Skulle tatt med meg strikketøyet gitt

Jeg synes det alltid er veldig hyggelig når folk stopper opp på gaten å spør om jeg trenger hjelp, det kunne jo være jeg hadde fått motorstopp eller at jeg hadde mistet noe ned.
Det er gjerne lett å tro at jeg trenger en hjelpende hånd når jeg er på farten, siden det ofte kan se ut som jeg har fått den store skjelven.
Noen ganger skulle man nesten tro jeg hadde fått et helt vepsebol i genseren, visualiser dét og du har svaret på hvordan jeg til tider kan se ut.
Det at folk bryr seg og ønsker å hjelpe er jo helt supert, men det også viktig å akseptere hvis man får et «nei takk» hvis du spør om noen trenger hjelp. Gjerne første gangen.

For en stund siden var jeg på vei hjem fra tur, jeg hørte på musikk og var langt inne i min egen verden. De fleste vet hvor irriterende det er når det kommer en sang du egentlig ikke liker eller vil høre, og hver gang tenker du det samme; hvorfor slettet jeg ikke den fra listen sist?
Da er det jo bare å kjøre inn til siden, trykke neste og kjøre videre, ikke sant… Det er ikke så lett skjønner du. Hvis du først stopper, kan du være sikker på at noen skal komme deg til unnsetning.
I hvert fall hvis det blir full fyr i «vepsebolet».

De som kjenner meg vet at jeg kan være ganske sta til tider, jeg går esler en høy gang for å si det sånn. Jeg helst vil klare ting selv og spør bare om hjelp etter tiende forsøk.
Som jeg har nevnt i tidligere tekster, kan ting jeg skal gjøre noen ganger se ut som et håpløst prosjekt for utenforstående på grunn av funksjonshemmingen min.
Men jeg har full kontroll, som regel...
For eksempel i dette tilfelle, når jeg skulle skifte sang, er det litt som må gjøres før jeg kommer så langt; først må jeg kjøre inn til siden, jeg kan liksom ikke stå midt på fortauet heller.
Kjekt å være midtpunktet, men det får da være grenser.
Deretter må jeg slå av rullestolen, for jeg har en tendens til å bli litt ivrig hvis jeg er veldig konsertert og da kan armene gå i øst og vest. Og det hadde vært litt kjipt å havne i grøften liksom, tar seg ikke veldig godt ut dét akkurat.

Problemet er bare hvis jeg stopper og begynner å fomle litt, kan jeg risikere slik jeg nevnte tidligere, at forbipasserende også stopper. For det ser jo ut som om jeg har tjue veps i genseren ikke sant, og når jeg da samtidig skal prøve å sikte fingeren inn på mobilskjermen for å treffe riktig knapp, mens jeg har «konsefjes» ser det sikkert kjempe smart ut.  

Det er bare koselig når forbipasserende spør om jeg trenger hjelp til noe, men da må de også ta høyde for at man kanskje får avslag på tilbudet.
Det er ikke for å være slem, man har gjerne bare lyst til å klare det selv. Hvis du får nei takk første gang, sier ok og går videre, er det greit.
Da trenger man kanskje ikke snu, gå tilbake for å spørre fem ganger til og få samme svar.
Jeg har blitt veldig god til å late som jeg ikke trenger hjelp når jeg er ute på tur, det er ganske lett egentlig; du bare sier det går fint og later som om du kjører videre. Helt til de er ute av syne.
Da prøver vi igjen…
Denne ganger rekker jeg å finne fram Spotify og skal akkurat til å trykke «next», men så kommer neste gjeng. De spør om jeg trenger hjelp, jeg svarer høflig nei takk, men i stedet for å ta hintet, prøver de å skubbe rullestolen som de ser er elektrisk, veier nesten 160 kilo og som forøvrig er slått av, opp en bakke.

Når de ikke har tid til å vente til man har fått svar før de handler, får de jo bare ta seg ut, tenker jeg.
I ettertid innså jeg at jeg skulle tatt med meg strikketøyet gitt, da kunne jeg i det minste gjort noe fornuftig i mellomtiden mens jeg ventet på at de skulle gjøre seg ferdig. Til slutt skjønte de at det kanskje ikke var så lett likevel og stoppet opp.
Nå fikk jeg sjansen til å skru på stolen slik at jeg kunne vise at den virket og at jeg hadde valgt å stoppe selv. Da var alt greit, jeg smilte, de smilte og gikk videre.
Det eneste problemet var at de så seg jo tilbake hvert tiende sekund, ikke sant, så jeg måtte bare smyge meg videre til de hadde rundet svingen.
Femten minutter senere kunne jeg endelig stoppe i ro og fred slik at jeg fikk byttet sang.
Vel fornøyd med musikken, kunne jeg fortsette hjemturen.

Essensen jeg ønsker å få frem med denne historien, er at det alltid er koselig å bli tilbudt en hjelpende hånd, men like viktig er det å kunne ta nei takk for et nei takk.
Én ting har jeg lært da; husk å slette de sangene du ikke liker på spillelisten før du legger ut på tur.
Og ha gjerne strikketøyet på lur, du vet jo aldri når du kan få bruk for det...