Gevinsten er større enn strevet

Vi nordmenn er heldige, vi har som regel tak over hodet og nok mat på bordet. Vi kan kjøpe oss nesten alt det vi vil og gjøre nesten akkurat hva vi vil, når vi vil.

I tillegg er det alltid noen som kommer å rydder opp etter oss, hvis det går litt skeis innimellom. Slik at «vi» slipper å tenke noe mer på det.

Det er kanskje dét som nettopp er problemet. Dette kan gjøre oss litt «blinde» noen ganger og gjør at vi glemmer det ansvaret vi alle er blitt tildelt.

I Norge har jo vi mange goder og mye som vi kan sette pris på. 

Blant annet den norske naturen, som nærmest er et verdenskjent turistmål. Både for turister, men også for oss nordmenn.

Vi er omringet av vakre fjell og grønne skoger, vi tar flotte strender i nord og sørpå. Elver og bekker som gjør turstien litt ekstra koselig. Fossefall som setter kronen på verket.

Dette er jo ikke bare noe vi mennesker nyter godt av, men også dyrene og ikke minst planter og trær.

Disse godene er avhengige av å bli tatt vare på, for å beholde det vakre ved seg. Det er her vi mennesker kommer inn i bildet.

Vi har som sagt alle et ansvar for at naturen holdes vedlike, uavhengig om man benytter seg av den eller ikke. 

Dette blir litt som en slags uskreven regel, i tillegg til dette med at alle må bidra for at det skal fungere.

Det å holde naturen vår vedlike, kan gjøres ved hjelp av enkle tiltak; som å ta med seg rester av matpakken som man har hatt med på tur, plukke opp papir eller plastemballasje som gjerne har fulgt med når man har pakket med seg. For å så kaste det i bosspannet.

Ting vi sannsynligvis ville ha gjort automatisk i hjemmet vårt og ellers i hverdagen, uten å ofre det en tanke.

Så hvorfor er dette annerledes ute i naturen eller på gaten?

At naturen blir forsøplet, gjør ikke bare at det ser mindre pent ut utad. Men det skader også naturen i seg selv.

Det er med på å ødelegge mye av livet som finnes ute i det fri og hvordan det går sin vante gang.

Hvis vi fortsetter med å legge fra oss avfall ute i naturen, vil jo det etterhvert slutte å vokse nytt liv.

Med dette kan vi i verste fall risikere å ikke noe natur igjen til slutt. Og da vil i tillegg også mange dyreliv gå tapt. Som igjen går utover oss mennesker. 

Alt har jo en sammenheng.

Samme regel gjelder for eksempel langs vegen og på gaten. 

Som flittig turgåer legger jeg jo merke til hva som popper opp langs landevegen, dét er ikke bare blomster og trær skal jeg si deg.

Enkelte ganger kan det se ut som om noen har hatt et hageselskap uten gjester i veikanten, eller glemt igjen halve handleposen i grøften. Det er én ting å være uheldig å miste noe og ikke alltid oppdage det i hastverket, men å ikke bry seg med å plukke opp det som havnet på bakken og ture videre, er ikke greit.

Joda, før eller senere kommer det mest sannsynlig noen å fjerner det, men hvilken holdning indikerer dette til da?

At man bare kan slenge ting fra seg, for det kommer jo uansett alltid én som rydder opp etter deg?

Hvordan hadde det da sett ut omkring oss?

Kanskje det er litt feil eller dumt av meg å uttale meg så mye om det, når jeg ikke er en aktiv «bossplukker» selv. Men det er jo ikke fordi jeg ikke gidder eller vil, det er fordi det er utfordrende for meg å gjennomføre rent praktisk.

Hvis kroppen min hadde spilt litt mer på lag med meg, hadde nok bossplukkingen min vært litt mer flittig. 

Ja, det er helt klart en møkkajobb og ikke akkurat moro.  Men tenk så mye bedre naturen ville ha hatt det, som igjen gjør til at vi får det finere rundt oss.

Så da er kanskje gevinsten større enn strevet.