Ingen liker å gå med hullete, små sko. Da får man gnagsår og blir bløt.

 Jeg hadde en ganske interessant tur hjem i forgårs, da rullestolen bare kapitulerte og skrudde seg av i fart. Hvilket må ha vært et komisk syn for de forbipasserende.

Den bokstavelig talt bråstoppet, mens jeg hadde hånden på joysticken.

Jeg bare; Åå faen! 

I tillegg var det på det tidspunktet også en snøbyge i luften og kaldt, så timingen var jo bare toppers.

Jeg har hatt en del utfordringene med stolen helt fra dag én da jeg fikk den; blant annet at bakhjulet har løsnet og falt av, batteriet har takket for seg og styreboksen, altså den jeg styrer stolen med, har løsnet. 

Sistnevnte, rett og slett bare sprakk.

Fellesnevneren for disse hendelsene, er at de selvfølgelig oppstår når jeg har gått tur alene. 

Men i forgårs da kapituleringen hendte, måtte assistenten min komme å redde meg.

Siden batteriet var flott, ble han bare nødt til å skubbe stolen hjem stakker, med meg oppi. Det var heldigvis bare syv minutter unna hjemmet.

Det var litt spennende ned den bakken der med meg, siden stolen veier 200 kilo og har nada bremser. Men det gikk fint! 

Vi fikk doningen i hus og satt den på lading i gangen.

Det fungerte dessverre ikke, så stolen er nok moden for utskiftning. 

Heldigvis har assistentene mine kommet til unnsetning alle gangene, som blant annet denne gangen.

Jeg er heldig som har gode mennesker rundt meg, som kan hjelpe i slike situasjoner. Enten det er familie, venner eller assistenter.

Men det er det dessverre ikke alle som har.

Den største utfordringen med å ha hjelpemidler, er nødvendigvis ikke å bruke dem riktig eller å anskaffe dem. Selv om det kan være en kamp det også, enkelte ganger.

Men det som er mest utfordrende, ironisk nok, å få dem reparert eller å skifte dem ut ved slitasje.

Noe som etter min mening er ganske underlig, da de som har hjelpemidlene ofte er avhengige av dem. Åpenbart, ellers hadde man ikke hatt hjelpemidler liksom.

Man kan jo prøve å starte bilen uten nøkkelen og se hvor langt man kommer.

Poenget mitt er, at det burde vært lavere terskel for å få utlevert nye hjelpemidler. Selvfølgelig må man se behovet til hver enkelt an.

Har man noe som fungerer knirkefritt, er ikke behovet for utskiftning like prekært gjerne.  

Derimot hvis hjelpemiddelet ikke fungerer eller ikke lever opp til behovet, må man ta noen grep.

Det har jeg nå gjort, ved å søke om ny stol.

Forhåpentligvis er det en bergensk modell denne gangen; brautede og vanntett.

For å sitere meg selv til slutt; Ingen liker å gå med hullete, små sko.

Da får man gnagsår og blir bløt.   

What goes up, must come down

 

Her om dagen gikk en venn av meg og jeg en tur i nærområdet. I og med at det var det vi på godt bergensk kaller «drittvær», passet det ypperlig å spasere litt under tak ved lekeplassen i barnehagen som ligger like ved der jeg bor. Siden jeg sitter i rullestolen store deler av dagen, er det godt å strekke litt på beina.

     

Da vi var oppe i runde nummer ti på gåingen, studerte jeg tilfeldigvis lekeplassen nærmere. Jeg ble ganske forskrekket over hvordan den var lagt opp og konstruert, jeg tviler litt på at den hadde blitt HMS-godkjent.

For det første var det plassert to store kuler i stein, på bunnen av rutsjebanen. Som forøvrig også hadde lave kanter på sidene, hvilket utgjorde fare for å falle over kantene.

Jeg ville ikke nødvendigvis sagt at det var den mest strategiske plasseringen av de kulene.

Du kan jo tenke deg hvor det barnet havner, hvis det har litt for stor fart ned sklien. Jo, rett i steinene.

Ikke mye safety first der.

Mange barnehager har ofte klatrestativ, som gjerne er ganske høye. Som for så vidt er forståelig, siden det er et klatrestativ. 

Men what goes up, must come down.

Alle forstår jo at det ikke er like spennende med klatrestativ om beina subber nedi, hele poenget er å komme opp i høyden. Samtidig må man ta høyde for at man kan være uheldig å falle ned og da er det kjipt hvis det er flere meter ned og underlaget er grus.

Det er små barn som er målgruppen her og som kjent, frykter de veldig lite. 

Da må vi som voksne ta ansvar og sørge for at de små ikke skader seg. 

Nettopp ved å ta forhåndsregler og tilpasse.

Da kan det være smart, hvis barnehagen ligger i nærheten av en elv, å ha høye nok gjerder rundt området. 

Man må huske at barn er nysgjerrige og liker å teste grenser. I tillegg har barnehagens ansatte ansvar for barnets sikkerhet og velvære, så lenge de er i barnehagen.        

Som vil si at om en hendelse oppstår på barnehagens område eller i samvær med barnehageansatte, er det på deres «kappe».

Det kan være gode tiltak å ha myke underlag under for eksempel klatrestativ, husker og rutsjebaner. Gjerne unngå å ha gjenstander som barn åpenbart kan skade seg på eller ustrategisk plassering av steiner.

Det er samtidig ganske vesentlig at barnehagens ansatte til enhver tid har tilsyn til barna. Særlig hvis utearealet strekker seg over flere områder.

Da er det viktig å sørge for å ha nok folk på vakt ute.

I dette tilfellet har barnehagen to nødutganger på baksiden av bygget, i andre etasje.

Ved nødstilfelle, skal man kunne bruke to rutsjebaner for å komme seg ut for eksempel ved brann. Hvilket er veldig bra som sådan.

Det eneste er at i enden av rutsjebanen er det plassert en port, som vil si at hvis man har litt høy fart, fyker man rett i en stålport. 

I en stressende situasjon som brann eller ved et uhell, som at man har glemt å låse døren til nødutgangen.

Da kan man risikere at et barn kommer seg ut faller ned og skader seg.

Selv om man har gode rutiner på låsing av dører og tilsyn, kan forglemmelser av tiltak fortsatt forekomme. Som igjen kan få fatale konsekvenser.

I og med at denne rømningsveien befinner seg på baksiden av bygget og utenfor synsvidde, kan uønskede hendelser oppstå.  

Til tross for at komunale tjenester som skoler, barnehager og institusjoner er nøye på sikkerhetstiltak og trygghet, har vi fortsatt et stykke å gå på utforming og planlegging.  

Folk blir redde når dem ser deg, du må gå hjem

En solnedgang er kanskje noe av det fineste som finnes og er topp 10 motiv av det folk tar bilder av. 

Men for å forevige dette skue, må man være kjapp på labben. 

For solen, den venter ikke på noen. 

Det var intet unntak i går. 

Jeg var nesten hjemme igjen fra tur, det var kun rett rundt hjørnet før jeg var hjemme. Men jeg måtte bare stoppe opp litt langs fortauet for å ta et bilde av ettermiddagens fargespill.  

Jeg hadde funnet stillingen med telefonen og vinkelen på kamera, det gjenstod bare å knipse. 

Så ble jeg avbrutt. 

Lyden av noen som snakket til meg, det var en litt eldre dame. 

«Trenger du hjelp?» Spurte hun først. «Nei, det går bra!» Svarte jeg. «Skal jeg ringe noen?» Jeg svarte nei.

Det som er litt rart med noen folk, er at de fortsetter å spørre samme spørsmålet om og om igjen. 

Selv om de har oppfattet svaret. Det kan jeg se på personen. 

Litt som når du prøver å låst opp døren med feil nøkkel. Det går ikke første gang, men du prøver likevel fem ganger til. 

Jeg mener, hallo?!!   

Driten var jo det at, mens jeg stod der å forsøkte å forklare at jeg bare skulle ta et bilde og at hun ikke trengte å ringe brannvesenet eller politiet, så gikk jo solen ned, sant.  

Så bilde av solnedgang, kunne jeg visst drite i. 

Takk for den, liksom. 

Jeg er vandt til slike situasjoner og pleier bare å «riste» det av meg.  

Men det var den siste kommentaren som stakk litt ekstra denne gangen; Folk blir redde når dem ser deg! Du må gå hjem!! 

Jeg vet at det er godt ment og at slike kommentarer kommer fra uvitenhet.

Men det betyr ikke at det føles mindre nedverdigende og frekt av den grunn.

Jeg hadde heller ikke gått ut alene, hvis jeg ikke hadde vært i stand til det. 

Takk for omtanken, men nei er nei. 

Rødt Lys

 Knut, Sara og Nina lekte i med ball ute i skolegården. De hadde to ting til felles; alle satt i rullestol og hadde Cerebral Parese. 

Så kom Lars fra klassen bort og spurte; «vil dere være med å leke Rødt Lys, med meg og kompisene mine?»

Sara smilte og sa; «det høres gøy ut, men det blir litt vanskelig for oss. 

Lars hevet øyenbrynene og sa spørrende; jammen dere sitter jo i ro allerede, så det er jo «piece of cake» for dere. 

Knut og Nina lo og sa i kor; Ja, men vi får spasmer. 

Den bortkommne

 Den korte kveldsturen min i går, som bare skulle ta maks tre kvarter, ble plutselig litt utvidet. Da jeg kom over en forvillet handlevogn, som stod der ensom og forlatt på Skjold. 

Hadde det bare vært to, så hadde den ene i hvert fall hatt selskap. 

Plasseringen var jo rimelig trist; på tvers, midt på fortauet. 

Altså, skjønner du?  Lett for folk å komme forbi da, not. 

Jeg jo The Queen of system og orden, så jeg kunne jo ikke bare forlate den stakkars vognen. På feil sted, hallo?!

Jeg merket da at rydde-abstinensene kom snikende. 

Så var det å få med seg den handlevognen da, det gjorde det jo ikke lettere at det var en nedoverbakke og oppoverbakke langs vegen til Lagunen. 

Og handlevogner kjører ikke alltid nødvendigvis rett frem, nei, de svinger gjerne, av seg selv. 

På ALLE fire hjulene, samtidig… Jæla lett å  ha kontroll på åtte hjul i bakke. 

Men når jeg først har bestemt meg for noe, så er det bare å gønne på. 

Det må ha sett veldig rart ut for de som kjørte forbi meg med bybanen, men men. 

Jeg fant faktisk en veldig effektiv teknikk å  trille handlevognen på, samtidig som jeg kjørte rullestolen på; 

Siden det er vanskelig for meg å bruke den høyre hånden min til å for eksempel gripe rundt noe eller flytte noe fra A til B, så hjelper jeg av og til til med beina. 

Bak på handlevogner er jo det luker, som gjør at man kan sette vognene i hverandre. 

Der er det veldig praktisk å plassere beina når man skal trille vognen. 

Da har man full kontroll på hvor vognen går og det er lettere å få den til å kjøre beint.  

Så da var det bare å dure på til Lagunen, før stengetid. Som vil si at jeg bare hadde ti minutter på meg.  

Etter å ha hørtes ut som et godstog i syv minutter, men handlevognen på slep.  

Kom jeg frem til senteret.  

Problemet er bare at jeg kan være en smule klønete, særlig når jeg stresser eller er spastisk. 

Der og da var jeg stresset og spastisk, så du kan jo tenke deg utfallet…..

 Dermed klarte jeg altså å sette foten fast i vognen, da jeg kom bort til inngangen. 

Det var passe kleint og så sikkert rimelig dust ut…. 

Så da måtte jeg få hjelp av en vekter og en fyr til å komme løs meg løs igjen. 

Men vognen ble i hvert fall levert, ett minutt innen stengetid. 

Det store bildet

Å sitte i rullestol har absolutt sine fordeler; man slipper å stå på kollektiven, du har alltid et sted å henge shoppingposene dine, og du kan teknisk sett ta en «nap» overalt. Hvis du føler for dét. Sagt ut ifra erfaring…

Så rullestol er i grunn en ganske chill kompensasjon, når kroppen ikke spiller på lag.

Forskjellen er bare at jeg må sende «beina» mine på reparasjon hvis de er gåen og ikke fungerer optimalt.

Da hjelper det dessverre ikke å ta en time på sofaen og så være good to go. Hadde det bare vært så enkelt.

 

 

I Norge er vi veldig privilegerte, hvor staten dekker det meste. 

Samtidig er vi også opptatte av å skape like muligheter for alle, samt å være inkluderende. 

Vi har gode tiltak og tilbud, som skal gjøre hverdagen litt lettere for alle. 

Men blir det egentlig lettere for alle? 

Landet vårt har mange gode ressurser, men bruker vi alltid dem riktig?

Vi har alle ulike forutsetninger og ting vi trenger hjelp til. Det er derfor Norge har en velferdsstat som dekker behovene vi har for å få hverdagen til å gå rundt. 

Det handler også i større grad om prioriteringer og den økonomiske biten. Disse to temaene går som oftest hånd i hånd.

 

Som funksjonshemmet har man som regel behov for litt tilretteleggelse i det daglige, enten det er assistanse eller hjelp til å komme seg fra A til B.

Heldigvis er vi et av de landene med velutviklede hjelpemidler og ressurser innfor dette feltet.

Dette dekkes også av staten, som betaler selskapene slik at de kan gi hjelpen videre til forbrukerne. 

 

Når det kommer til hjelpemidler og utstyr som gjør hverdagen lettere for dem som trenger litt ekstra oppfølging, har Norge egne virksomheter som er spesialister og driver med produksjon samt utlevering av tusenvis av forskjellige produkter.

Her finnes det hjelpemidler som passer for hvert enkelt behov, alt fra ganghjelpemidler til mange ulike rullestoler og mer til.

I likhet med andre produkter, lanseres det hele tiden nye modeller med forbedret funksjon. Sammenlignet med sko, blir hjelpemidler også for liten eller utslitt ved flittig bruk.

Da er det veldig viktig at utstyret får jevnlige justeringer og tilpasning etter brukers behov. Ellers kan det i likhet med å gå med for små sko, være en større belastning enn hjelp i hverdagen.

Heldigvis finnes det flinke fagfolk som har lang erfaring og vet akkurat hva som trengs. 

 

Men hva skjer hvis ikke disse får tillatelse fra overordnede til å steppe inn og bidra?  Når det er dem som sitter på løsningen på mangel av oppfølging. Og kan gi klarsignal for å kunne forbedre situasjonen, ved å tilby nytt ustyr til bruker. 

Hva gjør vi når det blir stilt spørsmål ved utskiftning av hjelpemiddel som ikke fungerer i det daglige, på grunn av feil på produktet?

Er det rett at som bruker må stille med gjentatte bevis på at hjelpemiddelet er i ustand, for å bli trodd og tatt på alvor? 

 

Som person er jeg ganske aktiv og glad i å  være ute. 

I tillegg er det viktig for meg å være i bevegelse, for å styrke muskler og kropp.

Jeg har derfor ulike hjelpemidler for nettopp dette. 

Å gå turer er noe jeg er veldig glad i, enten det er alene eller sammen med noen. Så det å ha elektrisk rullestol er gull verdt for meg. 

Samtidig er dette den eneste måten jeg kan farte rundt på egenhånd og det gjør at jeg kan være mer selvstendig i det daglige. 

Noe som er veldig viktig for meg, da jeg har assistenter hos meg døgnet rundt. Da er disse to timene på tur, alene, veldig verdifulle for meg.   

Derfor er jeg ganske prisgitt at hjelpemidlene fungerer i hverdagen min. 

Det siste halvåret har rullestolen min vært inn og ut på service, minst hver annen måned. 

Da det har vært alt fra at stolen plutselig gikk tom for strøm, midt i en tur alene.

Til at hjulene falt av mens jeg kjørte. Dette er jo kritisk da jeg som sagt ikke alltid har en med meg.

Da sitter jeg der da, med tre hjul og en “dø” stol, uten mulighet til å komme meg hjem.

I tillegg tar det ofte opptil to-tre uker å ta service på rullestolen, det er lenge å måtte være “låst” til leiligheten og være avhengig av assistanse for hvert steg man tar.    

 

Nylig hadde jeg reparasjon på Walkeren min, som er en type gåstol. 

Denne gjør at jeg kan stå og gå uten assistanse. I tillegg er det veldig god korrigering for kroppen min og forebygger feilstillinger. 

For meg som sitter mye i løpet av en dag, er det å komme opp i stående og få bevegelse, svært viktig også for meg. 

Hvis ikke jeg har denne muligheten, risikerer jeg at kroppen min blir stivere, musklene blir kortere og det fører til mer smerte fordi kroppen blir så anspent og dermed får jeg også svekket bevegelighet. 

Walkeren er som sagt en type gåstol som gjør at jeg får strukket ut kroppen min og kommet opp å gå selvstendig. Uten å måtte være avhengig av en annen person.

I tillegg får jeg en frihetfølelse av å kunne gå rundt, på lik linje som alle andre.

 

Men vegen til godkjennelse av reparasjon denne gangen, ble lengre enn forventet. 

Vanligvis tar det bare et par uker før timen er booket, denne gangen måtte ett år gå først. 

Etter Hjelpemiddelsentralen innførte nye regler, må alle søknader godkjennes av ledelsen. Dette  føles veldig lenge, når man egentlig trenger den bevegelsen hver dag.

 

Men er det riktig at folk som sitter på en konter, uten kjennskap til hverken hjelpemiddelet eller mitt behov, skal kunne avgjøre hva som er hensiktsmessig for meg og min kropp?

Er det å skulle hele tiden spare penger, viktigere enn å ta vare på helsen til dem som trenger det mest?

Eller at dette skal sette begrensninger for hvordan jeg ønsker å leve livet mitt, kun for å bruke litt mindre penger?

 

Det meste handler om prioriteringer, men også forståelse. 

Da er det viktig å kunne se «det store bildet».

Ulike, men like

I nyhetsbildet i det siste, har vi hørt og sett mye av forskjeller blant mennesker, og opplevd hvordan de blir behandlet deretter. 
Vi har opp igjennom tidene vært vitne til at mennesker har behandlet hverandre på ulikt vis på grunn av opphav, bakgrunn, tro, legning og kanskje aller mest, utseende.  

Dette har medført mye urett, konflikter, utfordringer i samfunn og ikke minst rasisme.
Rasismen har vært med på å splitte mennesker som egentlig kunne ha levd fredfullt sammen, og som kunne skapt et nytt samfunn. Hvor vi kunne lært om hverandres tro, tanker, idéer, meninger, hvor vi kunne delt utfordringer og delt løsninger.
Istedenfor å finne forskjeller hos hverandre, kunne vi heller fokusert på hva som binder oss sammen som mennesker.

Man skulle trodd i 2021 at til hadde kommet lengre og lagt bak oss det firkantede synet på hvordan alt skal være, men dét har vi ikke. Vi har fortsatt «en veg» å gå.

Bare se på opptøyene i USA for eksempel, det herjer fremdeles hverdagsrasismen for fullt. Hvor mennesker blir krenket eller utsatt for vold, på grunn av deres utseende.
I verste fall risikerer man å miste livet på grunn av at man har «galt» opphav. For eksempel den tragiske hendelsen som skjedde George Floyd, som dessverre bare er én av mange.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så skeptiske til det som er litt annerledes?
Behøver ordet «annerledes» å alltid være negativt ladet?
Jeg tror vi hadde fått en mye bedre samfunn hvis vi var mer tolerante og åpen for at folk er forskjellige. For det er jo ikke til å stikke under en stol at ingen er like, sånn kommer det alltid til å være.
Det eneste vi kan gjøre, er å akseptere det.

Hvis vi tenker oss om litt, ville det vært ganske kjedelig om alle var like.
På den måten hadde vi jo hverken lært noe nytt eller hatt muligheten til å få andre impulser imøte med andre mennesker.
Vi hadde heller ikke hatt mange av oppfinnelsene eller tingene som vi har i dag, som for eksempel mye av musikken vi hører på, mat som vi spiser eller kunnskapen vi har fått. 
Alt dette kommer jo fra et sted, det er noen som har gjort arbeidet med å prøve og feile før oss. Og endt opp med å finne nye muligheter.
Denne prosessen begynte nok lenge før vår tid og mer. 
På det tidspunktet var man gjerne ikke like opphengte i hvordan vedkommende så ut, hvordan de var og hva de het, man var mer opptatte av om det som ble laget fungerte og om det strakk til.   
Dette tankesettet har vist seg å bli mer og mer utvasket opp igjennom, hvem som stod bak verket har blitt mer viktig enn resultatet. 

Jeg tror vi mennesker har latt oss påvirke av alle meninger, bekymringer og usikkerhet som er rundt oss i hverdagen. 

Fordi vi kan umulig ha blitt født slik, med holdninger som ekskluderer istedenfor å inkludere.
For det faktumet vi til stadighet glemmer, er at mennesker er også flokkdyr. Som vil si at vi alle søker aksept og tilhørighet hvor enn vi går, dette ligger til instinktene våre.
Selv om ikke alle liker å innrømme det, påvirker det livene våres og hvordan vi oppfører oss.
Ingen av oss liker egentlig å være alene og stå utenfor, helt siden fødselen viser vi behovet for å høre til og trangen til å være nært et annet menneske. 

Behovet for å finne trygghet og felleskap skinner igjennom alt.

Så hvorfor skal vi hele tiden splitte oss og gjøre oss fremmed for hverandre? Og skape større avstand og mindre fellesskap?  

Vi burde heller omfavne forskjellene og se dem som en styrke og ikke som en svakhet.
For til syvende og sist er vi alle like, men ulike.