Jeg føler meg av og til som en dobbelsidig borrelås...

Du vet de dagene du føler deg litt som gelé fordi du er så sliten, eller som en tikkende bombe når du er frustrert over noe.
Vel, jeg føler meg av og til som en dobbelsidig borrelås. Kanskje til og med som superlim enkelte ganger.
Dette kan gjerne være litt slitsomt noen ganger, særlig når man ikke hadde planlagt utfallet.

Jeg er en person som ikke er så god på gi slipp på noe, i tillegg jeg har en evne til å henge meg opp i det meste. Bokstavelig talt.
Det er ikke alltid til fordel for meg kan du si, jeg kan gjerne oppfattes som klengete og ganske nærgående til tider.
Jeg mener jo ikke noe vondt med det, men jeg kan liksom ikke noe for det. Jeg bare er sånn. Hvis jeg først har fått tak på noe, så lar jeg gjerne ikke det gå sånn helt uten videre. Enten jeg vil eller ei.
Jeg har av og til sett for meg meg selv i ulike scenarioer og roller; Hva om jeg hadde vært en vesketyv? Eller en lommemann?
Jeg hadde jo blitt styrtrik på null komma niks, i tillegg hadde jeg sannsynligvis sluppet unna med det også. Det er det verste.

For hvem hadde vel trodd på anklager for at en med spasmer og ufrivillige bevegelser, hadde vært i stand til å robbe en forbipasserende?
Som jeg har fortalt i tidligere innlegg, har jeg litt utfordringer med å styre alle bevegelser i kroppen min. Det inkluderer også grip og slipp-evnen, noen ganger klarer jeg ikke å slippe taket i det hele tatt. Jeg sitter rett og slett bom fast. Ikke bare hadde jeg robbet dem for det de hadde i lommene, jeg hadde mest sannsynlig dratt med meg hele buksen deres når jeg først var igang. (Ey, ny bukse også... Bonus!)
Man kan jo bare håpe for deres del at vedkommende hadde belte på seg den dagen...

Dette med å ikke kunne gi slipp på ting, kan være ganske kjipt. Spesielt når jeg er alene eller ute blant folk jeg ikke kjenner.
Du kan jo bare tenke deg følelsen; hvis du sitter på en benk i parken og du har tatt et godt grep rundt armlene på benken. Du prøver å åpne fingrene slik at du kommer løs, men jo mer du konsentrerer deg og forsøker å løsrive grepet, jo hardere kniper du sammen. Med andre ord; du er støkk og må faktisk ha assistanse for å løse dette dilemmaet.
Du tenker sikkert at å spørre en vilt fremmed forbipasserende om å befri deg fra en benk, er sykt kleint... Jepp, det er det. Men har du noe valg? Nope.

Du vet jo ikke når spasmene gir seg, det kan gå alt ifra fem minutter til en time liksom.
Personlig synes jeg det er litt i lengste laget å sitte å vente altså, men what floats your boat...
Dessverre har det seg slik at det ikke bare er det rundt meg som får gjennomgå, jeg sitter i tillegg fast i meg selv stadig vekk;
De mest populære stedene er håret, fingeren, låret, ja, det er vel det... Egentlig er håret og låret verst, det er det som gjør mest vondt sånn sett.
Håret, fordi jeg aldri vet når jeg kan få en spasme og rykke til... (Effektiv måte å fjerne fremtidige grå hårstrå på da)
Låret, der har jeg en tendens til å bore neglene inn i huden, ta et godt tak og knipe til av alle krefter.

Det som er spennende med dette, er at jeg hele tiden finner noe nytt å henge meg opp i. Sånn sett blir jeg aldri for opphengt i kun én ting.
Kjekt med litt variasjon tenker jeg.