De siste årene har dating blitt mer og mer digitalisert.
Man trenger ikke lenger dra på byen eller utested for å finne en partner, det er bare å dra frem mobilen og logge inn.
Ved hjelp av ulike apper, kan man enkelt komme i kontakt med andre single.
I tillegg kan du håndplukke den fremtidige partneren.
Og eventuelt arrangere et møte også kalt date.
Fremgangen i det er jo at man laster ned en datingapp, oppretter en brukerprofil med informasjon om kjønn, alder, legning og gjerne noen interesser.
I tillegg legger man ofte med et par bilder av seg selv, for å gi motparten et bedre inntrykk av hvem du er som person og om det matcher med deres kriterier til en partner.
Disse appene er laget slik at de skal fungere for alle, men gjør de egentlig det?
Selv har jeg aldri hatt noe interesse av disse appene, men kan heller sammenliknes mer med en «håpløs romantikker».
Hvis jeg skulle truffet min fremtidige mann, ville jeg heller møtt ham face to face. Enn phone to phone.
Men om jeg ville bruke Tinder eller Match for eksempel, hadde jeg ønsket å kunne håndtere appen selv uten assistanse.
Man kan jo bare forestille seg det å måtte ha hjelp fra familie eller assistenter til å registrere seg på Tinder.
Selv om de mest sannsynlig ikke hadde hatt noe i mot det, føles det ikke så stilig alltid å be om hjelp til akkurat dét. Særlig som ung, det kan føles litt kleint.
På de fleste datingapper, må man igjennom noen verifiseringstrinn når man registrerer seg. Rett og slett for å bekrefte at man ikke er en robot.
Som oftest innebærer dette å ta selfie mens man poserer i en bestemt positur, for eksempel et bilde av seg selv mens man løfter høyre armen og viser tommelen opp.
Dette høres gjerne ut som piece of cake for de fleste, men det er ikke dermed sagt ar det er like lett for alle.
Mange, inkludert meg selv, har mer enn nok med å håndtere de små tastene på selve mobilen.
Jeg er enig i at det er viktig med gode sikkerhetsrutiner for å unngå uønsket aktivitet på datingapper og man bør absolutt sikre at vedkommende er den de utgir seg for å være.
Samtidig finnes det alternative løsninger for en sikker registrering.
For eksempel en vanlig selfie av kun ansiktet eller å spille av en lyd og deretter trykke å rett ikon som lyden tilhører. For eksempel en trompetlyd, der det samtidig kommer opp bilde av en tromme og en trompet.
I dette tilfelle skulle man da trykket på trompeten.
Akkurat den selfien utgjør egentlig ingen sikkerhetsmessig forskjell, siden man kan fremdeles utgi seg for å være Frida, men egentlig heter Laila.
Appene vet jo ikke hvilket utseende man har.
I tillegg burde det vært «vanskeligere» å swipe, men lettere å trykke.
Tommel opp til større knapper! Gjerne «Ja» og «Nei».
Man kan jo tenke seg en ufrivillig bevegelse og så har du plutselig swipet ja på ti personer du overhode ikke likte. ; Men i hælvete….
Eller verre, at du avviser drømmefyren på grunn av en spasme og du bare; Neeeeeii!!!
Der sitter du med kjærlighetssorg etter tjue minutter på Tinder, snakk om motsatt effekt.
Avslutningsvis oppfordrer jeg datingapper til å endre versifiseringssystemet sitt og innføre større knapper for ja og nei, for å gjøre dating lettere for alle.
