Elefant på hjul i glasshus

Noen ganger skulle man kanskje ønske at man gjerne hadde vært litt tynnere eller smalere, litt mer smidig. At man ikke alltid krevde så mye plass rundt seg. 

Vel, jeg kan da meddele at den tanken har slått meg oftere enn ønsket.

Nå er jeg jo en ganske ivrig treningsnarkoman, men jeg kan dessverre ikke si det samme om min firhjulede kompanjong. Som da er min rullestol, vel å merke. Den er ganske bred over det hele, for å si det sånn. I tillegg veier den 150 kilo, så å måtte drasse rundt på dette i tide og utide er ikke alltid bare bare.

Særlig de gangene jeg skal snike meg inn på de trangeste steder eller lirke meg innimellom hindringer på vegen. 

Det kan egentlig minne litt om å kjøre bil med henger egentlig, fronten kommer seg fint frem, men den bakre delen kiler seg alltid. Eller som sikkert er kjent for mange; den blir rett å slett bare glemt i dét man runder svingen. 

Smellet er alltid like overraskende.

Som et menneske med en stor bakdel og litt bredde over den midtre delen, vil jeg tørre å påstå at ikke alle steder er like fremkommelig. I hvert fall ikke med fire hjul.

Mange plasser er lett fremkommelig, med god boltreplass og ingen hindringer. Så god plass at man omtrent kan kjøre sikksakk i edru tilstand. 

På andre siden har du jo de stedene der til og med folk med to velfungerende bein sliter med å kave seg frem. Steder der man nesten må gå sidelengs for å komme seg frem. 

Jeg er ganske glad i å shoppe og gå å kikke i butikker. Personlig trives jeg best med å gå i butikker uten følge og bare «stilke» litt rundt, gjerne med musikk på øret. For å finne min «zone» og for å stenge omverden ute i noen sekunder. 

Det er jo fint dét, men litt slitsomt til tider også, særlig når det bare står sytten kasser eller stativ midt i vegen. Og så du kommer der med en liten, kompakt lastebil.

Da er det om å gjøre å ha «tungen beint i munnen» og for all del, ikke få en spasme. I så fall må man planlegge spasmen litt, slik at den kommer når den knuselige avdelingen er passert.

Det samme gjelder egentlig i klesbutikker, bare at man da må se opp for innpåslitne kleshengere og klesstativ. De har en tendens til å forfølge deg, spesielt stativene på hjul.

Den positive siden ved dette er at man slipper å plukke med seg noe eller drasse rundt på ting, det bare fester seg automatisk til deg. I slike tilfeller er det litt viktig å «sikte» seg inn på rett stativ, med det du faktisk skulle ha.   

For før du vet ordet av det sitter du der med fire bonusplagg i fanget, som du ikke aner hvor kommer fra. Hvis du er riktig heldig, er det rett størrelse også.

Personlig synes jeg det stort sett går greit å manøvrere seg frem i butikker, så lenge det er noe lunde plass. Den største utfordringen kommer gjerne hvis det er reoler og hyller på alle kanter, i tillegg til knuselige eller skjøre gjenstander plassert rundt i butikken.

Da føler jeg meg noen ganger som en «elefant på hjul, i et glasshus».

Særlig hvis det da er en del folk i butikken samtidig, og jeg da skal unngå å knuse for millioner eller ende opp med en blindpassasjer på fanget.

Selv om jeg skjelver litt i buksene når jeg havner i slike situasjoner, går det jo som regel veldig bra. Eller akkurat «på hengende håret», alt ettersom.

Men det er jo ikke like lett for alle å komme seg frem på trange steder, jeg synes selv det er utfordrende. I tillegg tenker jeg også på mange eldre mennesker eller folk med barnevogn, de opplever kanskje samme utfordring.

Samtidig kan det være litt småstressende hvis man på toppen har fire stykker bak seg som står å tripper og vil forbi.

Blir fort litt svett i panna da...

Jeg mener ikke at alle butikker skal ha en ballsal som lokale, eller at man skal kunne gå fem i bredden. Det ville kanskje vært litt lettere for mange hvis mellomrommet mellom stativene hadde vært litt større. 

Det gjør jo ikke det bedre kun for dem med hjelpemidler, men for folk flest. Som jeg nevnte tidligere. 

Da slipper kunden å bli overfalt av «undikker» eller ta med seg halve inventaret på vegen. Samtidig slipper butikken at, for eksempel jeg, «gjør rent bord» når jeg kjører forbi.

Fordi det er jo ikke akkurat kjempegøy å ommøblere butikken liksom og jeg skjønner at de ansatte gjerne vil bestemme den delen selv. Det er vel heller ikke så populært at enkelte kunder bestemmer seg for å «dele litt varer med gulvet», men det er jo viktig at alle får noe, tenker jeg. Inkludert gulvet.

Jeg opplever av og til at noen butikkmedarbeidere blir litt småsure eller irriterte hvis jeg er uheldig å dulter borti en hylle eller tar med meg noe med rullestolen. Den reaksjonen forstår jeg, de har sikkert brukt mye tid på å organisere butikken og plassere varene.

Samtidig synes jeg det er litt viktig å kunne sette seg inn i kundens situasjon, for det er jo ikke akkurat sånn at jeg kjører borti ting eller dekorerer stolen med BHer og truser med vilje. Da hadde jeg nok valgt en pyntebutikk i stedet.

Fra spøk til alvor; Jeg føler meg i hvert fall alltid like dust når jeg dulter borti noe i butikken eller river ned ting ved et uhell. Og da gjør det neppe saken bedre ved at noen skal fortelle at det var dumt, eller begynner å kjefte om at du må passe på hvor du kjører og at du har krasjet.

Selv om jeg har tjueto års erfaring med å kjøre rullestol og prøver å kjøre så forsiktig som mulig, kan jeg være uheldig av og til, jeg også. Det kan jeg fortelle deg, at de gangene uhellet er ute, har jeg aller helst lyst til å gave meg ned. 

Jeg blir så flau, du føler liksom at hele verden stopper opp å ser. At du blir «elefanten i rommet» og at all oppmerksomheten rettes mot deg. Det er en ganske ubehagelig følelse.     

Man kan jo ikke late som om ingenting har hendt heller eller at man fikk en kraftig spasme akkurat da. 

Men det hender at jeg prøver meg likevel. Det må da være lov å spille på det man har, noen ganger.


Det verste er nok det faktumet at jeg ikke klarer å rydde opp igjen det jeg da etterlater meg. Til tross for at jeg, ironisk nok er tidenes ordensmenneske.

Dette kan ofte være ganske kjipt, fordi jeg mener jo ikke å lage kaos i systemet deres. Men jeg kan rett og slett ikke noe for det.

Så jeg håper vi kan være litt overbærende med hverandre av og til, og kanskje ha litt ekstra plass når «elefanten» skal ha seg en liten shoppingtur.