Samtidig blir du stadig like overrasket hver gang dine egne armer og bein spretter ut fra intet. Som om du ikke aner hvor de kommer i fra.
Det er vel ikke mange som kan risikere å skvette av sin egen kropp. «Oh shit, der kom det visst en arm» er jo ikke en veldig vanlig situasjon å komme ut for.
Forklaringen er jo nettopp dette med at du ikke alltid vet hvor du har kroppen din, bokstavelig talt og kan dermed nærmest ende opp med å få hjerteinfarkt av mindre.
Det største problemet er ikke at armene popper inn og ut i tide og utide, det er vel mest dette med at fingrene mine har en tendens til å ville være i litt rare og upassende posisjoner enkelte ganger.
Så hvordan forklarer man egentlig til folk at du ikke mener å be dem ryke og reise til et visst sted, men at du ikke kan hjelpe for det?
«No hard feelings, lissom».
Slike ting er jo ikke så lett å prøve å bortforklare heller, du må nesten bare late som ingenting og håpe at ingen reagerer.
Det positive med dette, er jo alle de tragikomiske situasjonene du kommer ut for.
Greien er nemlig; når jeg er ute på farten i rullestolen, er jeg ofte så opptatt av å styre stolen med venstre hånd. Som gjør at jeg ikke aner hva den høyre armen min holder på med i mellomtiden.
Nå høres det kanskje ut som den ene armen min ikke er en del av resten av kroppen min, men noen ganger føles det faktisk slik.
Som blant annet dette med å vise fingeren til halve by’n, uten å selv være klar over det en gang. Der sitter du å smiler hyggelig til alle som går forbi, aner fred og ingen fare.
Mens det du egentlig gjør, er å si F*** y** eller be dem ryke og reise til et sted solen ikke skinner. Helt uten grunn i tillegg.
Bra førsteinntrykk, ikke sant?
Egentlig er det vel ganske trist i grunn, men man kommer jo unna med det meste.
Hvis man bare husker på å smile mens man gjør det, det er en bra taktikk som faktisk funker.
Problemet er bare at den kommer når det minst passer. Mens når du virkelig kunne tenkt deg å gi noen inn, kan du bare glemme at fingrene vil samarbeide.
I stedet risikerer du at vedkommende tror du prøver å vinke til dem og hilser tilbake.
Det er da du ikke vet om du skal le, eller gråte.
Så konklusjonen er vel kanskje at hvis du har CP, kan du teknisk sett vise fingeren konstant, uten å få problemer.
Hvis du mot formodning skulle vise noen langisen noen gang, er det jo bare å si at du fikk en «ufrivillig bevegelse» og dermed var dét problemet løst.
Siden hvem tror vel at en i rullestol sitter og sier FU?
