Den gylne regel

Noe av det verste jeg vet, er når mennesker blir behandlet dårlig. Enten det er verbalt eller fysisk.
Slike hendelser oppstår dessverre altfor ofte i dagens samfunn. På gaten eller kanskje i sosiale sammenhenger.

Vi ser ofte i nyhetsbildet at uroligheter oppstår i byen, hvor det noen ganger blir kulturkrasj mellom en gruppe mennesker eller at kommunikasjonen svikter.
Jeg tror også fordommer og usikkerhet er viktige faktorer som spiller en rolle for at konflikter oppstår. Selv om det norske samfunnet er inkluderende og tilpasningsdyktig på mange måter i forhold til forskjeller blant mennesker, har vi fortsatt en veg å gå.

For vårt samfunn i dag, består jo ikke bare av én type folk.
Det er jo sammensatt av mennesker med flere ulike nasjonaliteter, bakgrunner, funksjonsnedsettelser og noen har med seg «bagasje» som gjerne påvirker livssituasjonen.  
Samtidig er vi heldige som bor i et fritt land hvor vi kan ha egne meninger og muligheten til å komme med frie ytringer. Men selv om vi kan mene det vi vil om alt, betyr det ikke at vi kan krenke andre eller komme med nedverdigende utsagn.
Dét er kanskje noe mange glemmer.
Jeg skjønner at man kan ha fremmedfrykt for noe som er nytt eller kan virke annerledes, en slik reaksjon er vel helt menneskelig. Hvem som helst kan jo bli usikker eller skeptisk for det som er ukjent og annerledes.
Da er det desto viktigere at man håndterer situasjoner som dette med respekt og forståelse, i tillegg til å kunne vise imøtekommenhet og åpenhet mot nye mennesker med ulik bakgrunn og synspunkter.
Det er jo alltid en grunn til at folk er slik de er.    

For bare noen uker siden var assistenten min og jeg på shopping, vi var akkurat ferdig og skulle ut i bilen som stod parkert i parkeringshuset ved kjøpesenteret.
Da vi var rundet hjørnet og satte retningen mot bilen, fikk vi øye på en person som stod å styrte med noen tomme ølbokser oppi en pose.
Jeg fikk ikke sett så nøye etter, men for meg så det ut som om vedkommende bare skulle kvitte seg med boksene eller tømme ut innholdet i søppelet.
Plutselig kom det to vektere gående mot ham, i stedet for å vise ham bort fra stedet på en hyggelig måte, begynte de å dra ham bort etter jakkeermet og kom deretter med sleivete kommentarer etter ham da han gikk.
Det er jo litt forunderlig tenker jeg, at en vekter som tross alt jobber innenfor serviceyrket, kan ha en slik holdning og fremtreden overfor andre mennesker.
De av alle burde jo vært i stand til å håndtere uforutsigbare og stressende situasjoner. Det er vel en del av jobben deres.
Kanskje de sov seg igjennom den skoletimen, ikke godt å si…

Jeg vil i hvert fall oppfordre til å tenke seg om to ganger før man antar noe om andre, i tillegg til å huske på den gyldne regel;
Vær mot andre, slik du vil andre skal være mot deg.

F U

Noe av det pinligste med å ha Cerebral Parese, er kanskje det faktumet at du til tider har null kontroll over kroppen din.
Samtidig blir du stadig like overrasket hver gang dine egne armer og bein spretter ut fra intet. Som om du ikke aner hvor de kommer i fra.
Det er vel ikke mange som kan risikere å skvette av sin egen kropp. «Oh shit, der kom det visst en arm» er jo ikke en veldig vanlig situasjon å komme ut for.
Forklaringen er jo nettopp dette med at du ikke alltid vet hvor du har kroppen din, bokstavelig talt og kan dermed nærmest ende opp med å få hjerteinfarkt av mindre.

Det største problemet er ikke at armene popper inn og ut i tide og utide, det er vel mest dette med at fingrene mine har en tendens til å ville være i litt rare og upassende posisjoner enkelte ganger.
Så hvordan forklarer man egentlig til folk at du ikke mener å be dem ryke og reise til et visst sted, men at du ikke kan hjelpe for det?
«No hard feelings, lissom».
Slike ting er jo ikke så lett å prøve å bortforklare heller, du må nesten bare late som ingenting og håpe at ingen reagerer.
Det positive med dette, er jo alle de tragikomiske situasjonene du kommer ut for.
Greien er nemlig; når jeg er ute på farten i rullestolen, er jeg ofte så opptatt av å styre stolen med venstre hånd. Som gjør at jeg ikke aner hva den høyre armen min holder på med i mellomtiden.

Nå høres det kanskje ut som den ene armen min ikke er en del av resten av kroppen min, men noen ganger føles det faktisk slik.
Som blant annet dette med å vise fingeren til halve by’n, uten å selv være klar over det en gang. Der sitter du å smiler hyggelig til alle som går forbi, aner fred og ingen fare.
Mens det du egentlig gjør, er å si F*** y** eller be dem ryke og reise til et sted solen ikke skinner. Helt uten grunn i tillegg.
Bra førsteinntrykk, ikke sant?

Egentlig er det vel ganske trist i grunn, men man kommer jo unna med det meste.
Hvis man bare husker på å smile mens man gjør det, det er en bra taktikk som faktisk funker.
Problemet er bare at den kommer når det minst passer. Mens når du virkelig kunne tenkt deg å gi noen inn, kan du bare glemme at fingrene vil samarbeide.
I stedet risikerer du at vedkommende tror du prøver å vinke til dem og hilser tilbake.
Det er da du ikke vet om du skal le, eller gråte.
Så konklusjonen er vel kanskje at hvis du har CP, kan du teknisk sett vise fingeren konstant, uten å få problemer.
Hvis du mot formodning skulle vise noen langisen noen gang, er det jo bare å si at du fikk en «ufrivillig bevegelse» og dermed var dét problemet løst.


Siden hvem tror vel at en i rullestol sitter og sier FU?  

Duk og dekket bord

Vi er heldige vi som bor i Norge, her har vi kanskje en av verdens største mat-buffeer. Der vi kan få tak i omtrent alt vi har lyst på.
Ikke bare kan vi velge og vrake mellom flere hundre ulike typer matretter og drikkevarer, men vi kan til og med få det akkurat når vi ønsker.
Snakker om luksus.
Kanskje ett av det største problemene med dette, er at det blir lettere å kaste den maten som blir til overs. Som blir kjøpt inn, men aldri spist.
Det er gjerne et kjent dilemma ikke bare for private husholdninger, men også dagligvarebutikker, restauranter og bakerier.
Ofte resulterer dette med at mye av maten man har igjen går til spille, selv om den hverken dårlig eller utgått på dato.
På denne måten skaper vi ikke bare mer avfall, men også et unødvendig høyt forbruk av råvarer. Heldigvis har flere innen matindustrien begynt med fenomenet «too good to go», hvor man for en billig penge kan sikre seg ferske bakevarer som ikke ble solgt ut i løpet av den dagen.
Dette er en ordning som nok skulle vært i bruk hos flere virksomheter.
 
Mange har nok sikkert hørt foreldrene sine si gjennom oppveksten «tenk på alle de sultne barna i Afrika», de gangene man ikke spiste opp middagen på tallerkenen. Selv om det er et litt merkelig utsagn etter min mening, er essensen ganske viktig.
Det som kanskje menes med det, er at du ikke skal forsyne deg med mer mat enn dét du vet blir spist opp. Tross i at vi har god tilgang på mat og drikke, er det viktig å ikke sløse den bort.
Mens vi sitter med fulle tallerken her hjemme, er det samtidig noen på andre siden av verden som kanskje ikke har muligheten til å gi familien sin mat mer enn et par ganger i uken.  

Svinn innen mat og drikke, tror jeg er en daglig utfordring i mange norske hjem. Vi er gjerne ikke klar over situasjonen engang, nettopp fordi vi er oppvokste med å komme til «duk og dekket bord».
Jeg for eksempel har nylig flyttet ut fra mammas trygge rede, der jeg var godt vandt med å få middagen servert hver dag. I tillegg ble dette med å gå fra luksusen med gjerne fem-seks forskjellige middagsretter i løpet av uken, til kanskje tre-fire middager av rester fra dagen før, en rask tilvenning.    

Selv om det ofte blir sett på som et kjedelig alternativ eller mer en nødløsning dette med å ha rester fra dagen før, kan det faktisk være ganske økonomisk.
Særlig hvis man har husholdning for kun én person eller en typisk student-økonomi.
Da trenger man gjerne ikke å lage syv fulle middager i uken, men kanskje bare fire.
Det lønner seg ikke bare økonomisk å være mer bevisst på valg man tar i matveien, det kan samtidig være billigere og bra for miljøet vårt.
Samtidig er det jo ofte en tidstyv dette med å stå å lage middag, så hvorfor ikke kunne bruke den tiden til noe annet gøy?

Hvis vi er mer observant på hvilke produkter vi velger og mengden vi kjøper, tror jeg vi kan minske sløsing av mat og ikke minst alt avfallet som følger med. Som vi ser stadig er til skade for kloden vår.
I tillegg ser jeg ikke poenget med å kaste rester etter dagen før, hvis de fortsatt er spiselig. Selvfølgelig kommer det jo an på hvilke rester man har igjen og om de faktisk kan brukes.
Når vi kommer til økonomi-delen, er det ikke til å stikke under en stol at mat er dyrt.
Så klart varierer prisen ut ifra hvilke merker, produkter osv man velger, men mye av det en vanlig husholdning krever, tærer på lommeboken.
Det kan i hvert fall jeg skrive under på… Men det blir vel sånn når man prioriterer kvalitet fremfor kvantitet.

Jeg tror et forebyggende tiltak kan være å handle mindre om gangen, i tillegg til å planlegge for eksempel en ukesmeny gjerne et par dager i forveien.
På denne måten får man større oversikt over hva man har og hva man eventuelt må kjøpe inn til neste gang.
Da får man mer struktur og man slipper å bli kjendis i kassen på lokalbutikken.
To fluer i én smekk.  

Er vi virkelig så inkluderende som vi skal ha det til?

Alle har sikkert hørt uttrykket «ungdommen nå til dags», gjerne i forbindelse med jobb og utdanning. 

Men hva menes egentlig med det?  

Vi unge blir ofte omtalt som late og uengasjerte, eller at den eneste interessen mange av oss har er å bare sitte inne å game.

Men det er jo ikke alle som har denne interessen, mange jobber hardt for å komme seg ut i en jobb, kanskje bare for å få en deltidsstilling til og med.

Mens andre har kanskje høye ambisjoner om å ta fagbrev eller høyere utdannelse.

       

Selvfølgelig er det nok flere unge i dag som har stor glede av spillingen, samtidig er det jo gjerne noen som bruker spillverden til den sosiale biten. 

Det er jo en veldig bra alternativ for dem som kanskje ikke trives like godt i sosiale sammenhenger eller situasjoner hvor det forventes en del kommunikasjon.

Da de i stedet kan bruke digitale verktøy for å uttrykke seg og ha dette som et sted hvor de kan møtes, gjennom en felles interesse.

Derfor blir det helt feil å skulle «skjære alle over én kam», istedenfor å ha en litt mer nyansert holdning i forhold til dette. 

Noen spill kan jo faktisk brukes til å trene opp sosiale ferdigheter og evnen til å trene opp noen av de ferdighetene som for eksempel brukes i jobbsammenheng. Og eventuelt i dagligdagse settinger. Som blant annet spillet Sims er et godt eksempel på.  

Gjennom slike spill får man blant annet erfare dette med å være strukturert, nøyaktig, kunne ta raske beslutninger, tenke utenfor boksen og øke språkferdighetene, det er jo noe de fleste arbeidsgivere ser etter i sine potensielle medarbeidere.  

Ofte er jo flere av dem som driver med spill og gaming også opptatt av taktikk og strukturering i forbindelse med for eksempel et oppdrag i spillet, en egenskap arbeidsgiveren eventuelt kan nyte godt av i jobbsituasjoner, hvor det kreves høyt tempo og effektivitet. 

Man hører jo ofte om at «de voksne» rundt hele tiden forteller hvor viktig det er med utdanning og en god karriere, men hvordan kan vi oppfylle kravene som stilles, hvis vi ikke får sjansen til å vise hva vi kan engang?

De fleste unge i dag har jo et ønske om å komme ut i jobb eller ta en høyere utdannelse, men hva hjelper det hvis kravene for å komme med er skyhøye? 

Da blir det jo automatisk færre som kommer seg inn på arbeidsmarkedet og da ender flere opp med å gå hjemme.       

Det burde være ganske vesentlig i grunn å gi unge en sjanse, siden det tross alt er dem som fører samfunnet vårt videre og skal bidra til videre utvikling. 

Dessuten er denne generasjonen også nytenkende og kan se ideer fra et annet perspektiv. Som da kan bidra til nye innovasjoner og muligheter for bedriftene. 

Norge skal jo i utgangspunktet ha et samfunn hvor inkludering av alle mennesker står i fokus, hvor alle skal få bidratt med det de kan. 

Det var den inkluderings-biten da… Er vi virkelig så inkluderende som vi skal ha det til? 

Jeg tror litt av problemet ligger i at dagens arbeidsmarked er mye mer firkantet og verre å komme inn i, enn det gjerne var for femten-tjue år siden. Nettopp fordi listen legges høyere og folk blir mer skeptiske til å ansette for eksempel «ferskinger».

Ganske ironisk, med tanke på at fremtiden hviler i ungdommens hender.

Selv har jeg fire års utdannelse innen markedsføring, økonomi og sikkerhet fra videregående. I tillegg har jeg en del erfaring fra å jobbe med grafisk design.

Jeg har jo en funksjonshemming som gjør at kanskje ikke frisør eller operasjonslege er helt det rett yrket for meg, litt dårlig kombo med spasmer og skalpell, eller saks.  

Kunne blitt ganske interessant da, hadde i så fall blitt en veldig hurtig hårklipp eller operasjon. 

Selv om de praktiske yrkene som krever finmotorikk og høy presisjon kanskje ikke er min sterkeste side, er det fortsatt flere jobber jeg hadde kunne mestret.

Som person er jeg i overkant nøye og opptatt av orden og system. Her snakker vi abstinenser hvis ting ligger i feil rekkefølge eller på feil plass.

Jeg hadde for eksempel elsket å sitte timesvis å arkivere og sortere alt mulig, noe gjerne mange andre hadde fått åndenød av. 

I tillegg kunne jeg jobbet innen digital markedsføring, utarbeide sikkerhetsplaner og ført regnskap.

Problemet med dagens jobbmarked er at de fleste jobber krever de fire-fem årene med utdannelse eller fagbrev. Noe som ikke er en selvfølge for alle å kunne gjennomføre.

Flere av disse yrkesfaglige linjene på videregående har ofte to års pensum, deretter må man enten ta påbygg og videreutdannelse eller man kan gå ut i lære for å få fullført utdannelsen sin.  

Så spørsmålet mitt er da; Hva skal vi andre som ikke er så motivert for å sitte fem år på skolebenken eller har mulighet til å gå i lære gjøre? 

Ekte skjønnhet kommer innenfra

I likhet med mange andre, har jeg selv forbilder og idoler jeg ser opp til. Personer som står for noen av de samme verdiene som meg og har enkelte hjertesaker som jeg også brenner for.
En av disse personene er blogger Sophie Elise;
Ut ifra mye av det jeg har lest og hørt, har hun vært mye omtalt i media og fått en del skryt, men også mye kritikk på meningene sine.
Noe av kritikken er nok litt på sin plass, men mye av disse utsagnene er også helt ufortjent.

Personlig synes jeg Sophie Elise er en storveis person, hun er smart, reflektert, har humoren på plass og er omtenksom mot folk hun er glad i.
Jeg har lest mange av innleggene hennes og er en trofast følger på TV-serien «Sophie Elises Verden», hvor man blir bedre kjent med henne som person selv både foran og bak kamera og PC skjermen.
Det er dét jeg tror mange ofte glemmer, at hun er bare et menneske hun også.
Som alle vi andre, gjør hun noen feil og sier gjerne ting på en litt dum måte noen ganger. Men hvem gjør vel ikke dét en gang i blant?
Samtidig så er hun en klok, ung dame som har mye bra å bidra med i forhold til samfunnet og i den sosiale verden.

Hun er et forbilde for mange unge, med sin sterke interesse for blant annet dyrevelferd som jeg snakket om i siste innlegg. I tillegg engasjerer hun seg for at alle skal få være seg selv og se ut slik de ønsker.
Det at hun tidligere har valgt å ta kirurgiske inngrep fordi det føltes rett for henne eller at hun ønsker å sminke seg på morgningen, er jo helt opp til Sophie.
De fleste har sannsynligvis hatt perioder hvor man ikke har vært hundre prosent fornøyd med det ytre, dét er ikke til å stikke under en stol.
Folk må jo få gjøre som de ønsker med sitt vel og ve, uten at alle skal mene noe om det.
Greit at det kanskje kan sende noen feile signaler til de yngste følgerne til bloggere som omtaler disse emnene, men det må da være lov å tenke selv også.
Det jeg mener er at én ting er hva man leser, men man velger jo helt selv om man vil følge deres eksempel eller om man har sine egne oppfatninger av ting. Det er jo faktisk et valg du og jeg tar, helt alene.

Det må jo heller ikke være sånn at utseende til personen skal avgjøre hverken IQen deres eller hvordan de er som person.
Hvis Sophie føler seg vel med utseende sitt, så er vel ingenting bedre enn det? Det gjelder jo ikke bare for henne, men for alle.
For å si det sånn; utseende kan lure og dessverre er det ikke alle som ser forbi det.
Ja, det er veldig lett å ta forhastede beslutninger når det kommer til å analysere noen ut ifra hvordan de ser ut. Men dét kan slå tilbake på oss når man minst venter det.
Nå nylig har Sophie forresten kommet med et innlegg, hvor hun selv sier at hun har endret litt på prioriteten og viktigheten av det utseendemessige.
For eksempel dette med å tone ned litt på sminkebruken, fordi hun føler for dét noen dager.
Eller å slippe å måtte pynte seg til en hver anledning, noe som stjeler både mye tid og energi kan jeg tro.
Jeg hadde ikke orket å sminke meg hele tiden, bruker maskara en gang i året liksom. Så flink er jeg på å sminke meg.

Samtidig sier hun også at hun har større fokus på å leve sunt, trene og ha en naturlig holdning til hvordan det ytre blir fremstilt.
Noe som absolutt setter et godt eksempel for andre, i mine øyne i hvert fall.    

Jeg har selv gjort den tabben før, å tro man vet alt om noen ut ifra hvilket utseende folk har, men jeg har lært at den beste løsningen er å se folk slik du selv ønsker å bli sett.
I tillegg vet jo vi alle hvor kleint det er, å innse faktumet hvor vi har bommet helt på oppfatningen av en annen person. Og hvordan vi ofte kan reagere, at man gjerne går i forsvar og prøver å legge skylden over på den andre.
Som resulterer i at vi bare forsterker det feile inntrykket vi har dannet oss.

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor folk gidder å bruke så mye energi og tid på å kritisere andre.
Det er vel bare misunnelse og uvitenhet som skinner igjennom...

Kanskje enkelte føler seg truet av andres suksess eller av at noen andre har klart å oppnå noe som ikke de har gjort?
Ikke vet jeg... men det må være ganske slitsomt å hele tiden skulle hige etter alt det de andre har.
Man burde i stedet unne hverandre det beste og la oss bli inspirert til å følge i deres fotspor.
For ekte skjønnhet kommer jo innenfra.

Den ene trenger jo tross alt den andre

Urettferdighet og forskjellsbehandling er noe av det verste jeg vet. Rett og slett fordi det bidrar til å skape skille i samfunnet og påvirker menneskesynet på en svært negativ måte. 

Denne type handling fører blant annet til at folk plasseres i bås hyppigere og at mennesker blir undervurdert på grunn av hvilket kjønn de er. 

Selv om vi har kommet et langt stykke på vei i Norge for eksempel, har fortsatt store deler av verden litt å ta tak i.

I mange land står kvinner fremdeles langt nede på rangstigen, blant annet når det kommer til utdanning, jobb, plikter og ikke minst verdi. 

Enkelte steder er jo kvinner i tillegg underkastet mannen og har dessverre ikke alltid så mye å stille opp med. 

Men hvorfor er det egentlig slik? Hvorfor har det gjennom flere generasjoner, blitt slik at det er forskjell på livskvaliteten til menn og kvinner? Det at mannen liksom er sjefen i huset og kvinnen egentlig ikke har noe hun skulle ha sagt? Jeg nekter å tro at det var slik vi ble skapt. 

Jeg tror (ikke at jeg er noen forsker eller professor) at vi mennesker har klart å skape denne holdningen helt alene og at vi bare har latt den utvikle seg gjennom tiår. I stedet for å ta grep den gangen holdningen begynte å spire, har generasjoner tatt et steg tilbake og sett den vokse seg større og større. 

Man ser kanskje ikke dette problemet i Norge, i like stor grad som i andre land.

Vi er gjerne flinkere til å skjule det eller så er denne utfordringen ikke like relevant hos oss nordmenn.

Selv om det ikke påvirker samfunnet og hverdagen vår like mye, er det likevel forskjeller blant menn og kvinner.

I noen yrker tjener det ene kjønnet mer enn det andre, til tross for at de utfører samme jobb. Selvfølgelig er det unntak ut ifra hvilke yrker det gjelder, for noen yrker krever kanskje god fysikk og kan være krevende for en kvinne. Rett og slett fordi våre kropper er bygget ulikt.

 

Samtidig spiller jo interessen for arbeidet en veldig stor rolle for hvordan yrkeslivet blir seende ut; Ikke alle damer er jo opptatt av bil og ønsker å bli mekaniker, eller drømmer om å jobbe som rørlegger. Samtidig som at mange menn prioriterer gjerne ikke å bli fotpleier eller jobbe innen omsorg.

Det er jo ikke på grunn av ikke en jente kan lære seg å skru på biler eller fikse vasken og toalettet. Eller at menn ikke kan bli flink å stelle negler og ta vare på et annet menneske.

Kanskje noen vegrer seg for å satse på yrker der det ene kjønnet dominerer, fordi de er redd for å ikke strekke til eller ikke kunne gjøre en like god jobb som det motsatte kjønn. 

Det kan også komme av usikkerhet rundt det å skille seg ut på arbeidsplassen, eller hvordan vedkommende blir mottatt og akseptert av kollegene.

En annen ganske relevant faktor som jeg synes er viktig, er lønnen. Det burde jo vært et minimum at menn og kvinner tjente likt, når de utfører samme jobben vel å merke.

Heldigvis er dette noe som finner sted i det norske samfunn, per dags dato.

Verre er det med steder som lider under fattigdom, hvor nettopp kvinner står i fare for å bli undertrykt, diskriminert og utsatt for vold.

Dette gjør jo igjen at kvinner blir satt på sidelinjen og at den største andelen av befolkningen som har jobb og utdannelse, er menn.

Jeg synes jo det er ganske snodig i grunn, at kvinner opp igjennom årene har blitt sett på som «mindre verdt», og at de har stått en del i skyggen av sin mann. 

Fordi kvinner er jo både en stor og kjempeviktig ressurs i et hvert samfunn. 

Tenk på det da: Ingen kvinner; ingen barn og ingen fler generasjoner. Uten flere generasjoner kommer det ikke ny befolkning og da går jo ikke verden rundt. 

Det var kanskje satt veldig på spissen, men poenget mitt er at kvinner har alltid vært en like viktig del av befolkningen som det menn har vært.

Det er jo liksom en logisk grunn til at begge kjønn ble skapt da, det er jo fordi vi trenger både innflytelsen fra menn og kvinner for å få verden til å fungere. 

Derfor satser i hvert fall jeg alt på håpet om full likeverd og likestilling over hele verden. En gang.

Den ene trenger jo tross alt den andre. 

De har også følelser

Noe jeg virkelig interesserer meg for og brenner for, er dyrevelferden. 

Som person er jeg veldig glad i dyr og har alltid hatt et forhold til dem helt fra jeg var liten.

Mange forbinder gjerne de firbeinte med kjæledyr, husdyr, dyrehage eller vilt. I tillegg har vi i lang tid hatt en slags oppfattelse av at mennesker på en måte er «overhodet» eller «sjefen» over dyrene.

Som igjen gjør at vi noen ganger kanskje glemmer at de firbeinte og pels-og fjærkledde også har en personlighet, ikke minst har de også følelser og en IQ vi mennesker bare kan drømme om.

Derfor er det viktig at vi hele tiden tenker innover og «snur på flisen» når vi også har med dyr å gjøre. For vi skal jo tross alt ta vare på og passe på dyret vårt, ikke dominere og herse med det.  

Selv har jeg en katt og en hund i familien. De gir jo først og fremst mye god underholdning og er en god varmepute og turkamerat, men det beste ved dem er at de skjønner absolutt alt du sier og det du ikke sier. 

I tillegg dømmer de ikke deg, med mindre du da gjør noe skikkelig dumt. Da hadde vel noen og en hver begynt å tvile. 

Det kommer jeg tilbake til…  

Dyr har også en helt unik forståelse og tålmodighet, enn hva mennesker gjerne har; Jeg tror ikke jeg nødvendigvis hadde godtatt hvis jeg hadde vært et dyr, at noen kom bort å kakket meg lett i hodet eller ga meg gratis massasje langs ryggraden gjentatte ganger med knyttet neve og litt ujevne bevegelser. 

Jeg hadde vært ganske pissed hvis noen hadde satt seg ned og gjort noe slikt med me, mens de smilte. 

(Siden jeg har Cerebral Parese, har jeg ikke helt kontroll over bevegelsene mine alltid. Derfor kan jeg noen ganger være litt hardhendt uten å mene det)

Så det sier litt om forståelsen deres, når de ligger der og venter på at du skal «klappe» ferdig. 

Noen ganger har jeg lest innlegg eller sett innslag på TV om hvordan noen behandler dyr og leve-standeren dyr må ta til takke med. Enkelte situasjoner er helt hårreisende. 

Selv om dyr ikke kan kommunisere med ord som vi forstår, betyr det jo ikke at vi kan bare kjøre på med hva som passer oss best.

Forestill deg at du flyttet til Kina, helt alene, du kjenner ingen som bor der og du kan ikke kinesisk at all. 

I tillegg er det nesten ingen som snakker engelsk. Du hadde følt deg ganske lost og hjelpesløs, hadde du ikke?   

Jeg kan tenke meg at dyr kan noen ganger ha det på denne måten. Særlig når vi som eiere gjør noe som er helt på trynet, for eksempel å ta båndet på feil veg og den etterfulgte følelsen som kommer når du får dét dømmende blikket og du kan formelig se at dyret tenker; Jeeezes, virkelig? Hadde du syntes det var festlig å gå med jakken bak frem kanskje? 

Tro’kke det nei.

Eller de gangene man sier til hunden at det er tomt for kjeks, når det står en full krukke bak deg og den ser på deg mens den tenker; Hallo?! Er du dum? 

Jeg ser jo at det er flere kjeks igjen. Turn around! I sånne situasjoner er det jo ikke rart de begynner å tvile på oss…

Dette vitner jo bare om hvor mye våre pels-og fjærkledde venner forstår. 

Derfor synes jeg det er helt forferdelig å lese eller se på reportasjer der dyr lider under menneskenes eierskap og hvordan enkelte behandler dem.

Det er jo liksom ikke sånn at bare fordi de har ikke er en del av vår «tilværelse» eller snakker «menneske», kan vi bare gjøre hva vi vil med de. Tenk på hvilke tanker og følelser de sitter igjen med da.

Hadde du likt at noen var vond og mishandlet deg uten grunn? Og på toppen av det hele kunne du ikke engang gitt beskjed eller forsvare deg?

Det er dét jeg ikke forstår, hvorfor er det annerledes med dyrene? 

De fleste av oss har jo denne respekten og forståelsen overfor dyrene, men så er det alltid noen som sovner i timen.