Taco vs nugattiskive

Det å ha en kropp som til stadighet jobber på høygir, kan ha sine fordeler av og til. 

Du slipper blant annet å tenke så mye på kaloriinntaket eller å føle at du må trene til du besvimer. Noe jeg uansett aldri hadde klart, med tanke på at jeg er tidenes største matvrak.   

Selv om jeg er ganske spinkel og liten av meg, kan jeg ha en appetitt som slår enhver kar. Det er sånn at man til tider kan stille spørsmål til hvor kroppen min gjør av all maten som kommer inn.

Slik har det alltid vært, helt siden jeg var liten har jeg glad i nesten alt av mat. Hvis jeg hadde fått muligheten til det, hadde jeg sikkert kunnet spise døgnet rundt.

Men det er ikke alltid bare et pluss å ha så høy forbrenning, det kan innimellom også være ganske strevsomt og en smule irriterende. Særlig med det faktumet at kroppen forbrenner kalorier ved den minste bevegelse jeg foretar meg. Noe som også inkluderer spising og drikking. 

Dette varierer heldigvis ut ifra hvordan dagsformen er, og ikke minst hvilken tilstand kroppen min er i.     

Min kropp fungerer slik at alle musklene jobber ved hver bevegelse jeg gjør, uavhengig av om jeg bare løfter en arm eller åpner munnen. Det er nødvendigvis ikke alltid så mye energi som går med til det, men noen ganger kan det være mer tiltak enn kos å skulle spise.

Hvis det er en dag hvor jeg er sliten eller litt ekstra spastisk, kan dette sammenlignes med at man skulle ha løftet vekter samtidig som man spiste en brødskive med brunost. Det gir jo like lite effekt på metthetsfølelsen, man sitter igjen og er like sulten som før man spiste. Så mye for den energien liksom.  

Spesielt siden brunosten til tider har samme effekt som dobbeltsidig teip inni munnen. Ironisk at dette da er et av mine favorittpålegg. 

Men trikset her, skjønner du, er å spise brunostskiven opp ned. Da sparer man jo seg for unødvendig gangsperr i tungen i samme slengen.

Det tok en stund før jeg kom på denne løsningen, men det funker fett. I tillegg slipper du å føle deg som en hund som har fått karamell. Det tar jo sin tid å bli kvitt igjen, når osten først har satt seg oppi ganen.

Armene og beina mine er ikke det eneste som har en tendens til å «leve sitt eget liv», munnen min kan virkelig være en «pain in the ass» av og til. Det er akkurat som om den går inn i «det oppnås ingen kontakt med abonnementet-modus», det går rett i stand-by.

I sånne øyeblikk, kan det være litt som å skulle spise en svamp, det går jo pinadø hverken an å tygge eller svelge den. Så blir man sittende der som en hamster.

Til tider kan det kjennes ut som om hele munnen går i høyspenn, som om alle musklene i inni munnen strammes samtidig og svelge-funksjonen har forduftet. Som at du prøver å tygge, men det skjer liksom ingenting.  

Da føler du virkelig at munnen har gjort styrkeøvelser. Trenger ikke alltid et stramt treningsprogram for å svi av noen kalorier… Det er bare å ta seg et par knekkebrød, så er man ferdig trent for dagen.

Jeg kan noen ganger synes det er litt kjipt at ikke munnen min helt samarbeider. Det gjør jo at det er enkelte matretter som kan være litt utfordrende for meg å få i meg.

Det kan være annerledes når jeg er blant kjentfolk, de vet jo hva det går i. Men det kan noen ganger føles litt dumt blant ukjente.

For eksempel hvis det da er taco eller suppe med forskjellig oppi som står på menyen, kan jeg bli litt skeptisk. Ikke fordi jeg ikke liker det som blir servert, men fordi det kan være slitsomt å spise  retten.                  

Det blir jo liksom ikke like lett å skulle nyte maten, hvis du egentlig føler at du omtrent har løpt et maraton etter du har spist. Eller har gangsperr i beina og armene når halve porsjonen er unnagjort.

Hvis jeg da ikke orker å spise mer enn halve porsjonen, kan det føles litt dumt. Selv om det er fordi det er vanskelig, og ikke fordi jeg er kresen.       

Jeg husker for eksempel da jeg gikk på folkehøyskole og nesten hele skolen var overlykkelig for taco-lørdag, mens skive med nugatti ofte ble redningen for min del. Det var jo litt kjipt å ikke kunne dele den gleden med dem, selv om det ikke var den verste erstatningen jeg fikk heller.     

Som med det meste annet har jeg funnet mine teknikker og løsninger, for å gjøre det lettere for meg selv.  Gjerne ved å ha små biter eller velge retter jeg vet er «lett» å spise. Det blir litt som at man tilpasser treningen etter dagsformen. Derav er pasta og fisk ofte en gjenganger i middagsmenyen hos meg. 


Men det som egentlig er vanskeligst, er hvis jeg er ute på restaurant eller i et middagsbesøk, der man gjerne får servert en rett. Særlig hvis det er noe jeg vet er litt problematisk å få i seg, spesielt hvis det er salat inni bildet.   

Da føler du deg litt som «det bortskjemte barnet» som ikke vil spise opp grønnsakene sine. Eller som alltid lar det grønne ligge igjen på kanten av tallerkenen.  

Men jeg tenker det er grenser for hvor mange treningsøkter en person orker i løpet av en dag. Så om man «ditcher» litt salat her og der, får det være greit.  

Elefant på hjul i glasshus

Noen ganger skulle man kanskje ønske at man gjerne hadde vært litt tynnere eller smalere, litt mer smidig. At man ikke alltid krevde så mye plass rundt seg. 

Vel, jeg kan da meddele at den tanken har slått meg oftere enn ønsket.

Nå er jeg jo en ganske ivrig treningsnarkoman, men jeg kan dessverre ikke si det samme om min firhjulede kompanjong. Som da er min rullestol, vel å merke. Den er ganske bred over det hele, for å si det sånn. I tillegg veier den 150 kilo, så å måtte drasse rundt på dette i tide og utide er ikke alltid bare bare.

Særlig de gangene jeg skal snike meg inn på de trangeste steder eller lirke meg innimellom hindringer på vegen. 

Det kan egentlig minne litt om å kjøre bil med henger egentlig, fronten kommer seg fint frem, men den bakre delen kiler seg alltid. Eller som sikkert er kjent for mange; den blir rett å slett bare glemt i dét man runder svingen. 

Smellet er alltid like overraskende.

Som et menneske med en stor bakdel og litt bredde over den midtre delen, vil jeg tørre å påstå at ikke alle steder er like fremkommelig. I hvert fall ikke med fire hjul.

Mange plasser er lett fremkommelig, med god boltreplass og ingen hindringer. Så god plass at man omtrent kan kjøre sikksakk i edru tilstand. 

På andre siden har du jo de stedene der til og med folk med to velfungerende bein sliter med å kave seg frem. Steder der man nesten må gå sidelengs for å komme seg frem. 

Jeg er ganske glad i å shoppe og gå å kikke i butikker. Personlig trives jeg best med å gå i butikker uten følge og bare «stilke» litt rundt, gjerne med musikk på øret. For å finne min «zone» og for å stenge omverden ute i noen sekunder. 

Det er jo fint dét, men litt slitsomt til tider også, særlig når det bare står sytten kasser eller stativ midt i vegen. Og så du kommer der med en liten, kompakt lastebil.

Da er det om å gjøre å ha «tungen beint i munnen» og for all del, ikke få en spasme. I så fall må man planlegge spasmen litt, slik at den kommer når den knuselige avdelingen er passert.

Det samme gjelder egentlig i klesbutikker, bare at man da må se opp for innpåslitne kleshengere og klesstativ. De har en tendens til å forfølge deg, spesielt stativene på hjul.

Den positive siden ved dette er at man slipper å plukke med seg noe eller drasse rundt på ting, det bare fester seg automatisk til deg. I slike tilfeller er det litt viktig å «sikte» seg inn på rett stativ, med det du faktisk skulle ha.   

For før du vet ordet av det sitter du der med fire bonusplagg i fanget, som du ikke aner hvor kommer fra. Hvis du er riktig heldig, er det rett størrelse også.

Personlig synes jeg det stort sett går greit å manøvrere seg frem i butikker, så lenge det er noe lunde plass. Den største utfordringen kommer gjerne hvis det er reoler og hyller på alle kanter, i tillegg til knuselige eller skjøre gjenstander plassert rundt i butikken.

Da føler jeg meg noen ganger som en «elefant på hjul, i et glasshus».

Særlig hvis det da er en del folk i butikken samtidig, og jeg da skal unngå å knuse for millioner eller ende opp med en blindpassasjer på fanget.

Selv om jeg skjelver litt i buksene når jeg havner i slike situasjoner, går det jo som regel veldig bra. Eller akkurat «på hengende håret», alt ettersom.

Men det er jo ikke like lett for alle å komme seg frem på trange steder, jeg synes selv det er utfordrende. I tillegg tenker jeg også på mange eldre mennesker eller folk med barnevogn, de opplever kanskje samme utfordring.

Samtidig kan det være litt småstressende hvis man på toppen har fire stykker bak seg som står å tripper og vil forbi.

Blir fort litt svett i panna da...

Jeg mener ikke at alle butikker skal ha en ballsal som lokale, eller at man skal kunne gå fem i bredden. Det ville kanskje vært litt lettere for mange hvis mellomrommet mellom stativene hadde vært litt større. 

Det gjør jo ikke det bedre kun for dem med hjelpemidler, men for folk flest. Som jeg nevnte tidligere. 

Da slipper kunden å bli overfalt av «undikker» eller ta med seg halve inventaret på vegen. Samtidig slipper butikken at, for eksempel jeg, «gjør rent bord» når jeg kjører forbi.

Fordi det er jo ikke akkurat kjempegøy å ommøblere butikken liksom og jeg skjønner at de ansatte gjerne vil bestemme den delen selv. Det er vel heller ikke så populært at enkelte kunder bestemmer seg for å «dele litt varer med gulvet», men det er jo viktig at alle får noe, tenker jeg. Inkludert gulvet.

Jeg opplever av og til at noen butikkmedarbeidere blir litt småsure eller irriterte hvis jeg er uheldig å dulter borti en hylle eller tar med meg noe med rullestolen. Den reaksjonen forstår jeg, de har sikkert brukt mye tid på å organisere butikken og plassere varene.

Samtidig synes jeg det er litt viktig å kunne sette seg inn i kundens situasjon, for det er jo ikke akkurat sånn at jeg kjører borti ting eller dekorerer stolen med BHer og truser med vilje. Da hadde jeg nok valgt en pyntebutikk i stedet.

Fra spøk til alvor; Jeg føler meg i hvert fall alltid like dust når jeg dulter borti noe i butikken eller river ned ting ved et uhell. Og da gjør det neppe saken bedre ved at noen skal fortelle at det var dumt, eller begynner å kjefte om at du må passe på hvor du kjører og at du har krasjet.

Selv om jeg har tjueto års erfaring med å kjøre rullestol og prøver å kjøre så forsiktig som mulig, kan jeg være uheldig av og til, jeg også. Det kan jeg fortelle deg, at de gangene uhellet er ute, har jeg aller helst lyst til å gave meg ned. 

Jeg blir så flau, du føler liksom at hele verden stopper opp å ser. At du blir «elefanten i rommet» og at all oppmerksomheten rettes mot deg. Det er en ganske ubehagelig følelse.     

Man kan jo ikke late som om ingenting har hendt heller eller at man fikk en kraftig spasme akkurat da. 

Men det hender at jeg prøver meg likevel. Det må da være lov å spille på det man har, noen ganger.


Det verste er nok det faktumet at jeg ikke klarer å rydde opp igjen det jeg da etterlater meg. Til tross for at jeg, ironisk nok er tidenes ordensmenneske.

Dette kan ofte være ganske kjipt, fordi jeg mener jo ikke å lage kaos i systemet deres. Men jeg kan rett og slett ikke noe for det.

Så jeg håper vi kan være litt overbærende med hverandre av og til, og kanskje ha litt ekstra plass når «elefanten» skal ha seg en liten shoppingtur.  

#Livet er supert

 

Det å alltid skulle sammenligne seg selv med alle andre, kan ofte være veldig slitsomt. Å sette for høye krav til seg selv, kan ofte gi mer stress enn glede. 

Dette er nok noen alle kan føle på av og til.

De fleste kjenner til «Flink pike-syndromet», det at vi hele tiden skal oppfylle krav og forventninger vi har eller som vi tenker andre har til oss. 

At vi skal oppføre oss på en bestemt måte, se ut på en bestemt måte og nærmest leve på en viss måte. For å passe inn i en slags mal.

Men finnes egentlig denne malen eller disse kravene? Eller er dette bare noe som vi tror eksisterer?

Som mennesker er vi forskjellige, både utseendemessig og i tankegangen.

Vi har ulike interesser, meninger, verdier og væremåter.

Problemet er bare at vi som oftest har lyst til å være som alle andre, vi skal i hvert fall ikke skille oss ut. 

Mange ganger er vi også litt redde for å «lage» vår egen veg og stå på vårt. Det å gjøre noe som er utenfor komfortsonen eller som andre ikke er så begeistret for, men som faktisk er viktig og betyr noe for deg. 

Det tror jeg er viktig for å ha et bra liv.

Jeg tror også vi ofte glemmer at det til syvende og sist kun er oss selv som kan gjøre oss lykkelig. Samtidig er det du og jeg som skal leve med den vi er resten av livet, da er det jo ganske vi har det bra med oss selv.

Alle kan nok innimellom kjenne på at livet gjerne ikke alltid spiller helt på lag med en, og at man helst skulle vært annerledes enn slik man er.

Men igjen så setter vi mennesker ofte opp en fasade på hvordan vi egentlig har det, slik at vi ikke skal virke «svak» eller «gjøre et nummer» ut av det vi synes er vanskelig. 

For det skal jo ikke gå utover dem rundt oss, at vi føler det slik. Man skal jo helst fremstå som sterk og tilnærmet perfekt, omtrent hele tiden, overalt.

Både i hverdagen, sosiale settinger, på jobb, til og med på nettet skal det meste være rosenrødt. Gjerne med et filter eller #livetersupert. Men er det alltid slik? 

Her har vi igjen denne «standarden» som vi alltid skal prøve å leve opp til.

Det å da være litt annerledes og gjerne skille seg ut, kan være utfordrende for mange.

Å skulle deale med følelser, meninger og inntrykk, kan til tider bli litt i overkant for enhver. Ofte reagerer man da med å sette opp en fasade eller skyver disse tankene bort. For å skjule sine indre følelser og tanker. 

Nettopp for å slippe å deale med dem.

Det er nok en side de aller fleste har, selv de «sterkeste». Noen er gjerne bedre til å skjule det enn andre. Noe jeg selv er en mester på;

Selv om jeg har akseptert at jeg har en funksjonsnedsettelse og at jeg skiller meg ut, som regel er jeg positiv og ser lite begrensninger for meg selv. Samtidig er jeg jo ganske sta og gir sjelden opp.       

Men med dét sagt, betyr ikke det jeg til tider ikke skulle ønske at jeg kunne våkne opp funksjonsfrisk en morgen.  

Ønsket om å bare kunne reise seg og gå vekk, kan være påfallende innimellom. Særlig hvis situasjonen er ubehagelig eller bare totalt bak mål. 

Det kan for eksempel være kommentarer på gaten, at jeg blir stoppet av fremmede og ikke klarer å gjøre meg forstått. Situasjoner hvor jeg føler meg maktesløs. 

Med andre ord kan det noen ganger være noe skit å være «Frida», med den følelsen av å være fanget i en kropp som ikke gjenspeiler hvordan man ser seg selv.        

Andre ganger kan alt være på topp og kroppen er som den er.       

I 2020 har vi i Norge, kommet langt med mye, blant annet dette med å akseptere og respektere hverandre, nettopp fordi landets befolkning i dag er sammensatt av ulikheter og mangfold.

Men jeg tror vi fremdeles har et stykke igjen, før vi har nådd målet. 

Det er ikke til å stikke under en stol at ulikheter vekker oppsikt og skaper reaksjoner hos mange.         

Vi mennesker er jo litt artig skrudd sammen, vi vil helst være likest mulig. Men samtidig ønsker vi mest av alt at andre skal like oss for den vi er, selv om det ikke alltid vil innrømmes.

Så egentlig er det vi bedriver, totalt motsiende.   

Om man har et litt annerledes utseende eller noen særtegn, vil man garantert møte fordommer og unødvendige kommentarer i hverdagen. Det betyr jo selvfølgelig ikke at dette er ok, men samtidig kan man heller ikke grave seg ned og ta seg veldig nær av alt som blir sagt. 

Jeg har selv kjent på hvor sårt det kan føles med kommentarer som kommer uten forvarsel, det er like vondt og nedverdigende hver gang. 

Det som kanskje er verst, er den manglende sjansen til å stå opp for selv i øyeblikket. Følelsen av å bli overkjørt er dermed ganske overhengende. Selv om jeg til og med er «den med hjul», ironisk nok.

Det som er viktig, tror jeg, er å prøve å ikke ta seg nær av negative utsagn. Folk kan si de merkeligste ting, hvis de blir usikker på situasjonen. Tro meg, I know… 

Det beste å gjøre, er rett og slett bare å heve seg over det og fortsette, selv om det kan være noe av det vanskeligste man kan bli bedt om å gjøre.

   

Nøkkelen til et godt liv, er ikke å ha flest følgere på Instagram eller å se ut som en supermodell. Det er heller ikke å skulle please andre og være en annen en den man er.     

Den store hemmeligheten er egentlig å bare være seg selv, og kunne klare å godta kroppen vår og den vi er. 

Det er vanskelig og det tar tid, jeg digger ikke alltid slik jeg er heller. 

Men hvis man klarer å like den vi er, tror jeg vi allerede har kommet langt på veg. 

 

Back to scretch

Du vet den følelsen når du akkurat har klart noe du har strevd med, men så skjer det uventete. Alt skjærer seg, noe som da resulterer i at du må starte på’an igjen.
Dette var et slikt tilfelle;

Her om dagen var jeg ute på tur, nøt finværet i Bergen og hadde full guffe på Kygo på ørene.
Kunne det bli bedre for en bergenser?
Jeg hadde nettopp anskaffet meg nytt headset, trådløst og greier. Det måtte jo selvfølgelig testes…
Lyden var ikke til å klage på, så nå var det full fest og mini-karaoke bortover vegen, i kjent stil.

Siden det var tendenser til litt regn i luften denne ettermiddagen, hadde jeg bestemt meg for å kjøre regntrekk på rullestolen. Just in case.
Noe som var en god idé i begynnelsen, helt til solen kom frem og temperaturen økte.
Problemet var bare at tempen økte jo da hos meg også.
Det å ha spasmer gjør at musklene i kroppen strammer seg og gir ufrivillige bevegelser, som igjen gjør man produserer en del varme etterhvert.
Så du kan si at den komboen gjorde at det ble fort ganske hett under det regntrekket og vindjakken, det var jo tross alt bare tjue varmegrader ute, i tillegg.

Lettere stresset og litt halv-svett skulle jeg da prøve å få av meg denne vakumposen, uten å samtidig rive av headsettet i samme slengen eller tiltrekke meg så mye oppmerksomhet.
Noe jeg i ettertid innså var en litt optimistisk tanke, i og med at jeg stod å kukelurte på en travel sykkelsti, ved siden av en høy-trafikkert veg.
Etter et febrilsk forsøk på å lirke av meg trekket og fremdeles beholde musikken på ørene, klarte jeg å befri meg selv fra vakumposen etter ti minutter.

Nå gjenstod bare å få lagt trekket bak ryggen, slik at jeg slapp å ha det i fanget.
Først måtte jeg bare brette det, slik at jeg unngikk å se ut som Supermann med kappe, når jeg kjørte videre. Jeg var ikke helt i dét «moodet» der og da.
Deretter tenkte jeg å legge trekke bakom ryggen, sånn at det skulle være lett å fiske frem igjen ved en senere anledning.

Mens jeg satt der å brettet trekket, som jeg forøvrig nettopp hadde tatt av, kom der først én person bort for å høre om jeg trengte hjelp. Men jeg takket pent nei og sa at det gikk fint.
De gikk videre og jeg fortsatte dermed med brettingen min.
Når jeg var ferdig med å brette og skulle til å legge trekket på plass, stoppet der en bil ved siden av meg og en person kom gående raskt mot meg.

Vedkommende spør gjentatte ganger om jeg trenger hjelp, men har åpenbart ikke tiden til å lytte til svaret.
Til tross for at jeg stritter imot og sier «nei», begynner vedkommende å kle på meg regntrekket igjen.
Fullt utrustet igjen, med hetten på snei, får jeg beskjeden; Nå må du gå hjem, det er kaldt!
Vel, for det første var det ikke særlig kaldt ute. I og med det var sol og tjue grader.
For det andre, regnet det ikke en gang. Og for det tredje, hadde jeg jo ikke noe ønske om å ha trekket på.
I og med jeg nettopp hadde fått den greien av meg.

Deretter blir jeg overlatt til meg selv, back to scretch igjen....

Der og da visste jeg ikke om jeg skulle le eller grine, av det som nettopp hadde hendt.
Jeg hadde egentlig tenkt å fortsette turen, på tross av beskjeden om å vende hjemover.
Men etter å ha mistet headsettet to ganger på ti minutter, samtidig som jeg i utgangspunktet var rimelig frustrert, jeg så ga opp turen og vendte hjem i stedet.

Innerst inne vet jeg at slike handlinger blir gjort i beste mening, men det er likevel frustrende å sitte igjen med følelsen av å bli overkjørt.
Jeg tror det er veldig viktig i slike situasjoner, å forsikre seg om hva den andre personen vil, før man begynner å handle.
Og dersom man er usikker, er det jo bare til å spørre igjen.

Ny pers

Her om dagen skulle jeg ta meg en kveldstur, siden det for én gangs skyld var fint vær i Bergen.
Som vanlig hadde jeg utstyrt meg med headset og favoritt-spillelisten, så nå var det fest...
Planen var å stikke ned på butikken som ligger bare noen få minutters gangavstand fra leiligheten min.
Jeg bruker vel kanskje vanligvis ti minutter ned, ikke noe særlig mer en det.
Men ikke denne gangen.

Akkurat i dét jeg gikk ut døren, fikk jeg en koselig telefon fra familien som ringte for å si hei.
Siden jeg hadde headsett på, var det jo piece of cake å prate med dem mens jeg kjørte rullestol.
I kjent stil pleier jeg som regel å forsvinne inn i min egn verden når jeg hører på musikk, som da resulterer i at «det ikke oppnås kontakt med abonnenten».
Så mens jeg pratet iherdig med min mor og ikke hørte en døyt av det som foregikk rundt meg, oppdaget jeg etterhvert at det var noen forbipasserende som hadde stoppet opp og spurte om jeg trengte hjelp.
Jeg var jo langt inni telefonsamtalen og hadde ikke enset med det første at noen prøvde å få kontakt. Men da jeg omsider forstod hva de sa, takket jeg pent nei og sa at det gikk bra.

Dessverre forstod de ikke hva jeg sa, i tillegg var jeg jo midt i en setning til min mor, så det ble jo litt komisk å skulle føre to ulike samtaler samtidig.
Greit at vi damer kan multitaske, men det får da være grenser...

Heldigvis fikk jeg min mor til å hjelpe å forklare over telefonen at alt var bra og at jeg da bare pratet med henne.
Etter å ha pratet fra oss og ledd litt av det som akkurat hadde hendt, gikk vi hvert til vårt og jeg kunne fortsette turen med musikken på full guffe.

Alle vet vel hvor irriterende det er å måtte høre seg gjennom en sang man egentlig kunne klart seg helt fint uten, så da skulle jeg bare stoppe for å finne et bedre alternativ.
Det skulle jeg da aldri ha gjort, for jeg kom jo ikke meg av flekken igjen.

Det som av og til kan være litt kinkig, er at jeg til tider kan se ut som om jeg skal ta kverken på noen når jeg konsentrerer meg veldig for noe.
I tillegg kan da også armer og bein fyke litt alle veier, så det at folk blir bekymret er jo egentlig ikke så rart.
Det som er litt kjipt med dette, er at det kan jo gjerne sende ut feile signaler til dem rundt.
Som at jeg trenger hjelp, når det egentlig er det helt motsatte av det jeg gjør.
Jammen er det slitsomt å tiltrekke seg så mye oppmerksomhet hele tiden ass, nesten kjendis-tilstander til tider.

Denne gangen var jeg visst ekstra oppmerksomhetssyk uten at jeg helt var klar over det, kan du si.
For oppmerksomheten, den kom på løpende bånd.

Først kom det en gruppe med ungdommer som stoppet å spurte om alt var bra.
Jeg synes det er kjempeflott at så mange viser omtanke og at de bryr seg, misforstå meg rett.
Det kan bare noen ganger bli litt for mye av det gode, særlig når det kommer flere stormende til for å hjelpe og jeg ikke klarer å få frem at alt er bra og at jeg faktisk bare skulle ta en pust i bakken. Noe som kan gjøre at jeg begynner å stresse med å få uttrykt meg og gjøre meg forstått, samtidig er jeg litt bekymret for å bli politianmeldt for å ha rømt. Klok av skade…

Derfor har jeg en tendens til å velge å «snitte banen» før situasjonen eskalerer. Det er ikke for å være utakknemlig eller uhøflig, det er rett og slett fordi jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal gjøre meg forstått der og da.

Da jeg hadde kjørt litt lenger, var det begynt å mørkne litt ute. Så da var det på tide å fiske frem refleksen, bokstavelig talt.
For å gjøre det ekstra utfordrende for meg selv, hadde jeg da valgt å stappe denne refleksen godt nedi brystlommen på jakken, som var lukket igjen med glidelås, for sikkerhets skyld.
Om det ikke har sett ut som om jeg knotet før, så gjorde det definitivt nå.
Mens jeg stod der og fiklet noe hysterisk med den der refleksen som ikke ville ut, så jeg i sidesynet at det stoppet en bil på siden av fortauet der jeg stod.
Ut av bilen steg det to hyggelige personer som lurte på om alt stod bra til eller om jeg frøs. Jeg hadde jo bare nittito grader under jakken etter å ha forklart meg tidligere, så jeg klarte meg foreløpig.

Jeg takket pent for omtanken og for at de stoppet, i tillegg tenkte jeg at det var godt ikke politiet kom. Med tanke på at de valset rundt i vegen, uten refleks til og med… Ikke bra ass.

Etter vi hadde sagt hade og gått hvert til vårt, kunne jeg endelig ta siste etappe ned til butikken.
Da jeg så på klokken hadde jeg brukt én time fra leiligheten min og ned, det var ny pers.  

Rykk tilbake til start

Du vet den irritasjonen når du har brukt mye tid og krefter på å oppnå målet ditt, men så kommer det en sabotasje glidende inn fra sidelinjen. Helt uten forvarsel.
Vel, det kan skje når som helst og hvor som helst.

Her om dagen var jeg på butikken og skulle handle noen småting. Vanligvis har jeg med meg en assistent som kan være en hjelpende hånd, mens noen ganger er det godt å bare gå alene og få litt «space» for seg selv.
Dette var da én av de gangene jeg gikk alene;
I fanget mitt lå lommeboken trygt sammen med mobilen og den ganske lange handle listen, det var jo tross alt fredag så da skulle det stor-handles.
Det var hjemmelaget pizza som stod på menyen, så det var ikke lite jeg måtte ha heller.

Vel fremme ved butikken, kunne handlingen begynne.
Siden jeg hadde en del på listen, måtte jeg ha med meg en kurv på vegen.
Dét å få tak i en handlekurv mens du sitter, er ikke bare bare skal jeg si deg. Første steg var å heise opp rullestolen slik at jeg kunne rekke kurvene, neste spørsmål var om jeg kom til å få handlekurven i hodet eller ikke.
Noe jeg med glans klarte å unngå denne gangen også.

Fem minutter senere……

Ganske fornøyd med egen innsats kunne jeg sette kursen inn i butikken, med kurven på slep.
Utenom ingredienser til pizzaen, stod noen småting også på listen. Blant annet en pakke med batterier, som var plassert på et stativ i en krok i butikken.
Så for å komme bort til dette stativet, måtte jeg kjøre rundt en stor disk med frukt.
Siden det var ganske smalt mellom reolene og disken, var det beste alternativet her å bare kjøre rundt.
Det å kjøre rullestol og trille handlevogn samtidig, er nesten som å kjøre bil med tilhenger i en labyrint.
Så istedenfor å knote innimellom reolene med handlekurven, tenkte jeg at det var greit å sette den fra meg litt inntil siden.
Jeg plasserte derfor den slik at jeg kunne fortsatt holde et øye med den, mens jeg gikk for å hente batterier.
Noe jeg da aldri skulle ha gjort…

Da jeg kom bort til dette stativet, så jeg til min fortvilelse at det bare var cirka ti forskjellige batterityper og alle var kliss like.
Heldigvis hadde jeg skrevet ned hvilke type jeg skulle ha, etter å ha studert samtlige alternativ, skulle jeg returnere tilbake til kurven med den heldige vinner.
Problemet var bare akkurat i dét jeg snudde stolen rundt, så jeg til min fortvilelse at en random dude stakk av med kurven min.
Sittende å halv-måpe og litt sjokket, tenkte jeg i mitt stille sinn; Jeg har jobbet hardt for den jæla handlekurven der, du kan jo ikke bare stikke av med den.
Men det kunne han da tydeligvis.

Passe snurt, måtte jeg henge tilbake batteriene jeg nettopp hadde fisket med meg og deretter rykke tilbake til start.
Som Eggum sier; Så var det på’an igjen…    

Denne gangen kom det en forbipasserende til unnsetning og tilbudte seg å hjelpe med å ta frem en kurv. Jeg takket pent ja og kunne straks sette igang med forsøk nummer to.
Vel inne igjen i butikken, kunne jeg begynne på toppen av handlelisten nok en gang.

Så var det å finne igjen de batteriene da, nå fant jeg dem nesten ved første øyekast.
Klok av skade tviholdt jeg nå fast i kurven og slapp den ikke av syne et sekund.
Etter at første vare var i boks, var det dags for det neste på listen.      
I og med at jeg nå hadde loket rundt inne i butikken nærmere en time, begynte jeg å kjenne litt på hjemlengselen kan du si…  
Selv om jeg egentlig godt kunne tenkt meg å gjøre det på egenhånd, fant jeg ut at jeg rett og slett måtte «krype til korset» og spørre om en hjelpende hånd for å få litt fortgang på sakene.
Med to ekstra armer og bein på laget, fikk handleturen raskt et litt annet tempo og jeg kunne endelig se enden på listen.
 
Jeg må få skryte av de ansatte som jobber på nærbutikken min, for det er jo ganske luksus å få en personlig handle-kompis som hjelper deg med å «checke av» listen.
Det at en butikkmedarbeider tar seg litt ekstra tid til den enkelte kunden noen ganger, kan gjøre dagen litt lettere og kan bety mye for den personen.
Vel fornøyd med handling for den dagen, kunne jeg endelig vende nesen mot kassen og så videre hjemover.

Så budskapet i denne teksten er; Hold fast i handlevognen, så går handleturen kjappere.

Opp ned, bak frem

Det å være avhengig av en hjelpende hånd til en hver tid, er ikke alltid bare bare.
Til tider kan det være veldig frustrende, med tanke på at du faktisk må ha assistanse til nesten alt.
Det er nødvendigvis ikke alltid like festlig å måtte ha en annen person med seg overalt. For eksempel kan det noen ganger bli litt vel intimt når du har en som står på glor deg opp i nesen, mens de skal prøve å leke boremaskin med et stykke papir.
Rett skal være rett, disse metodene er mine ideer.
Siden jeg synes det kan være vanskelig å pusse nesen på «normal» måte, blir alternativet å stappe papiret opp i nesen.
Teknikken funker som bare det, men du føler deg litt som en hest eller at du inviterer halve verden inn i nesen. Siden man får jo full innsyn oppi der.
Fordelen med dette, er at man blir godt kjent på kort tid. Med tanke på at man bryter intimsonen og i flere situasjoner som ellers kanskje ville vært litt småkleine.
               
Til tross for frustrasjonen ved behovet for hjelp, kan det også bli mange komiske øyeblikk av det.
I tillegg får du oppleve de merkeligste ting du ikke trodde var mulig.
For hvis du blant annet trodde det ikke var mulig å få trusen på opp ned og bak frem, må du tro om igjen.
Det er i grunn litt imponerende å få på trusen den vegen, siden det blir jo uhyrlig trangt når man da skal trekke den opp.  

Ellers kan jeg jo tenke meg at det muligens er litt lettere å hjelpe noen av med vinterskoene med snøring, hvis man bare knyter dem opp først.
Men på en annen side får man jo gratis styrketrening da, to fluer én i smekk…
Det jeg egentlig alltid har vært litt i stuss på, er de gangene folk insisterer på å ta av meg buksen, mens jeg da fortsatt har sko på. Det er kanskje litt upraktisk, tenker jeg da.
Særlig med jeans.
Greit jeg har stretch-bukser, men det får da være grenser for hvor elastisk den stakkers buksen skal være.

Jeg blir stadig forundret og litt fascinert faktisk over situasjoner jeg havner i. Er det noe man legger godt merke til når man har hjelpebehov, så er det blant annet måten ting blir gjort på.

Hjelp er ikke bare hjelp;
Det viktigste å huske når man for eksempel skal assistere noen, er å lytte til vedkommende du hjelper og hjelpe dem slik du hadde ønsket å ha blitt hjulpet hvis du var i«deres sko».
I tillegg er det lurt å noen ganger stoppe opp litt og tenke; Er dette en god måte å gjøre det på?
De fleste gangene funker nok den måten du gjør ting på, mens andre ganger kan det kanskje være en bedre løsning på ting;

Mye av jobben innebærer jo sunn fornuft for at det skal fungere for begge parter, samtidig er det mye som er åpenbart.
Det beste er jo å gjøre ting slik du ville gjort selv.
Selv om en person kanskje trenger hjelp til å kle på seg eller spise, betyr det ikke at det er «ett fett» hvilken måte man utfører hjelpen på.
Det er jo for eksempel like lite snasent for meg å sitte igjen med halve frokosten i fjeset etter måltidet, som for deg. Jeg er et digert matvrak, men rester er ikke min favoritt altså.

Noe av det viktigste man bør ta med seg inn i jobben, særlig når man har med mennesker å gjøre, er å kunne se ting fra andres perspektiv og prøve å sette seg inn i hvordan de tenker.
Hvis du klarer å sette deg inn i andres situasjon og hvordan de tenker, er det lettere å se det store bildet og da lettere kunne finne gode løsninger.

Så i bunn og grunn er det forståelse, åpenhet og en god dose tålmodighet som er nøkkelen til det meste.