Du vet den følelsen når du akkurat har klart noe du har strevd med, men så skjer det uventete. Alt skjærer seg, noe som da resulterer i at du må starte på’an igjen.
Dette var et slikt tilfelle;
Her om dagen var jeg ute på tur, nøt finværet i Bergen og hadde full guffe på Kygo på ørene.
Kunne det bli bedre for en bergenser?
Jeg hadde nettopp anskaffet meg nytt headset, trådløst og greier. Det måtte jo selvfølgelig testes…
Lyden var ikke til å klage på, så nå var det full fest og mini-karaoke bortover vegen, i kjent stil.
Siden det var tendenser til litt regn i luften denne ettermiddagen, hadde jeg bestemt meg for å kjøre regntrekk på rullestolen. Just in case.
Noe som var en god idé i begynnelsen, helt til solen kom frem og temperaturen økte.
Problemet var bare at tempen økte jo da hos meg også.
Det å ha spasmer gjør at musklene i kroppen strammer seg og gir ufrivillige bevegelser, som igjen gjør man produserer en del varme etterhvert.
Så du kan si at den komboen gjorde at det ble fort ganske hett under det regntrekket og vindjakken, det var jo tross alt bare tjue varmegrader ute, i tillegg.
Lettere stresset og litt halv-svett skulle jeg da prøve å få av meg denne vakumposen, uten å samtidig rive av headsettet i samme slengen eller tiltrekke meg så mye oppmerksomhet.
Noe jeg i ettertid innså var en litt optimistisk tanke, i og med at jeg stod å kukelurte på en travel sykkelsti, ved siden av en høy-trafikkert veg.
Etter et febrilsk forsøk på å lirke av meg trekket og fremdeles beholde musikken på ørene, klarte jeg å befri meg selv fra vakumposen etter ti minutter.
Nå gjenstod bare å få lagt trekket bak ryggen, slik at jeg slapp å ha det i fanget.
Først måtte jeg bare brette det, slik at jeg unngikk å se ut som Supermann med kappe, når jeg kjørte videre. Jeg var ikke helt i dét «moodet» der og da.
Deretter tenkte jeg å legge trekke bakom ryggen, sånn at det skulle være lett å fiske frem igjen ved en senere anledning.
Mens jeg satt der å brettet trekket, som jeg forøvrig nettopp hadde tatt av, kom der først én person bort for å høre om jeg trengte hjelp. Men jeg takket pent nei og sa at det gikk fint.
De gikk videre og jeg fortsatte dermed med brettingen min.
Når jeg var ferdig med å brette og skulle til å legge trekket på plass, stoppet der en bil ved siden av meg og en person kom gående raskt mot meg.
Vedkommende spør gjentatte ganger om jeg trenger hjelp, men har åpenbart ikke tiden til å lytte til svaret.
Til tross for at jeg stritter imot og sier «nei», begynner vedkommende å kle på meg regntrekket igjen.
Fullt utrustet igjen, med hetten på snei, får jeg beskjeden; Nå må du gå hjem, det er kaldt!
Vel, for det første var det ikke særlig kaldt ute. I og med det var sol og tjue grader.
For det andre, regnet det ikke en gang. Og for det tredje, hadde jeg jo ikke noe ønske om å ha trekket på.
I og med jeg nettopp hadde fått den greien av meg.
Deretter blir jeg overlatt til meg selv, back to scretch igjen....
Der og da visste jeg ikke om jeg skulle le eller grine, av det som nettopp hadde hendt.
Jeg hadde egentlig tenkt å fortsette turen, på tross av beskjeden om å vende hjemover.
Men etter å ha mistet headsettet to ganger på ti minutter, samtidig som jeg i utgangspunktet var rimelig frustrert, jeg så ga opp turen og vendte hjem i stedet.
Innerst inne vet jeg at slike handlinger blir gjort i beste mening, men det er likevel frustrende å sitte igjen med følelsen av å bli overkjørt.
Jeg tror det er veldig viktig i slike situasjoner, å forsikre seg om hva den andre personen vil, før man begynner å handle.
Og dersom man er usikker, er det jo bare til å spørre igjen.
