Kyrnes skrekk

 En sommerdag for en liten stund siden, var jeg på tur og valgte å legge ruten opp til Stend gård. Det var ganske varmt ute og jeg var klar for å nyte solen i landlige omgivelser. Gjerne med ro og fuglekvitter i bakgrunnen. Det var også kyrne. 

Jeg pleier i ny og ne å ta meg en tur til Stend, både for å koble av hodet men også for å slå av en prat med dyrene og noen ganger sniker jeg inn litt kos også. 

Jeg synes det er veldig koselig og ikke minst at det tar seg tiden til å høre etter og vente til jeg har gjort meg ferdig med klappingen. 

Eller hva vet jeg, kanskje de bare har innsett at det beste er å bare stå helt i ro og vente til jeg er ferdig med å holde den lange avhandlingen min. 

Uansett er de trivelige dyr og glad i oppmerksomhet. 

Det passer bra siden jeg er glad i å gi oppmerksomhet til dyr. 

I tillegg er dyr veldig forståelsesfulle og flink til å merke når kanskje noe er litt annerledes. 

Med tanke på at jeg har litt ufrivillige bevegelser på grunn av min funksjonsnedsettelse, kan det innimellom være litt spennende hvor armene mine går. 

De kan ofte gjøre litt som det passer dem og gjerne uten forvarsel. 

Det som er fascinerende er at jeg ofte opplever at spesielt dyr kan merke hvis noe er annerledes og de er ofte veldig aksepterende. 

For eksempel når jeg skal kose med dyr, da kan det ofte bli en del brå ufrivillige bevegelser og litt harde klapp. 

Det er ikke snakk om at de får vondt, det er mer at jeg virkelig går inn for klapping eller nærmere massasje. 

I tillegg kan det som sagt forekomme noen ufrivillige bevegelser, disse kommer ofte hvis jeg blir litt ivrig eller hvis jeg er stresset. 

Stort sett har jeg kontroll på bevegelsene mine når jeg holder på, men innimellom kan det sprette en arm eller noen fingrene på avveie. 

Noe som ofte kommer brått på både meg og dem rundt. 

Det kan også inkludere at jeg setter meg fast i ting man gjerne ikke skulle sette seg fast i og ofte tar det litt tid før jeg kommer løs igjen. Hvis jeg kommer løs igjen. 

Som om ikke dette er spennende nok, er jeg også en racer på å havne i merkelige situasjoner. Situasjoner man ikke skulle trodd man kan komme, det fikser jeg! Og når du først havner i en slik situasjon, så er det ingen veg tilbake…. 

Denne sommerdagen var et av disse tilfellene;

Da jeg hadde kommet frem til Stend og gjort meg ferdig med å prate med sauene, var det da kyrne sin tur. 

Kyrne stod og beitet litt lengre nede i bakken, så jeg måtte si pent hadet til sauene og rulle nedover. 

Det var ganske mange kyr ute denne dagen, noen mer snakkesalige enn andre. Og noen mer tålmodige enn andre. 

Jeg er jo ikke skyggeredd, så jeg kjører helt inntil gjerdet og setter meg tilrette. 

Rutinen begynner med… (det at det faktisk har blitt en rutine at jeg snakker med kyr, vet jeg ikke om er bra eller noe spesielt)

Men rutinen begynner med at jeg sier hei. 

Jeg tenker det er greit å si hei til noen før man begynner å kladde på dem, deretter prøver jeg å komme på noen gøye samtaleemner. Det er ikke alltid jeg klarer det, ut ifra uttrykket til kyrne, men jeg gjør så godt jeg kan. De står i hvert fall i ro til jeg har snakket ferdig, så det kan ikke være så gale. 

Jeg har ofte mye på hjertet, så det tar en stund dette. 

Derfor klandrer jeg ikke de kyrne som gjør sitt fornødne mens jeg holder på. 

Selv om jeg er litt usikker på om det er positivt for min del. 

Men etter å ha snakket med dem en stund, er det tid for kos. 

Jeg pleier å klappe dem foran på nesen og på pannen, det spørs litt på avstanden mellom dem og meg. Og hvordan de har plassert seg. 

Men i hvert fall gjorde jeg dette denne gangen også, men i motsetning til de andre gangene bevegde jeg meg litt lenger ned mot mulen. 

Akkurat i det jeg skulle klappe kuen på mulen, fikk jeg en ufrivillig bevegelse og dermed stappet jeg to fingre opp i hvert nesebor til den da overraskede kuen. 

For dere som da ikke har puttet fingrene inn i en kus nese, så er det en fuktig opplevelse. 

Det er mye snørr! Og dét er vått!

Så der stod vi da, jeg med fingrene godt opp i nesen og kuen stiv av skrekk. Men tilsynelatende rolig, mens den sikkert tenkte i sitt stille sinn; nei men i helvete, ke det du gjør på, dame!

Jeg klandrer den ikke, jeg hadde mest sannsynlig tenkt det samme selv. 

Heldigvis tok det ikke så lang tid før jeg fikk kontroll på hånden igjen og kunne trekke tilbake fingrene. 

I mens stod kuen litt forfjamset og lurte nok litt på hva som nettopp hadde truffet den. 

Jeg skal innrømme at jeg var litt forfjamset jeg også, der jeg satt utenfor innhegningen med kusnørr på hendene. 

Det positive med dette, er at kuen fikk i hvert fall veldig åpne luftveier og nesebor. 

Det er vel de færreste som har vært så tett på en ku før, bortsett fra bøndene gjerne.  

Det var en ny opplevelse for meg og definitivt en ny opplevelse for den stakkars kuen også. 

Eller jeg vet ikke om det er så synd i den egentlig, den fikk jo både ren nese og mye oppmerksomhet. 

Så jeg kan vel konkludere med at jeg kom veldig tett på gårdslivet på denne turen. 

Og kyrene, vel de har nok aldri opplevd lignende før eller siden.

Men de har ikke tatt skrekken av det enda.