Jeg hadde en ganske interessant tur hjem i forgårs, da rullestolen bare kapitulerte og skrudde seg av i fart. Hvilket må ha vært et komisk syn for de forbipasserende.
Den bokstavelig talt bråstoppet, mens jeg hadde hånden på joysticken.
Jeg bare; Åå faen!
I tillegg var det på det tidspunktet også en snøbyge i luften og kaldt, så timingen var jo bare toppers.
Jeg har hatt en del utfordringene med stolen helt fra dag én da jeg fikk den; blant annet at bakhjulet har løsnet og falt av, batteriet har takket for seg og styreboksen, altså den jeg styrer stolen med, har løsnet.
Sistnevnte, rett og slett bare sprakk.
Fellesnevneren for disse hendelsene, er at de selvfølgelig oppstår når jeg har gått tur alene.
Men i forgårs da kapituleringen hendte, måtte assistenten min komme å redde meg.
Siden batteriet var flott, ble han bare nødt til å skubbe stolen hjem stakker, med meg oppi. Det var heldigvis bare syv minutter unna hjemmet.
Det var litt spennende ned den bakken der med meg, siden stolen veier 200 kilo og har nada bremser. Men det gikk fint!
Vi fikk doningen i hus og satt den på lading i gangen.
Det fungerte dessverre ikke, så stolen er nok moden for utskiftning.
Heldigvis har assistentene mine kommet til unnsetning alle gangene, som blant annet denne gangen.
Jeg er heldig som har gode mennesker rundt meg, som kan hjelpe i slike situasjoner. Enten det er familie, venner eller assistenter.
Men det er det dessverre ikke alle som har.
Den største utfordringen med å ha hjelpemidler, er nødvendigvis ikke å bruke dem riktig eller å anskaffe dem. Selv om det kan være en kamp det også, enkelte ganger.
Men det som er mest utfordrende, ironisk nok, å få dem reparert eller å skifte dem ut ved slitasje.
Noe som etter min mening er ganske underlig, da de som har hjelpemidlene ofte er avhengige av dem. Åpenbart, ellers hadde man ikke hatt hjelpemidler liksom.
Man kan jo prøve å starte bilen uten nøkkelen og se hvor langt man kommer.
Poenget mitt er, at det burde vært lavere terskel for å få utlevert nye hjelpemidler. Selvfølgelig må man se behovet til hver enkelt an.
Har man noe som fungerer knirkefritt, er ikke behovet for utskiftning like prekært gjerne.
Derimot hvis hjelpemiddelet ikke fungerer eller ikke lever opp til behovet, må man ta noen grep.
Det har jeg nå gjort, ved å søke om ny stol.
Forhåpentligvis er det en bergensk modell denne gangen; brautede og vanntett.
For å sitere meg selv til slutt; Ingen liker å gå med hullete, små sko.
Da får man gnagsår og blir bløt.
