Rykk tilbake til start

Du vet den irritasjonen når du har brukt mye tid og krefter på å oppnå målet ditt, men så kommer det en sabotasje glidende inn fra sidelinjen. Helt uten forvarsel.
Vel, det kan skje når som helst og hvor som helst.

Her om dagen var jeg på butikken og skulle handle noen småting. Vanligvis har jeg med meg en assistent som kan være en hjelpende hånd, mens noen ganger er det godt å bare gå alene og få litt «space» for seg selv.
Dette var da én av de gangene jeg gikk alene;
I fanget mitt lå lommeboken trygt sammen med mobilen og den ganske lange handle listen, det var jo tross alt fredag så da skulle det stor-handles.
Det var hjemmelaget pizza som stod på menyen, så det var ikke lite jeg måtte ha heller.

Vel fremme ved butikken, kunne handlingen begynne.
Siden jeg hadde en del på listen, måtte jeg ha med meg en kurv på vegen.
Dét å få tak i en handlekurv mens du sitter, er ikke bare bare skal jeg si deg. Første steg var å heise opp rullestolen slik at jeg kunne rekke kurvene, neste spørsmål var om jeg kom til å få handlekurven i hodet eller ikke.
Noe jeg med glans klarte å unngå denne gangen også.

Fem minutter senere……

Ganske fornøyd med egen innsats kunne jeg sette kursen inn i butikken, med kurven på slep.
Utenom ingredienser til pizzaen, stod noen småting også på listen. Blant annet en pakke med batterier, som var plassert på et stativ i en krok i butikken.
Så for å komme bort til dette stativet, måtte jeg kjøre rundt en stor disk med frukt.
Siden det var ganske smalt mellom reolene og disken, var det beste alternativet her å bare kjøre rundt.
Det å kjøre rullestol og trille handlevogn samtidig, er nesten som å kjøre bil med tilhenger i en labyrint.
Så istedenfor å knote innimellom reolene med handlekurven, tenkte jeg at det var greit å sette den fra meg litt inntil siden.
Jeg plasserte derfor den slik at jeg kunne fortsatt holde et øye med den, mens jeg gikk for å hente batterier.
Noe jeg da aldri skulle ha gjort…

Da jeg kom bort til dette stativet, så jeg til min fortvilelse at det bare var cirka ti forskjellige batterityper og alle var kliss like.
Heldigvis hadde jeg skrevet ned hvilke type jeg skulle ha, etter å ha studert samtlige alternativ, skulle jeg returnere tilbake til kurven med den heldige vinner.
Problemet var bare akkurat i dét jeg snudde stolen rundt, så jeg til min fortvilelse at en random dude stakk av med kurven min.
Sittende å halv-måpe og litt sjokket, tenkte jeg i mitt stille sinn; Jeg har jobbet hardt for den jæla handlekurven der, du kan jo ikke bare stikke av med den.
Men det kunne han da tydeligvis.

Passe snurt, måtte jeg henge tilbake batteriene jeg nettopp hadde fisket med meg og deretter rykke tilbake til start.
Som Eggum sier; Så var det på’an igjen…    

Denne gangen kom det en forbipasserende til unnsetning og tilbudte seg å hjelpe med å ta frem en kurv. Jeg takket pent ja og kunne straks sette igang med forsøk nummer to.
Vel inne igjen i butikken, kunne jeg begynne på toppen av handlelisten nok en gang.

Så var det å finne igjen de batteriene da, nå fant jeg dem nesten ved første øyekast.
Klok av skade tviholdt jeg nå fast i kurven og slapp den ikke av syne et sekund.
Etter at første vare var i boks, var det dags for det neste på listen.      
I og med at jeg nå hadde loket rundt inne i butikken nærmere en time, begynte jeg å kjenne litt på hjemlengselen kan du si…  
Selv om jeg egentlig godt kunne tenkt meg å gjøre det på egenhånd, fant jeg ut at jeg rett og slett måtte «krype til korset» og spørre om en hjelpende hånd for å få litt fortgang på sakene.
Med to ekstra armer og bein på laget, fikk handleturen raskt et litt annet tempo og jeg kunne endelig se enden på listen.
 
Jeg må få skryte av de ansatte som jobber på nærbutikken min, for det er jo ganske luksus å få en personlig handle-kompis som hjelper deg med å «checke av» listen.
Det at en butikkmedarbeider tar seg litt ekstra tid til den enkelte kunden noen ganger, kan gjøre dagen litt lettere og kan bety mye for den personen.
Vel fornøyd med handling for den dagen, kunne jeg endelig vende nesen mot kassen og så videre hjemover.

Så budskapet i denne teksten er; Hold fast i handlevognen, så går handleturen kjappere.