Er vi virkelig så inkluderende som vi skal ha det til?

Alle har sikkert hørt uttrykket «ungdommen nå til dags», gjerne i forbindelse med jobb og utdanning. 

Men hva menes egentlig med det?  

Vi unge blir ofte omtalt som late og uengasjerte, eller at den eneste interessen mange av oss har er å bare sitte inne å game.

Men det er jo ikke alle som har denne interessen, mange jobber hardt for å komme seg ut i en jobb, kanskje bare for å få en deltidsstilling til og med.

Mens andre har kanskje høye ambisjoner om å ta fagbrev eller høyere utdannelse.

       

Selvfølgelig er det nok flere unge i dag som har stor glede av spillingen, samtidig er det jo gjerne noen som bruker spillverden til den sosiale biten. 

Det er jo en veldig bra alternativ for dem som kanskje ikke trives like godt i sosiale sammenhenger eller situasjoner hvor det forventes en del kommunikasjon.

Da de i stedet kan bruke digitale verktøy for å uttrykke seg og ha dette som et sted hvor de kan møtes, gjennom en felles interesse.

Derfor blir det helt feil å skulle «skjære alle over én kam», istedenfor å ha en litt mer nyansert holdning i forhold til dette. 

Noen spill kan jo faktisk brukes til å trene opp sosiale ferdigheter og evnen til å trene opp noen av de ferdighetene som for eksempel brukes i jobbsammenheng. Og eventuelt i dagligdagse settinger. Som blant annet spillet Sims er et godt eksempel på.  

Gjennom slike spill får man blant annet erfare dette med å være strukturert, nøyaktig, kunne ta raske beslutninger, tenke utenfor boksen og øke språkferdighetene, det er jo noe de fleste arbeidsgivere ser etter i sine potensielle medarbeidere.  

Ofte er jo flere av dem som driver med spill og gaming også opptatt av taktikk og strukturering i forbindelse med for eksempel et oppdrag i spillet, en egenskap arbeidsgiveren eventuelt kan nyte godt av i jobbsituasjoner, hvor det kreves høyt tempo og effektivitet. 

Man hører jo ofte om at «de voksne» rundt hele tiden forteller hvor viktig det er med utdanning og en god karriere, men hvordan kan vi oppfylle kravene som stilles, hvis vi ikke får sjansen til å vise hva vi kan engang?

De fleste unge i dag har jo et ønske om å komme ut i jobb eller ta en høyere utdannelse, men hva hjelper det hvis kravene for å komme med er skyhøye? 

Da blir det jo automatisk færre som kommer seg inn på arbeidsmarkedet og da ender flere opp med å gå hjemme.       

Det burde være ganske vesentlig i grunn å gi unge en sjanse, siden det tross alt er dem som fører samfunnet vårt videre og skal bidra til videre utvikling. 

Dessuten er denne generasjonen også nytenkende og kan se ideer fra et annet perspektiv. Som da kan bidra til nye innovasjoner og muligheter for bedriftene. 

Norge skal jo i utgangspunktet ha et samfunn hvor inkludering av alle mennesker står i fokus, hvor alle skal få bidratt med det de kan. 

Det var den inkluderings-biten da… Er vi virkelig så inkluderende som vi skal ha det til? 

Jeg tror litt av problemet ligger i at dagens arbeidsmarked er mye mer firkantet og verre å komme inn i, enn det gjerne var for femten-tjue år siden. Nettopp fordi listen legges høyere og folk blir mer skeptiske til å ansette for eksempel «ferskinger».

Ganske ironisk, med tanke på at fremtiden hviler i ungdommens hender.

Selv har jeg fire års utdannelse innen markedsføring, økonomi og sikkerhet fra videregående. I tillegg har jeg en del erfaring fra å jobbe med grafisk design.

Jeg har jo en funksjonshemming som gjør at kanskje ikke frisør eller operasjonslege er helt det rett yrket for meg, litt dårlig kombo med spasmer og skalpell, eller saks.  

Kunne blitt ganske interessant da, hadde i så fall blitt en veldig hurtig hårklipp eller operasjon. 

Selv om de praktiske yrkene som krever finmotorikk og høy presisjon kanskje ikke er min sterkeste side, er det fortsatt flere jobber jeg hadde kunne mestret.

Som person er jeg i overkant nøye og opptatt av orden og system. Her snakker vi abstinenser hvis ting ligger i feil rekkefølge eller på feil plass.

Jeg hadde for eksempel elsket å sitte timesvis å arkivere og sortere alt mulig, noe gjerne mange andre hadde fått åndenød av. 

I tillegg kunne jeg jobbet innen digital markedsføring, utarbeide sikkerhetsplaner og ført regnskap.

Problemet med dagens jobbmarked er at de fleste jobber krever de fire-fem årene med utdannelse eller fagbrev. Noe som ikke er en selvfølge for alle å kunne gjennomføre.

Flere av disse yrkesfaglige linjene på videregående har ofte to års pensum, deretter må man enten ta påbygg og videreutdannelse eller man kan gå ut i lære for å få fullført utdannelsen sin.  

Så spørsmålet mitt er da; Hva skal vi andre som ikke er så motivert for å sitte fem år på skolebenken eller har mulighet til å gå i lære gjøre?