

For å trekke frem et eksempel, Drømmehagen. Det er, uten å fornærme noen, det dummeste og mest uintelligente barne-TV jeg har vært ute for. Ikke lærer man noe og helheten finnes ikke i det hele tatt.
Hvis man ser komisk på det, så er programmet egentlig ganske skummelt; Først har du et leketog som kjører vilt og uhemmet rundt av seg selv, så har du mange store skapninger som lager uforståelige lyder og vandrer rundt i en hage. På toppen spilles det konstant en lystig melodi og en fortellerstemme som ingen vet hvor kommer fra. Det er jo litt creepy hvis du tenker deg om.
For å ikke snakke om navnevalget til karakterene; Hahoene, Hinkel Pinkel og Makka Pakka. Greit nok at serien er beregnet for små barn, men litt rot i virkeligheten hadde jo ikke gjort noe.

Nå høres det gjerne veldig rart ut at jeg som voksen sitter å kritiserer TV-programmer for barn, men jeg vil at fremtidens og mine barn skal vokse opp med koselige og lærerike programmer. Samtidig synes jeg det er viktig å ta vare på klassikerne som har fulgt flere generasjoner. For eksempel Disney med alle de kjære figurene som mange fremdeles følger med på, eller disse tegnefilmene som også viser eksempler på hendelser som kan oppstå i virkeligheten.

For eksempel Flukten frå Dyreskogen, det at menneskene med sine maskiner og ønsket om å utvide bebyggelsen, men som samtidig utrydder skogen og naturen er jo helt reelt. Eller julekalenderen om Blåfjell, hvor en gruppe mennesker viser frykt mot det nye og ukjente. Men som til slutt innser at selv om vi ser forskjellige ut, kan man være like og ha samme verdier og følelser.
Dette er program som er verdt å vise og hvor man kan sitte igjen med noe lærerikt. Både som barn, men også som voksen.
Slike barne-serier håper jeg fremtidens barn vokser opp med.

Jeg har gjort litt research i forhold til dette innlegg, blant annet å sammenligne dubbete tegneserier fra orginalspråket, amerikansk til norsk. Resultatet er forbløffende.
Care Bears for eksempel, en serie om søte bjørner som forsøker å gjøre verden til et bedre sted og bekjempe det onde. Klassisk handling.
Det virker nok kjempeteit og passer kun for de aller minste, men trikset er å se programmet på amerikansk. Det blir som en ny serie, som er like komisk for voksne som barn.
Hvor du får servert gullkorn, sarkasme og god humor på løpende bånd. Det er nesten som å se Two and a Half Man i animert utgave, nivået på humoren er den samme.      

Oppfordringen min til oversettere og dem som jobber med å dubbe serier, er å være litt forsiktige med å forandre på replikkene til karakterene når man oversetter. Nettopp fordi serien lett kan miste essensen og gode poeng.
Kanskje denne lille endringen kan utgjøre en større forskjell?