Det store bildet

Å sitte i rullestol har absolutt sine fordeler; man slipper å stå på kollektiven, du har alltid et sted å henge shoppingposene dine, og du kan teknisk sett ta en «nap» overalt. Hvis du føler for dét. Sagt ut ifra erfaring…

Så rullestol er i grunn en ganske chill kompensasjon, når kroppen ikke spiller på lag.

Forskjellen er bare at jeg må sende «beina» mine på reparasjon hvis de er gåen og ikke fungerer optimalt.

Da hjelper det dessverre ikke å ta en time på sofaen og så være good to go. Hadde det bare vært så enkelt.

 

 

I Norge er vi veldig privilegerte, hvor staten dekker det meste. 

Samtidig er vi også opptatte av å skape like muligheter for alle, samt å være inkluderende. 

Vi har gode tiltak og tilbud, som skal gjøre hverdagen litt lettere for alle. 

Men blir det egentlig lettere for alle? 

Landet vårt har mange gode ressurser, men bruker vi alltid dem riktig?

Vi har alle ulike forutsetninger og ting vi trenger hjelp til. Det er derfor Norge har en velferdsstat som dekker behovene vi har for å få hverdagen til å gå rundt. 

Det handler også i større grad om prioriteringer og den økonomiske biten. Disse to temaene går som oftest hånd i hånd.

 

Som funksjonshemmet har man som regel behov for litt tilretteleggelse i det daglige, enten det er assistanse eller hjelp til å komme seg fra A til B.

Heldigvis er vi et av de landene med velutviklede hjelpemidler og ressurser innfor dette feltet.

Dette dekkes også av staten, som betaler selskapene slik at de kan gi hjelpen videre til forbrukerne. 

 

Når det kommer til hjelpemidler og utstyr som gjør hverdagen lettere for dem som trenger litt ekstra oppfølging, har Norge egne virksomheter som er spesialister og driver med produksjon samt utlevering av tusenvis av forskjellige produkter.

Her finnes det hjelpemidler som passer for hvert enkelt behov, alt fra ganghjelpemidler til mange ulike rullestoler og mer til.

I likhet med andre produkter, lanseres det hele tiden nye modeller med forbedret funksjon. Sammenlignet med sko, blir hjelpemidler også for liten eller utslitt ved flittig bruk.

Da er det veldig viktig at utstyret får jevnlige justeringer og tilpasning etter brukers behov. Ellers kan det i likhet med å gå med for små sko, være en større belastning enn hjelp i hverdagen.

Heldigvis finnes det flinke fagfolk som har lang erfaring og vet akkurat hva som trengs. 

 

Men hva skjer hvis ikke disse får tillatelse fra overordnede til å steppe inn og bidra?  Når det er dem som sitter på løsningen på mangel av oppfølging. Og kan gi klarsignal for å kunne forbedre situasjonen, ved å tilby nytt ustyr til bruker. 

Hva gjør vi når det blir stilt spørsmål ved utskiftning av hjelpemiddel som ikke fungerer i det daglige, på grunn av feil på produktet?

Er det rett at som bruker må stille med gjentatte bevis på at hjelpemiddelet er i ustand, for å bli trodd og tatt på alvor? 

 

Som person er jeg ganske aktiv og glad i å  være ute. 

I tillegg er det viktig for meg å være i bevegelse, for å styrke muskler og kropp.

Jeg har derfor ulike hjelpemidler for nettopp dette. 

Å gå turer er noe jeg er veldig glad i, enten det er alene eller sammen med noen. Så det å ha elektrisk rullestol er gull verdt for meg. 

Samtidig er dette den eneste måten jeg kan farte rundt på egenhånd og det gjør at jeg kan være mer selvstendig i det daglige. 

Noe som er veldig viktig for meg, da jeg har assistenter hos meg døgnet rundt. Da er disse to timene på tur, alene, veldig verdifulle for meg.   

Derfor er jeg ganske prisgitt at hjelpemidlene fungerer i hverdagen min. 

Det siste halvåret har rullestolen min vært inn og ut på service, minst hver annen måned. 

Da det har vært alt fra at stolen plutselig gikk tom for strøm, midt i en tur alene.

Til at hjulene falt av mens jeg kjørte. Dette er jo kritisk da jeg som sagt ikke alltid har en med meg.

Da sitter jeg der da, med tre hjul og en “dø” stol, uten mulighet til å komme meg hjem.

I tillegg tar det ofte opptil to-tre uker å ta service på rullestolen, det er lenge å måtte være “låst” til leiligheten og være avhengig av assistanse for hvert steg man tar.    

 

Nylig hadde jeg reparasjon på Walkeren min, som er en type gåstol. 

Denne gjør at jeg kan stå og gå uten assistanse. I tillegg er det veldig god korrigering for kroppen min og forebygger feilstillinger. 

For meg som sitter mye i løpet av en dag, er det å komme opp i stående og få bevegelse, svært viktig også for meg. 

Hvis ikke jeg har denne muligheten, risikerer jeg at kroppen min blir stivere, musklene blir kortere og det fører til mer smerte fordi kroppen blir så anspent og dermed får jeg også svekket bevegelighet. 

Walkeren er som sagt en type gåstol som gjør at jeg får strukket ut kroppen min og kommet opp å gå selvstendig. Uten å måtte være avhengig av en annen person.

I tillegg får jeg en frihetfølelse av å kunne gå rundt, på lik linje som alle andre.

 

Men vegen til godkjennelse av reparasjon denne gangen, ble lengre enn forventet. 

Vanligvis tar det bare et par uker før timen er booket, denne gangen måtte ett år gå først. 

Etter Hjelpemiddelsentralen innførte nye regler, må alle søknader godkjennes av ledelsen. Dette  føles veldig lenge, når man egentlig trenger den bevegelsen hver dag.

 

Men er det riktig at folk som sitter på en konter, uten kjennskap til hverken hjelpemiddelet eller mitt behov, skal kunne avgjøre hva som er hensiktsmessig for meg og min kropp?

Er det å skulle hele tiden spare penger, viktigere enn å ta vare på helsen til dem som trenger det mest?

Eller at dette skal sette begrensninger for hvordan jeg ønsker å leve livet mitt, kun for å bruke litt mindre penger?

 

Det meste handler om prioriteringer, men også forståelse. 

Da er det viktig å kunne se «det store bildet».

Ulike, men like

I nyhetsbildet i det siste, har vi hørt og sett mye av forskjeller blant mennesker, og opplevd hvordan de blir behandlet deretter. 
Vi har opp igjennom tidene vært vitne til at mennesker har behandlet hverandre på ulikt vis på grunn av opphav, bakgrunn, tro, legning og kanskje aller mest, utseende.  

Dette har medført mye urett, konflikter, utfordringer i samfunn og ikke minst rasisme.
Rasismen har vært med på å splitte mennesker som egentlig kunne ha levd fredfullt sammen, og som kunne skapt et nytt samfunn. Hvor vi kunne lært om hverandres tro, tanker, idéer, meninger, hvor vi kunne delt utfordringer og delt løsninger.
Istedenfor å finne forskjeller hos hverandre, kunne vi heller fokusert på hva som binder oss sammen som mennesker.

Man skulle trodd i 2021 at til hadde kommet lengre og lagt bak oss det firkantede synet på hvordan alt skal være, men dét har vi ikke. Vi har fortsatt «en veg» å gå.

Bare se på opptøyene i USA for eksempel, det herjer fremdeles hverdagsrasismen for fullt. Hvor mennesker blir krenket eller utsatt for vold, på grunn av deres utseende.
I verste fall risikerer man å miste livet på grunn av at man har «galt» opphav. For eksempel den tragiske hendelsen som skjedde George Floyd, som dessverre bare er én av mange.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så skeptiske til det som er litt annerledes?
Behøver ordet «annerledes» å alltid være negativt ladet?
Jeg tror vi hadde fått en mye bedre samfunn hvis vi var mer tolerante og åpen for at folk er forskjellige. For det er jo ikke til å stikke under en stol at ingen er like, sånn kommer det alltid til å være.
Det eneste vi kan gjøre, er å akseptere det.

Hvis vi tenker oss om litt, ville det vært ganske kjedelig om alle var like.
På den måten hadde vi jo hverken lært noe nytt eller hatt muligheten til å få andre impulser imøte med andre mennesker.
Vi hadde heller ikke hatt mange av oppfinnelsene eller tingene som vi har i dag, som for eksempel mye av musikken vi hører på, mat som vi spiser eller kunnskapen vi har fått. 
Alt dette kommer jo fra et sted, det er noen som har gjort arbeidet med å prøve og feile før oss. Og endt opp med å finne nye muligheter.
Denne prosessen begynte nok lenge før vår tid og mer. 
På det tidspunktet var man gjerne ikke like opphengte i hvordan vedkommende så ut, hvordan de var og hva de het, man var mer opptatte av om det som ble laget fungerte og om det strakk til.   
Dette tankesettet har vist seg å bli mer og mer utvasket opp igjennom, hvem som stod bak verket har blitt mer viktig enn resultatet. 

Jeg tror vi mennesker har latt oss påvirke av alle meninger, bekymringer og usikkerhet som er rundt oss i hverdagen. 

Fordi vi kan umulig ha blitt født slik, med holdninger som ekskluderer istedenfor å inkludere.
For det faktumet vi til stadighet glemmer, er at mennesker er også flokkdyr. Som vil si at vi alle søker aksept og tilhørighet hvor enn vi går, dette ligger til instinktene våre.
Selv om ikke alle liker å innrømme det, påvirker det livene våres og hvordan vi oppfører oss.
Ingen av oss liker egentlig å være alene og stå utenfor, helt siden fødselen viser vi behovet for å høre til og trangen til å være nært et annet menneske. 

Behovet for å finne trygghet og felleskap skinner igjennom alt.

Så hvorfor skal vi hele tiden splitte oss og gjøre oss fremmed for hverandre? Og skape større avstand og mindre fellesskap?  

Vi burde heller omfavne forskjellene og se dem som en styrke og ikke som en svakhet.
For til syvende og sist er vi alle like, men ulike.  

Piece of Cake

Mange sier det å kjøre rullestol ser så enkelt ut, at man bare behøver å bevege på en joystick eller styrefunksjonen, så er man good to go.

Men er det egentlig så enkelt som folk skal ha det til?

Som erfaren rullestolbruker kan jeg meddele at det ikke alltid er like smooth å cruise rundt på fire hjul. Det kan til tider være en prøvelse, for enhver. 

Man må ikke bare holde styr sin egen stol og kropp, du skal jo pinadø klare holde styr på de andre sine kropper samtidig og hvor de til tider befinner seg til enhver tid. Noe som av og til kan være litt vanskelig, når folk driver å dukker opp fra intet. Suprise liksom.

Man kan jo få hjerteinfarkt av mindre.

Stress ass. 

Samtidig tenker jeg at det må jo være ganske slitsomt for dem også, å bare gå rett inn i ting. For å ikke snakke om lite behagelig. 

Men folk er forskjellig, noen trenger vel et lite smell for å våkne. 

     

         

Som med alle type hjelpemidler tilpasses rullestolene og deres styrefunksjon etter brukerens behov. I tillegg har disse også ulike innstillinger på følsomhets-graden, som vil si hvor raskt stolen reagerer på bevegelsen.   

Min stol for eksempel, styres ved hjelp av en joystick. Som kan minne litt om samme opplegget som på en PlayStation-konsoll. Bare at man har litt mindre funksjoner, som hopping eller flyving og sånn.   

Det kan nok se ut som «piece of cake» for utenforstående å kjøre rullestol, men det ligger en god del øving og teknikk bak. 

Selv om det i bunn og grunn bare er å bevege joysticken i den retningen man vil at stolen skal kjøre, er det fortsatt mange små detaljer og bevegelser som skal klaffe for at det skal fungere. Særlig når joysticken har høy følsomhet, selv små bevegelser utgjør en ganske stor forskjell for kjøreopplevelsen.

Når man har kjørt rullestol i mange år, lærer man seg noen tjuvtriks og lure teknikker når man er ute å kjører.

Trikset er å finne flyten, rett og slett. Jo mindre «hakkete» kjøringen er, desto lettere er det å kontrollere stolen. 

Samtidig har faktisk hastigheten til rullestolen en del å si for kjøringen. Man tenker kanskje at det automatisk blir lettere å kjøre hvis hastigheten er lav. Men det stemmer ikke helt.   

Nå kan jeg bare snakke ut ifra min erfaring, men jeg synes det er enklere å finne en god flyt på kjøringen når man har litt tempo. Da kommer man inn i en rytme og det blir mer en jevn flyt over det.

For noe av det verste som finnes er kanskje hakkete eller ujevn kjøring. Samme gjelder jo om det er bil, båt, sykkel eller rullestol. 

Man blir litt uggen av det. 

Akkurat med rullestol, kan det sammenlignes med å kjøre radiobil med promille. Blir fort mye sjangling bortover og lite flyt. 

Da kommer kvalmen snikende.      

Kanskje den største forskjellen på å komme kjørende i rullestol og det å komme gående, er at man møter noen hindre langs vegen. Små bagateller man ikke tenker over, før man står oppi det selv.   

Det kan gjerne bare være en høy fortauskant, eller smale gangveier. Eller en ustrategisk plassering av en lyktestolpe eller nedfelt blomsterpotte i stein midt på gangveien, gjerne med litt størrelse også, for sikkerhets skyld.

Sånn at man garantert ikke kommer forbi.      

Som du sikkert hører er det en del utfordringer ved å kjøre rullestol. 

Men ved enhver utfordring, er det alltids en løsning; 

Det meste handler jo bare om å finne en teknikk.

Jeg synes for eksempel det ikke er så stilig å kjøre ned fra litt høye fortauskanter, for det første kan kanten være litt skummel. I forhold til at stolen kan velte, for det andre kan det også være litt vondt. I hvert fall siden det ikke er noe særlig demping på stolen, da kommer det ofte et hardt dunk når bakhjulene på stolen kommer ned fra kanten. 

Det er sånn at man føler hjertet detter ned i magen.

Samme med overgangsfelt, der er det som regel litt opphevet der ved markeringen. Som vil si at det føles veldig ut som at du kjører berg-og dalbane eller at man er ute på sjøen med mye bølger. 

Det er jo grenser på hvor gøy dette er i lengden, særlig når man går tur hver dag.       

Det er her teknikkene kommer inn i bildet; Fordi, hvis vi tar det med fortauskanten som et eksempel først…

Jeg har nylig funnet ut at det er ti ganger bedre hvis man kjører skrått ned fra kanten, for da demper man det dunket man ellers ville fått og man ha litt mer kontroll på stolen. 

Mens med overgangsfeltet, der har jeg en litt annen teknikk. Jeg kjører nemlig sikk sakk. Det høres veldig merkelig ut, det vet jeg. Og det ser nok ut som om jeg er dritings til tider, men det er faktisk mye bedre å gjøre det slik.       

For da slipper man følelsen av å nærmest bli sjøsyk og man har bedre kontroll på kjøringen.  

Men dette er ikke en leksjon i hvordan å kjøre rullestol, for det er jo helt individuelt og alle finner jo den måten som de synes fungerer best.

Jeg deler bare mine tanker og erfaringer, samtidig ønsker jeg å formidle til andre at det ikke selv om noe ser enkelt ut ved første øyekast. Skal man aldri kimse av det, for det ligger mest sannsynlig mye trening, energi og tålmodighet bak.        

Gevinsten er større enn strevet

Vi nordmenn er heldige, vi har som regel tak over hodet og nok mat på bordet. Vi kan kjøpe oss nesten alt det vi vil og gjøre nesten akkurat hva vi vil, når vi vil.

I tillegg er det alltid noen som kommer å rydder opp etter oss, hvis det går litt skeis innimellom. Slik at «vi» slipper å tenke noe mer på det.

Det er kanskje dét som nettopp er problemet. Dette kan gjøre oss litt «blinde» noen ganger og gjør at vi glemmer det ansvaret vi alle er blitt tildelt.

I Norge har jo vi mange goder og mye som vi kan sette pris på. 

Blant annet den norske naturen, som nærmest er et verdenskjent turistmål. Både for turister, men også for oss nordmenn.

Vi er omringet av vakre fjell og grønne skoger, vi tar flotte strender i nord og sørpå. Elver og bekker som gjør turstien litt ekstra koselig. Fossefall som setter kronen på verket.

Dette er jo ikke bare noe vi mennesker nyter godt av, men også dyrene og ikke minst planter og trær.

Disse godene er avhengige av å bli tatt vare på, for å beholde det vakre ved seg. Det er her vi mennesker kommer inn i bildet.

Vi har som sagt alle et ansvar for at naturen holdes vedlike, uavhengig om man benytter seg av den eller ikke. 

Dette blir litt som en slags uskreven regel, i tillegg til dette med at alle må bidra for at det skal fungere.

Det å holde naturen vår vedlike, kan gjøres ved hjelp av enkle tiltak; som å ta med seg rester av matpakken som man har hatt med på tur, plukke opp papir eller plastemballasje som gjerne har fulgt med når man har pakket med seg. For å så kaste det i bosspannet.

Ting vi sannsynligvis ville ha gjort automatisk i hjemmet vårt og ellers i hverdagen, uten å ofre det en tanke.

Så hvorfor er dette annerledes ute i naturen eller på gaten?

At naturen blir forsøplet, gjør ikke bare at det ser mindre pent ut utad. Men det skader også naturen i seg selv.

Det er med på å ødelegge mye av livet som finnes ute i det fri og hvordan det går sin vante gang.

Hvis vi fortsetter med å legge fra oss avfall ute i naturen, vil jo det etterhvert slutte å vokse nytt liv.

Med dette kan vi i verste fall risikere å ikke noe natur igjen til slutt. Og da vil i tillegg også mange dyreliv gå tapt. Som igjen går utover oss mennesker. 

Alt har jo en sammenheng.

Samme regel gjelder for eksempel langs vegen og på gaten. 

Som flittig turgåer legger jeg jo merke til hva som popper opp langs landevegen, dét er ikke bare blomster og trær skal jeg si deg.

Enkelte ganger kan det se ut som om noen har hatt et hageselskap uten gjester i veikanten, eller glemt igjen halve handleposen i grøften. Det er én ting å være uheldig å miste noe og ikke alltid oppdage det i hastverket, men å ikke bry seg med å plukke opp det som havnet på bakken og ture videre, er ikke greit.

Joda, før eller senere kommer det mest sannsynlig noen å fjerner det, men hvilken holdning indikerer dette til da?

At man bare kan slenge ting fra seg, for det kommer jo uansett alltid én som rydder opp etter deg?

Hvordan hadde det da sett ut omkring oss?

Kanskje det er litt feil eller dumt av meg å uttale meg så mye om det, når jeg ikke er en aktiv «bossplukker» selv. Men det er jo ikke fordi jeg ikke gidder eller vil, det er fordi det er utfordrende for meg å gjennomføre rent praktisk.

Hvis kroppen min hadde spilt litt mer på lag med meg, hadde nok bossplukkingen min vært litt mer flittig. 

Ja, det er helt klart en møkkajobb og ikke akkurat moro.  Men tenk så mye bedre naturen ville ha hatt det, som igjen gjør til at vi får det finere rundt oss.

Så da er kanskje gevinsten større enn strevet.    

Taco vs nugattiskive

Det å ha en kropp som til stadighet jobber på høygir, kan ha sine fordeler av og til. 

Du slipper blant annet å tenke så mye på kaloriinntaket eller å føle at du må trene til du besvimer. Noe jeg uansett aldri hadde klart, med tanke på at jeg er tidenes største matvrak.   

Selv om jeg er ganske spinkel og liten av meg, kan jeg ha en appetitt som slår enhver kar. Det er sånn at man til tider kan stille spørsmål til hvor kroppen min gjør av all maten som kommer inn.

Slik har det alltid vært, helt siden jeg var liten har jeg glad i nesten alt av mat. Hvis jeg hadde fått muligheten til det, hadde jeg sikkert kunnet spise døgnet rundt.

Men det er ikke alltid bare et pluss å ha så høy forbrenning, det kan innimellom også være ganske strevsomt og en smule irriterende. Særlig med det faktumet at kroppen forbrenner kalorier ved den minste bevegelse jeg foretar meg. Noe som også inkluderer spising og drikking. 

Dette varierer heldigvis ut ifra hvordan dagsformen er, og ikke minst hvilken tilstand kroppen min er i.     

Min kropp fungerer slik at alle musklene jobber ved hver bevegelse jeg gjør, uavhengig av om jeg bare løfter en arm eller åpner munnen. Det er nødvendigvis ikke alltid så mye energi som går med til det, men noen ganger kan det være mer tiltak enn kos å skulle spise.

Hvis det er en dag hvor jeg er sliten eller litt ekstra spastisk, kan dette sammenlignes med at man skulle ha løftet vekter samtidig som man spiste en brødskive med brunost. Det gir jo like lite effekt på metthetsfølelsen, man sitter igjen og er like sulten som før man spiste. Så mye for den energien liksom.  

Spesielt siden brunosten til tider har samme effekt som dobbeltsidig teip inni munnen. Ironisk at dette da er et av mine favorittpålegg. 

Men trikset her, skjønner du, er å spise brunostskiven opp ned. Da sparer man jo seg for unødvendig gangsperr i tungen i samme slengen.

Det tok en stund før jeg kom på denne løsningen, men det funker fett. I tillegg slipper du å føle deg som en hund som har fått karamell. Det tar jo sin tid å bli kvitt igjen, når osten først har satt seg oppi ganen.

Armene og beina mine er ikke det eneste som har en tendens til å «leve sitt eget liv», munnen min kan virkelig være en «pain in the ass» av og til. Det er akkurat som om den går inn i «det oppnås ingen kontakt med abonnementet-modus», det går rett i stand-by.

I sånne øyeblikk, kan det være litt som å skulle spise en svamp, det går jo pinadø hverken an å tygge eller svelge den. Så blir man sittende der som en hamster.

Til tider kan det kjennes ut som om hele munnen går i høyspenn, som om alle musklene i inni munnen strammes samtidig og svelge-funksjonen har forduftet. Som at du prøver å tygge, men det skjer liksom ingenting.  

Da føler du virkelig at munnen har gjort styrkeøvelser. Trenger ikke alltid et stramt treningsprogram for å svi av noen kalorier… Det er bare å ta seg et par knekkebrød, så er man ferdig trent for dagen.

Jeg kan noen ganger synes det er litt kjipt at ikke munnen min helt samarbeider. Det gjør jo at det er enkelte matretter som kan være litt utfordrende for meg å få i meg.

Det kan være annerledes når jeg er blant kjentfolk, de vet jo hva det går i. Men det kan noen ganger føles litt dumt blant ukjente.

For eksempel hvis det da er taco eller suppe med forskjellig oppi som står på menyen, kan jeg bli litt skeptisk. Ikke fordi jeg ikke liker det som blir servert, men fordi det kan være slitsomt å spise  retten.                  

Det blir jo liksom ikke like lett å skulle nyte maten, hvis du egentlig føler at du omtrent har løpt et maraton etter du har spist. Eller har gangsperr i beina og armene når halve porsjonen er unnagjort.

Hvis jeg da ikke orker å spise mer enn halve porsjonen, kan det føles litt dumt. Selv om det er fordi det er vanskelig, og ikke fordi jeg er kresen.       

Jeg husker for eksempel da jeg gikk på folkehøyskole og nesten hele skolen var overlykkelig for taco-lørdag, mens skive med nugatti ofte ble redningen for min del. Det var jo litt kjipt å ikke kunne dele den gleden med dem, selv om det ikke var den verste erstatningen jeg fikk heller.     

Som med det meste annet har jeg funnet mine teknikker og løsninger, for å gjøre det lettere for meg selv.  Gjerne ved å ha små biter eller velge retter jeg vet er «lett» å spise. Det blir litt som at man tilpasser treningen etter dagsformen. Derav er pasta og fisk ofte en gjenganger i middagsmenyen hos meg. 


Men det som egentlig er vanskeligst, er hvis jeg er ute på restaurant eller i et middagsbesøk, der man gjerne får servert en rett. Særlig hvis det er noe jeg vet er litt problematisk å få i seg, spesielt hvis det er salat inni bildet.   

Da føler du deg litt som «det bortskjemte barnet» som ikke vil spise opp grønnsakene sine. Eller som alltid lar det grønne ligge igjen på kanten av tallerkenen.  

Men jeg tenker det er grenser for hvor mange treningsøkter en person orker i løpet av en dag. Så om man «ditcher» litt salat her og der, får det være greit.  

Elefant på hjul i glasshus

Noen ganger skulle man kanskje ønske at man gjerne hadde vært litt tynnere eller smalere, litt mer smidig. At man ikke alltid krevde så mye plass rundt seg. 

Vel, jeg kan da meddele at den tanken har slått meg oftere enn ønsket.

Nå er jeg jo en ganske ivrig treningsnarkoman, men jeg kan dessverre ikke si det samme om min firhjulede kompanjong. Som da er min rullestol, vel å merke. Den er ganske bred over det hele, for å si det sånn. I tillegg veier den 150 kilo, så å måtte drasse rundt på dette i tide og utide er ikke alltid bare bare.

Særlig de gangene jeg skal snike meg inn på de trangeste steder eller lirke meg innimellom hindringer på vegen. 

Det kan egentlig minne litt om å kjøre bil med henger egentlig, fronten kommer seg fint frem, men den bakre delen kiler seg alltid. Eller som sikkert er kjent for mange; den blir rett å slett bare glemt i dét man runder svingen. 

Smellet er alltid like overraskende.

Som et menneske med en stor bakdel og litt bredde over den midtre delen, vil jeg tørre å påstå at ikke alle steder er like fremkommelig. I hvert fall ikke med fire hjul.

Mange plasser er lett fremkommelig, med god boltreplass og ingen hindringer. Så god plass at man omtrent kan kjøre sikksakk i edru tilstand. 

På andre siden har du jo de stedene der til og med folk med to velfungerende bein sliter med å kave seg frem. Steder der man nesten må gå sidelengs for å komme seg frem. 

Jeg er ganske glad i å shoppe og gå å kikke i butikker. Personlig trives jeg best med å gå i butikker uten følge og bare «stilke» litt rundt, gjerne med musikk på øret. For å finne min «zone» og for å stenge omverden ute i noen sekunder. 

Det er jo fint dét, men litt slitsomt til tider også, særlig når det bare står sytten kasser eller stativ midt i vegen. Og så du kommer der med en liten, kompakt lastebil.

Da er det om å gjøre å ha «tungen beint i munnen» og for all del, ikke få en spasme. I så fall må man planlegge spasmen litt, slik at den kommer når den knuselige avdelingen er passert.

Det samme gjelder egentlig i klesbutikker, bare at man da må se opp for innpåslitne kleshengere og klesstativ. De har en tendens til å forfølge deg, spesielt stativene på hjul.

Den positive siden ved dette er at man slipper å plukke med seg noe eller drasse rundt på ting, det bare fester seg automatisk til deg. I slike tilfeller er det litt viktig å «sikte» seg inn på rett stativ, med det du faktisk skulle ha.   

For før du vet ordet av det sitter du der med fire bonusplagg i fanget, som du ikke aner hvor kommer fra. Hvis du er riktig heldig, er det rett størrelse også.

Personlig synes jeg det stort sett går greit å manøvrere seg frem i butikker, så lenge det er noe lunde plass. Den største utfordringen kommer gjerne hvis det er reoler og hyller på alle kanter, i tillegg til knuselige eller skjøre gjenstander plassert rundt i butikken.

Da føler jeg meg noen ganger som en «elefant på hjul, i et glasshus».

Særlig hvis det da er en del folk i butikken samtidig, og jeg da skal unngå å knuse for millioner eller ende opp med en blindpassasjer på fanget.

Selv om jeg skjelver litt i buksene når jeg havner i slike situasjoner, går det jo som regel veldig bra. Eller akkurat «på hengende håret», alt ettersom.

Men det er jo ikke like lett for alle å komme seg frem på trange steder, jeg synes selv det er utfordrende. I tillegg tenker jeg også på mange eldre mennesker eller folk med barnevogn, de opplever kanskje samme utfordring.

Samtidig kan det være litt småstressende hvis man på toppen har fire stykker bak seg som står å tripper og vil forbi.

Blir fort litt svett i panna da...

Jeg mener ikke at alle butikker skal ha en ballsal som lokale, eller at man skal kunne gå fem i bredden. Det ville kanskje vært litt lettere for mange hvis mellomrommet mellom stativene hadde vært litt større. 

Det gjør jo ikke det bedre kun for dem med hjelpemidler, men for folk flest. Som jeg nevnte tidligere. 

Da slipper kunden å bli overfalt av «undikker» eller ta med seg halve inventaret på vegen. Samtidig slipper butikken at, for eksempel jeg, «gjør rent bord» når jeg kjører forbi.

Fordi det er jo ikke akkurat kjempegøy å ommøblere butikken liksom og jeg skjønner at de ansatte gjerne vil bestemme den delen selv. Det er vel heller ikke så populært at enkelte kunder bestemmer seg for å «dele litt varer med gulvet», men det er jo viktig at alle får noe, tenker jeg. Inkludert gulvet.

Jeg opplever av og til at noen butikkmedarbeidere blir litt småsure eller irriterte hvis jeg er uheldig å dulter borti en hylle eller tar med meg noe med rullestolen. Den reaksjonen forstår jeg, de har sikkert brukt mye tid på å organisere butikken og plassere varene.

Samtidig synes jeg det er litt viktig å kunne sette seg inn i kundens situasjon, for det er jo ikke akkurat sånn at jeg kjører borti ting eller dekorerer stolen med BHer og truser med vilje. Da hadde jeg nok valgt en pyntebutikk i stedet.

Fra spøk til alvor; Jeg føler meg i hvert fall alltid like dust når jeg dulter borti noe i butikken eller river ned ting ved et uhell. Og da gjør det neppe saken bedre ved at noen skal fortelle at det var dumt, eller begynner å kjefte om at du må passe på hvor du kjører og at du har krasjet.

Selv om jeg har tjueto års erfaring med å kjøre rullestol og prøver å kjøre så forsiktig som mulig, kan jeg være uheldig av og til, jeg også. Det kan jeg fortelle deg, at de gangene uhellet er ute, har jeg aller helst lyst til å gave meg ned. 

Jeg blir så flau, du føler liksom at hele verden stopper opp å ser. At du blir «elefanten i rommet» og at all oppmerksomheten rettes mot deg. Det er en ganske ubehagelig følelse.     

Man kan jo ikke late som om ingenting har hendt heller eller at man fikk en kraftig spasme akkurat da. 

Men det hender at jeg prøver meg likevel. Det må da være lov å spille på det man har, noen ganger.


Det verste er nok det faktumet at jeg ikke klarer å rydde opp igjen det jeg da etterlater meg. Til tross for at jeg, ironisk nok er tidenes ordensmenneske.

Dette kan ofte være ganske kjipt, fordi jeg mener jo ikke å lage kaos i systemet deres. Men jeg kan rett og slett ikke noe for det.

Så jeg håper vi kan være litt overbærende med hverandre av og til, og kanskje ha litt ekstra plass når «elefanten» skal ha seg en liten shoppingtur.  

#Livet er supert

 

Det å alltid skulle sammenligne seg selv med alle andre, kan ofte være veldig slitsomt. Å sette for høye krav til seg selv, kan ofte gi mer stress enn glede. 

Dette er nok noen alle kan føle på av og til.

De fleste kjenner til «Flink pike-syndromet», det at vi hele tiden skal oppfylle krav og forventninger vi har eller som vi tenker andre har til oss. 

At vi skal oppføre oss på en bestemt måte, se ut på en bestemt måte og nærmest leve på en viss måte. For å passe inn i en slags mal.

Men finnes egentlig denne malen eller disse kravene? Eller er dette bare noe som vi tror eksisterer?

Som mennesker er vi forskjellige, både utseendemessig og i tankegangen.

Vi har ulike interesser, meninger, verdier og væremåter.

Problemet er bare at vi som oftest har lyst til å være som alle andre, vi skal i hvert fall ikke skille oss ut. 

Mange ganger er vi også litt redde for å «lage» vår egen veg og stå på vårt. Det å gjøre noe som er utenfor komfortsonen eller som andre ikke er så begeistret for, men som faktisk er viktig og betyr noe for deg. 

Det tror jeg er viktig for å ha et bra liv.

Jeg tror også vi ofte glemmer at det til syvende og sist kun er oss selv som kan gjøre oss lykkelig. Samtidig er det du og jeg som skal leve med den vi er resten av livet, da er det jo ganske vi har det bra med oss selv.

Alle kan nok innimellom kjenne på at livet gjerne ikke alltid spiller helt på lag med en, og at man helst skulle vært annerledes enn slik man er.

Men igjen så setter vi mennesker ofte opp en fasade på hvordan vi egentlig har det, slik at vi ikke skal virke «svak» eller «gjøre et nummer» ut av det vi synes er vanskelig. 

For det skal jo ikke gå utover dem rundt oss, at vi føler det slik. Man skal jo helst fremstå som sterk og tilnærmet perfekt, omtrent hele tiden, overalt.

Både i hverdagen, sosiale settinger, på jobb, til og med på nettet skal det meste være rosenrødt. Gjerne med et filter eller #livetersupert. Men er det alltid slik? 

Her har vi igjen denne «standarden» som vi alltid skal prøve å leve opp til.

Det å da være litt annerledes og gjerne skille seg ut, kan være utfordrende for mange.

Å skulle deale med følelser, meninger og inntrykk, kan til tider bli litt i overkant for enhver. Ofte reagerer man da med å sette opp en fasade eller skyver disse tankene bort. For å skjule sine indre følelser og tanker. 

Nettopp for å slippe å deale med dem.

Det er nok en side de aller fleste har, selv de «sterkeste». Noen er gjerne bedre til å skjule det enn andre. Noe jeg selv er en mester på;

Selv om jeg har akseptert at jeg har en funksjonsnedsettelse og at jeg skiller meg ut, som regel er jeg positiv og ser lite begrensninger for meg selv. Samtidig er jeg jo ganske sta og gir sjelden opp.       

Men med dét sagt, betyr ikke det jeg til tider ikke skulle ønske at jeg kunne våkne opp funksjonsfrisk en morgen.  

Ønsket om å bare kunne reise seg og gå vekk, kan være påfallende innimellom. Særlig hvis situasjonen er ubehagelig eller bare totalt bak mål. 

Det kan for eksempel være kommentarer på gaten, at jeg blir stoppet av fremmede og ikke klarer å gjøre meg forstått. Situasjoner hvor jeg føler meg maktesløs. 

Med andre ord kan det noen ganger være noe skit å være «Frida», med den følelsen av å være fanget i en kropp som ikke gjenspeiler hvordan man ser seg selv.        

Andre ganger kan alt være på topp og kroppen er som den er.       

I 2020 har vi i Norge, kommet langt med mye, blant annet dette med å akseptere og respektere hverandre, nettopp fordi landets befolkning i dag er sammensatt av ulikheter og mangfold.

Men jeg tror vi fremdeles har et stykke igjen, før vi har nådd målet. 

Det er ikke til å stikke under en stol at ulikheter vekker oppsikt og skaper reaksjoner hos mange.         

Vi mennesker er jo litt artig skrudd sammen, vi vil helst være likest mulig. Men samtidig ønsker vi mest av alt at andre skal like oss for den vi er, selv om det ikke alltid vil innrømmes.

Så egentlig er det vi bedriver, totalt motsiende.   

Om man har et litt annerledes utseende eller noen særtegn, vil man garantert møte fordommer og unødvendige kommentarer i hverdagen. Det betyr jo selvfølgelig ikke at dette er ok, men samtidig kan man heller ikke grave seg ned og ta seg veldig nær av alt som blir sagt. 

Jeg har selv kjent på hvor sårt det kan føles med kommentarer som kommer uten forvarsel, det er like vondt og nedverdigende hver gang. 

Det som kanskje er verst, er den manglende sjansen til å stå opp for selv i øyeblikket. Følelsen av å bli overkjørt er dermed ganske overhengende. Selv om jeg til og med er «den med hjul», ironisk nok.

Det som er viktig, tror jeg, er å prøve å ikke ta seg nær av negative utsagn. Folk kan si de merkeligste ting, hvis de blir usikker på situasjonen. Tro meg, I know… 

Det beste å gjøre, er rett og slett bare å heve seg over det og fortsette, selv om det kan være noe av det vanskeligste man kan bli bedt om å gjøre.

   

Nøkkelen til et godt liv, er ikke å ha flest følgere på Instagram eller å se ut som en supermodell. Det er heller ikke å skulle please andre og være en annen en den man er.     

Den store hemmeligheten er egentlig å bare være seg selv, og kunne klare å godta kroppen vår og den vi er. 

Det er vanskelig og det tar tid, jeg digger ikke alltid slik jeg er heller. 

Men hvis man klarer å like den vi er, tror jeg vi allerede har kommet langt på veg.