Alt i alt var dette også en velykket ferie!

Som folk flest, synes man det kan være deilig med et avbrekk fra hverdagen i ny og ne. 

Dette med å unne seg en liten ferie innimellom er populært både for familier, venner eller om man bare foretrekker sitt eget selskap. 

Jeg har selv mange gode minner fra å reise med familien min til utlandet.

      

Det siste året har jeg begynt å reise litt mer utenlands sammen med blant annet personlig assistent og bestekompis. 

Vi har blant annet vært på de populære reisemålene, Hellas og Spania.

Etter som det har blitt et par turer, har jeg fått mer og mer sansen for å utforske nye steder og oppleve andre kulturer. 

Det er koselig å gå gjennom gamlebyen i Altea i Spania eller langs strandpromenaden i Chania i Hellas.  

Særlig om kvelden, når man er akkurat tidsnok til å få med seg solnedgangen, på veg hjem til hotellet etter en lang innholdsrik dag. 

Men selv om omgivelsene ikke er til å klage på, står ikke alltid fremkommeligheten i stil. 

I hvert fall ikke om man kommer trillende.

Spania er nok det mest kjente og populære reisemål for blant annet oss nordmenn, men også det stedet jeg har reist mest til. Kanskje litt fordi at man vet hva man går til, men også på grunn av at jeg reiser med litt ekstra «bagasje» enn andre. 

Som med alle land og byer, er det varierende fra sted til sted hvor godt tilrettelagt det er i forhold til fremkommelighet med rullestol.

Min erfaring er blandet når det kommer til dette.

Inntrykket mitt av spanjoler for eksempel, er at de er veldig imøtekommende og hjelpsomme når det blant annet kommer noen som trenger litt assistanse. 

I det man setter hjul og føtter på den spanske flyplassen, kommer som regel assistanse-patruljen løpende og vet ikke hva godt de skal gjøre. De står nærmest i kø for å hjelpe med bagasje og forflytning.

Det samme gjelder for eksempel om man skal ta taxi, spise på restaurant, ordne noe i forhold til hotellet. De står alltid klare til å hjelpe og yte service.

Selvfølgelig som i resten av verden, kommer det jo an på hvor man drar i landet.

 

Når jeg har vært i Spania, har jeg bodd nærme Albir by og fartet litt rundt til nabobyene. 

Selve Albir er bortimot helt tilrettelagt og optimalisert for folk med funksjonshemming. Der er det greie fortau, nedsenkede kanter, lett tilgang til butikk, severdigheter og spisesteder, gangavstand til det meste overnevnte og som regel en hjelpende hånd om man skulle trenge dét. 

Kanskje den største fordelen min lillebror og jeg opplevde da vi reiste med familien til Spania, var servicen vi fikk når vi besøkte fornøyelsesparkene i Benidorm.

De siste gangene vi har vært på familietur til Spania, har det vært obligatorisk å besøke to av fornøyelsesparkene Mundomar og Terra Mitica. 

Mundomar er en slags dyrepark med fokus på sjødyr og eksotiske dyrearter, hvor man blant annet møter delfiner, papegøyer, spekkhoggere, silkeaper, flamingo, surikater og papegøyer.

I tillegg til å komme nært på dyrene, får man også muligheten til å oppleve spektakulære og fascinerende show; hvor delfiner tar backflips til den store gullmedaljen og papegøyene flekser med å sykle og kjøre biler.

Man blir omtrent målløs av dyrenes talenter.

I likhet med Mundomar, er også fornøyelsesparken, Terra Mitica, godt tilrettelagt for alle, også besøkende med rullestol. Det finnes ramper, relativt brede veger og god utsikt til severdighetene.

Det var med andre ord ikke vanskelig å takke ja til bonusrunder med karruseller og berg-og dalbaner.  

Samtidig er de ansatte veldig serviceinnstilte og legger tilrette så godt de kan med både med beste sitteplass og komme forbi køene.        

De to siste gangene jeg var i Albir, var mars og desember i fjor.

Jeg var så heldig at jeg fikk feiret nyttår der nede, sammen med bestekompis og familie.

Det var veldig koselig, vi fikk sett litt fyrverkeri og kost oss.   

Noe vi oppdraget nå sist vi var der, var opplyste overgangsfelt. Som fungerte slik at det kom lys på i bakken ved overgangen, dersom fotgjengere nærmet seg.  

Dette gjorde det lettere for bilistene å se om det kom noen over vegen, noe som kan være utfordrende dersom det kommer noen trillende i sittende høyde.

Selv om akkurat det området i Spania vi bodde på, var bra. Opplevde vi også de litt mer avsidesliggende stedene, med litt større utfordringer med tanke på å komme frem med rullestol.  

Nå var vi ikke så mye utenfor de typiske turiststedene og storbyene, men det var litt forskjell på den universale utformingen fra sted til sted. De fleste stedene nær Albir, hadde god fremkommelighet og det var enkel å ta seg frem med manuell rullestol. 

Men vi besøkte også noen litt mer avsidesliggende steder, som for eksempel Finestradt i Spania som er en fjellandsby. 

Der det var brostein, trange gater, nærmest folketomt.  Men samtidig sjarmerende på sin måte. 

Byen i seg selv, var nokså fin. I tillegg var det åpenbare kontraster mellom for eksempel Albir og Finestrat. Både i forhold til universal utforming og byens oppbygning. 

Albir er jo mer sentral med butikker, restauranter, strender og korte avstander til det meste. Det eneste er at det er mer trafikkert, da Albir er større som by. 

Mens Finestrat på sin side, er mer avsidesliggende og har fokuset mer på det primitive. 

Som mindre trafikk, små gater med hus tett i tett. 

Mer fokus på stillhet og ro, litt som på «landet» her hjemme. 

Byen i seg selv var ganske koselig, men det var nok ikke det mest rullestolvennlig stedet man kan finne. 

Heldigvis er kompisen min og jeg ganske løsningsorienterte og har vært ute en «vinternatt» før. 

Det er jo alltid spennende å utforske nye steder og få andre inntrykk enn bare de typiske feriestedene, hvor man er omringet av strender og palmesus.

Ofte ser man bare idyllen og ikke livet bak.

Selv om Spania er et fint reisemål, finnes det også små området med kun lokalbefolkning, trange gater fylt med brostein, landsbyer på toppen av et fjell med god avstand til sentrum.

Det var fascinerende å få oppleve både turistvennlige feriesteder hvor butikker, restauranter og strandliv lå på rekke. Der man kunne lett finne transport og komme seg sport fra a til b. 

For å så se Spania fra en annen side, med smale fjellveier, gamle små hus, en by med omtrent ingen trafikk og offentlig transport. Det som var mest fascinerende å se hvordan én by bokstavelig talt var delt i to ved hjelp av et par høyblokker. 

Hvor den ene siden bestod av strender, restauranter, butikker, uteservering og masse liv. Mens på andre siden av blokkene var bladene på trærne begynt å visne og lå på bakken som et teppe, sollyset var forduftet, slik at stedet ble grått og skyggelagt. Gatene var folketomme og det så forlatt ut.

Vi snakker to høyblokker som kan dele en by i to.   

   

Jeg tror det er viktig at man får opplever begge sider. 

Selv om man oppsøker et populært feriested, møter man nødvendigvis ikke bare idyll.

Vi kunne flere ganger møte på smale fortau, hvor én person omtrent måtte gå sidelengs for å få plass. I tillegg til at fortauskantene ofte var høye og dermed vanskelig å komme opp og ned fra. Dette var for eksempel en utfordring vi støtte på, da vi var i Hellas sist sommer.

I slutten av juni i fjor, hadde vi to deilige uker utenfor Chania, i Hellas.

Dagtemperaturen der nede lå på rundt 28-32*c og vindstille, så vi nøt med andre ord tilværelsen.

I likhet til Spania, ble vi møtt med god service på flyplassen av to hyggelige assistanse-arbeidere.      

Vi ble geleidet fra ankomsthallen og omtrent hele veien til taxien, som skulle kjøre oss til hotellet.

Turen fra flyplassen og til stedet hvor vi skulle bo, tok ikke så lang tid. 

Hotellet vi hadde valgt, var ganske fint. Det var et typisk syden-preget hotell, ganske lite sted egentlig.

Det var to basseng inne på området, et lite og et litt større. Hvor man kunne avkjøle seg, når heten tok overhånd.

I tillegg kunne man nyte late dager på solsengen under en parasoll, når solen stekte for sterkt.

Personalet var hyggelig og det virket som om det var et familiedrevet sted. Det var gjort fint til utenfor med blomster og grønt.

Vi fikk tildelt rom på bakkeplan, der vi hadde god seng, klesskap, et lite bord med tv og minikjøleskap. Uten for skyvedøren var det en liten altan med bord og stoler. 

Den eneste ulempen med å ha rom på bakkenivå, var de små ubudne gjestene, også kalt maur. Men det er vel en del av syden-sjarmen.             

Hotellet var litt utradisjonelt plassert, på toppen av en bratt bakke. 

Det var greit nok, problemet var bare at i tillegg til beliggenheten var veien opp til hotellet nærmest ikke belyst i det hele tatt. Samtidig har Hellas et alternativt kjøremønster, noe jeg kommer tilbake til senere.

Servicen på hotellet, var ikke til å klage på; Vi ble godt tatt i mot og personalet gjorde det de kunne, for å gi oss et fint opphold.

Vi fikk god informasjon om stedet og det var lett å kome i kontakt med dem, dersom vi hadde noen spørsmål.       

Dagene i Hellas var herlige, vi koste oss med bading både i basseng og sjø, strandliv, litt shopping og masse sightseen. 

Selv om vi bodde i én by, betydde ikke det alt vi ikke fikk sett mye annet også. De gangene bestekompisen og jeg har reist, har vi stort sett fartet mye rundt og opplevd både nærområdet. 

Men også nabobyer. I den delen av Hellas hvor vi var, kunne man uten problemer komme seg til nabobyen Platanias og blant annet Chania sentrum til fots. Det tok selvfølgelig lengre tid og mye energi, men heldigvis har jeg et super-sporty reisefølge. 

Så frem kommer vi oss alltid.

Vi var ute omtrent fra morgen til sent på kveld, så ingen kan si at vi ikke utnyttet tiden. Vi hadde et par lange modninger på, men den tiden tok vi igjen på kveldstid.

Et velkjent fenomen på ferie, er at man ofte finner en favoritt-restaurant. Denne gangen var intet unntak; Vi fant et sted bare et steinkast unna hotellet, hvor både mat og service leverte.   

Vi traff også kjentfolk den ene kvelden, det var veldig koselig.        

I tillegg ble det også noen shoppingrunder på begge to. Fordelen med å shoppe i utlandet, er at det som regel er større utvalg og bedre priser.

Altså vinn vinn.

      

Alt i alt var dette også en velykket ferie!

Det eneste jeg reagerte på tidlig, var kjøremønsteret og dyrevelferden eller mangelen på dyrevelferden hos grekerne.

Å holde fartsgrensen var nokså oppskrytt og det med å ta hensyn til fotgjengere, var ikke alltid like høyt oppe på listen over prioriteringer.

Med andre ord, var det enkelte ganger hvor man gikk med livet som innsats.

 

I motsetning til her hjemme og for eksempel Spania, kunne man i Hellas ofte møte på både herreløse hunder og katter på gaten.

Én ting var kattene, de var så og si harmløse. Verre var det med hundene, de var ikke like bedagelige.

Det virket nærmest som om lokalbefolkningen var klar over dyre-utfordringen, men det ble ikke tatt tak i. Slik var det bare der liksom.    

Utfordringen med enkelte av hundene var temperamentet, de var stort sett illsinte og klar til angrep.  

Hvilket kunne være spennende, når vi skulle gå tilbake til hotellet i stummende mørke og dårlig belysning.                        

Det gikk stort sett fint, helt frem til nest siste kveld…. 

Vi var på veg hjem fra en lang dag ute og skulle tilbake til hotellet for å «ta» kvelden. Denne gangen skulle vi ta en snarvei.  

Til tross for at mørket var begynt å senke seg, var vi forberedt med lommelykt på mobilen. Jeg satt i rullestolen og bestekompisen skubbet.

Da vi var kommet halvveis i bakken, hørtes det noen lyder bak oss som stadig ble sterkere. Noe som skule vise seg å komme fra den rasende hunden.

Det største problemet var at den kom i så høy hastighet og i tillegg ut ifra intet. Vi hadde ikke sjanse til å forutse det.

Da var det bare å reagere med en gang;

Bestekompisen skulle svinge rullestolen unna hundene, skremme dem bort og legge på sprang med meg. Problemet var bare at stolen min ikke var klar for den brå bevegelsen og dermed veltet den sidelengs.

Noe som resulterte i at jeg smalt hodet ned i asfalten og pådro meg visst en hjernerystelse.

Etter en litt skjelven hjemtur for begge, kom vi oss til slutt tilbake til hotellet.

Jeg var fremdeles litt sjokkskadet, med en Donald-kul i bakhodet. Men med litt mat, paracet, serie og kos, håpte vi at morgendagen ble bedre.  

Det var den siste hele dagen vår før hjemreise, så da skulle vi dra inn til Chania og se litt i butikker.

Men da morgningen kom, ble planen vår snudd helt på hodet. 

Jeg våknet opp med dundrende hodepine og kvalme, for å ikke nevne svimmelheten. Det var som om hele rommet spinnet.

Etter en samtale med mine foreldre, konkluderte vi med at den var best å ta et legebesøk.

Vi fikk hjelp av hotellet til å bestille en taxi og kom oss til sykehuset i Chania.

Sykehuset hadde en litt annen stander enn det vi var vandt med hjemme; både legene og sykepleierene var veldig flinke. Særlig han som tok i mot oss da vi kom.

Vi mottok rask hjelp og oppfølging av han som visst var overlege.

Jeg fikk først kvalmestillende medisin og ble deretter tildelt en sengeplass, i tillegg fikk jeg litt næring intravenøst.

Det var veldig god service og oppfølging av flinke folk.

Men for meg som ikke er begeistret for sykehus i utgangspunktet og allerede var litt på bristepunktet, var ikke det et ukjent sykehus med mange lyder, inntrykk og folk stedet man ville tilbringe feriens siste fulle dag på.

Etter å lagt der en stund, begynte formen å bedre seg sakte men sikkert og jeg var rimelig lei av å ligge der.

Med legens tillatelse kunne vi endelig dra tilbake til hotellet.

Selv om formen ikke var på topp, fikk vi likevel en koselig kveld med serie og takeaway. Og mye soving for min del.

Som sagt er det nok en del ting mange land kan gjøre, med tanke på forbedring av universal utforming. Enten det er flere ramper ved innganger eller bedre fortau, siden alle bør få lik mulighet til å utforske verden.

Samtidig tror jeg det er bra å sette ting litt i perspektiv noen ganger og se at ikke alle steder kanskje har den samme tilnærmingen til tilretteleggelse.

Eller at de ikke har kjennskap til folk i rullestol. 

Derfor tror jeg det er viktig at man ikke lar seg hindre i å reise rundt på grunn av hjelpemidler eller fremkommelighet. Selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser.

Hvis man trosser utfordringene og bare reiser, tror jeg at man kan både få unike opplevelser og minner. 

Men ikke minst bidra til å oppmuntre til mer inkludering og like reisemuligheter for alle.