Fru Hansen

 https://docs.google.com/document/d/1LN6XIz6C3O8k6qdzvorRLm1RFx_pTmM_X4P2IVq3QB0/edit?usp=drivesdk

Hjortens lunsj

Her om dagen skulle jeg ta meg en tur i rullestolen, jeg var godt i gang med musikk på øret. 

Da jeg svingte ned fra skolen og ned på gangstien, følte jeg at noen stod og fulgte med på meg. 

Du vet den følelsen av å bli overvåket, uten å vite hvor øynene er. Akkurat det kjente jeg på.   

 

Like etter snudde jeg meg tilfeldigvis og så rett inn i fire nysgjerrige øyne. Mens de stod å tygde gress. 

I det vi fikk øyekontakt, stoppet de momentant å tygge, noe som var ganske morsomt, siden du kunne formelig se forundringen deres når de så meg. 

Bare et par meter unna meg stod to hjort og hadde lunsj. De stod å målte meg med blikket og så på hverandre. 

Det så tilsynelatende ut som de lurte på hvem som drev å forstyrret dem midt i måltidet og i tillegg stilte dem en haug med spørsmål, mens de da hadde munnen full av gress, som om det er lett å svare da.  

Og i kjent stil, begynte jeg da en samtale med dem. 

Det var egentlig litt sånn smalltalk. Om gresset smakte og om de hadde det fint. Ut i fra responsen, virket de positive. Deretter fortalte jeg om min dag, at jeg hadde vært hos fysioterapeuten og nå skulle jeg ta en tur før jeg også skulle spise lunsj. Jeg fortalte at jeg hadde tenkt å spise egg blant annet, men de var litt mer giret på gresset virket det som. 

For å være ærlig, fikk jeg ikke sånn kjempestor respons. Så jeg prøvde å jobbe meg litt videre, men da jeg skiftet tema til gress fikk jeg i hvert fall noen blunk.  

Det var åpenbart hva som var det viktigste der altså. 

Etter å ha sittet og diskutert gress i kanskje førti minutter, begynte de å miste litt interessen (med trykk på de) og bevegde seg sakte oppover i terrenget igjen. 

Samme gjorde jeg, bare at jeg gikk videre på gangstien. 

 

Det var egentlig veldig hyggelig å treffe på dem, litt som de gangene jeg har underholdt kyrne på Stend. 

Jeg er jo ikke fremmed for å slå av en prat med noen dyr, selv om det stort sett blir en monolog.  Noen ganger får jeg selvfølgelig litt respons på det jeg har å fortelle. 

Selv om de fleste gangene går det i rauting og andre lyder. 

Men jeg tar det jeg får…

Det beste med å ha en samtale med dyr, synes jeg, er at det faktisk har tid til å høre ferdig det jeg har å fortelle. 

At de ikke har det så jækla travelt med å komme seg videre. 

Kanskje det er tilfeldig, kanskje ikke. 

Men tilbake til historien, så fikk jo både de og jeg noe å fortelle da vi kom hjem fra tur. 

De kunne fortelle at det hadde kommet en eller annen skapning på hjul som snakket i et bankende kjør om hele livshistorien sin, mens de prøvde for harde livet å få matro. Mens de innså at å få matro, det kunne de bare drite i, siden avhandlingen min tok pinadø aldri slutt heller. 

Selv om de hadde selv valgt å vandre ned fra skogholtet på den roligste tiden på formiddagen. Nettopp for å sikkert unngå for mye støy og styr. 

Så mye for dét!

Mens jeg kunne dra hjem og fortelle om mitt koselige møte med to fine hjort, som stod så oppmerksom og tålmodig å hørte etter mens jeg snakket i veg med dem om livshistorien min, været og kvaliteten på gresset osv. 

Men jeg skulle nok bare visst…Kanskje det går rykter om meg blant skogens firbeinte innbyggere. 

Hvordan håndtere hun med alle bokstavene; stå helt i ro og vent til hun har fått snakket seg ferdig. 

For du kan bare drite i å komme unna, når hun først setter i gang! 

Kyrnes skrekk

 En sommerdag for en liten stund siden, var jeg på tur og valgte å legge ruten opp til Stend gård. Det var ganske varmt ute og jeg var klar for å nyte solen i landlige omgivelser. Gjerne med ro og fuglekvitter i bakgrunnen. Det var også kyrne. 

Jeg pleier i ny og ne å ta meg en tur til Stend, både for å koble av hodet men også for å slå av en prat med dyrene og noen ganger sniker jeg inn litt kos også. 

Jeg synes det er veldig koselig og ikke minst at det tar seg tiden til å høre etter og vente til jeg har gjort meg ferdig med klappingen. 

Eller hva vet jeg, kanskje de bare har innsett at det beste er å bare stå helt i ro og vente til jeg er ferdig med å holde den lange avhandlingen min. 

Uansett er de trivelige dyr og glad i oppmerksomhet. 

Det passer bra siden jeg er glad i å gi oppmerksomhet til dyr. 

I tillegg er dyr veldig forståelsesfulle og flink til å merke når kanskje noe er litt annerledes. 

Med tanke på at jeg har litt ufrivillige bevegelser på grunn av min funksjonsnedsettelse, kan det innimellom være litt spennende hvor armene mine går. 

De kan ofte gjøre litt som det passer dem og gjerne uten forvarsel. 

Det som er fascinerende er at jeg ofte opplever at spesielt dyr kan merke hvis noe er annerledes og de er ofte veldig aksepterende. 

For eksempel når jeg skal kose med dyr, da kan det ofte bli en del brå ufrivillige bevegelser og litt harde klapp. 

Det er ikke snakk om at de får vondt, det er mer at jeg virkelig går inn for klapping eller nærmere massasje. 

I tillegg kan det som sagt forekomme noen ufrivillige bevegelser, disse kommer ofte hvis jeg blir litt ivrig eller hvis jeg er stresset. 

Stort sett har jeg kontroll på bevegelsene mine når jeg holder på, men innimellom kan det sprette en arm eller noen fingrene på avveie. 

Noe som ofte kommer brått på både meg og dem rundt. 

Det kan også inkludere at jeg setter meg fast i ting man gjerne ikke skulle sette seg fast i og ofte tar det litt tid før jeg kommer løs igjen. Hvis jeg kommer løs igjen. 

Som om ikke dette er spennende nok, er jeg også en racer på å havne i merkelige situasjoner. Situasjoner man ikke skulle trodd man kan komme, det fikser jeg! Og når du først havner i en slik situasjon, så er det ingen veg tilbake…. 

Denne sommerdagen var et av disse tilfellene;

Da jeg hadde kommet frem til Stend og gjort meg ferdig med å prate med sauene, var det da kyrne sin tur. 

Kyrne stod og beitet litt lengre nede i bakken, så jeg måtte si pent hadet til sauene og rulle nedover. 

Det var ganske mange kyr ute denne dagen, noen mer snakkesalige enn andre. Og noen mer tålmodige enn andre. 

Jeg er jo ikke skyggeredd, så jeg kjører helt inntil gjerdet og setter meg tilrette. 

Rutinen begynner med… (det at det faktisk har blitt en rutine at jeg snakker med kyr, vet jeg ikke om er bra eller noe spesielt)

Men rutinen begynner med at jeg sier hei. 

Jeg tenker det er greit å si hei til noen før man begynner å kladde på dem, deretter prøver jeg å komme på noen gøye samtaleemner. Det er ikke alltid jeg klarer det, ut ifra uttrykket til kyrne, men jeg gjør så godt jeg kan. De står i hvert fall i ro til jeg har snakket ferdig, så det kan ikke være så gale. 

Jeg har ofte mye på hjertet, så det tar en stund dette. 

Derfor klandrer jeg ikke de kyrne som gjør sitt fornødne mens jeg holder på. 

Selv om jeg er litt usikker på om det er positivt for min del. 

Men etter å ha snakket med dem en stund, er det tid for kos. 

Jeg pleier å klappe dem foran på nesen og på pannen, det spørs litt på avstanden mellom dem og meg. Og hvordan de har plassert seg. 

Men i hvert fall gjorde jeg dette denne gangen også, men i motsetning til de andre gangene bevegde jeg meg litt lenger ned mot mulen. 

Akkurat i det jeg skulle klappe kuen på mulen, fikk jeg en ufrivillig bevegelse og dermed stappet jeg to fingre opp i hvert nesebor til den da overraskede kuen. 

For dere som da ikke har puttet fingrene inn i en kus nese, så er det en fuktig opplevelse. 

Det er mye snørr! Og dét er vått!

Så der stod vi da, jeg med fingrene godt opp i nesen og kuen stiv av skrekk. Men tilsynelatende rolig, mens den sikkert tenkte i sitt stille sinn; nei men i helvete, ke det du gjør på, dame!

Jeg klandrer den ikke, jeg hadde mest sannsynlig tenkt det samme selv. 

Heldigvis tok det ikke så lang tid før jeg fikk kontroll på hånden igjen og kunne trekke tilbake fingrene. 

I mens stod kuen litt forfjamset og lurte nok litt på hva som nettopp hadde truffet den. 

Jeg skal innrømme at jeg var litt forfjamset jeg også, der jeg satt utenfor innhegningen med kusnørr på hendene. 

Det positive med dette, er at kuen fikk i hvert fall veldig åpne luftveier og nesebor. 

Det er vel de færreste som har vært så tett på en ku før, bortsett fra bøndene gjerne.  

Det var en ny opplevelse for meg og definitivt en ny opplevelse for den stakkars kuen også. 

Eller jeg vet ikke om det er så synd i den egentlig, den fikk jo både ren nese og mye oppmerksomhet. 

Så jeg kan vel konkludere med at jeg kom veldig tett på gårdslivet på denne turen. 

Og kyrene, vel de har nok aldri opplevd lignende før eller siden.

Men de har ikke tatt skrekken av det enda. 

Hvis jeg styrte Bergen for en dag

Om jeg hadde fått æren av å styre Bergen for en dag, hadde jeg nok villet endret et par ting. 

Blant annet fremkommeligheten. Bergen er omringet av vakre brosteinspartier, som rent estetisk er pent og gir et koselig preg over byen. Og som bevarer den gamle sjarmen. 

For trillende derimot, kan dette være et lite mareritt.  

Du kan jo selv tenke deg følelsen av å komme rullende bortover dette; det kan sammenlignes med en karusell i fornøyelsespark eller som en milkshake som forberedes. Du er ikke ferdig før alt i kroppen er godt ristet. 

Et smart trekk da er å hverken være tissetrengt eller nettopp ha spist, det kan gjøre saken verre. 

Uten å overdrive for mye, kan det til tider føles ut som om noen ommøblerer rundt på invollene i kroppen.

Samme med fortauskanter og høye trinn ned, det kan skape utfordringer for mange, som folk med barnevogn, eldre, folk som er blinde,  folk i rullestol eller som gjerne har utfordringer med balansen. 

Jeg skjønner at det er for det estetiske og visuelle, at man bevarer dette i byen. Samt den historiske biten, det er jo ikke til å stikke under en stol at de steinbelagte partiene tross alt bærer preg av historiske hendelser opp igjennom årene. Og som nærmest har blitt et kjennetegn for Bergen. 

Når det gjelder fortauskanter, kan dette løses på en enkel måte. Ved å for eksempel legge en platting på enden av fortauet. Dette sjenerer heller ingen. 

Poenget er at byen er for alle og da blir det feil at enkelte skal oppleve problemer med å ta seg frem. Eller bli begrenset og i verste fall ekskludert fra det sosiale, bare fordi vi vil beholde stein fra hundre år tilbake.  

Jeg sier ikke at vi skal bygge om hele Bergen og fjerne alle spor fra byens historie. 

Men man kan tilrettelegge; legge platting ned høye kanter, lage en stripe langs brosteinen med asfalt eller steinplater. På denne måten bevarer vi byens sjarm, samtidig som vi skaper et inkluderende samfunn hvor alle kan ta del. 

En annen sak jeg ville ha endret, er tilgang til bolig for alle.

Nå har dessverre boligprisene økt enda mer, noe som gjør det vanskelig særlig for unge å komme inn på markedet. 

Jeg har vært heldig å fått støtte fra banken til kjøp av leilighet, men det er ikke realiteten for alle.

 

Det bygges jo konstant nye boliger med plass til flere hundre mennesker.

Store deler av byene rundt om i landet består av høyblokker, rekkehus, eneboliger, leilighetskompleks osv. 

Det står ikke på utvalget. 

Men har vi nok folk til å fylle dem?

Når prisene øker og befolkningen utvides, sier det seg selv at vi får et problem. 

Det hjelper ikke at vi bygger drøssevis av boliger rundt om i landet, dersom ingen kan benytte dem fordi prisen er uoverkommelig. 

Kanskje dem som har skyhøy lønn og ikke har noe særlig utgifter ellers. 

Eller dem som er to eller flere. Men antallet enslige øker jo og det blir mer rift om boligmarkedet, så allerede der går jo ikke kabalen opp. 

Jeg skjønner at prisene er satt av en grunn, men det må nesten stå i forhold til folk sin økonomi og inntekt. 

Det sier seg selv at prisene ikke kan fortsette å øke, når ikke lønnen gjør det samme. 

Hvis disse faktorene stilte mer likt, tror jeg at flere kunne hatt en sjanse på boligmarkedet. 

Den siste tingen jeg ville ha satt større fokus på er rus og støtte.  

Selv om man gjerne ikke ser dette i hverdagen, er det en andel av Norges befolkning som enten sliter med rus eller har en relasjon til noen med rusproblemer.    

 

Man kan si at det er ens egen feil at man havner i slike situasjoner og at det er et valg man tar. Det er jeg enig i, men det er likevel flere faktorer som spiller inn. 

Det kan for eksempel være familiære årsaker, utfordringer i nære relasjoner, miljø med dårlig påvirkning, sosiale medier, utfordrende barndom eller andre personlige årsaker. 

Det er alltid en grunn bak valgene man tar, men da er det ekstra viktig med et godt støtteapparat. 

Ofte kommer hjelpen for sent og på feil måte, som da kan forverre situasjonen.  

Det er viktig å forsøke å kartlegge «problemet» tidig og finne forebyggende tiltak.

Jeg tror systemet og tilbudet for dette er for lite, vi fanger opp problemet for sent og har ikke nok ressurser til å gjøre tiltak. 

Hadde vi satt større fokus på dette og funnet gode rutiner for dem det gjelder, tror jeg vi kunne hjulpet mange tilbake på riktig veg.   

Alt her handler om prioriteringer, spørsmålet er; Prioriterer vi riktig?

Men i hælvete…

De siste årene har dating blitt mer og mer digitalisert. 

Man trenger ikke lenger dra på byen eller utested for å  finne en partner, det er bare å dra frem mobilen og logge inn. 

Ved hjelp av ulike apper, kan man enkelt komme i kontakt med andre single. 

I tillegg kan du håndplukke den fremtidige partneren. 

Og eventuelt arrangere et møte også kalt date. 

Fremgangen i det er jo at man laster ned en datingapp, oppretter en brukerprofil med informasjon om kjønn, alder, legning og gjerne noen interesser.  

I tillegg legger man ofte med et par bilder av seg selv, for å gi motparten et bedre inntrykk av hvem du er som person og om det matcher med deres kriterier til en partner. 

Disse appene er laget slik at de skal fungere for alle, men gjør de egentlig det?

Selv har jeg aldri hatt noe interesse av disse appene, men kan heller sammenliknes mer med en «håpløs romantikker». 

Hvis jeg skulle truffet min fremtidige mann, ville jeg heller møtt ham face to face. Enn phone to phone. 

Men om jeg ville bruke Tinder eller Match for eksempel, hadde jeg  ønsket å kunne håndtere appen selv uten assistanse. 

Man kan jo bare forestille seg det å måtte ha hjelp fra familie eller assistenter til å registrere seg på Tinder. 

Selv om de mest sannsynlig ikke hadde hatt noe i mot det, føles det ikke så stilig alltid å be om hjelp til akkurat dét. Særlig som ung, det kan føles litt kleint. 

På de fleste datingapper, må man igjennom noen verifiseringstrinn når man registrerer seg. Rett og slett for å bekrefte at man ikke er en robot.  

Som oftest innebærer dette å ta selfie mens man poserer i en bestemt positur, for eksempel et bilde av seg selv mens man løfter høyre armen og viser tommelen opp.   

Dette høres gjerne ut som piece of cake for de fleste, men det er ikke dermed sagt ar det er like lett for alle. 

Mange, inkludert meg selv, har mer enn nok med å håndtere de små tastene på selve mobilen. 

Jeg er enig i at det er viktig med gode sikkerhetsrutiner for å unngå uønsket aktivitet på datingapper og man bør absolutt sikre at vedkommende er den de utgir seg for å være. 

Samtidig finnes det alternative løsninger for en sikker registrering. 

For eksempel en vanlig selfie av kun ansiktet eller å spille av en lyd og deretter trykke å rett ikon som lyden tilhører. For eksempel en trompetlyd, der det samtidig kommer opp bilde av en tromme og en trompet. 

I dette tilfelle skulle man da trykket på trompeten. 

Akkurat den selfien utgjør egentlig ingen sikkerhetsmessig forskjell, siden man kan fremdeles utgi seg for å være Frida, men egentlig heter Laila. 

Appene vet jo ikke hvilket utseende man har. 

I tillegg burde det vært «vanskeligere» å swipe, men lettere å trykke. 

Tommel opp til større knapper! Gjerne «Ja» og «Nei». 

Man kan jo tenke seg en ufrivillig bevegelse og så har du plutselig swipet ja på ti personer du overhode ikke likte. ; Men i hælvete….

Eller verre, at du avviser drømmefyren på grunn av en spasme og du bare; Neeeeeii!!!

Der sitter du med kjærlighetssorg etter tjue minutter på Tinder, snakk om motsatt effekt. 

Avslutningsvis oppfordrer jeg datingapper til å endre versifiseringssystemet sitt og innføre større knapper for ja og nei, for å gjøre dating lettere for alle.   

Stavanger Open

For noen uker siden hadde bestekompisen og jeg en langhelg i Stavanger, der jeg deltok på Norges største innebandyturnering Stavanger Open. 

Denne arrangeres hvert år, i slutten av april. 

Det er vanligvis ingen kamper før om lørdagen, men i år valgte vi å reise nedover om torsdagen. 

Slik at vi fikk en rolig tur og kommet i orden på hotellet, før resten av laget kom og startskuddet ble avfyrt. 

Vi var ganske heldige med været, både på kjøreturene og i Stavanger. 

Det positive med å dra nedover tidligere, er at vi kan ta det som en sightseeing og oppleve litt småsteder eller severdigheter på vegen.  

Vi hadde noen stopp både nedover og oppover, der vi tok en matbit og så oss litt rundt. Blant annet i gamle Stavanger, Sandnes, Haugesund og Stord.

På fredagen besøkte vi Bryne stadion, der vi tok noen skudd og Sverd i fjell, som er en severdighet i Stavanger. 

Lørdag var det tidlig påan før kampstart, i Forum Expo. 

Det var cirka seks påmeldte lag og vi spilte fem kamper, der det ble tre tap, en uavgjort og en seier.  

Jeg hadde ansvaret som keeper stort sett hele turneringen og prøvde for harde livet å hindre motstanderen i å ta ledelsen.

Det var ikke bare bare å redde skuddene, i og med innebandy-stolene har en hastighet på rundt 15 km/t. Ihvertfall ikke når det kommer tre stykker i mot deg, mens de dribler ballen seg i mellom og du har ansvaret for å stoppe ballen.

Heldigvis hadde vi trent litt mer på redning og samspill på forhånd enn sist vi deltok, så spillet gikk ikke så verst.

Vi vant ihvertfall én kamp!

Før de siste omgangene, var det arrangert felles lunsj med snitter og quiz.  

Da det var gått ca tre kvarter en time, var det klart for siste kamp og deretter sluttspillet. Vi gikk dessverre ikke videre til finalen denne gangen, men satser på at vi vinner hele sulamitten neste år.   

Etter en lang dag i hallen, dro alle hvert til sitt.

Planen på kvelden, var egentlig at laget skulle gå ut å spise pizza sammen. Men jeg var rimelig knødd i kroppen og hodet, etter en lang dag med mye aktivitet og inntrykk. 

Så da tok bestekompisen og jeg en kveldstur og en rolig kveld med piknik på rommet.

Neste morgen var det frokost og tid for hjemreise.

Vi orket ikke å stresse og hadde heller ingenting som vi måtte rekke, bortsett fra siste fergen.

Det ble en koselig hjemtur også; med sightseeing og godt selskap!

Det at det arrangeres slike turneringer, tror jeg er veldig viktig.

Av ulike grunner; først og fremst fordi man møter likesinnede og for kjent på konkurranseinstinktet, men samtidig får man muligheten til å vise at man kan. Forutsetninger eller ikke, det tror jeg at alle trenger å kjenne på.

Til slutt er det med på å inkludere, noe all idrett burde handle om!

Alt i alt var dette også en velykket ferie!

Som folk flest, synes man det kan være deilig med et avbrekk fra hverdagen i ny og ne. 

Dette med å unne seg en liten ferie innimellom er populært både for familier, venner eller om man bare foretrekker sitt eget selskap. 

Jeg har selv mange gode minner fra å reise med familien min til utlandet.

      

Det siste året har jeg begynt å reise litt mer utenlands sammen med blant annet personlig assistent og bestekompis. 

Vi har blant annet vært på de populære reisemålene, Hellas og Spania.

Etter som det har blitt et par turer, har jeg fått mer og mer sansen for å utforske nye steder og oppleve andre kulturer. 

Det er koselig å gå gjennom gamlebyen i Altea i Spania eller langs strandpromenaden i Chania i Hellas.  

Særlig om kvelden, når man er akkurat tidsnok til å få med seg solnedgangen, på veg hjem til hotellet etter en lang innholdsrik dag. 

Men selv om omgivelsene ikke er til å klage på, står ikke alltid fremkommeligheten i stil. 

I hvert fall ikke om man kommer trillende.

Spania er nok det mest kjente og populære reisemål for blant annet oss nordmenn, men også det stedet jeg har reist mest til. Kanskje litt fordi at man vet hva man går til, men også på grunn av at jeg reiser med litt ekstra «bagasje» enn andre. 

Som med alle land og byer, er det varierende fra sted til sted hvor godt tilrettelagt det er i forhold til fremkommelighet med rullestol.

Min erfaring er blandet når det kommer til dette.

Inntrykket mitt av spanjoler for eksempel, er at de er veldig imøtekommende og hjelpsomme når det blant annet kommer noen som trenger litt assistanse. 

I det man setter hjul og føtter på den spanske flyplassen, kommer som regel assistanse-patruljen løpende og vet ikke hva godt de skal gjøre. De står nærmest i kø for å hjelpe med bagasje og forflytning.

Det samme gjelder for eksempel om man skal ta taxi, spise på restaurant, ordne noe i forhold til hotellet. De står alltid klare til å hjelpe og yte service.

Selvfølgelig som i resten av verden, kommer det jo an på hvor man drar i landet.

 

Når jeg har vært i Spania, har jeg bodd nærme Albir by og fartet litt rundt til nabobyene. 

Selve Albir er bortimot helt tilrettelagt og optimalisert for folk med funksjonshemming. Der er det greie fortau, nedsenkede kanter, lett tilgang til butikk, severdigheter og spisesteder, gangavstand til det meste overnevnte og som regel en hjelpende hånd om man skulle trenge dét. 

Kanskje den største fordelen min lillebror og jeg opplevde da vi reiste med familien til Spania, var servicen vi fikk når vi besøkte fornøyelsesparkene i Benidorm.

De siste gangene vi har vært på familietur til Spania, har det vært obligatorisk å besøke to av fornøyelsesparkene Mundomar og Terra Mitica. 

Mundomar er en slags dyrepark med fokus på sjødyr og eksotiske dyrearter, hvor man blant annet møter delfiner, papegøyer, spekkhoggere, silkeaper, flamingo, surikater og papegøyer.

I tillegg til å komme nært på dyrene, får man også muligheten til å oppleve spektakulære og fascinerende show; hvor delfiner tar backflips til den store gullmedaljen og papegøyene flekser med å sykle og kjøre biler.

Man blir omtrent målløs av dyrenes talenter.

I likhet med Mundomar, er også fornøyelsesparken, Terra Mitica, godt tilrettelagt for alle, også besøkende med rullestol. Det finnes ramper, relativt brede veger og god utsikt til severdighetene.

Det var med andre ord ikke vanskelig å takke ja til bonusrunder med karruseller og berg-og dalbaner.  

Samtidig er de ansatte veldig serviceinnstilte og legger tilrette så godt de kan med både med beste sitteplass og komme forbi køene.        

De to siste gangene jeg var i Albir, var mars og desember i fjor.

Jeg var så heldig at jeg fikk feiret nyttår der nede, sammen med bestekompis og familie.

Det var veldig koselig, vi fikk sett litt fyrverkeri og kost oss.   

Noe vi oppdraget nå sist vi var der, var opplyste overgangsfelt. Som fungerte slik at det kom lys på i bakken ved overgangen, dersom fotgjengere nærmet seg.  

Dette gjorde det lettere for bilistene å se om det kom noen over vegen, noe som kan være utfordrende dersom det kommer noen trillende i sittende høyde.

Selv om akkurat det området i Spania vi bodde på, var bra. Opplevde vi også de litt mer avsidesliggende stedene, med litt større utfordringer med tanke på å komme frem med rullestol.  

Nå var vi ikke så mye utenfor de typiske turiststedene og storbyene, men det var litt forskjell på den universale utformingen fra sted til sted. De fleste stedene nær Albir, hadde god fremkommelighet og det var enkel å ta seg frem med manuell rullestol. 

Men vi besøkte også noen litt mer avsidesliggende steder, som for eksempel Finestradt i Spania som er en fjellandsby. 

Der det var brostein, trange gater, nærmest folketomt.  Men samtidig sjarmerende på sin måte. 

Byen i seg selv, var nokså fin. I tillegg var det åpenbare kontraster mellom for eksempel Albir og Finestrat. Både i forhold til universal utforming og byens oppbygning. 

Albir er jo mer sentral med butikker, restauranter, strender og korte avstander til det meste. Det eneste er at det er mer trafikkert, da Albir er større som by. 

Mens Finestrat på sin side, er mer avsidesliggende og har fokuset mer på det primitive. 

Som mindre trafikk, små gater med hus tett i tett. 

Mer fokus på stillhet og ro, litt som på «landet» her hjemme. 

Byen i seg selv var ganske koselig, men det var nok ikke det mest rullestolvennlig stedet man kan finne. 

Heldigvis er kompisen min og jeg ganske løsningsorienterte og har vært ute en «vinternatt» før. 

Det er jo alltid spennende å utforske nye steder og få andre inntrykk enn bare de typiske feriestedene, hvor man er omringet av strender og palmesus.

Ofte ser man bare idyllen og ikke livet bak.

Selv om Spania er et fint reisemål, finnes det også små området med kun lokalbefolkning, trange gater fylt med brostein, landsbyer på toppen av et fjell med god avstand til sentrum.

Det var fascinerende å få oppleve både turistvennlige feriesteder hvor butikker, restauranter og strandliv lå på rekke. Der man kunne lett finne transport og komme seg sport fra a til b. 

For å så se Spania fra en annen side, med smale fjellveier, gamle små hus, en by med omtrent ingen trafikk og offentlig transport. Det som var mest fascinerende å se hvordan én by bokstavelig talt var delt i to ved hjelp av et par høyblokker. 

Hvor den ene siden bestod av strender, restauranter, butikker, uteservering og masse liv. Mens på andre siden av blokkene var bladene på trærne begynt å visne og lå på bakken som et teppe, sollyset var forduftet, slik at stedet ble grått og skyggelagt. Gatene var folketomme og det så forlatt ut.

Vi snakker to høyblokker som kan dele en by i to.   

   

Jeg tror det er viktig at man får opplever begge sider. 

Selv om man oppsøker et populært feriested, møter man nødvendigvis ikke bare idyll.

Vi kunne flere ganger møte på smale fortau, hvor én person omtrent måtte gå sidelengs for å få plass. I tillegg til at fortauskantene ofte var høye og dermed vanskelig å komme opp og ned fra. Dette var for eksempel en utfordring vi støtte på, da vi var i Hellas sist sommer.

I slutten av juni i fjor, hadde vi to deilige uker utenfor Chania, i Hellas.

Dagtemperaturen der nede lå på rundt 28-32*c og vindstille, så vi nøt med andre ord tilværelsen.

I likhet til Spania, ble vi møtt med god service på flyplassen av to hyggelige assistanse-arbeidere.      

Vi ble geleidet fra ankomsthallen og omtrent hele veien til taxien, som skulle kjøre oss til hotellet.

Turen fra flyplassen og til stedet hvor vi skulle bo, tok ikke så lang tid. 

Hotellet vi hadde valgt, var ganske fint. Det var et typisk syden-preget hotell, ganske lite sted egentlig.

Det var to basseng inne på området, et lite og et litt større. Hvor man kunne avkjøle seg, når heten tok overhånd.

I tillegg kunne man nyte late dager på solsengen under en parasoll, når solen stekte for sterkt.

Personalet var hyggelig og det virket som om det var et familiedrevet sted. Det var gjort fint til utenfor med blomster og grønt.

Vi fikk tildelt rom på bakkeplan, der vi hadde god seng, klesskap, et lite bord med tv og minikjøleskap. Uten for skyvedøren var det en liten altan med bord og stoler. 

Den eneste ulempen med å ha rom på bakkenivå, var de små ubudne gjestene, også kalt maur. Men det er vel en del av syden-sjarmen.             

Hotellet var litt utradisjonelt plassert, på toppen av en bratt bakke. 

Det var greit nok, problemet var bare at i tillegg til beliggenheten var veien opp til hotellet nærmest ikke belyst i det hele tatt. Samtidig har Hellas et alternativt kjøremønster, noe jeg kommer tilbake til senere.

Servicen på hotellet, var ikke til å klage på; Vi ble godt tatt i mot og personalet gjorde det de kunne, for å gi oss et fint opphold.

Vi fikk god informasjon om stedet og det var lett å kome i kontakt med dem, dersom vi hadde noen spørsmål.       

Dagene i Hellas var herlige, vi koste oss med bading både i basseng og sjø, strandliv, litt shopping og masse sightseen. 

Selv om vi bodde i én by, betydde ikke det alt vi ikke fikk sett mye annet også. De gangene bestekompisen og jeg har reist, har vi stort sett fartet mye rundt og opplevd både nærområdet. 

Men også nabobyer. I den delen av Hellas hvor vi var, kunne man uten problemer komme seg til nabobyen Platanias og blant annet Chania sentrum til fots. Det tok selvfølgelig lengre tid og mye energi, men heldigvis har jeg et super-sporty reisefølge. 

Så frem kommer vi oss alltid.

Vi var ute omtrent fra morgen til sent på kveld, så ingen kan si at vi ikke utnyttet tiden. Vi hadde et par lange modninger på, men den tiden tok vi igjen på kveldstid.

Et velkjent fenomen på ferie, er at man ofte finner en favoritt-restaurant. Denne gangen var intet unntak; Vi fant et sted bare et steinkast unna hotellet, hvor både mat og service leverte.   

Vi traff også kjentfolk den ene kvelden, det var veldig koselig.        

I tillegg ble det også noen shoppingrunder på begge to. Fordelen med å shoppe i utlandet, er at det som regel er større utvalg og bedre priser.

Altså vinn vinn.

      

Alt i alt var dette også en velykket ferie!

Det eneste jeg reagerte på tidlig, var kjøremønsteret og dyrevelferden eller mangelen på dyrevelferden hos grekerne.

Å holde fartsgrensen var nokså oppskrytt og det med å ta hensyn til fotgjengere, var ikke alltid like høyt oppe på listen over prioriteringer.

Med andre ord, var det enkelte ganger hvor man gikk med livet som innsats.

 

I motsetning til her hjemme og for eksempel Spania, kunne man i Hellas ofte møte på både herreløse hunder og katter på gaten.

Én ting var kattene, de var så og si harmløse. Verre var det med hundene, de var ikke like bedagelige.

Det virket nærmest som om lokalbefolkningen var klar over dyre-utfordringen, men det ble ikke tatt tak i. Slik var det bare der liksom.    

Utfordringen med enkelte av hundene var temperamentet, de var stort sett illsinte og klar til angrep.  

Hvilket kunne være spennende, når vi skulle gå tilbake til hotellet i stummende mørke og dårlig belysning.                        

Det gikk stort sett fint, helt frem til nest siste kveld…. 

Vi var på veg hjem fra en lang dag ute og skulle tilbake til hotellet for å «ta» kvelden. Denne gangen skulle vi ta en snarvei.  

Til tross for at mørket var begynt å senke seg, var vi forberedt med lommelykt på mobilen. Jeg satt i rullestolen og bestekompisen skubbet.

Da vi var kommet halvveis i bakken, hørtes det noen lyder bak oss som stadig ble sterkere. Noe som skule vise seg å komme fra den rasende hunden.

Det største problemet var at den kom i så høy hastighet og i tillegg ut ifra intet. Vi hadde ikke sjanse til å forutse det.

Da var det bare å reagere med en gang;

Bestekompisen skulle svinge rullestolen unna hundene, skremme dem bort og legge på sprang med meg. Problemet var bare at stolen min ikke var klar for den brå bevegelsen og dermed veltet den sidelengs.

Noe som resulterte i at jeg smalt hodet ned i asfalten og pådro meg visst en hjernerystelse.

Etter en litt skjelven hjemtur for begge, kom vi oss til slutt tilbake til hotellet.

Jeg var fremdeles litt sjokkskadet, med en Donald-kul i bakhodet. Men med litt mat, paracet, serie og kos, håpte vi at morgendagen ble bedre.  

Det var den siste hele dagen vår før hjemreise, så da skulle vi dra inn til Chania og se litt i butikker.

Men da morgningen kom, ble planen vår snudd helt på hodet. 

Jeg våknet opp med dundrende hodepine og kvalme, for å ikke nevne svimmelheten. Det var som om hele rommet spinnet.

Etter en samtale med mine foreldre, konkluderte vi med at den var best å ta et legebesøk.

Vi fikk hjelp av hotellet til å bestille en taxi og kom oss til sykehuset i Chania.

Sykehuset hadde en litt annen stander enn det vi var vandt med hjemme; både legene og sykepleierene var veldig flinke. Særlig han som tok i mot oss da vi kom.

Vi mottok rask hjelp og oppfølging av han som visst var overlege.

Jeg fikk først kvalmestillende medisin og ble deretter tildelt en sengeplass, i tillegg fikk jeg litt næring intravenøst.

Det var veldig god service og oppfølging av flinke folk.

Men for meg som ikke er begeistret for sykehus i utgangspunktet og allerede var litt på bristepunktet, var ikke det et ukjent sykehus med mange lyder, inntrykk og folk stedet man ville tilbringe feriens siste fulle dag på.

Etter å lagt der en stund, begynte formen å bedre seg sakte men sikkert og jeg var rimelig lei av å ligge der.

Med legens tillatelse kunne vi endelig dra tilbake til hotellet.

Selv om formen ikke var på topp, fikk vi likevel en koselig kveld med serie og takeaway. Og mye soving for min del.

Som sagt er det nok en del ting mange land kan gjøre, med tanke på forbedring av universal utforming. Enten det er flere ramper ved innganger eller bedre fortau, siden alle bør få lik mulighet til å utforske verden.

Samtidig tror jeg det er bra å sette ting litt i perspektiv noen ganger og se at ikke alle steder kanskje har den samme tilnærmingen til tilretteleggelse.

Eller at de ikke har kjennskap til folk i rullestol. 

Derfor tror jeg det er viktig at man ikke lar seg hindre i å reise rundt på grunn av hjelpemidler eller fremkommelighet. Selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser.

Hvis man trosser utfordringene og bare reiser, tror jeg at man kan både få unike opplevelser og minner. 

Men ikke minst bidra til å oppmuntre til mer inkludering og like reisemuligheter for alle.