Er det så nøye da? Det er ikke moteoppvisning du skal på

Når ikke armene og beina spiller på lag, er man ofte priset de som skal være en erstatning. Noe som gjør at man må stole på at de gjør en skikkelig jobb.
Alle som kjenner meg vet at jeg er en perfeksjonist uten like, vi snakker om en som nærmest får abstinenser hvis buksen sitter fem centimeter skjevt på. Samtidig, skulle det ikke egentlig bare mangle? Hvem liker å gå med klærne på snei?

Som funksjonshemmet er det mye jeg klarer selv, men det er også en del hverdagslige gjøremål jeg trenger hjelp til.
Ting som hygiene, å kle på seg, spise, drikke og gå på toalettet. Dette høres jo lett ut, ikke sant?
Greien er at det er mange små detaljer som må være på plass, for at det skal fungere. Detaljer som andre ikke engang tenker over eller tar som en selvfølge.

Tenk deg du sitter på en stol med hendene fastbundet, i tillegg har du munnen full av vann som du ikke kan svelge eller spytte ut. Samtidig skal du forklare den som skal hjelpe å kle på deg, hvordan du vil ha det og at sokkene er på feil fot. Du har også fått en juiceflekk på skjorten etter frokosten, så den vil jo du selvfølgelig skifte.

For å gjøre situasjonen litt mer interessant og realistisk, har du et viktig møte som begynner om tre kvarter og det tar femten minutter å komme seg dit.        
Da begynner du sannsynligvis å stresse og bli litt desperat etter å gjøre deg forstått.
Heldigvis for deg, forstår den som hjelper deg etter en stund hva som er feil og retter på det. De forstår også behovet for å bytte skjorte, og finner en rød skjorte med prikker til den beige buksen din. Snasent, ikke sant?
Det beste er hvis argumentet deres til å kle på deg dette er; Er det så nøye da? Det er ikke moteoppvisning du skal på.
Godt er det, da hadde dommerene begynt å grine.

Det er spesielt en setning jeg ønsker de som skal hjelpe meg, skal tenkte på; Gjør det slik du ville hatt det selv.

Jeg tror det er viktig å «snu bordet»noen ganger, kanskje spesielt når man har med andre mennesker å gjøre.
Selv om personen du hjelper kanskje virker likeglad eller kommunikasjonen ikke er så lett å gjennomføre, er det desto viktigere at du som deres armer og bein har evnen til å sette deg i deres posisjon. Å gjøre det slik du ville hatt det.

Hvis ikke du kan fordra å ha trusen langt opp i rumpen, så ikke la denne personen gå med det heller. Synes du det er nasty å ha mat rundt munnen når du spiser? Finn papir og tørk personen rundt munnen.

Skjønner du hvor jeg vil med dette?
Uansett hvor sterkt funksjonshemningen rammer en person, betyr det ikke at følelsen av velvære og ønsket om å se bra ut ikke eksisterer.

Tvert om, den er gjerne forsterket og du som en hjelpende hånd har fått det privilegiet å hjelpe ditt medmenneske å oppfylle dette ønsket.
Ikke verst å kunne bidra til at andre skal kunne føle seg fin, er det vel?