Det å alltid skulle sammenligne seg selv med alle andre, kan ofte være veldig slitsomt. Å sette for høye krav til seg selv, kan ofte gi mer stress enn glede.
Dette er nok noen alle kan føle på av og til.
De fleste kjenner til «Flink pike-syndromet», det at vi hele tiden skal oppfylle krav og forventninger vi har eller som vi tenker andre har til oss.
At vi skal oppføre oss på en bestemt måte, se ut på en bestemt måte og nærmest leve på en viss måte. For å passe inn i en slags mal.
Men finnes egentlig denne malen eller disse kravene? Eller er dette bare noe som vi tror eksisterer?
Som mennesker er vi forskjellige, både utseendemessig og i tankegangen.
Vi har ulike interesser, meninger, verdier og væremåter.
Problemet er bare at vi som oftest har lyst til å være som alle andre, vi skal i hvert fall ikke skille oss ut.
Mange ganger er vi også litt redde for å «lage» vår egen veg og stå på vårt. Det å gjøre noe som er utenfor komfortsonen eller som andre ikke er så begeistret for, men som faktisk er viktig og betyr noe for deg.
Det tror jeg er viktig for å ha et bra liv.
Jeg tror også vi ofte glemmer at det til syvende og sist kun er oss selv som kan gjøre oss lykkelig. Samtidig er det du og jeg som skal leve med den vi er resten av livet, da er det jo ganske vi har det bra med oss selv.
Alle kan nok innimellom kjenne på at livet gjerne ikke alltid spiller helt på lag med en, og at man helst skulle vært annerledes enn slik man er.
Men igjen så setter vi mennesker ofte opp en fasade på hvordan vi egentlig har det, slik at vi ikke skal virke «svak» eller «gjøre et nummer» ut av det vi synes er vanskelig.
For det skal jo ikke gå utover dem rundt oss, at vi føler det slik. Man skal jo helst fremstå som sterk og tilnærmet perfekt, omtrent hele tiden, overalt.
Både i hverdagen, sosiale settinger, på jobb, til og med på nettet skal det meste være rosenrødt. Gjerne med et filter eller #livetersupert. Men er det alltid slik?
Her har vi igjen denne «standarden» som vi alltid skal prøve å leve opp til.
Det å da være litt annerledes og gjerne skille seg ut, kan være utfordrende for mange.
Å skulle deale med følelser, meninger og inntrykk, kan til tider bli litt i overkant for enhver. Ofte reagerer man da med å sette opp en fasade eller skyver disse tankene bort. For å skjule sine indre følelser og tanker.
Nettopp for å slippe å deale med dem.
Det er nok en side de aller fleste har, selv de «sterkeste». Noen er gjerne bedre til å skjule det enn andre. Noe jeg selv er en mester på;
Selv om jeg har akseptert at jeg har en funksjonsnedsettelse og at jeg skiller meg ut, som regel er jeg positiv og ser lite begrensninger for meg selv. Samtidig er jeg jo ganske sta og gir sjelden opp.
Men med dét sagt, betyr ikke det jeg til tider ikke skulle ønske at jeg kunne våkne opp funksjonsfrisk en morgen.
Ønsket om å bare kunne reise seg og gå vekk, kan være påfallende innimellom. Særlig hvis situasjonen er ubehagelig eller bare totalt bak mål.
Det kan for eksempel være kommentarer på gaten, at jeg blir stoppet av fremmede og ikke klarer å gjøre meg forstått. Situasjoner hvor jeg føler meg maktesløs.
Med andre ord kan det noen ganger være noe skit å være «Frida», med den følelsen av å være fanget i en kropp som ikke gjenspeiler hvordan man ser seg selv.
Andre ganger kan alt være på topp og kroppen er som den er.
I 2020 har vi i Norge, kommet langt med mye, blant annet dette med å akseptere og respektere hverandre, nettopp fordi landets befolkning i dag er sammensatt av ulikheter og mangfold.
Men jeg tror vi fremdeles har et stykke igjen, før vi har nådd målet.
Det er ikke til å stikke under en stol at ulikheter vekker oppsikt og skaper reaksjoner hos mange.
Vi mennesker er jo litt artig skrudd sammen, vi vil helst være likest mulig. Men samtidig ønsker vi mest av alt at andre skal like oss for den vi er, selv om det ikke alltid vil innrømmes.
Så egentlig er det vi bedriver, totalt motsiende.
Om man har et litt annerledes utseende eller noen særtegn, vil man garantert møte fordommer og unødvendige kommentarer i hverdagen. Det betyr jo selvfølgelig ikke at dette er ok, men samtidig kan man heller ikke grave seg ned og ta seg veldig nær av alt som blir sagt.
Jeg har selv kjent på hvor sårt det kan føles med kommentarer som kommer uten forvarsel, det er like vondt og nedverdigende hver gang.
Det som kanskje er verst, er den manglende sjansen til å stå opp for selv i øyeblikket. Følelsen av å bli overkjørt er dermed ganske overhengende. Selv om jeg til og med er «den med hjul», ironisk nok.
Det som er viktig, tror jeg, er å prøve å ikke ta seg nær av negative utsagn. Folk kan si de merkeligste ting, hvis de blir usikker på situasjonen. Tro meg, I know…
Det beste å gjøre, er rett og slett bare å heve seg over det og fortsette, selv om det kan være noe av det vanskeligste man kan bli bedt om å gjøre.
Nøkkelen til et godt liv, er ikke å ha flest følgere på Instagram eller å se ut som en supermodell. Det er heller ikke å skulle please andre og være en annen en den man er.
Den store hemmeligheten er egentlig å bare være seg selv, og kunne klare å godta kroppen vår og den vi er.
Det er vanskelig og det tar tid, jeg digger ikke alltid slik jeg er heller.
Men hvis man klarer å like den vi er, tror jeg vi allerede har kommet langt på veg.
