Den ene trenger jo tross alt den andre

Urettferdighet og forskjellsbehandling er noe av det verste jeg vet. Rett og slett fordi det bidrar til å skape skille i samfunnet og påvirker menneskesynet på en svært negativ måte. 

Denne type handling fører blant annet til at folk plasseres i bås hyppigere og at mennesker blir undervurdert på grunn av hvilket kjønn de er. 

Selv om vi har kommet et langt stykke på vei i Norge for eksempel, har fortsatt store deler av verden litt å ta tak i.

I mange land står kvinner fremdeles langt nede på rangstigen, blant annet når det kommer til utdanning, jobb, plikter og ikke minst verdi. 

Enkelte steder er jo kvinner i tillegg underkastet mannen og har dessverre ikke alltid så mye å stille opp med. 

Men hvorfor er det egentlig slik? Hvorfor har det gjennom flere generasjoner, blitt slik at det er forskjell på livskvaliteten til menn og kvinner? Det at mannen liksom er sjefen i huset og kvinnen egentlig ikke har noe hun skulle ha sagt? Jeg nekter å tro at det var slik vi ble skapt. 

Jeg tror (ikke at jeg er noen forsker eller professor) at vi mennesker har klart å skape denne holdningen helt alene og at vi bare har latt den utvikle seg gjennom tiår. I stedet for å ta grep den gangen holdningen begynte å spire, har generasjoner tatt et steg tilbake og sett den vokse seg større og større. 

Man ser kanskje ikke dette problemet i Norge, i like stor grad som i andre land.

Vi er gjerne flinkere til å skjule det eller så er denne utfordringen ikke like relevant hos oss nordmenn.

Selv om det ikke påvirker samfunnet og hverdagen vår like mye, er det likevel forskjeller blant menn og kvinner.

I noen yrker tjener det ene kjønnet mer enn det andre, til tross for at de utfører samme jobb. Selvfølgelig er det unntak ut ifra hvilke yrker det gjelder, for noen yrker krever kanskje god fysikk og kan være krevende for en kvinne. Rett og slett fordi våre kropper er bygget ulikt.

 

Samtidig spiller jo interessen for arbeidet en veldig stor rolle for hvordan yrkeslivet blir seende ut; Ikke alle damer er jo opptatt av bil og ønsker å bli mekaniker, eller drømmer om å jobbe som rørlegger. Samtidig som at mange menn prioriterer gjerne ikke å bli fotpleier eller jobbe innen omsorg.

Det er jo ikke på grunn av ikke en jente kan lære seg å skru på biler eller fikse vasken og toalettet. Eller at menn ikke kan bli flink å stelle negler og ta vare på et annet menneske.

Kanskje noen vegrer seg for å satse på yrker der det ene kjønnet dominerer, fordi de er redd for å ikke strekke til eller ikke kunne gjøre en like god jobb som det motsatte kjønn. 

Det kan også komme av usikkerhet rundt det å skille seg ut på arbeidsplassen, eller hvordan vedkommende blir mottatt og akseptert av kollegene.

En annen ganske relevant faktor som jeg synes er viktig, er lønnen. Det burde jo vært et minimum at menn og kvinner tjente likt, når de utfører samme jobben vel å merke.

Heldigvis er dette noe som finner sted i det norske samfunn, per dags dato.

Verre er det med steder som lider under fattigdom, hvor nettopp kvinner står i fare for å bli undertrykt, diskriminert og utsatt for vold.

Dette gjør jo igjen at kvinner blir satt på sidelinjen og at den største andelen av befolkningen som har jobb og utdannelse, er menn.

Jeg synes jo det er ganske snodig i grunn, at kvinner opp igjennom årene har blitt sett på som «mindre verdt», og at de har stått en del i skyggen av sin mann. 

Fordi kvinner er jo både en stor og kjempeviktig ressurs i et hvert samfunn. 

Tenk på det da: Ingen kvinner; ingen barn og ingen fler generasjoner. Uten flere generasjoner kommer det ikke ny befolkning og da går jo ikke verden rundt. 

Det var kanskje satt veldig på spissen, men poenget mitt er at kvinner har alltid vært en like viktig del av befolkningen som det menn har vært.

Det er jo liksom en logisk grunn til at begge kjønn ble skapt da, det er jo fordi vi trenger både innflytelsen fra menn og kvinner for å få verden til å fungere. 

Derfor satser i hvert fall jeg alt på håpet om full likeverd og likestilling over hele verden. En gang.

Den ene trenger jo tross alt den andre. 

De har også følelser

Noe jeg virkelig interesserer meg for og brenner for, er dyrevelferden. 

Som person er jeg veldig glad i dyr og har alltid hatt et forhold til dem helt fra jeg var liten.

Mange forbinder gjerne de firbeinte med kjæledyr, husdyr, dyrehage eller vilt. I tillegg har vi i lang tid hatt en slags oppfattelse av at mennesker på en måte er «overhodet» eller «sjefen» over dyrene.

Som igjen gjør at vi noen ganger kanskje glemmer at de firbeinte og pels-og fjærkledde også har en personlighet, ikke minst har de også følelser og en IQ vi mennesker bare kan drømme om.

Derfor er det viktig at vi hele tiden tenker innover og «snur på flisen» når vi også har med dyr å gjøre. For vi skal jo tross alt ta vare på og passe på dyret vårt, ikke dominere og herse med det.  

Selv har jeg en katt og en hund i familien. De gir jo først og fremst mye god underholdning og er en god varmepute og turkamerat, men det beste ved dem er at de skjønner absolutt alt du sier og det du ikke sier. 

I tillegg dømmer de ikke deg, med mindre du da gjør noe skikkelig dumt. Da hadde vel noen og en hver begynt å tvile. 

Det kommer jeg tilbake til…  

Dyr har også en helt unik forståelse og tålmodighet, enn hva mennesker gjerne har; Jeg tror ikke jeg nødvendigvis hadde godtatt hvis jeg hadde vært et dyr, at noen kom bort å kakket meg lett i hodet eller ga meg gratis massasje langs ryggraden gjentatte ganger med knyttet neve og litt ujevne bevegelser. 

Jeg hadde vært ganske pissed hvis noen hadde satt seg ned og gjort noe slikt med me, mens de smilte. 

(Siden jeg har Cerebral Parese, har jeg ikke helt kontroll over bevegelsene mine alltid. Derfor kan jeg noen ganger være litt hardhendt uten å mene det)

Så det sier litt om forståelsen deres, når de ligger der og venter på at du skal «klappe» ferdig. 

Noen ganger har jeg lest innlegg eller sett innslag på TV om hvordan noen behandler dyr og leve-standeren dyr må ta til takke med. Enkelte situasjoner er helt hårreisende. 

Selv om dyr ikke kan kommunisere med ord som vi forstår, betyr det jo ikke at vi kan bare kjøre på med hva som passer oss best.

Forestill deg at du flyttet til Kina, helt alene, du kjenner ingen som bor der og du kan ikke kinesisk at all. 

I tillegg er det nesten ingen som snakker engelsk. Du hadde følt deg ganske lost og hjelpesløs, hadde du ikke?   

Jeg kan tenke meg at dyr kan noen ganger ha det på denne måten. Særlig når vi som eiere gjør noe som er helt på trynet, for eksempel å ta båndet på feil veg og den etterfulgte følelsen som kommer når du får dét dømmende blikket og du kan formelig se at dyret tenker; Jeeezes, virkelig? Hadde du syntes det var festlig å gå med jakken bak frem kanskje? 

Tro’kke det nei.

Eller de gangene man sier til hunden at det er tomt for kjeks, når det står en full krukke bak deg og den ser på deg mens den tenker; Hallo?! Er du dum? 

Jeg ser jo at det er flere kjeks igjen. Turn around! I sånne situasjoner er det jo ikke rart de begynner å tvile på oss…

Dette vitner jo bare om hvor mye våre pels-og fjærkledde venner forstår. 

Derfor synes jeg det er helt forferdelig å lese eller se på reportasjer der dyr lider under menneskenes eierskap og hvordan enkelte behandler dem.

Det er jo liksom ikke sånn at bare fordi de har ikke er en del av vår «tilværelse» eller snakker «menneske», kan vi bare gjøre hva vi vil med de. Tenk på hvilke tanker og følelser de sitter igjen med da.

Hadde du likt at noen var vond og mishandlet deg uten grunn? Og på toppen av det hele kunne du ikke engang gitt beskjed eller forsvare deg?

Det er dét jeg ikke forstår, hvorfor er det annerledes med dyrene? 

De fleste av oss har jo denne respekten og forståelsen overfor dyrene, men så er det alltid noen som sovner i timen.