Det å ha en kropp som til stadighet jobber på høygir, kan ha sine fordeler av og til.
Du slipper blant annet å tenke så mye på kaloriinntaket eller å føle at du må trene til du besvimer. Noe jeg uansett aldri hadde klart, med tanke på at jeg er tidenes største matvrak.
Selv om jeg er ganske spinkel og liten av meg, kan jeg ha en appetitt som slår enhver kar. Det er sånn at man til tider kan stille spørsmål til hvor kroppen min gjør av all maten som kommer inn.
Slik har det alltid vært, helt siden jeg var liten har jeg glad i nesten alt av mat. Hvis jeg hadde fått muligheten til det, hadde jeg sikkert kunnet spise døgnet rundt.
Men det er ikke alltid bare et pluss å ha så høy forbrenning, det kan innimellom også være ganske strevsomt og en smule irriterende. Særlig med det faktumet at kroppen forbrenner kalorier ved den minste bevegelse jeg foretar meg. Noe som også inkluderer spising og drikking.
Dette varierer heldigvis ut ifra hvordan dagsformen er, og ikke minst hvilken tilstand kroppen min er i.
Min kropp fungerer slik at alle musklene jobber ved hver bevegelse jeg gjør, uavhengig av om jeg bare løfter en arm eller åpner munnen. Det er nødvendigvis ikke alltid så mye energi som går med til det, men noen ganger kan det være mer tiltak enn kos å skulle spise.
Hvis det er en dag hvor jeg er sliten eller litt ekstra spastisk, kan dette sammenlignes med at man skulle ha løftet vekter samtidig som man spiste en brødskive med brunost. Det gir jo like lite effekt på metthetsfølelsen, man sitter igjen og er like sulten som før man spiste. Så mye for den energien liksom.
Spesielt siden brunosten til tider har samme effekt som dobbeltsidig teip inni munnen. Ironisk at dette da er et av mine favorittpålegg.
Men trikset her, skjønner du, er å spise brunostskiven opp ned. Da sparer man jo seg for unødvendig gangsperr i tungen i samme slengen.
Det tok en stund før jeg kom på denne løsningen, men det funker fett. I tillegg slipper du å føle deg som en hund som har fått karamell. Det tar jo sin tid å bli kvitt igjen, når osten først har satt seg oppi ganen.
Armene og beina mine er ikke det eneste som har en tendens til å «leve sitt eget liv», munnen min kan virkelig være en «pain in the ass» av og til. Det er akkurat som om den går inn i «det oppnås ingen kontakt med abonnementet-modus», det går rett i stand-by.
I sånne øyeblikk, kan det være litt som å skulle spise en svamp, det går jo pinadø hverken an å tygge eller svelge den. Så blir man sittende der som en hamster.
Til tider kan det kjennes ut som om hele munnen går i høyspenn, som om alle musklene i inni munnen strammes samtidig og svelge-funksjonen har forduftet. Som at du prøver å tygge, men det skjer liksom ingenting.
Da føler du virkelig at munnen har gjort styrkeøvelser. Trenger ikke alltid et stramt treningsprogram for å svi av noen kalorier… Det er bare å ta seg et par knekkebrød, så er man ferdig trent for dagen.
Jeg kan noen ganger synes det er litt kjipt at ikke munnen min helt samarbeider. Det gjør jo at det er enkelte matretter som kan være litt utfordrende for meg å få i meg.
Det kan være annerledes når jeg er blant kjentfolk, de vet jo hva det går i. Men det kan noen ganger føles litt dumt blant ukjente.
For eksempel hvis det da er taco eller suppe med forskjellig oppi som står på menyen, kan jeg bli litt skeptisk. Ikke fordi jeg ikke liker det som blir servert, men fordi det kan være slitsomt å spise retten.
Det blir jo liksom ikke like lett å skulle nyte maten, hvis du egentlig føler at du omtrent har løpt et maraton etter du har spist. Eller har gangsperr i beina og armene når halve porsjonen er unnagjort.
Hvis jeg da ikke orker å spise mer enn halve porsjonen, kan det føles litt dumt. Selv om det er fordi det er vanskelig, og ikke fordi jeg er kresen.
Jeg husker for eksempel da jeg gikk på folkehøyskole og nesten hele skolen var overlykkelig for taco-lørdag, mens skive med nugatti ofte ble redningen for min del. Det var jo litt kjipt å ikke kunne dele den gleden med dem, selv om det ikke var den verste erstatningen jeg fikk heller.
Som med det meste annet har jeg funnet mine teknikker og løsninger, for å gjøre det lettere for meg selv. Gjerne ved å ha små biter eller velge retter jeg vet er «lett» å spise. Det blir litt som at man tilpasser treningen etter dagsformen. Derav er pasta og fisk ofte en gjenganger i middagsmenyen hos meg.
Men det som egentlig er vanskeligst, er hvis jeg er ute på restaurant eller i et middagsbesøk, der man gjerne får servert en rett. Særlig hvis det er noe jeg vet er litt problematisk å få i seg, spesielt hvis det er salat inni bildet.
Da føler du deg litt som «det bortskjemte barnet» som ikke vil spise opp grønnsakene sine. Eller som alltid lar det grønne ligge igjen på kanten av tallerkenen.
Men jeg tenker det er grenser for hvor mange treningsøkter en person orker i løpet av en dag. Så om man «ditcher» litt salat her og der, får det være greit.
