Det store bildet

Å sitte i rullestol har absolutt sine fordeler; man slipper å stå på kollektiven, du har alltid et sted å henge shoppingposene dine, og du kan teknisk sett ta en «nap» overalt. Hvis du føler for dét. Sagt ut ifra erfaring…

Så rullestol er i grunn en ganske chill kompensasjon, når kroppen ikke spiller på lag.

Forskjellen er bare at jeg må sende «beina» mine på reparasjon hvis de er gåen og ikke fungerer optimalt.

Da hjelper det dessverre ikke å ta en time på sofaen og så være good to go. Hadde det bare vært så enkelt.

 

 

I Norge er vi veldig privilegerte, hvor staten dekker det meste. 

Samtidig er vi også opptatte av å skape like muligheter for alle, samt å være inkluderende. 

Vi har gode tiltak og tilbud, som skal gjøre hverdagen litt lettere for alle. 

Men blir det egentlig lettere for alle? 

Landet vårt har mange gode ressurser, men bruker vi alltid dem riktig?

Vi har alle ulike forutsetninger og ting vi trenger hjelp til. Det er derfor Norge har en velferdsstat som dekker behovene vi har for å få hverdagen til å gå rundt. 

Det handler også i større grad om prioriteringer og den økonomiske biten. Disse to temaene går som oftest hånd i hånd.

 

Som funksjonshemmet har man som regel behov for litt tilretteleggelse i det daglige, enten det er assistanse eller hjelp til å komme seg fra A til B.

Heldigvis er vi et av de landene med velutviklede hjelpemidler og ressurser innfor dette feltet.

Dette dekkes også av staten, som betaler selskapene slik at de kan gi hjelpen videre til forbrukerne. 

 

Når det kommer til hjelpemidler og utstyr som gjør hverdagen lettere for dem som trenger litt ekstra oppfølging, har Norge egne virksomheter som er spesialister og driver med produksjon samt utlevering av tusenvis av forskjellige produkter.

Her finnes det hjelpemidler som passer for hvert enkelt behov, alt fra ganghjelpemidler til mange ulike rullestoler og mer til.

I likhet med andre produkter, lanseres det hele tiden nye modeller med forbedret funksjon. Sammenlignet med sko, blir hjelpemidler også for liten eller utslitt ved flittig bruk.

Da er det veldig viktig at utstyret får jevnlige justeringer og tilpasning etter brukers behov. Ellers kan det i likhet med å gå med for små sko, være en større belastning enn hjelp i hverdagen.

Heldigvis finnes det flinke fagfolk som har lang erfaring og vet akkurat hva som trengs. 

 

Men hva skjer hvis ikke disse får tillatelse fra overordnede til å steppe inn og bidra?  Når det er dem som sitter på løsningen på mangel av oppfølging. Og kan gi klarsignal for å kunne forbedre situasjonen, ved å tilby nytt ustyr til bruker. 

Hva gjør vi når det blir stilt spørsmål ved utskiftning av hjelpemiddel som ikke fungerer i det daglige, på grunn av feil på produktet?

Er det rett at som bruker må stille med gjentatte bevis på at hjelpemiddelet er i ustand, for å bli trodd og tatt på alvor? 

 

Som person er jeg ganske aktiv og glad i å  være ute. 

I tillegg er det viktig for meg å være i bevegelse, for å styrke muskler og kropp.

Jeg har derfor ulike hjelpemidler for nettopp dette. 

Å gå turer er noe jeg er veldig glad i, enten det er alene eller sammen med noen. Så det å ha elektrisk rullestol er gull verdt for meg. 

Samtidig er dette den eneste måten jeg kan farte rundt på egenhånd og det gjør at jeg kan være mer selvstendig i det daglige. 

Noe som er veldig viktig for meg, da jeg har assistenter hos meg døgnet rundt. Da er disse to timene på tur, alene, veldig verdifulle for meg.   

Derfor er jeg ganske prisgitt at hjelpemidlene fungerer i hverdagen min. 

Det siste halvåret har rullestolen min vært inn og ut på service, minst hver annen måned. 

Da det har vært alt fra at stolen plutselig gikk tom for strøm, midt i en tur alene.

Til at hjulene falt av mens jeg kjørte. Dette er jo kritisk da jeg som sagt ikke alltid har en med meg.

Da sitter jeg der da, med tre hjul og en “dø” stol, uten mulighet til å komme meg hjem.

I tillegg tar det ofte opptil to-tre uker å ta service på rullestolen, det er lenge å måtte være “låst” til leiligheten og være avhengig av assistanse for hvert steg man tar.    

 

Nylig hadde jeg reparasjon på Walkeren min, som er en type gåstol. 

Denne gjør at jeg kan stå og gå uten assistanse. I tillegg er det veldig god korrigering for kroppen min og forebygger feilstillinger. 

For meg som sitter mye i løpet av en dag, er det å komme opp i stående og få bevegelse, svært viktig også for meg. 

Hvis ikke jeg har denne muligheten, risikerer jeg at kroppen min blir stivere, musklene blir kortere og det fører til mer smerte fordi kroppen blir så anspent og dermed får jeg også svekket bevegelighet. 

Walkeren er som sagt en type gåstol som gjør at jeg får strukket ut kroppen min og kommet opp å gå selvstendig. Uten å måtte være avhengig av en annen person.

I tillegg får jeg en frihetfølelse av å kunne gå rundt, på lik linje som alle andre.

 

Men vegen til godkjennelse av reparasjon denne gangen, ble lengre enn forventet. 

Vanligvis tar det bare et par uker før timen er booket, denne gangen måtte ett år gå først. 

Etter Hjelpemiddelsentralen innførte nye regler, må alle søknader godkjennes av ledelsen. Dette  føles veldig lenge, når man egentlig trenger den bevegelsen hver dag.

 

Men er det riktig at folk som sitter på en konter, uten kjennskap til hverken hjelpemiddelet eller mitt behov, skal kunne avgjøre hva som er hensiktsmessig for meg og min kropp?

Er det å skulle hele tiden spare penger, viktigere enn å ta vare på helsen til dem som trenger det mest?

Eller at dette skal sette begrensninger for hvordan jeg ønsker å leve livet mitt, kun for å bruke litt mindre penger?

 

Det meste handler om prioriteringer, men også forståelse. 

Da er det viktig å kunne se «det store bildet».