Alle kan delta på sitt vis, bare man får tid

Som person er jeg ganske sporty om jeg skal si det selv; Jeg er i hvert fall glad i å være aktiv.
I tillegg har jeg et stort konkurranseinnstinkt og liker å utfordre meg selv i lag  med andre.
For noen år siden begynte jeg på El-innebandy, som i hovedsak er innebandy for funksjonshemmede.
Spillets gang er i bunn og grunn det samme som i vanlig bandy, bare med noen små justeringer og det faktumet at vi bruker spesiallagde rullestoler tilpasset idretten.

Det som er så bra med blant annet denne idretten, er at det passer for hver og en.
Alle kan delta på sitt vis, bare man får tid...

Så var det denne klokken da;
Spillegleden er stor og mange smil titter frem når start-fløyten gir lyd fra seg.
På banen går stolene som det suser og alle er omtrent like ivrige etter å få ballen mål.
Men før vi kan komme i gang med selve treningen, er det noen forberedelser som må gjøres; Først og fremst trenger vi jo stolene, de står stablet i høyden (imponerende nok) inne på et lite lager. Men vi kan ikke bare ta hvilken som helst stol og dele ut.
Mange av oss, inkludert meg selv, har spesialtilpassede stoler som vi bruker og disse er vi nærmest helt avhengig av for å kunne delta på treningen.
Så hva gjør du hvis disse stolene står innerst i lageret? Jo, du begynner å grave...
Hvis du er skikkelig heldig står din stol plassert underst, eller oppå en hylle.
Så er det store spørsmålet; Har den utgravde stolen strøm? Nope, da var det på'an igjen...

Før vi kan begynne selve treningen må vi jo ha ut vant og målene vi skal bruke.
Disse står som regel innelåst på et bakrom, mens noen begynner å lete etter vaktmesteren som har nøkkelen, fortsetter de andre med å rigge til.
Etter en stund har alle kommet over i stolene sine, i tillegg har vi fått på plass vantet, målene og ballen, som ligger pent plassert på midtlinjen.

Nå er endelig trening igang; den hvite ballen dribles fra spiller til spiller og ender til slutt i motstanderens mål.
Flere gledeshyl fyller det store treningshallen og det vanker applaus fra trofaste tilskuere.
På veggen ovenfor banen henger det en stor digital tavle, på denne kan man blant annet se poengene til hjemme- og bortelaget, i tillegg til tiden som alltid løper fra oss.
Å kunne fryse tiden er vel noe alle skulle ønske var mulig noen ganger, bare synd det ikke funker i praksis.

Når vi først har kommet igang med gamet og har spilt i åtte minutter, er to blås fra dommerfløyten det siste man ønsker å høre.
Det betyr at tiden har rent ut og ryddingen står for tur.
Det var den treningen...

Da jeg først begynte med El-innebandy var treningstiden annerledes enn hva den er nå.
I starten trente vi fra kl 17:30 til 19:00, mens nå er må vi nøye oss med timen mellom 17:00 og 18:00.
På denne tiden skal altså flere rullestoler ned en etasje for å komme seg inn i hallen, da må vi i heisen, som bare har plass til en stol om gangen.
Deretter må jo de som trente før oss få muligheten til å rydde sammen, før vi kan begynne å finne frem stoler og vant som vi trenger for å spille.

En av utfordringene er at noen av oss har lengre reisevei enn andre, i tillegg har vi ulike forutsetninger som gjør at noen trenger gjerne litt mer tid for å forflytte seg fra én stol til en annen.      
Når man har et behov for litt ekstra tilrettelegging for å kunne utføre aktiviteten, er det feil at det skal gå utover den tiden man har til disposisjon.
Andre kan for eksempel ta på seg fotballskoene før de går hjemmefra, eller feste karate-beltet før de setter seg inn i bilen.
Det er litt verre for vår del, vi kan liksom ikke kle på oss en innebandy-stol.

Vel, nå skal man ikke si at noe ikke går før man har prøvd da, men jeg er ganske sikker på at det ikke funker så bra...
På bakgrunn av disse forutsetningene, synes jeg det er rart og i grunn litt urettferdig at treningstiden vår blir redusert ned til seksti minutter.
Greit nok at andre gjerne klarer å utnytte denne tiden, men de har gjerne ikke like mange utfordringer å ta hensyn til.
Skulle ønske vi hadde fått muligheten til å ha en og en halv times trening i stedet.