Den ene trenger jo tross alt den andre

Urettferdighet og forskjellsbehandling er noe av det verste jeg vet. Rett og slett fordi det bidrar til å skape skille i samfunnet og påvirker menneskesynet på en svært negativ måte. 

Denne type handling fører blant annet til at folk plasseres i bås hyppigere og at mennesker blir undervurdert på grunn av hvilket kjønn de er. 

Selv om vi har kommet et langt stykke på vei i Norge for eksempel, har fortsatt store deler av verden litt å ta tak i.

I mange land står kvinner fremdeles langt nede på rangstigen, blant annet når det kommer til utdanning, jobb, plikter og ikke minst verdi. 

Enkelte steder er jo kvinner i tillegg underkastet mannen og har dessverre ikke alltid så mye å stille opp med. 

Men hvorfor er det egentlig slik? Hvorfor har det gjennom flere generasjoner, blitt slik at det er forskjell på livskvaliteten til menn og kvinner? Det at mannen liksom er sjefen i huset og kvinnen egentlig ikke har noe hun skulle ha sagt? Jeg nekter å tro at det var slik vi ble skapt. 

Jeg tror (ikke at jeg er noen forsker eller professor) at vi mennesker har klart å skape denne holdningen helt alene og at vi bare har latt den utvikle seg gjennom tiår. I stedet for å ta grep den gangen holdningen begynte å spire, har generasjoner tatt et steg tilbake og sett den vokse seg større og større. 

Man ser kanskje ikke dette problemet i Norge, i like stor grad som i andre land.

Vi er gjerne flinkere til å skjule det eller så er denne utfordringen ikke like relevant hos oss nordmenn.

Selv om det ikke påvirker samfunnet og hverdagen vår like mye, er det likevel forskjeller blant menn og kvinner.

I noen yrker tjener det ene kjønnet mer enn det andre, til tross for at de utfører samme jobb. Selvfølgelig er det unntak ut ifra hvilke yrker det gjelder, for noen yrker krever kanskje god fysikk og kan være krevende for en kvinne. Rett og slett fordi våre kropper er bygget ulikt.

 

Samtidig spiller jo interessen for arbeidet en veldig stor rolle for hvordan yrkeslivet blir seende ut; Ikke alle damer er jo opptatt av bil og ønsker å bli mekaniker, eller drømmer om å jobbe som rørlegger. Samtidig som at mange menn prioriterer gjerne ikke å bli fotpleier eller jobbe innen omsorg.

Det er jo ikke på grunn av ikke en jente kan lære seg å skru på biler eller fikse vasken og toalettet. Eller at menn ikke kan bli flink å stelle negler og ta vare på et annet menneske.

Kanskje noen vegrer seg for å satse på yrker der det ene kjønnet dominerer, fordi de er redd for å ikke strekke til eller ikke kunne gjøre en like god jobb som det motsatte kjønn. 

Det kan også komme av usikkerhet rundt det å skille seg ut på arbeidsplassen, eller hvordan vedkommende blir mottatt og akseptert av kollegene.

En annen ganske relevant faktor som jeg synes er viktig, er lønnen. Det burde jo vært et minimum at menn og kvinner tjente likt, når de utfører samme jobben vel å merke.

Heldigvis er dette noe som finner sted i det norske samfunn, per dags dato.

Verre er det med steder som lider under fattigdom, hvor nettopp kvinner står i fare for å bli undertrykt, diskriminert og utsatt for vold.

Dette gjør jo igjen at kvinner blir satt på sidelinjen og at den største andelen av befolkningen som har jobb og utdannelse, er menn.

Jeg synes jo det er ganske snodig i grunn, at kvinner opp igjennom årene har blitt sett på som «mindre verdt», og at de har stått en del i skyggen av sin mann. 

Fordi kvinner er jo både en stor og kjempeviktig ressurs i et hvert samfunn. 

Tenk på det da: Ingen kvinner; ingen barn og ingen fler generasjoner. Uten flere generasjoner kommer det ikke ny befolkning og da går jo ikke verden rundt. 

Det var kanskje satt veldig på spissen, men poenget mitt er at kvinner har alltid vært en like viktig del av befolkningen som det menn har vært.

Det er jo liksom en logisk grunn til at begge kjønn ble skapt da, det er jo fordi vi trenger både innflytelsen fra menn og kvinner for å få verden til å fungere. 

Derfor satser i hvert fall jeg alt på håpet om full likeverd og likestilling over hele verden. En gang.

Den ene trenger jo tross alt den andre. 

De har også følelser

Noe jeg virkelig interesserer meg for og brenner for, er dyrevelferden. 

Som person er jeg veldig glad i dyr og har alltid hatt et forhold til dem helt fra jeg var liten.

Mange forbinder gjerne de firbeinte med kjæledyr, husdyr, dyrehage eller vilt. I tillegg har vi i lang tid hatt en slags oppfattelse av at mennesker på en måte er «overhodet» eller «sjefen» over dyrene.

Som igjen gjør at vi noen ganger kanskje glemmer at de firbeinte og pels-og fjærkledde også har en personlighet, ikke minst har de også følelser og en IQ vi mennesker bare kan drømme om.

Derfor er det viktig at vi hele tiden tenker innover og «snur på flisen» når vi også har med dyr å gjøre. For vi skal jo tross alt ta vare på og passe på dyret vårt, ikke dominere og herse med det.  

Selv har jeg en katt og en hund i familien. De gir jo først og fremst mye god underholdning og er en god varmepute og turkamerat, men det beste ved dem er at de skjønner absolutt alt du sier og det du ikke sier. 

I tillegg dømmer de ikke deg, med mindre du da gjør noe skikkelig dumt. Da hadde vel noen og en hver begynt å tvile. 

Det kommer jeg tilbake til…  

Dyr har også en helt unik forståelse og tålmodighet, enn hva mennesker gjerne har; Jeg tror ikke jeg nødvendigvis hadde godtatt hvis jeg hadde vært et dyr, at noen kom bort å kakket meg lett i hodet eller ga meg gratis massasje langs ryggraden gjentatte ganger med knyttet neve og litt ujevne bevegelser. 

Jeg hadde vært ganske pissed hvis noen hadde satt seg ned og gjort noe slikt med me, mens de smilte. 

(Siden jeg har Cerebral Parese, har jeg ikke helt kontroll over bevegelsene mine alltid. Derfor kan jeg noen ganger være litt hardhendt uten å mene det)

Så det sier litt om forståelsen deres, når de ligger der og venter på at du skal «klappe» ferdig. 

Noen ganger har jeg lest innlegg eller sett innslag på TV om hvordan noen behandler dyr og leve-standeren dyr må ta til takke med. Enkelte situasjoner er helt hårreisende. 

Selv om dyr ikke kan kommunisere med ord som vi forstår, betyr det jo ikke at vi kan bare kjøre på med hva som passer oss best.

Forestill deg at du flyttet til Kina, helt alene, du kjenner ingen som bor der og du kan ikke kinesisk at all. 

I tillegg er det nesten ingen som snakker engelsk. Du hadde følt deg ganske lost og hjelpesløs, hadde du ikke?   

Jeg kan tenke meg at dyr kan noen ganger ha det på denne måten. Særlig når vi som eiere gjør noe som er helt på trynet, for eksempel å ta båndet på feil veg og den etterfulgte følelsen som kommer når du får dét dømmende blikket og du kan formelig se at dyret tenker; Jeeezes, virkelig? Hadde du syntes det var festlig å gå med jakken bak frem kanskje? 

Tro’kke det nei.

Eller de gangene man sier til hunden at det er tomt for kjeks, når det står en full krukke bak deg og den ser på deg mens den tenker; Hallo?! Er du dum? 

Jeg ser jo at det er flere kjeks igjen. Turn around! I sånne situasjoner er det jo ikke rart de begynner å tvile på oss…

Dette vitner jo bare om hvor mye våre pels-og fjærkledde venner forstår. 

Derfor synes jeg det er helt forferdelig å lese eller se på reportasjer der dyr lider under menneskenes eierskap og hvordan enkelte behandler dem.

Det er jo liksom ikke sånn at bare fordi de har ikke er en del av vår «tilværelse» eller snakker «menneske», kan vi bare gjøre hva vi vil med de. Tenk på hvilke tanker og følelser de sitter igjen med da.

Hadde du likt at noen var vond og mishandlet deg uten grunn? Og på toppen av det hele kunne du ikke engang gitt beskjed eller forsvare deg?

Det er dét jeg ikke forstår, hvorfor er det annerledes med dyrene? 

De fleste av oss har jo denne respekten og forståelsen overfor dyrene, men så er det alltid noen som sovner i timen. 

That’s me

Å ha Cerebral Parese og være rullestolbruker har sine fordeler; ikke bare får du kjøre tre ganger på rad med berg- og dalbane og karusell i fornøyelsesparker til din glede og assistentens fortvilelse, som kanskje fikk nok etter første tur.
Du kan i tillegg få gratis servering om du er på marked i byen eller på ferie i utlandet!
Ikkje dét digg då?
Om du da er veldig sulten eller prøver å spare penger, tar du med et ekstra klesskift og en lue eller caps. Så hvis du ikke fikk nok etter de smaksprøvene eller matbiten du fikk første gang, fortvil ikke;
Du skifter bare antrekk og kjører på med runde to... Her gjelder det å være taktisk.
(En viktig detalj; på runde to må du huske å få spasme i motsatt arm/bein, enn det du hadde forrige gang. Ellers kan du bli busta)
Det beste er kanskje å kjøre dobbelt opp på runde nummer to, begge armer eller begge bein.
For å være på den sikre siden.


Mange ganger når jeg er ute på tur, er jeg ofte veldig populær... Alle vil gjerne ha et glimt av meg og kaster lengselsfulle blikk.
Man skulle nesten tro jeg var Miley Cyrus vettu, for noen klarer ikke å la være å kikke. (uff, det er så slitsomt)
"Beklager å måtte skuffe dere liksom, men det er bare meg" Mange blir vel så starstrucked når de treffer meg at de ikke vet hva de skal si, så de står bare der og måper med haken på knærne.
Selvfølgelig blir jeg smigret, men jeg må innrømme at det er litt ubehagelig i lengden altså.
Men som min mor alltid har sagt; det er kun fordi du er så pen, at folk ser.

Enkelte ganger har jeg faktisk vurdert å ansette en bodyguard, særlig når folk på gaten ikke er helt sikker på hva jeg mener med «næij taakk» eller «dét gååår fiiint»
(sikkert på grunn av dialekten min) Eg e fra Bææægææn vettøø, det eskjæ alltid knall i paddæn å forstå ka vi siaarr...
Kanskje jeg må legge om til østlandsk når jeg er ute... hadde sikkert funka, tror ikke du?

Min Cerebral Parese-diagnose gjør at uttalen min kan være litt vrien å forstå med det første.
«Det holdt liksom ikke at hun var bergenser tenker du, nei hun måtte ha tale-utfordringer også? Snakk om uflaks ass!»

Noen folk er veldig «rett frem» når de prater og sier ofte det de tenker, uten filter eller justeringer; Vel, jeg er en av dem...
Jeg kan finne på å si de rareste ting, som for meg virker helt normalt, men kan få andre til å heve øyenbrynene og tenke «what?!!»
Sånn som da jeg skulle på Nille å handle;

Her om dagen var en venninne og jeg på shopping, jeg foretrekker ofte å gå litt for meg selv å kikke i butikkene, da får jeg litt mer ro på meg og kan ha fullt fokus på shoppingen.
Så vi skilte lag og bestemte oss for å møtes igjen etter en stund. Øverst på min liste over det jeg skulle ha, var noen småting på Nille.
Noe av det jeg alltid må ha med meg når jeg er på farten er vannflaske, man vet aldri når man blir tørst. Og man kjøper jo ikke vann når man kan ta med, det får da være grenser. (Jepp, jeg er ekstremt dårlig til å bruke penger)
Vannflasken ja, på siden av rullestolen min har jeg en flaskeholder, oppi der står altså flasken min med sugerør.
Det er faktisk et veldig bra patent og har gjør at jeg kan klare meg litt mer selv.
Problemet er bare at sugerøret ikke står fast i flasken, det er jo ganske stress for en med spasmer fra topp til tå. Plutselig kyler du flasken vegg i mellom fordi du kvepper av noe og så står du der… Jaja, butikkgulvet fikk seg en shinings i det minste.
Det er ikke alle kunder som tilbyr dét, gratis til og med. Jeg burde nesten fått rabatt synes jeg da, men tror ikke ekspertisen var helt enig i dét.

Heldigvis var det en annen hyggelig kunde som kom til unnsetning og plukket opp igjen flasken.
Med vannet ved min side, kunne jeg fortsette handelen.
Etter å ha kikket litt rundt, fant jeg den varen jeg skulle ha og fikk hjelp til å betale i kassen.
Fornøyd med kjøpet satte jeg kursen videre mot Vera Moda.
Da jeg var nesten fremme tenkte jeg å ta en slurk av vannet, men HVOR VAR SUGERØRET?!
Nå kommer den litt komiske delen skjønner du;
For det verste jeg vet, er å miste ting eller ikke ha kontroll på hvor alt er til en hver tid. (Kontrollfrik sa du?)
Da måtte jeg jo bare snu og kjøre tilbake til der jeg kom fra, for å si det sånn, jeg har aldri før studert gulvet til Lagunen så nøye.
Ganske rent må jeg si, kanskje jeg ikke er den eneste som slenger fra meg litt vann her og der...

Tilbake i Nille-butikken saumfor jeg gulvet langs reolene, deretter (nå kommer det et eksempel på at jeg ikke alltid tenker helt over hvordan jeg ordlegger meg) hukket jeg tak i betjening som nok lurte veldig på hva jeg skulle denne gangen. Så sa jeg; Har du sett et sugerør?

(Det komiske oppe i dette er jo at Nille selger jo sugerør i alle varianter)
Først så hun ganske rart på meg, for hun hadde jo sikkert bare sett hundre forskjellige, ikke sant?
Til slutt forklarte jeg at jeg trodde jeg hadde mistet et sugerør inne i butikken.
Nei, hun hadde ikke sett noe, heller ikke kollegaen hadde sett det.
Så jeg takket for hjelpen og gikk. Jeg følte meg jo så dust, det er jo ikke særlig normalt å buse inn i en butikk og det første og eneste du sier er; «Har du sett et sugerør?»
Og that's all liksom?

Dessverre så sier jeg ikke bare merkelige ting, jeg gjør pinadø merkelige ting også.
Er det rart folk gir meg blikk?
Det hadde visst jeg også gjort hvis for eksempel en vilt fremmed hadde drevet å befølt meg oppetter ryggen på kollektivtransporten, mens de så i en annen retning. Eller hadde forsøkt å stjele genseren du gikk med, i forbifarten. «Neida, jeg prøver ikke å beføle deg eller kle av deg, skulle bare kjenne på kvaliteten på stoffet» Det sier de alle...
«Åå, du skulle av på neste holdeplass du, og hjem å spise middag?» «Vel, det kan du egentlig bare drite i. For det ser ikke ut  som om jeg har tenkt å løsne grepet i løpet av de første minuttene.
Jaja, jeg ser du prøver å dra deg løs?» «Litt panikk nå ja? Men du vet; jo mer du stresser, jo mer spastisk blir jeg og jo hardere blir grepet» (Ti minutter senere...) «Skikkelig bra kvalitet på klærne har du i hvertfall, slitesterkt og alt »

Men slike situasjoner kan jo være en fordel også, for meg altså; hvis det bare hadde vært en kul fyr, kunne dette blitt tidenes sjekketriks;
«Hvordan møttes dere da?» «Nei, jeg satt meg no’ fast i bukselommen hans da, så da ble vi jo ganske stuck med hverandre»

Nei, det lønner seg å ha en funksjonshemming skal jeg si deg. Utrolig hva man kan komme unna med!
Ikke at jeg har testet det altså...
I hvertfall ikke alt ;)

Mora di jobber ikke her

Har dere sett "Planet Plast"? Veldig bra serie, kan anbefales!

Den finnes på NRK nett-TV.

I noen av episodene tar Line et oppgjør med blant annet vårt forbruk av plast i hverdagen, resultatet er sjokkerende!

Nå var ikke denne serien det som var poenget her, men essensen;

Noe jeg reagerer mer og mer på er hvor dårlig vi er til å ta vare på miljøet og naturen. Plasten er dessverre ikke det eneste vi må ta et oppgjør med, men også alt det andre vi dumper ute i naturen.

Det hjelper liksom ikke at mange synes Norge har de vakreste natur-omgivelsene, når vi ikke tar oss bry med å holde det vedlike. 

Søppelbøtter og avfallscontainere er en genial oppfinnelse, men bruker vi dem? 

Nja, det er jo lettere å bare legge det pent på bakken, eller kaste det i havet for eksempel. Smart, da synker det ned og blir borte vekk. 

Og hvis det ikke synes, trenger vi ikke å tenke på det. Out of sight, out of mind... 

Det er jo ikke sånn det funker vettu!

Selv om det er lettere å bare legge søppel og skrot som man ikke trenger fra seg, enn å måtte ta det med når man skal gå videre, betyr det jo ikke at det er innafor å pelme det til sjøs eller legge det fra seg på bakken isteden. 

La oss si at jeg hadde gjort det da, jeg hadde vært på stranden og hatt piknik. 

Akkurat den dagen var det litt vind, så plastposen som maten min lå i, blåser avsted.

Istedenfor å hentet den igjen, hadde jeg sagt til meg selv; "Posen var ganske liten og den var jo tross alt gjennomsiktig, så det er sikkert ingen andre som vil legge merke til det om jeg lar være å hente den."

Hva ville skjedd hvis alle hadde tenkt sånn? 

Jo det skal jeg si deg, det hadde blitt "plastic fantastic" for alle penga.

Selv om vi mennesker forhåpentligvis ikke hadde funnet på å spise rester av plast, er det ingen selvfølge at dyrene holder seg unna.

Derfor er det desto viktigere at vi mennesker kan være med å bidra til et rent og sunt miljø for dyrene, og også for oss selv.

Det er jo ikke sånn at noen kommer å plukker opp skiten du kaster fra deg; mora di jobber ikke her! 

Vi må faktisk rydde opp etter oss når vi er ute, plukke opp matrester, søppel og ikke minst plast, som er noe av det mest skadelige avfallet i naturen. 

Selv bittesmå biter kan gjøre stor skade, ikke bare for havets beboere, men også for pelskledde og fjærkledde som vandrer rundt på stranden.

Vi hadde jo heller ikke synes det hadde vært noe stilig å måtte gå slalåm mellom rester av søppel, matavfall, you name it. 

Hadde vi vel?

Vi skal jo ikke støvsuge hele planeten, det er ikke dét jeg sier. Selv om det sikkert hadde vært veldig effektivt... 

Men hvis vi alle kan komme med små bidrag i hverdagen, så er vi allerede langt på veg.

Innpakket i gråpapir

Problemet er at vi flere ganger dømmer en pakke som vi får, ut ifra hvilket innpakningspapir som er brukt. Det kan ofte slå tilbake.
Noen ganger kan man være skråsikker på hva innholdet vil være, men så ender opp med å få seg noen overraskelser i stedet.
Slike situasjoner har jeg vært ute for titt og stadig.

Ut i fra min funksjonshemming og måten kroppen min ter seg (tilbake til vepsebolet), kan det være litt vanskelig å se hva som befinner seg på innsiden. Da kan være litt som å bli «innpakket» i gråpapir. Du kan aldri helt vite hva du får...

Jeg skjønner at folk kan bli usikker på meg når vi møtes for første gang; Jeg hadde jammen vært ganske skeptisk selv til tider, for det kan jo se ut som om jeg har tenkt å angripe alle på min veg.
Det var dette med å gripe fatt i det første og det beste. Og ikke være like god på gi slipp...
Noen ganger kan man jo prise seg lykkelig hvis man fortsatt har alle klærne i behold, etter å ha vært med meg.
Det er ingen selvfølge dét skal jeg si deg.

Som mange andre, er jeg av den forsiktige og litt sjenerte typen i møte med folk jeg ikke kjenner. Som gjerne kan gjøre det vanskeligere for andre å «finne ut av meg» og at de i stedet tilnærmer seg på en måte de tror er rett.
Jeg skjønner at det kan være en utfordring for eksempel for taxisjåfører, de kjører ofte mange mennesker over en kort periode og alle er kanskje helt forskjellige, med ulike forutsetninger gjerne. Da er det sikkert litt vanskelig å vite til en hver tid hvordan man skal forholde seg til hver enkelt.
Samtidig er vel dette en av flere grunner til hvorfor det er viktig å ha en nøytral og profesjonell måte å imøtekomme kundene sine på.
Denne episoden er et eksempel på hvordan en tur i taxi ikke bør være;

Jeg var som vanlig på vei til min ukentlige fysioterapi-time, taxien hentet meg og kjørte meg ned.
Alt gikk foreløpig som normalt.
Denne gangen hadde jeg med meg den elektriske rullestolen og ble festet bak i bilen.
Dermed hadde jeg full oversikt over hva som foregikk i fremfor meg.
Selv om jeg ikke alltid er så snakkesalig, betyr det jo ikke at ørene mine ikke virker. Med andre ord, får jeg med meg alt som blir sagt og i dette tilfelle var det mye i denne telefonsamtalen, som forøvrig var på høyttaler, som ikke egnet seg for unge damer.
Eller andre for den sak skyld.  

Det som er mest provoserende oppi alt dette, er at slike hendelser hadde mest sannsynlig ikke funnet sted hvis en ledsager hadde reist sammen med meg.

Nå er jeg ikke akkurat den typen som sitter å lytter på andres telefonsamtaler, men man skulle jo tro at du lot være å diskutere privatlivet sitt i telefonen, på høyttaler, foran vilt fremmede.
Det var ikke noe stygt eller negativt som ble sagt, men det er gjerne ikke "knall i padden" for en ungdom høre om fremmede menns personlige liv og den flotte dame-omkretsen hans.
Det kan fort bli litt ukomfortabelt.
Jeg hadde heller foretrukket radioen i stedet liksom, men det var kanskje ikke noe bra musikk på akkurat på det tidspunktet.

Poenget mitt er at det er viktig å opptre profesjonelt i yrket sitt uansett, for man kan aldri vite hvor mye passasjeren eller kunden får med seg.
Med andre ord: fokuser på innholdet og ikke innpakningen i møte med andre, den kan jo uansett ikke komme til nytte.
Med mindre man er veldig opptatt av papir-resirkulering...

Skulle tatt med meg strikketøyet gitt

Jeg synes det alltid er veldig hyggelig når folk stopper opp på gaten å spør om jeg trenger hjelp, det kunne jo være jeg hadde fått motorstopp eller at jeg hadde mistet noe ned.
Det er gjerne lett å tro at jeg trenger en hjelpende hånd når jeg er på farten, siden det ofte kan se ut som jeg har fått den store skjelven.
Noen ganger skulle man nesten tro jeg hadde fått et helt vepsebol i genseren, visualiser dét og du har svaret på hvordan jeg til tider kan se ut.
Det at folk bryr seg og ønsker å hjelpe er jo helt supert, men det også viktig å akseptere hvis man får et «nei takk» hvis du spør om noen trenger hjelp. Gjerne første gangen.

For en stund siden var jeg på vei hjem fra tur, jeg hørte på musikk og var langt inne i min egen verden. De fleste vet hvor irriterende det er når det kommer en sang du egentlig ikke liker eller vil høre, og hver gang tenker du det samme; hvorfor slettet jeg ikke den fra listen sist?
Da er det jo bare å kjøre inn til siden, trykke neste og kjøre videre, ikke sant… Det er ikke så lett skjønner du. Hvis du først stopper, kan du være sikker på at noen skal komme deg til unnsetning.
I hvert fall hvis det blir full fyr i «vepsebolet».

De som kjenner meg vet at jeg kan være ganske sta til tider, jeg går esler en høy gang for å si det sånn. Jeg helst vil klare ting selv og spør bare om hjelp etter tiende forsøk.
Som jeg har nevnt i tidligere tekster, kan ting jeg skal gjøre noen ganger se ut som et håpløst prosjekt for utenforstående på grunn av funksjonshemmingen min.
Men jeg har full kontroll, som regel...
For eksempel i dette tilfelle, når jeg skulle skifte sang, er det litt som må gjøres før jeg kommer så langt; først må jeg kjøre inn til siden, jeg kan liksom ikke stå midt på fortauet heller.
Kjekt å være midtpunktet, men det får da være grenser.
Deretter må jeg slå av rullestolen, for jeg har en tendens til å bli litt ivrig hvis jeg er veldig konsertert og da kan armene gå i øst og vest. Og det hadde vært litt kjipt å havne i grøften liksom, tar seg ikke veldig godt ut dét akkurat.

Problemet er bare hvis jeg stopper og begynner å fomle litt, kan jeg risikere slik jeg nevnte tidligere, at forbipasserende også stopper. For det ser jo ut som om jeg har tjue veps i genseren ikke sant, og når jeg da samtidig skal prøve å sikte fingeren inn på mobilskjermen for å treffe riktig knapp, mens jeg har «konsefjes» ser det sikkert kjempe smart ut.  

Det er bare koselig når forbipasserende spør om jeg trenger hjelp til noe, men da må de også ta høyde for at man kanskje får avslag på tilbudet.
Det er ikke for å være slem, man har gjerne bare lyst til å klare det selv. Hvis du får nei takk første gang, sier ok og går videre, er det greit.
Da trenger man kanskje ikke snu, gå tilbake for å spørre fem ganger til og få samme svar.
Jeg har blitt veldig god til å late som jeg ikke trenger hjelp når jeg er ute på tur, det er ganske lett egentlig; du bare sier det går fint og later som om du kjører videre. Helt til de er ute av syne.
Da prøver vi igjen…
Denne ganger rekker jeg å finne fram Spotify og skal akkurat til å trykke «next», men så kommer neste gjeng. De spør om jeg trenger hjelp, jeg svarer høflig nei takk, men i stedet for å ta hintet, prøver de å skubbe rullestolen som de ser er elektrisk, veier nesten 160 kilo og som forøvrig er slått av, opp en bakke.

Når de ikke har tid til å vente til man har fått svar før de handler, får de jo bare ta seg ut, tenker jeg.
I ettertid innså jeg at jeg skulle tatt med meg strikketøyet gitt, da kunne jeg i det minste gjort noe fornuftig i mellomtiden mens jeg ventet på at de skulle gjøre seg ferdig. Til slutt skjønte de at det kanskje ikke var så lett likevel og stoppet opp.
Nå fikk jeg sjansen til å skru på stolen slik at jeg kunne vise at den virket og at jeg hadde valgt å stoppe selv. Da var alt greit, jeg smilte, de smilte og gikk videre.
Det eneste problemet var at de så seg jo tilbake hvert tiende sekund, ikke sant, så jeg måtte bare smyge meg videre til de hadde rundet svingen.
Femten minutter senere kunne jeg endelig stoppe i ro og fred slik at jeg fikk byttet sang.
Vel fornøyd med musikken, kunne jeg fortsette hjemturen.

Essensen jeg ønsker å få frem med denne historien, er at det alltid er koselig å bli tilbudt en hjelpende hånd, men like viktig er det å kunne ta nei takk for et nei takk.
Én ting har jeg lært da; husk å slette de sangene du ikke liker på spillelisten før du legger ut på tur.
Og ha gjerne strikketøyet på lur, du vet jo aldri når du kan få bruk for det...

På tre hjul i svingene

Å være aktiv og opprettholde en god form er noe som står høyt hos de fleste, meg selv inkludert
Enten man trener én gang i uken eller fem, gjør det en forskjell.
Alle har ulike måter å være aktiv på, enten man jogger, driver med idrett, går på treningssenter eller gjør øvelser hjemme.
Jeg kan ikke akkurat ta benkpress og løfte flere kilos vekter, det hadde ikke vært særlig sikkert for min egen del og i hvert fall ikke de andre rundt. Søk dekning folkens, jeg skal trene!
Samtidig er det ikke så lett å få like mye ut av en slik økt, som en annen. Heldigvis finnes det andre alternativer jeg kan bruke i stedet.

Et av disse alternativene er; sykling.
For en stund siden fikk jeg ny ligge-sykkel, det er en sykkel hvor man sitter i et slags sete med styring plassert på hver side.
Det er samme løsning i forhold til pedal-ordning og tråkking, bare man ikke trør nedover men fremfor seg.
Til min fordel og andres irritasjonsmoment, har min sykkel elektrisk hjelpemotor. Noe som gir meg et ganske stort forsprang i de fleste motbakker.
Men syklingen har ikke bare gjort meg mer aktiv, den har også vært med på å øke selvfølelsen min ute blant folk og hvordan andre tilnærmer seg meg på.
Det er nemlig stor forskjell fra når jeg kommer rullende i en stol, enn på tre hjul i svingene.Folk hilser!

Egentlig er det ganske fascinerende å se forskjellen på hvordan du blir møtt på, i forhold til hvilket fremkomst middel man bruker.
Man skulle tro at det ikke spilte noen rolle, men det gjør det altså;
Ofte når jeg er ute å farter i rullestolen støter jeg på store øyner og lange, alvorlige blikk.
Enkelte hilser, men noen ser ut som de har truffet på et spøkelse eller mannen med ljåen i egen person. Jeg er faktisk ikke så skummel egentlig, men hvem vet

Mens de gangene jeg har vært ute på sykkel, har pipen hatt en annen lyd.
Da smiler alle og skal kommentere hvor flott det er at jeg sykler og kommer meg ut, det er nesten kjendis-tilstander! Kanskje litt overdrevent, men sier ikke nei takk til oppmerksomheten heller
Det er som om alle plutselig ser meg som person og ikke et hjelpemiddel med noen oppi. Denne positive responsen har vært med på å øke selvfølelsen min betraktelig og gir meg motivasjonen til å fortsette.
Å slippe frykten for hvordan man blir sett eller for hva andre tenker når de ser deg, er nesten som å kvitte seg med flere kilo fra skuldrene.
Man føle seg mye lettere når man ikke alltid trenger å overbevise folk at du faktisk kan du også.

Det er ikke verst å føle seg ti kilo lettere før man har begynt treningen. Snakk om luksus ass!
Ønsker alle et riktig godt nyttår og en fin uke videre!