Her om dagen skulle jeg ta meg en tur i rullestolen, jeg var godt i gang med musikk på øret.
Da jeg svingte ned fra skolen og ned på gangstien, følte jeg at noen stod og fulgte med på meg.
Du vet den følelsen av å bli overvåket, uten å vite hvor øynene er. Akkurat det kjente jeg på.
Like etter snudde jeg meg tilfeldigvis og så rett inn i fire nysgjerrige øyne. Mens de stod å tygde gress.
I det vi fikk øyekontakt, stoppet de momentant å tygge, noe som var ganske morsomt, siden du kunne formelig se forundringen deres når de så meg.
Bare et par meter unna meg stod to hjort og hadde lunsj. De stod å målte meg med blikket og så på hverandre.
Det så tilsynelatende ut som de lurte på hvem som drev å forstyrret dem midt i måltidet og i tillegg stilte dem en haug med spørsmål, mens de da hadde munnen full av gress, som om det er lett å svare da.
Og i kjent stil, begynte jeg da en samtale med dem.
Det var egentlig litt sånn smalltalk. Om gresset smakte og om de hadde det fint. Ut i fra responsen, virket de positive. Deretter fortalte jeg om min dag, at jeg hadde vært hos fysioterapeuten og nå skulle jeg ta en tur før jeg også skulle spise lunsj. Jeg fortalte at jeg hadde tenkt å spise egg blant annet, men de var litt mer giret på gresset virket det som.
For å være ærlig, fikk jeg ikke sånn kjempestor respons. Så jeg prøvde å jobbe meg litt videre, men da jeg skiftet tema til gress fikk jeg i hvert fall noen blunk.
Det var åpenbart hva som var det viktigste der altså.
Etter å ha sittet og diskutert gress i kanskje førti minutter, begynte de å miste litt interessen (med trykk på de) og bevegde seg sakte oppover i terrenget igjen.
Samme gjorde jeg, bare at jeg gikk videre på gangstien.
Det var egentlig veldig hyggelig å treffe på dem, litt som de gangene jeg har underholdt kyrne på Stend.
Jeg er jo ikke fremmed for å slå av en prat med noen dyr, selv om det stort sett blir en monolog. Noen ganger får jeg selvfølgelig litt respons på det jeg har å fortelle.
Selv om de fleste gangene går det i rauting og andre lyder.
Men jeg tar det jeg får…
Det beste med å ha en samtale med dyr, synes jeg, er at det faktisk har tid til å høre ferdig det jeg har å fortelle.
At de ikke har det så jækla travelt med å komme seg videre.
Kanskje det er tilfeldig, kanskje ikke.
Men tilbake til historien, så fikk jo både de og jeg noe å fortelle da vi kom hjem fra tur.
De kunne fortelle at det hadde kommet en eller annen skapning på hjul som snakket i et bankende kjør om hele livshistorien sin, mens de prøvde for harde livet å få matro. Mens de innså at å få matro, det kunne de bare drite i, siden avhandlingen min tok pinadø aldri slutt heller.
Selv om de hadde selv valgt å vandre ned fra skogholtet på den roligste tiden på formiddagen. Nettopp for å sikkert unngå for mye støy og styr.
Så mye for dét!
Mens jeg kunne dra hjem og fortelle om mitt koselige møte med to fine hjort, som stod så oppmerksom og tålmodig å hørte etter mens jeg snakket i veg med dem om livshistorien min, været og kvaliteten på gresset osv.
Men jeg skulle nok bare visst…Kanskje det går rykter om meg blant skogens firbeinte innbyggere.
Hvordan håndtere hun med alle bokstavene; stå helt i ro og vent til hun har fått snakket seg ferdig.
For du kan bare drite i å komme unna, når hun først setter i gang!
