De har også følelser

Noe jeg virkelig interesserer meg for og brenner for, er dyrevelferden. 

Som person er jeg veldig glad i dyr og har alltid hatt et forhold til dem helt fra jeg var liten.

Mange forbinder gjerne de firbeinte med kjæledyr, husdyr, dyrehage eller vilt. I tillegg har vi i lang tid hatt en slags oppfattelse av at mennesker på en måte er «overhodet» eller «sjefen» over dyrene.

Som igjen gjør at vi noen ganger kanskje glemmer at de firbeinte og pels-og fjærkledde også har en personlighet, ikke minst har de også følelser og en IQ vi mennesker bare kan drømme om.

Derfor er det viktig at vi hele tiden tenker innover og «snur på flisen» når vi også har med dyr å gjøre. For vi skal jo tross alt ta vare på og passe på dyret vårt, ikke dominere og herse med det.  

Selv har jeg en katt og en hund i familien. De gir jo først og fremst mye god underholdning og er en god varmepute og turkamerat, men det beste ved dem er at de skjønner absolutt alt du sier og det du ikke sier. 

I tillegg dømmer de ikke deg, med mindre du da gjør noe skikkelig dumt. Da hadde vel noen og en hver begynt å tvile. 

Det kommer jeg tilbake til…  

Dyr har også en helt unik forståelse og tålmodighet, enn hva mennesker gjerne har; Jeg tror ikke jeg nødvendigvis hadde godtatt hvis jeg hadde vært et dyr, at noen kom bort å kakket meg lett i hodet eller ga meg gratis massasje langs ryggraden gjentatte ganger med knyttet neve og litt ujevne bevegelser. 

Jeg hadde vært ganske pissed hvis noen hadde satt seg ned og gjort noe slikt med me, mens de smilte. 

(Siden jeg har Cerebral Parese, har jeg ikke helt kontroll over bevegelsene mine alltid. Derfor kan jeg noen ganger være litt hardhendt uten å mene det)

Så det sier litt om forståelsen deres, når de ligger der og venter på at du skal «klappe» ferdig. 

Noen ganger har jeg lest innlegg eller sett innslag på TV om hvordan noen behandler dyr og leve-standeren dyr må ta til takke med. Enkelte situasjoner er helt hårreisende. 

Selv om dyr ikke kan kommunisere med ord som vi forstår, betyr det jo ikke at vi kan bare kjøre på med hva som passer oss best.

Forestill deg at du flyttet til Kina, helt alene, du kjenner ingen som bor der og du kan ikke kinesisk at all. 

I tillegg er det nesten ingen som snakker engelsk. Du hadde følt deg ganske lost og hjelpesløs, hadde du ikke?   

Jeg kan tenke meg at dyr kan noen ganger ha det på denne måten. Særlig når vi som eiere gjør noe som er helt på trynet, for eksempel å ta båndet på feil veg og den etterfulgte følelsen som kommer når du får dét dømmende blikket og du kan formelig se at dyret tenker; Jeeezes, virkelig? Hadde du syntes det var festlig å gå med jakken bak frem kanskje? 

Tro’kke det nei.

Eller de gangene man sier til hunden at det er tomt for kjeks, når det står en full krukke bak deg og den ser på deg mens den tenker; Hallo?! Er du dum? 

Jeg ser jo at det er flere kjeks igjen. Turn around! I sånne situasjoner er det jo ikke rart de begynner å tvile på oss…

Dette vitner jo bare om hvor mye våre pels-og fjærkledde venner forstår. 

Derfor synes jeg det er helt forferdelig å lese eller se på reportasjer der dyr lider under menneskenes eierskap og hvordan enkelte behandler dem.

Det er jo liksom ikke sånn at bare fordi de har ikke er en del av vår «tilværelse» eller snakker «menneske», kan vi bare gjøre hva vi vil med de. Tenk på hvilke tanker og følelser de sitter igjen med da.

Hadde du likt at noen var vond og mishandlet deg uten grunn? Og på toppen av det hele kunne du ikke engang gitt beskjed eller forsvare deg?

Det er dét jeg ikke forstår, hvorfor er det annerledes med dyrene? 

De fleste av oss har jo denne respekten og forståelsen overfor dyrene, men så er det alltid noen som sovner i timen.