Ulike, men like

I nyhetsbildet i det siste, har vi hørt og sett mye av forskjeller blant mennesker, og opplevd hvordan de blir behandlet deretter. 
Vi har opp igjennom tidene vært vitne til at mennesker har behandlet hverandre på ulikt vis på grunn av opphav, bakgrunn, tro, legning og kanskje aller mest, utseende.  

Dette har medført mye urett, konflikter, utfordringer i samfunn og ikke minst rasisme.
Rasismen har vært med på å splitte mennesker som egentlig kunne ha levd fredfullt sammen, og som kunne skapt et nytt samfunn. Hvor vi kunne lært om hverandres tro, tanker, idéer, meninger, hvor vi kunne delt utfordringer og delt løsninger.
Istedenfor å finne forskjeller hos hverandre, kunne vi heller fokusert på hva som binder oss sammen som mennesker.

Man skulle trodd i 2021 at til hadde kommet lengre og lagt bak oss det firkantede synet på hvordan alt skal være, men dét har vi ikke. Vi har fortsatt «en veg» å gå.

Bare se på opptøyene i USA for eksempel, det herjer fremdeles hverdagsrasismen for fullt. Hvor mennesker blir krenket eller utsatt for vold, på grunn av deres utseende.
I verste fall risikerer man å miste livet på grunn av at man har «galt» opphav. For eksempel den tragiske hendelsen som skjedde George Floyd, som dessverre bare er én av mange.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så skeptiske til det som er litt annerledes?
Behøver ordet «annerledes» å alltid være negativt ladet?
Jeg tror vi hadde fått en mye bedre samfunn hvis vi var mer tolerante og åpen for at folk er forskjellige. For det er jo ikke til å stikke under en stol at ingen er like, sånn kommer det alltid til å være.
Det eneste vi kan gjøre, er å akseptere det.

Hvis vi tenker oss om litt, ville det vært ganske kjedelig om alle var like.
På den måten hadde vi jo hverken lært noe nytt eller hatt muligheten til å få andre impulser imøte med andre mennesker.
Vi hadde heller ikke hatt mange av oppfinnelsene eller tingene som vi har i dag, som for eksempel mye av musikken vi hører på, mat som vi spiser eller kunnskapen vi har fått. 
Alt dette kommer jo fra et sted, det er noen som har gjort arbeidet med å prøve og feile før oss. Og endt opp med å finne nye muligheter.
Denne prosessen begynte nok lenge før vår tid og mer. 
På det tidspunktet var man gjerne ikke like opphengte i hvordan vedkommende så ut, hvordan de var og hva de het, man var mer opptatte av om det som ble laget fungerte og om det strakk til.   
Dette tankesettet har vist seg å bli mer og mer utvasket opp igjennom, hvem som stod bak verket har blitt mer viktig enn resultatet. 

Jeg tror vi mennesker har latt oss påvirke av alle meninger, bekymringer og usikkerhet som er rundt oss i hverdagen. 

Fordi vi kan umulig ha blitt født slik, med holdninger som ekskluderer istedenfor å inkludere.
For det faktumet vi til stadighet glemmer, er at mennesker er også flokkdyr. Som vil si at vi alle søker aksept og tilhørighet hvor enn vi går, dette ligger til instinktene våre.
Selv om ikke alle liker å innrømme det, påvirker det livene våres og hvordan vi oppfører oss.
Ingen av oss liker egentlig å være alene og stå utenfor, helt siden fødselen viser vi behovet for å høre til og trangen til å være nært et annet menneske. 

Behovet for å finne trygghet og felleskap skinner igjennom alt.

Så hvorfor skal vi hele tiden splitte oss og gjøre oss fremmed for hverandre? Og skape større avstand og mindre fellesskap?  

Vi burde heller omfavne forskjellene og se dem som en styrke og ikke som en svakhet.
For til syvende og sist er vi alle like, men ulike.