That’s me

Å ha Cerebral Parese og være rullestolbruker har sine fordeler; ikke bare får du kjøre tre ganger på rad med berg- og dalbane og karusell i fornøyelsesparker til din glede og assistentens fortvilelse, som kanskje fikk nok etter første tur.
Du kan i tillegg få gratis servering om du er på marked i byen eller på ferie i utlandet!
Ikkje dét digg då?
Om du da er veldig sulten eller prøver å spare penger, tar du med et ekstra klesskift og en lue eller caps. Så hvis du ikke fikk nok etter de smaksprøvene eller matbiten du fikk første gang, fortvil ikke;
Du skifter bare antrekk og kjører på med runde to... Her gjelder det å være taktisk.
(En viktig detalj; på runde to må du huske å få spasme i motsatt arm/bein, enn det du hadde forrige gang. Ellers kan du bli busta)
Det beste er kanskje å kjøre dobbelt opp på runde nummer to, begge armer eller begge bein.
For å være på den sikre siden.


Mange ganger når jeg er ute på tur, er jeg ofte veldig populær... Alle vil gjerne ha et glimt av meg og kaster lengselsfulle blikk.
Man skulle nesten tro jeg var Miley Cyrus vettu, for noen klarer ikke å la være å kikke. (uff, det er så slitsomt)
"Beklager å måtte skuffe dere liksom, men det er bare meg" Mange blir vel så starstrucked når de treffer meg at de ikke vet hva de skal si, så de står bare der og måper med haken på knærne.
Selvfølgelig blir jeg smigret, men jeg må innrømme at det er litt ubehagelig i lengden altså.
Men som min mor alltid har sagt; det er kun fordi du er så pen, at folk ser.

Enkelte ganger har jeg faktisk vurdert å ansette en bodyguard, særlig når folk på gaten ikke er helt sikker på hva jeg mener med «næij taakk» eller «dét gååår fiiint»
(sikkert på grunn av dialekten min) Eg e fra Bææægææn vettøø, det eskjæ alltid knall i paddæn å forstå ka vi siaarr...
Kanskje jeg må legge om til østlandsk når jeg er ute... hadde sikkert funka, tror ikke du?

Min Cerebral Parese-diagnose gjør at uttalen min kan være litt vrien å forstå med det første.
«Det holdt liksom ikke at hun var bergenser tenker du, nei hun måtte ha tale-utfordringer også? Snakk om uflaks ass!»

Noen folk er veldig «rett frem» når de prater og sier ofte det de tenker, uten filter eller justeringer; Vel, jeg er en av dem...
Jeg kan finne på å si de rareste ting, som for meg virker helt normalt, men kan få andre til å heve øyenbrynene og tenke «what?!!»
Sånn som da jeg skulle på Nille å handle;

Her om dagen var en venninne og jeg på shopping, jeg foretrekker ofte å gå litt for meg selv å kikke i butikkene, da får jeg litt mer ro på meg og kan ha fullt fokus på shoppingen.
Så vi skilte lag og bestemte oss for å møtes igjen etter en stund. Øverst på min liste over det jeg skulle ha, var noen småting på Nille.
Noe av det jeg alltid må ha med meg når jeg er på farten er vannflaske, man vet aldri når man blir tørst. Og man kjøper jo ikke vann når man kan ta med, det får da være grenser. (Jepp, jeg er ekstremt dårlig til å bruke penger)
Vannflasken ja, på siden av rullestolen min har jeg en flaskeholder, oppi der står altså flasken min med sugerør.
Det er faktisk et veldig bra patent og har gjør at jeg kan klare meg litt mer selv.
Problemet er bare at sugerøret ikke står fast i flasken, det er jo ganske stress for en med spasmer fra topp til tå. Plutselig kyler du flasken vegg i mellom fordi du kvepper av noe og så står du der… Jaja, butikkgulvet fikk seg en shinings i det minste.
Det er ikke alle kunder som tilbyr dét, gratis til og med. Jeg burde nesten fått rabatt synes jeg da, men tror ikke ekspertisen var helt enig i dét.

Heldigvis var det en annen hyggelig kunde som kom til unnsetning og plukket opp igjen flasken.
Med vannet ved min side, kunne jeg fortsette handelen.
Etter å ha kikket litt rundt, fant jeg den varen jeg skulle ha og fikk hjelp til å betale i kassen.
Fornøyd med kjøpet satte jeg kursen videre mot Vera Moda.
Da jeg var nesten fremme tenkte jeg å ta en slurk av vannet, men HVOR VAR SUGERØRET?!
Nå kommer den litt komiske delen skjønner du;
For det verste jeg vet, er å miste ting eller ikke ha kontroll på hvor alt er til en hver tid. (Kontrollfrik sa du?)
Da måtte jeg jo bare snu og kjøre tilbake til der jeg kom fra, for å si det sånn, jeg har aldri før studert gulvet til Lagunen så nøye.
Ganske rent må jeg si, kanskje jeg ikke er den eneste som slenger fra meg litt vann her og der...

Tilbake i Nille-butikken saumfor jeg gulvet langs reolene, deretter (nå kommer det et eksempel på at jeg ikke alltid tenker helt over hvordan jeg ordlegger meg) hukket jeg tak i betjening som nok lurte veldig på hva jeg skulle denne gangen. Så sa jeg; Har du sett et sugerør?

(Det komiske oppe i dette er jo at Nille selger jo sugerør i alle varianter)
Først så hun ganske rart på meg, for hun hadde jo sikkert bare sett hundre forskjellige, ikke sant?
Til slutt forklarte jeg at jeg trodde jeg hadde mistet et sugerør inne i butikken.
Nei, hun hadde ikke sett noe, heller ikke kollegaen hadde sett det.
Så jeg takket for hjelpen og gikk. Jeg følte meg jo så dust, det er jo ikke særlig normalt å buse inn i en butikk og det første og eneste du sier er; «Har du sett et sugerør?»
Og that's all liksom?

Dessverre så sier jeg ikke bare merkelige ting, jeg gjør pinadø merkelige ting også.
Er det rart folk gir meg blikk?
Det hadde visst jeg også gjort hvis for eksempel en vilt fremmed hadde drevet å befølt meg oppetter ryggen på kollektivtransporten, mens de så i en annen retning. Eller hadde forsøkt å stjele genseren du gikk med, i forbifarten. «Neida, jeg prøver ikke å beføle deg eller kle av deg, skulle bare kjenne på kvaliteten på stoffet» Det sier de alle...
«Åå, du skulle av på neste holdeplass du, og hjem å spise middag?» «Vel, det kan du egentlig bare drite i. For det ser ikke ut  som om jeg har tenkt å løsne grepet i løpet av de første minuttene.
Jaja, jeg ser du prøver å dra deg løs?» «Litt panikk nå ja? Men du vet; jo mer du stresser, jo mer spastisk blir jeg og jo hardere blir grepet» (Ti minutter senere...) «Skikkelig bra kvalitet på klærne har du i hvertfall, slitesterkt og alt »

Men slike situasjoner kan jo være en fordel også, for meg altså; hvis det bare hadde vært en kul fyr, kunne dette blitt tidenes sjekketriks;
«Hvordan møttes dere da?» «Nei, jeg satt meg no’ fast i bukselommen hans da, så da ble vi jo ganske stuck med hverandre»

Nei, det lønner seg å ha en funksjonshemming skal jeg si deg. Utrolig hva man kan komme unna med!
Ikke at jeg har testet det altså...
I hvertfall ikke alt ;)