Ikke alle kan bli hjernekirurg eller professor

Min mor og jeg satt å diskuterte ulike yrker og utdannelser en morgen. Som student er jeg på jakt etter noe å fylle dagene med.
Personlig har jeg aldri vært noe særlig til teoretiker, jeg er større fan av å være kreativ og kunne bidra til å skape resultat i praksis.
I det siste har jeg brukt mye tid på å finne ut hvilken retning jeg vil gå, om jeg burde studere eller gå rett i jobb. Merk deg burde. 
Det er nettopp greien i store deler av dagens samfunn; Dette presset om at du må ha den høyeste utdannelsen og de beste karakterene, helst flere års skolegang for at du skal strekke til. Det gjør at nåløyet til arbeidsmarkedet blir trangere og trangere, i tillegg synker motivasjonen for å fullføre studier og høyere skolegang.
Jeg tror også tanken på å skaffe seg den beste jobben, hvor status og inntekt er høyere prioritert enn trivsel, går igjen hos flere i dag. 
  
Ikke alle kan bli hjernekirurg eller professor. 

En tanke streifet gjennom hodet mitt om hvordan livet mitt hadde blitt hvis verden så slik ut. Hvor vi ikke hadde hatt vedlikeholdsarbeidere, helse- og omsorgsarbeidere eller bussjåfører. Disse yrkene blir stadig undervurdert og nedprioritert. Men hvorfor er det slik egentlig?

Forestill deg en verden uten disse menneskene; Hvem skulle da kjørt oss hjem fra fest en våt lørdagskveld eller sørget for at vi kom oss tidsnok på jobb mandags morgen? For å ikke snakke om jobben med å holde gatene rene og fine etter flere turer på by?n. Mange jobber også fulltid og har fullt program fra morgen til kveld, da er det jammen bra det finnes mennesker som gjør sitt ytterste for å ta vare på våre nære og kjære.        

Vi trenger disse menneskene like mye som vi har behov for leger, advokater, ingeniører og professorer, rett og slett for å få verden til å gå rundt.
Derfor synes jeg det er feil å kimse av dem som faktisk tar vare på de eldre og dem som står opp før fuglene fiser, for å tømme bosspannet vårt hver uke.

Som jeg nevnte tidligere tror jeg mange av oss, inkludert meg selv har blitt mer fokusert på å ha den jobben som står høyest på «status-listen» fordi vi kanskje er redde for at noe annet ikke er godt nok eller hva andre vil mene om det vi gjør.
Vi er så besatt av å prestere både for familie, venner, lærere, samfunnet og arbeidsgivere, at vi kanskje glemmer at jobb og skolegang skal først og fremst gagne oss selv. Det skal gjøre deg lykkelig og berike din fremtid, ikke andres.

Det største poenget med jobb og utdannelse er nødvendigvis ikke å bli den neste Onkel Skrue eller å følge «strømmen», men å utvikle deg selv og gi deg muligheten til å gjøre fellesskapet godt. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke hadde vært en like god innflytelse og støttespiller, hvis jeg ikke hadde trivdes med det jeg gjorde eller følte at det ikke kom til nytte.

Selvfølgelig kan man ikke forvente at alle dager er en dans på roser, men man skal heller ikke grue seg til å gå på skolen eller jobb.
Hvilken livskvalitet får vi av det da? Og hvilke resultater oppnås med det?
Det hørtes sikkert veldig overfladisk ut å si, men man må følge hjertet og magefølelsen på dette. Følg drømmene og gjør det du brenner for.

Det skal i hvertfall jeg gjøre.