En solnedgang er kanskje noe av det fineste som finnes og er topp 10 motiv av det folk tar bilder av.
Men for å forevige dette skue, må man være kjapp på labben.
For solen, den venter ikke på noen.
Det var intet unntak i går.
Jeg var nesten hjemme igjen fra tur, det var kun rett rundt hjørnet før jeg var hjemme. Men jeg måtte bare stoppe opp litt langs fortauet for å ta et bilde av ettermiddagens fargespill.
Jeg hadde funnet stillingen med telefonen og vinkelen på kamera, det gjenstod bare å knipse.
Så ble jeg avbrutt.
Lyden av noen som snakket til meg, det var en litt eldre dame.
«Trenger du hjelp?» Spurte hun først. «Nei, det går bra!» Svarte jeg. «Skal jeg ringe noen?» Jeg svarte nei.
Det som er litt rart med noen folk, er at de fortsetter å spørre samme spørsmålet om og om igjen.
Selv om de har oppfattet svaret. Det kan jeg se på personen.
Litt som når du prøver å låst opp døren med feil nøkkel. Det går ikke første gang, men du prøver likevel fem ganger til.
Jeg mener, hallo?!!
Driten var jo det at, mens jeg stod der å forsøkte å forklare at jeg bare skulle ta et bilde og at hun ikke trengte å ringe brannvesenet eller politiet, så gikk jo solen ned, sant.
Så bilde av solnedgang, kunne jeg visst drite i.
Takk for den, liksom.
Jeg er vandt til slike situasjoner og pleier bare å «riste» det av meg.
Men det var den siste kommentaren som stakk litt ekstra denne gangen; Folk blir redde når dem ser deg! Du må gå hjem!!
Jeg vet at det er godt ment og at slike kommentarer kommer fra uvitenhet.
Men det betyr ikke at det føles mindre nedverdigende og frekt av den grunn.
Jeg hadde heller ikke gått ut alene, hvis jeg ikke hadde vært i stand til det.
Takk for omtanken, men nei er nei.
