Rykk tilbake til start

Du vet den irritasjonen når du har brukt mye tid og krefter på å oppnå målet ditt, men så kommer det en sabotasje glidende inn fra sidelinjen. Helt uten forvarsel.
Vel, det kan skje når som helst og hvor som helst.

Her om dagen var jeg på butikken og skulle handle noen småting. Vanligvis har jeg med meg en assistent som kan være en hjelpende hånd, mens noen ganger er det godt å bare gå alene og få litt «space» for seg selv.
Dette var da én av de gangene jeg gikk alene;
I fanget mitt lå lommeboken trygt sammen med mobilen og den ganske lange handle listen, det var jo tross alt fredag så da skulle det stor-handles.
Det var hjemmelaget pizza som stod på menyen, så det var ikke lite jeg måtte ha heller.

Vel fremme ved butikken, kunne handlingen begynne.
Siden jeg hadde en del på listen, måtte jeg ha med meg en kurv på vegen.
Dét å få tak i en handlekurv mens du sitter, er ikke bare bare skal jeg si deg. Første steg var å heise opp rullestolen slik at jeg kunne rekke kurvene, neste spørsmål var om jeg kom til å få handlekurven i hodet eller ikke.
Noe jeg med glans klarte å unngå denne gangen også.

Fem minutter senere……

Ganske fornøyd med egen innsats kunne jeg sette kursen inn i butikken, med kurven på slep.
Utenom ingredienser til pizzaen, stod noen småting også på listen. Blant annet en pakke med batterier, som var plassert på et stativ i en krok i butikken.
Så for å komme bort til dette stativet, måtte jeg kjøre rundt en stor disk med frukt.
Siden det var ganske smalt mellom reolene og disken, var det beste alternativet her å bare kjøre rundt.
Det å kjøre rullestol og trille handlevogn samtidig, er nesten som å kjøre bil med tilhenger i en labyrint.
Så istedenfor å knote innimellom reolene med handlekurven, tenkte jeg at det var greit å sette den fra meg litt inntil siden.
Jeg plasserte derfor den slik at jeg kunne fortsatt holde et øye med den, mens jeg gikk for å hente batterier.
Noe jeg da aldri skulle ha gjort…

Da jeg kom bort til dette stativet, så jeg til min fortvilelse at det bare var cirka ti forskjellige batterityper og alle var kliss like.
Heldigvis hadde jeg skrevet ned hvilke type jeg skulle ha, etter å ha studert samtlige alternativ, skulle jeg returnere tilbake til kurven med den heldige vinner.
Problemet var bare akkurat i dét jeg snudde stolen rundt, så jeg til min fortvilelse at en random dude stakk av med kurven min.
Sittende å halv-måpe og litt sjokket, tenkte jeg i mitt stille sinn; Jeg har jobbet hardt for den jæla handlekurven der, du kan jo ikke bare stikke av med den.
Men det kunne han da tydeligvis.

Passe snurt, måtte jeg henge tilbake batteriene jeg nettopp hadde fisket med meg og deretter rykke tilbake til start.
Som Eggum sier; Så var det på’an igjen…    

Denne gangen kom det en forbipasserende til unnsetning og tilbudte seg å hjelpe med å ta frem en kurv. Jeg takket pent ja og kunne straks sette igang med forsøk nummer to.
Vel inne igjen i butikken, kunne jeg begynne på toppen av handlelisten nok en gang.

Så var det å finne igjen de batteriene da, nå fant jeg dem nesten ved første øyekast.
Klok av skade tviholdt jeg nå fast i kurven og slapp den ikke av syne et sekund.
Etter at første vare var i boks, var det dags for det neste på listen.      
I og med at jeg nå hadde loket rundt inne i butikken nærmere en time, begynte jeg å kjenne litt på hjemlengselen kan du si…  
Selv om jeg egentlig godt kunne tenkt meg å gjøre det på egenhånd, fant jeg ut at jeg rett og slett måtte «krype til korset» og spørre om en hjelpende hånd for å få litt fortgang på sakene.
Med to ekstra armer og bein på laget, fikk handleturen raskt et litt annet tempo og jeg kunne endelig se enden på listen.
 
Jeg må få skryte av de ansatte som jobber på nærbutikken min, for det er jo ganske luksus å få en personlig handle-kompis som hjelper deg med å «checke av» listen.
Det at en butikkmedarbeider tar seg litt ekstra tid til den enkelte kunden noen ganger, kan gjøre dagen litt lettere og kan bety mye for den personen.
Vel fornøyd med handling for den dagen, kunne jeg endelig vende nesen mot kassen og så videre hjemover.

Så budskapet i denne teksten er; Hold fast i handlevognen, så går handleturen kjappere.

Opp ned, bak frem

Det å være avhengig av en hjelpende hånd til en hver tid, er ikke alltid bare bare.
Til tider kan det være veldig frustrende, med tanke på at du faktisk må ha assistanse til nesten alt.
Det er nødvendigvis ikke alltid like festlig å måtte ha en annen person med seg overalt. For eksempel kan det noen ganger bli litt vel intimt når du har en som står på glor deg opp i nesen, mens de skal prøve å leke boremaskin med et stykke papir.
Rett skal være rett, disse metodene er mine ideer.
Siden jeg synes det kan være vanskelig å pusse nesen på «normal» måte, blir alternativet å stappe papiret opp i nesen.
Teknikken funker som bare det, men du føler deg litt som en hest eller at du inviterer halve verden inn i nesen. Siden man får jo full innsyn oppi der.
Fordelen med dette, er at man blir godt kjent på kort tid. Med tanke på at man bryter intimsonen og i flere situasjoner som ellers kanskje ville vært litt småkleine.
               
Til tross for frustrasjonen ved behovet for hjelp, kan det også bli mange komiske øyeblikk av det.
I tillegg får du oppleve de merkeligste ting du ikke trodde var mulig.
For hvis du blant annet trodde det ikke var mulig å få trusen på opp ned og bak frem, må du tro om igjen.
Det er i grunn litt imponerende å få på trusen den vegen, siden det blir jo uhyrlig trangt når man da skal trekke den opp.  

Ellers kan jeg jo tenke meg at det muligens er litt lettere å hjelpe noen av med vinterskoene med snøring, hvis man bare knyter dem opp først.
Men på en annen side får man jo gratis styrketrening da, to fluer én i smekk…
Det jeg egentlig alltid har vært litt i stuss på, er de gangene folk insisterer på å ta av meg buksen, mens jeg da fortsatt har sko på. Det er kanskje litt upraktisk, tenker jeg da.
Særlig med jeans.
Greit jeg har stretch-bukser, men det får da være grenser for hvor elastisk den stakkers buksen skal være.

Jeg blir stadig forundret og litt fascinert faktisk over situasjoner jeg havner i. Er det noe man legger godt merke til når man har hjelpebehov, så er det blant annet måten ting blir gjort på.

Hjelp er ikke bare hjelp;
Det viktigste å huske når man for eksempel skal assistere noen, er å lytte til vedkommende du hjelper og hjelpe dem slik du hadde ønsket å ha blitt hjulpet hvis du var i«deres sko».
I tillegg er det lurt å noen ganger stoppe opp litt og tenke; Er dette en god måte å gjøre det på?
De fleste gangene funker nok den måten du gjør ting på, mens andre ganger kan det kanskje være en bedre løsning på ting;

Mye av jobben innebærer jo sunn fornuft for at det skal fungere for begge parter, samtidig er det mye som er åpenbart.
Det beste er jo å gjøre ting slik du ville gjort selv.
Selv om en person kanskje trenger hjelp til å kle på seg eller spise, betyr det ikke at det er «ett fett» hvilken måte man utfører hjelpen på.
Det er jo for eksempel like lite snasent for meg å sitte igjen med halve frokosten i fjeset etter måltidet, som for deg. Jeg er et digert matvrak, men rester er ikke min favoritt altså.

Noe av det viktigste man bør ta med seg inn i jobben, særlig når man har med mennesker å gjøre, er å kunne se ting fra andres perspektiv og prøve å sette seg inn i hvordan de tenker.
Hvis du klarer å sette deg inn i andres situasjon og hvordan de tenker, er det lettere å se det store bildet og da lettere kunne finne gode løsninger.

Så i bunn og grunn er det forståelse, åpenhet og en god dose tålmodighet som er nøkkelen til det meste.        

Det store bildet

Hvorfor mennesker gjør de handlingene de gjør eller tar de valgene de tar, er noe jeg synes er interessant.

Vi hører jo ofte i nyhetsbildet at folk begår ulike grader av lovbrudd eller handlinger, alt fra de små ugjerningene til de større og mer alvorlige handlingene.
Om mennesker som tar valg som kanskje kan få konsekvenser for folk rundt dem, som for eksempel å komme andre til skade eller skape uro i nære relasjoner på grunn av konflikter.
Samt valg som kan medføre utfordringer for dem selv, enten på hjemmebanen eller i ulike sosiale sammenhenger i ettertid.

Men hvorfor oppstår disse sakene egentlig? Hva er det egentlig som får mennesker til å ta slike avgjørelser?
Det sies jo at ingen barn er født onde, noe jeg tror er helt rett, men som gjerne mange igjen glemmer.
Jeg har alltid hatt en tanke om at mennesker oppfører seg slik de gjør, av en grunn. At man formes av omgivelsene og av dem man omgåes med.

Personlig tenker jeg at mennesker alltid har sittet med den største påvirkningskraften og evnen til å formidle holdninger videre, kanskje uten å alltid være klar over det.  
Det er i tillegg mange faktorer som kan spille inn, blant annet økonomiske utfordringer, arbeidsledighet eller utfordringer i nære relasjoner. Som jeg nevnte tidligere.
Det ligger jo alltid en grunn bak en handling.
Jeg tror mange glemmer at personer som utfører kriminelle handlinger eller har utfordringer med å finne seg tilrette i samfunnet, også er likeverdige mennesker med følelser og drømmer.
Det er ikke sånn at folk velger å bli kriminelle bare fordi de har lyst, det er jo alltid ulike ting som kan få en person til å ta det valget, som jeg nevnte tidligere.
Jeg tror slike avgjørelser også kan komme av desperasjon og usikkerhet, som igjen kan medføre at man tyr til noen lettvinte utveier og at man i verste fall kan risikere å havne på galt spor.    

Nå høres det kanskje ut som om jeg forsvarer kriminalitet, det er ikke det som er poenget mitt.
Det jeg ønsker å få frem er at selv om folk ikke gjerne velge de samme retningene som deg og meg, så er mennesker fortsatt mennesker.
Og det må være rom for å prøve og feile.
Nøkkelen i de fleste slike tilfeller er nok å ha forståelse og evne å sette seg inn i andre sin situasjon.
Jeg sier ikke at man skal synes det er helt innafor å gjøre akkurat hva man vil, når som helst uten å tenke på loven. Men man kan kanskje finne en balanse og prøve å forstå hvorfor vedkommende gjorde det valget der og da.              

I stedet for at vi skal plassere folk i båser og opprette fordommer, uten å nødvendigvis sitte med all informasjonen og detaljene, er det viktig å «se det store bildet».
Og kanskje stille seg selv spørsmål som «Hvorfor gjorde de det?» og «Kan jeg bidra til at vedkommende kan velge annerledes en annen gang?»
Det er nok ikke sikkert du direkte kan gjøre noe for å hjelpe til der og da, men du kan alltids være med å sette eksempel og oppmuntre andre til å følge i dine «fotspor».

Den gylne regel

Noe av det verste jeg vet, er når mennesker blir behandlet dårlig. Enten det er verbalt eller fysisk.
Slike hendelser oppstår dessverre altfor ofte i dagens samfunn. På gaten eller kanskje i sosiale sammenhenger.

Vi ser ofte i nyhetsbildet at uroligheter oppstår i byen, hvor det noen ganger blir kulturkrasj mellom en gruppe mennesker eller at kommunikasjonen svikter.
Jeg tror også fordommer og usikkerhet er viktige faktorer som spiller en rolle for at konflikter oppstår. Selv om det norske samfunnet er inkluderende og tilpasningsdyktig på mange måter i forhold til forskjeller blant mennesker, har vi fortsatt en veg å gå.

For vårt samfunn i dag, består jo ikke bare av én type folk.
Det er jo sammensatt av mennesker med flere ulike nasjonaliteter, bakgrunner, funksjonsnedsettelser og noen har med seg «bagasje» som gjerne påvirker livssituasjonen.  
Samtidig er vi heldige som bor i et fritt land hvor vi kan ha egne meninger og muligheten til å komme med frie ytringer. Men selv om vi kan mene det vi vil om alt, betyr det ikke at vi kan krenke andre eller komme med nedverdigende utsagn.
Dét er kanskje noe mange glemmer.
Jeg skjønner at man kan ha fremmedfrykt for noe som er nytt eller kan virke annerledes, en slik reaksjon er vel helt menneskelig. Hvem som helst kan jo bli usikker eller skeptisk for det som er ukjent og annerledes.
Da er det desto viktigere at man håndterer situasjoner som dette med respekt og forståelse, i tillegg til å kunne vise imøtekommenhet og åpenhet mot nye mennesker med ulik bakgrunn og synspunkter.
Det er jo alltid en grunn til at folk er slik de er.    

For bare noen uker siden var assistenten min og jeg på shopping, vi var akkurat ferdig og skulle ut i bilen som stod parkert i parkeringshuset ved kjøpesenteret.
Da vi var rundet hjørnet og satte retningen mot bilen, fikk vi øye på en person som stod å styrte med noen tomme ølbokser oppi en pose.
Jeg fikk ikke sett så nøye etter, men for meg så det ut som om vedkommende bare skulle kvitte seg med boksene eller tømme ut innholdet i søppelet.
Plutselig kom det to vektere gående mot ham, i stedet for å vise ham bort fra stedet på en hyggelig måte, begynte de å dra ham bort etter jakkeermet og kom deretter med sleivete kommentarer etter ham da han gikk.
Det er jo litt forunderlig tenker jeg, at en vekter som tross alt jobber innenfor serviceyrket, kan ha en slik holdning og fremtreden overfor andre mennesker.
De av alle burde jo vært i stand til å håndtere uforutsigbare og stressende situasjoner. Det er vel en del av jobben deres.
Kanskje de sov seg igjennom den skoletimen, ikke godt å si…

Jeg vil i hvert fall oppfordre til å tenke seg om to ganger før man antar noe om andre, i tillegg til å huske på den gyldne regel;
Vær mot andre, slik du vil andre skal være mot deg.

F U

Noe av det pinligste med å ha Cerebral Parese, er kanskje det faktumet at du til tider har null kontroll over kroppen din.
Samtidig blir du stadig like overrasket hver gang dine egne armer og bein spretter ut fra intet. Som om du ikke aner hvor de kommer i fra.
Det er vel ikke mange som kan risikere å skvette av sin egen kropp. «Oh shit, der kom det visst en arm» er jo ikke en veldig vanlig situasjon å komme ut for.
Forklaringen er jo nettopp dette med at du ikke alltid vet hvor du har kroppen din, bokstavelig talt og kan dermed nærmest ende opp med å få hjerteinfarkt av mindre.

Det største problemet er ikke at armene popper inn og ut i tide og utide, det er vel mest dette med at fingrene mine har en tendens til å ville være i litt rare og upassende posisjoner enkelte ganger.
Så hvordan forklarer man egentlig til folk at du ikke mener å be dem ryke og reise til et visst sted, men at du ikke kan hjelpe for det?
«No hard feelings, lissom».
Slike ting er jo ikke så lett å prøve å bortforklare heller, du må nesten bare late som ingenting og håpe at ingen reagerer.
Det positive med dette, er jo alle de tragikomiske situasjonene du kommer ut for.
Greien er nemlig; når jeg er ute på farten i rullestolen, er jeg ofte så opptatt av å styre stolen med venstre hånd. Som gjør at jeg ikke aner hva den høyre armen min holder på med i mellomtiden.

Nå høres det kanskje ut som den ene armen min ikke er en del av resten av kroppen min, men noen ganger føles det faktisk slik.
Som blant annet dette med å vise fingeren til halve by’n, uten å selv være klar over det en gang. Der sitter du å smiler hyggelig til alle som går forbi, aner fred og ingen fare.
Mens det du egentlig gjør, er å si F*** y** eller be dem ryke og reise til et sted solen ikke skinner. Helt uten grunn i tillegg.
Bra førsteinntrykk, ikke sant?

Egentlig er det vel ganske trist i grunn, men man kommer jo unna med det meste.
Hvis man bare husker på å smile mens man gjør det, det er en bra taktikk som faktisk funker.
Problemet er bare at den kommer når det minst passer. Mens når du virkelig kunne tenkt deg å gi noen inn, kan du bare glemme at fingrene vil samarbeide.
I stedet risikerer du at vedkommende tror du prøver å vinke til dem og hilser tilbake.
Det er da du ikke vet om du skal le, eller gråte.
Så konklusjonen er vel kanskje at hvis du har CP, kan du teknisk sett vise fingeren konstant, uten å få problemer.
Hvis du mot formodning skulle vise noen langisen noen gang, er det jo bare å si at du fikk en «ufrivillig bevegelse» og dermed var dét problemet løst.


Siden hvem tror vel at en i rullestol sitter og sier FU?  

Duk og dekket bord

Vi er heldige vi som bor i Norge, her har vi kanskje en av verdens største mat-buffeer. Der vi kan få tak i omtrent alt vi har lyst på.
Ikke bare kan vi velge og vrake mellom flere hundre ulike typer matretter og drikkevarer, men vi kan til og med få det akkurat når vi ønsker.
Snakker om luksus.
Kanskje ett av det største problemene med dette, er at det blir lettere å kaste den maten som blir til overs. Som blir kjøpt inn, men aldri spist.
Det er gjerne et kjent dilemma ikke bare for private husholdninger, men også dagligvarebutikker, restauranter og bakerier.
Ofte resulterer dette med at mye av maten man har igjen går til spille, selv om den hverken dårlig eller utgått på dato.
På denne måten skaper vi ikke bare mer avfall, men også et unødvendig høyt forbruk av råvarer. Heldigvis har flere innen matindustrien begynt med fenomenet «too good to go», hvor man for en billig penge kan sikre seg ferske bakevarer som ikke ble solgt ut i løpet av den dagen.
Dette er en ordning som nok skulle vært i bruk hos flere virksomheter.
 
Mange har nok sikkert hørt foreldrene sine si gjennom oppveksten «tenk på alle de sultne barna i Afrika», de gangene man ikke spiste opp middagen på tallerkenen. Selv om det er et litt merkelig utsagn etter min mening, er essensen ganske viktig.
Det som kanskje menes med det, er at du ikke skal forsyne deg med mer mat enn dét du vet blir spist opp. Tross i at vi har god tilgang på mat og drikke, er det viktig å ikke sløse den bort.
Mens vi sitter med fulle tallerken her hjemme, er det samtidig noen på andre siden av verden som kanskje ikke har muligheten til å gi familien sin mat mer enn et par ganger i uken.  

Svinn innen mat og drikke, tror jeg er en daglig utfordring i mange norske hjem. Vi er gjerne ikke klar over situasjonen engang, nettopp fordi vi er oppvokste med å komme til «duk og dekket bord».
Jeg for eksempel har nylig flyttet ut fra mammas trygge rede, der jeg var godt vandt med å få middagen servert hver dag. I tillegg ble dette med å gå fra luksusen med gjerne fem-seks forskjellige middagsretter i løpet av uken, til kanskje tre-fire middager av rester fra dagen før, en rask tilvenning.    

Selv om det ofte blir sett på som et kjedelig alternativ eller mer en nødløsning dette med å ha rester fra dagen før, kan det faktisk være ganske økonomisk.
Særlig hvis man har husholdning for kun én person eller en typisk student-økonomi.
Da trenger man gjerne ikke å lage syv fulle middager i uken, men kanskje bare fire.
Det lønner seg ikke bare økonomisk å være mer bevisst på valg man tar i matveien, det kan samtidig være billigere og bra for miljøet vårt.
Samtidig er det jo ofte en tidstyv dette med å stå å lage middag, så hvorfor ikke kunne bruke den tiden til noe annet gøy?

Hvis vi er mer observant på hvilke produkter vi velger og mengden vi kjøper, tror jeg vi kan minske sløsing av mat og ikke minst alt avfallet som følger med. Som vi ser stadig er til skade for kloden vår.
I tillegg ser jeg ikke poenget med å kaste rester etter dagen før, hvis de fortsatt er spiselig. Selvfølgelig kommer det jo an på hvilke rester man har igjen og om de faktisk kan brukes.
Når vi kommer til økonomi-delen, er det ikke til å stikke under en stol at mat er dyrt.
Så klart varierer prisen ut ifra hvilke merker, produkter osv man velger, men mye av det en vanlig husholdning krever, tærer på lommeboken.
Det kan i hvert fall jeg skrive under på… Men det blir vel sånn når man prioriterer kvalitet fremfor kvantitet.

Jeg tror et forebyggende tiltak kan være å handle mindre om gangen, i tillegg til å planlegge for eksempel en ukesmeny gjerne et par dager i forveien.
På denne måten får man større oversikt over hva man har og hva man eventuelt må kjøpe inn til neste gang.
Da får man mer struktur og man slipper å bli kjendis i kassen på lokalbutikken.
To fluer i én smekk.  

Er vi virkelig så inkluderende som vi skal ha det til?

Alle har sikkert hørt uttrykket «ungdommen nå til dags», gjerne i forbindelse med jobb og utdanning. 

Men hva menes egentlig med det?  

Vi unge blir ofte omtalt som late og uengasjerte, eller at den eneste interessen mange av oss har er å bare sitte inne å game.

Men det er jo ikke alle som har denne interessen, mange jobber hardt for å komme seg ut i en jobb, kanskje bare for å få en deltidsstilling til og med.

Mens andre har kanskje høye ambisjoner om å ta fagbrev eller høyere utdannelse.

       

Selvfølgelig er det nok flere unge i dag som har stor glede av spillingen, samtidig er det jo gjerne noen som bruker spillverden til den sosiale biten. 

Det er jo en veldig bra alternativ for dem som kanskje ikke trives like godt i sosiale sammenhenger eller situasjoner hvor det forventes en del kommunikasjon.

Da de i stedet kan bruke digitale verktøy for å uttrykke seg og ha dette som et sted hvor de kan møtes, gjennom en felles interesse.

Derfor blir det helt feil å skulle «skjære alle over én kam», istedenfor å ha en litt mer nyansert holdning i forhold til dette. 

Noen spill kan jo faktisk brukes til å trene opp sosiale ferdigheter og evnen til å trene opp noen av de ferdighetene som for eksempel brukes i jobbsammenheng. Og eventuelt i dagligdagse settinger. Som blant annet spillet Sims er et godt eksempel på.  

Gjennom slike spill får man blant annet erfare dette med å være strukturert, nøyaktig, kunne ta raske beslutninger, tenke utenfor boksen og øke språkferdighetene, det er jo noe de fleste arbeidsgivere ser etter i sine potensielle medarbeidere.  

Ofte er jo flere av dem som driver med spill og gaming også opptatt av taktikk og strukturering i forbindelse med for eksempel et oppdrag i spillet, en egenskap arbeidsgiveren eventuelt kan nyte godt av i jobbsituasjoner, hvor det kreves høyt tempo og effektivitet. 

Man hører jo ofte om at «de voksne» rundt hele tiden forteller hvor viktig det er med utdanning og en god karriere, men hvordan kan vi oppfylle kravene som stilles, hvis vi ikke får sjansen til å vise hva vi kan engang?

De fleste unge i dag har jo et ønske om å komme ut i jobb eller ta en høyere utdannelse, men hva hjelper det hvis kravene for å komme med er skyhøye? 

Da blir det jo automatisk færre som kommer seg inn på arbeidsmarkedet og da ender flere opp med å gå hjemme.       

Det burde være ganske vesentlig i grunn å gi unge en sjanse, siden det tross alt er dem som fører samfunnet vårt videre og skal bidra til videre utvikling. 

Dessuten er denne generasjonen også nytenkende og kan se ideer fra et annet perspektiv. Som da kan bidra til nye innovasjoner og muligheter for bedriftene. 

Norge skal jo i utgangspunktet ha et samfunn hvor inkludering av alle mennesker står i fokus, hvor alle skal få bidratt med det de kan. 

Det var den inkluderings-biten da… Er vi virkelig så inkluderende som vi skal ha det til? 

Jeg tror litt av problemet ligger i at dagens arbeidsmarked er mye mer firkantet og verre å komme inn i, enn det gjerne var for femten-tjue år siden. Nettopp fordi listen legges høyere og folk blir mer skeptiske til å ansette for eksempel «ferskinger».

Ganske ironisk, med tanke på at fremtiden hviler i ungdommens hender.

Selv har jeg fire års utdannelse innen markedsføring, økonomi og sikkerhet fra videregående. I tillegg har jeg en del erfaring fra å jobbe med grafisk design.

Jeg har jo en funksjonshemming som gjør at kanskje ikke frisør eller operasjonslege er helt det rett yrket for meg, litt dårlig kombo med spasmer og skalpell, eller saks.  

Kunne blitt ganske interessant da, hadde i så fall blitt en veldig hurtig hårklipp eller operasjon. 

Selv om de praktiske yrkene som krever finmotorikk og høy presisjon kanskje ikke er min sterkeste side, er det fortsatt flere jobber jeg hadde kunne mestret.

Som person er jeg i overkant nøye og opptatt av orden og system. Her snakker vi abstinenser hvis ting ligger i feil rekkefølge eller på feil plass.

Jeg hadde for eksempel elsket å sitte timesvis å arkivere og sortere alt mulig, noe gjerne mange andre hadde fått åndenød av. 

I tillegg kunne jeg jobbet innen digital markedsføring, utarbeide sikkerhetsplaner og ført regnskap.

Problemet med dagens jobbmarked er at de fleste jobber krever de fire-fem årene med utdannelse eller fagbrev. Noe som ikke er en selvfølge for alle å kunne gjennomføre.

Flere av disse yrkesfaglige linjene på videregående har ofte to års pensum, deretter må man enten ta påbygg og videreutdannelse eller man kan gå ut i lære for å få fullført utdannelsen sin.  

Så spørsmålet mitt er da; Hva skal vi andre som ikke er så motivert for å sitte fem år på skolebenken eller har mulighet til å gå i lære gjøre?