Ny pers

Her om dagen skulle jeg ta meg en kveldstur, siden det for én gangs skyld var fint vær i Bergen.
Som vanlig hadde jeg utstyrt meg med headset og favoritt-spillelisten, så nå var det fest...
Planen var å stikke ned på butikken som ligger bare noen få minutters gangavstand fra leiligheten min.
Jeg bruker vel kanskje vanligvis ti minutter ned, ikke noe særlig mer en det.
Men ikke denne gangen.

Akkurat i dét jeg gikk ut døren, fikk jeg en koselig telefon fra familien som ringte for å si hei.
Siden jeg hadde headsett på, var det jo piece of cake å prate med dem mens jeg kjørte rullestol.
I kjent stil pleier jeg som regel å forsvinne inn i min egn verden når jeg hører på musikk, som da resulterer i at «det ikke oppnås kontakt med abonnenten».
Så mens jeg pratet iherdig med min mor og ikke hørte en døyt av det som foregikk rundt meg, oppdaget jeg etterhvert at det var noen forbipasserende som hadde stoppet opp og spurte om jeg trengte hjelp.
Jeg var jo langt inni telefonsamtalen og hadde ikke enset med det første at noen prøvde å få kontakt. Men da jeg omsider forstod hva de sa, takket jeg pent nei og sa at det gikk bra.

Dessverre forstod de ikke hva jeg sa, i tillegg var jeg jo midt i en setning til min mor, så det ble jo litt komisk å skulle føre to ulike samtaler samtidig.
Greit at vi damer kan multitaske, men det får da være grenser...

Heldigvis fikk jeg min mor til å hjelpe å forklare over telefonen at alt var bra og at jeg da bare pratet med henne.
Etter å ha pratet fra oss og ledd litt av det som akkurat hadde hendt, gikk vi hvert til vårt og jeg kunne fortsette turen med musikken på full guffe.

Alle vet vel hvor irriterende det er å måtte høre seg gjennom en sang man egentlig kunne klart seg helt fint uten, så da skulle jeg bare stoppe for å finne et bedre alternativ.
Det skulle jeg da aldri ha gjort, for jeg kom jo ikke meg av flekken igjen.

Det som av og til kan være litt kinkig, er at jeg til tider kan se ut som om jeg skal ta kverken på noen når jeg konsentrerer meg veldig for noe.
I tillegg kan da også armer og bein fyke litt alle veier, så det at folk blir bekymret er jo egentlig ikke så rart.
Det som er litt kjipt med dette, er at det kan jo gjerne sende ut feile signaler til dem rundt.
Som at jeg trenger hjelp, når det egentlig er det helt motsatte av det jeg gjør.
Jammen er det slitsomt å tiltrekke seg så mye oppmerksomhet hele tiden ass, nesten kjendis-tilstander til tider.

Denne gangen var jeg visst ekstra oppmerksomhetssyk uten at jeg helt var klar over det, kan du si.
For oppmerksomheten, den kom på løpende bånd.

Først kom det en gruppe med ungdommer som stoppet å spurte om alt var bra.
Jeg synes det er kjempeflott at så mange viser omtanke og at de bryr seg, misforstå meg rett.
Det kan bare noen ganger bli litt for mye av det gode, særlig når det kommer flere stormende til for å hjelpe og jeg ikke klarer å få frem at alt er bra og at jeg faktisk bare skulle ta en pust i bakken. Noe som kan gjøre at jeg begynner å stresse med å få uttrykt meg og gjøre meg forstått, samtidig er jeg litt bekymret for å bli politianmeldt for å ha rømt. Klok av skade…

Derfor har jeg en tendens til å velge å «snitte banen» før situasjonen eskalerer. Det er ikke for å være utakknemlig eller uhøflig, det er rett og slett fordi jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal gjøre meg forstått der og da.

Da jeg hadde kjørt litt lenger, var det begynt å mørkne litt ute. Så da var det på tide å fiske frem refleksen, bokstavelig talt.
For å gjøre det ekstra utfordrende for meg selv, hadde jeg da valgt å stappe denne refleksen godt nedi brystlommen på jakken, som var lukket igjen med glidelås, for sikkerhets skyld.
Om det ikke har sett ut som om jeg knotet før, så gjorde det definitivt nå.
Mens jeg stod der og fiklet noe hysterisk med den der refleksen som ikke ville ut, så jeg i sidesynet at det stoppet en bil på siden av fortauet der jeg stod.
Ut av bilen steg det to hyggelige personer som lurte på om alt stod bra til eller om jeg frøs. Jeg hadde jo bare nittito grader under jakken etter å ha forklart meg tidligere, så jeg klarte meg foreløpig.

Jeg takket pent for omtanken og for at de stoppet, i tillegg tenkte jeg at det var godt ikke politiet kom. Med tanke på at de valset rundt i vegen, uten refleks til og med… Ikke bra ass.

Etter vi hadde sagt hade og gått hvert til vårt, kunne jeg endelig ta siste etappe ned til butikken.
Da jeg så på klokken hadde jeg brukt én time fra leiligheten min og ned, det var ny pers.  

Rykk tilbake til start

Du vet den irritasjonen når du har brukt mye tid og krefter på å oppnå målet ditt, men så kommer det en sabotasje glidende inn fra sidelinjen. Helt uten forvarsel.
Vel, det kan skje når som helst og hvor som helst.

Her om dagen var jeg på butikken og skulle handle noen småting. Vanligvis har jeg med meg en assistent som kan være en hjelpende hånd, mens noen ganger er det godt å bare gå alene og få litt «space» for seg selv.
Dette var da én av de gangene jeg gikk alene;
I fanget mitt lå lommeboken trygt sammen med mobilen og den ganske lange handle listen, det var jo tross alt fredag så da skulle det stor-handles.
Det var hjemmelaget pizza som stod på menyen, så det var ikke lite jeg måtte ha heller.

Vel fremme ved butikken, kunne handlingen begynne.
Siden jeg hadde en del på listen, måtte jeg ha med meg en kurv på vegen.
Dét å få tak i en handlekurv mens du sitter, er ikke bare bare skal jeg si deg. Første steg var å heise opp rullestolen slik at jeg kunne rekke kurvene, neste spørsmål var om jeg kom til å få handlekurven i hodet eller ikke.
Noe jeg med glans klarte å unngå denne gangen også.

Fem minutter senere……

Ganske fornøyd med egen innsats kunne jeg sette kursen inn i butikken, med kurven på slep.
Utenom ingredienser til pizzaen, stod noen småting også på listen. Blant annet en pakke med batterier, som var plassert på et stativ i en krok i butikken.
Så for å komme bort til dette stativet, måtte jeg kjøre rundt en stor disk med frukt.
Siden det var ganske smalt mellom reolene og disken, var det beste alternativet her å bare kjøre rundt.
Det å kjøre rullestol og trille handlevogn samtidig, er nesten som å kjøre bil med tilhenger i en labyrint.
Så istedenfor å knote innimellom reolene med handlekurven, tenkte jeg at det var greit å sette den fra meg litt inntil siden.
Jeg plasserte derfor den slik at jeg kunne fortsatt holde et øye med den, mens jeg gikk for å hente batterier.
Noe jeg da aldri skulle ha gjort…

Da jeg kom bort til dette stativet, så jeg til min fortvilelse at det bare var cirka ti forskjellige batterityper og alle var kliss like.
Heldigvis hadde jeg skrevet ned hvilke type jeg skulle ha, etter å ha studert samtlige alternativ, skulle jeg returnere tilbake til kurven med den heldige vinner.
Problemet var bare akkurat i dét jeg snudde stolen rundt, så jeg til min fortvilelse at en random dude stakk av med kurven min.
Sittende å halv-måpe og litt sjokket, tenkte jeg i mitt stille sinn; Jeg har jobbet hardt for den jæla handlekurven der, du kan jo ikke bare stikke av med den.
Men det kunne han da tydeligvis.

Passe snurt, måtte jeg henge tilbake batteriene jeg nettopp hadde fisket med meg og deretter rykke tilbake til start.
Som Eggum sier; Så var det på’an igjen…    

Denne gangen kom det en forbipasserende til unnsetning og tilbudte seg å hjelpe med å ta frem en kurv. Jeg takket pent ja og kunne straks sette igang med forsøk nummer to.
Vel inne igjen i butikken, kunne jeg begynne på toppen av handlelisten nok en gang.

Så var det å finne igjen de batteriene da, nå fant jeg dem nesten ved første øyekast.
Klok av skade tviholdt jeg nå fast i kurven og slapp den ikke av syne et sekund.
Etter at første vare var i boks, var det dags for det neste på listen.      
I og med at jeg nå hadde loket rundt inne i butikken nærmere en time, begynte jeg å kjenne litt på hjemlengselen kan du si…  
Selv om jeg egentlig godt kunne tenkt meg å gjøre det på egenhånd, fant jeg ut at jeg rett og slett måtte «krype til korset» og spørre om en hjelpende hånd for å få litt fortgang på sakene.
Med to ekstra armer og bein på laget, fikk handleturen raskt et litt annet tempo og jeg kunne endelig se enden på listen.
 
Jeg må få skryte av de ansatte som jobber på nærbutikken min, for det er jo ganske luksus å få en personlig handle-kompis som hjelper deg med å «checke av» listen.
Det at en butikkmedarbeider tar seg litt ekstra tid til den enkelte kunden noen ganger, kan gjøre dagen litt lettere og kan bety mye for den personen.
Vel fornøyd med handling for den dagen, kunne jeg endelig vende nesen mot kassen og så videre hjemover.

Så budskapet i denne teksten er; Hold fast i handlevognen, så går handleturen kjappere.