Back to scretch

Du vet den følelsen når du akkurat har klart noe du har strevd med, men så skjer det uventete. Alt skjærer seg, noe som da resulterer i at du må starte på’an igjen.
Dette var et slikt tilfelle;

Her om dagen var jeg ute på tur, nøt finværet i Bergen og hadde full guffe på Kygo på ørene.
Kunne det bli bedre for en bergenser?
Jeg hadde nettopp anskaffet meg nytt headset, trådløst og greier. Det måtte jo selvfølgelig testes…
Lyden var ikke til å klage på, så nå var det full fest og mini-karaoke bortover vegen, i kjent stil.

Siden det var tendenser til litt regn i luften denne ettermiddagen, hadde jeg bestemt meg for å kjøre regntrekk på rullestolen. Just in case.
Noe som var en god idé i begynnelsen, helt til solen kom frem og temperaturen økte.
Problemet var bare at tempen økte jo da hos meg også.
Det å ha spasmer gjør at musklene i kroppen strammer seg og gir ufrivillige bevegelser, som igjen gjør man produserer en del varme etterhvert.
Så du kan si at den komboen gjorde at det ble fort ganske hett under det regntrekket og vindjakken, det var jo tross alt bare tjue varmegrader ute, i tillegg.

Lettere stresset og litt halv-svett skulle jeg da prøve å få av meg denne vakumposen, uten å samtidig rive av headsettet i samme slengen eller tiltrekke meg så mye oppmerksomhet.
Noe jeg i ettertid innså var en litt optimistisk tanke, i og med at jeg stod å kukelurte på en travel sykkelsti, ved siden av en høy-trafikkert veg.
Etter et febrilsk forsøk på å lirke av meg trekket og fremdeles beholde musikken på ørene, klarte jeg å befri meg selv fra vakumposen etter ti minutter.

Nå gjenstod bare å få lagt trekket bak ryggen, slik at jeg slapp å ha det i fanget.
Først måtte jeg bare brette det, slik at jeg unngikk å se ut som Supermann med kappe, når jeg kjørte videre. Jeg var ikke helt i dét «moodet» der og da.
Deretter tenkte jeg å legge trekke bakom ryggen, sånn at det skulle være lett å fiske frem igjen ved en senere anledning.

Mens jeg satt der å brettet trekket, som jeg forøvrig nettopp hadde tatt av, kom der først én person bort for å høre om jeg trengte hjelp. Men jeg takket pent nei og sa at det gikk fint.
De gikk videre og jeg fortsatte dermed med brettingen min.
Når jeg var ferdig med å brette og skulle til å legge trekket på plass, stoppet der en bil ved siden av meg og en person kom gående raskt mot meg.

Vedkommende spør gjentatte ganger om jeg trenger hjelp, men har åpenbart ikke tiden til å lytte til svaret.
Til tross for at jeg stritter imot og sier «nei», begynner vedkommende å kle på meg regntrekket igjen.
Fullt utrustet igjen, med hetten på snei, får jeg beskjeden; Nå må du gå hjem, det er kaldt!
Vel, for det første var det ikke særlig kaldt ute. I og med det var sol og tjue grader.
For det andre, regnet det ikke en gang. Og for det tredje, hadde jeg jo ikke noe ønske om å ha trekket på.
I og med jeg nettopp hadde fått den greien av meg.

Deretter blir jeg overlatt til meg selv, back to scretch igjen....

Der og da visste jeg ikke om jeg skulle le eller grine, av det som nettopp hadde hendt.
Jeg hadde egentlig tenkt å fortsette turen, på tross av beskjeden om å vende hjemover.
Men etter å ha mistet headsettet to ganger på ti minutter, samtidig som jeg i utgangspunktet var rimelig frustrert, jeg så ga opp turen og vendte hjem i stedet.

Innerst inne vet jeg at slike handlinger blir gjort i beste mening, men det er likevel frustrende å sitte igjen med følelsen av å bli overkjørt.
Jeg tror det er veldig viktig i slike situasjoner, å forsikre seg om hva den andre personen vil, før man begynner å handle.
Og dersom man er usikker, er det jo bare til å spørre igjen.

Ny pers

Her om dagen skulle jeg ta meg en kveldstur, siden det for én gangs skyld var fint vær i Bergen.
Som vanlig hadde jeg utstyrt meg med headset og favoritt-spillelisten, så nå var det fest...
Planen var å stikke ned på butikken som ligger bare noen få minutters gangavstand fra leiligheten min.
Jeg bruker vel kanskje vanligvis ti minutter ned, ikke noe særlig mer en det.
Men ikke denne gangen.

Akkurat i dét jeg gikk ut døren, fikk jeg en koselig telefon fra familien som ringte for å si hei.
Siden jeg hadde headsett på, var det jo piece of cake å prate med dem mens jeg kjørte rullestol.
I kjent stil pleier jeg som regel å forsvinne inn i min egn verden når jeg hører på musikk, som da resulterer i at «det ikke oppnås kontakt med abonnenten».
Så mens jeg pratet iherdig med min mor og ikke hørte en døyt av det som foregikk rundt meg, oppdaget jeg etterhvert at det var noen forbipasserende som hadde stoppet opp og spurte om jeg trengte hjelp.
Jeg var jo langt inni telefonsamtalen og hadde ikke enset med det første at noen prøvde å få kontakt. Men da jeg omsider forstod hva de sa, takket jeg pent nei og sa at det gikk bra.

Dessverre forstod de ikke hva jeg sa, i tillegg var jeg jo midt i en setning til min mor, så det ble jo litt komisk å skulle føre to ulike samtaler samtidig.
Greit at vi damer kan multitaske, men det får da være grenser...

Heldigvis fikk jeg min mor til å hjelpe å forklare over telefonen at alt var bra og at jeg da bare pratet med henne.
Etter å ha pratet fra oss og ledd litt av det som akkurat hadde hendt, gikk vi hvert til vårt og jeg kunne fortsette turen med musikken på full guffe.

Alle vet vel hvor irriterende det er å måtte høre seg gjennom en sang man egentlig kunne klart seg helt fint uten, så da skulle jeg bare stoppe for å finne et bedre alternativ.
Det skulle jeg da aldri ha gjort, for jeg kom jo ikke meg av flekken igjen.

Det som av og til kan være litt kinkig, er at jeg til tider kan se ut som om jeg skal ta kverken på noen når jeg konsentrerer meg veldig for noe.
I tillegg kan da også armer og bein fyke litt alle veier, så det at folk blir bekymret er jo egentlig ikke så rart.
Det som er litt kjipt med dette, er at det kan jo gjerne sende ut feile signaler til dem rundt.
Som at jeg trenger hjelp, når det egentlig er det helt motsatte av det jeg gjør.
Jammen er det slitsomt å tiltrekke seg så mye oppmerksomhet hele tiden ass, nesten kjendis-tilstander til tider.

Denne gangen var jeg visst ekstra oppmerksomhetssyk uten at jeg helt var klar over det, kan du si.
For oppmerksomheten, den kom på løpende bånd.

Først kom det en gruppe med ungdommer som stoppet å spurte om alt var bra.
Jeg synes det er kjempeflott at så mange viser omtanke og at de bryr seg, misforstå meg rett.
Det kan bare noen ganger bli litt for mye av det gode, særlig når det kommer flere stormende til for å hjelpe og jeg ikke klarer å få frem at alt er bra og at jeg faktisk bare skulle ta en pust i bakken. Noe som kan gjøre at jeg begynner å stresse med å få uttrykt meg og gjøre meg forstått, samtidig er jeg litt bekymret for å bli politianmeldt for å ha rømt. Klok av skade…

Derfor har jeg en tendens til å velge å «snitte banen» før situasjonen eskalerer. Det er ikke for å være utakknemlig eller uhøflig, det er rett og slett fordi jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal gjøre meg forstått der og da.

Da jeg hadde kjørt litt lenger, var det begynt å mørkne litt ute. Så da var det på tide å fiske frem refleksen, bokstavelig talt.
For å gjøre det ekstra utfordrende for meg selv, hadde jeg da valgt å stappe denne refleksen godt nedi brystlommen på jakken, som var lukket igjen med glidelås, for sikkerhets skyld.
Om det ikke har sett ut som om jeg knotet før, så gjorde det definitivt nå.
Mens jeg stod der og fiklet noe hysterisk med den der refleksen som ikke ville ut, så jeg i sidesynet at det stoppet en bil på siden av fortauet der jeg stod.
Ut av bilen steg det to hyggelige personer som lurte på om alt stod bra til eller om jeg frøs. Jeg hadde jo bare nittito grader under jakken etter å ha forklart meg tidligere, så jeg klarte meg foreløpig.

Jeg takket pent for omtanken og for at de stoppet, i tillegg tenkte jeg at det var godt ikke politiet kom. Med tanke på at de valset rundt i vegen, uten refleks til og med… Ikke bra ass.

Etter vi hadde sagt hade og gått hvert til vårt, kunne jeg endelig ta siste etappe ned til butikken.
Da jeg så på klokken hadde jeg brukt én time fra leiligheten min og ned, det var ny pers.  

Rykk tilbake til start

Du vet den irritasjonen når du har brukt mye tid og krefter på å oppnå målet ditt, men så kommer det en sabotasje glidende inn fra sidelinjen. Helt uten forvarsel.
Vel, det kan skje når som helst og hvor som helst.

Her om dagen var jeg på butikken og skulle handle noen småting. Vanligvis har jeg med meg en assistent som kan være en hjelpende hånd, mens noen ganger er det godt å bare gå alene og få litt «space» for seg selv.
Dette var da én av de gangene jeg gikk alene;
I fanget mitt lå lommeboken trygt sammen med mobilen og den ganske lange handle listen, det var jo tross alt fredag så da skulle det stor-handles.
Det var hjemmelaget pizza som stod på menyen, så det var ikke lite jeg måtte ha heller.

Vel fremme ved butikken, kunne handlingen begynne.
Siden jeg hadde en del på listen, måtte jeg ha med meg en kurv på vegen.
Dét å få tak i en handlekurv mens du sitter, er ikke bare bare skal jeg si deg. Første steg var å heise opp rullestolen slik at jeg kunne rekke kurvene, neste spørsmål var om jeg kom til å få handlekurven i hodet eller ikke.
Noe jeg med glans klarte å unngå denne gangen også.

Fem minutter senere……

Ganske fornøyd med egen innsats kunne jeg sette kursen inn i butikken, med kurven på slep.
Utenom ingredienser til pizzaen, stod noen småting også på listen. Blant annet en pakke med batterier, som var plassert på et stativ i en krok i butikken.
Så for å komme bort til dette stativet, måtte jeg kjøre rundt en stor disk med frukt.
Siden det var ganske smalt mellom reolene og disken, var det beste alternativet her å bare kjøre rundt.
Det å kjøre rullestol og trille handlevogn samtidig, er nesten som å kjøre bil med tilhenger i en labyrint.
Så istedenfor å knote innimellom reolene med handlekurven, tenkte jeg at det var greit å sette den fra meg litt inntil siden.
Jeg plasserte derfor den slik at jeg kunne fortsatt holde et øye med den, mens jeg gikk for å hente batterier.
Noe jeg da aldri skulle ha gjort…

Da jeg kom bort til dette stativet, så jeg til min fortvilelse at det bare var cirka ti forskjellige batterityper og alle var kliss like.
Heldigvis hadde jeg skrevet ned hvilke type jeg skulle ha, etter å ha studert samtlige alternativ, skulle jeg returnere tilbake til kurven med den heldige vinner.
Problemet var bare akkurat i dét jeg snudde stolen rundt, så jeg til min fortvilelse at en random dude stakk av med kurven min.
Sittende å halv-måpe og litt sjokket, tenkte jeg i mitt stille sinn; Jeg har jobbet hardt for den jæla handlekurven der, du kan jo ikke bare stikke av med den.
Men det kunne han da tydeligvis.

Passe snurt, måtte jeg henge tilbake batteriene jeg nettopp hadde fisket med meg og deretter rykke tilbake til start.
Som Eggum sier; Så var det på’an igjen…    

Denne gangen kom det en forbipasserende til unnsetning og tilbudte seg å hjelpe med å ta frem en kurv. Jeg takket pent ja og kunne straks sette igang med forsøk nummer to.
Vel inne igjen i butikken, kunne jeg begynne på toppen av handlelisten nok en gang.

Så var det å finne igjen de batteriene da, nå fant jeg dem nesten ved første øyekast.
Klok av skade tviholdt jeg nå fast i kurven og slapp den ikke av syne et sekund.
Etter at første vare var i boks, var det dags for det neste på listen.      
I og med at jeg nå hadde loket rundt inne i butikken nærmere en time, begynte jeg å kjenne litt på hjemlengselen kan du si…  
Selv om jeg egentlig godt kunne tenkt meg å gjøre det på egenhånd, fant jeg ut at jeg rett og slett måtte «krype til korset» og spørre om en hjelpende hånd for å få litt fortgang på sakene.
Med to ekstra armer og bein på laget, fikk handleturen raskt et litt annet tempo og jeg kunne endelig se enden på listen.
 
Jeg må få skryte av de ansatte som jobber på nærbutikken min, for det er jo ganske luksus å få en personlig handle-kompis som hjelper deg med å «checke av» listen.
Det at en butikkmedarbeider tar seg litt ekstra tid til den enkelte kunden noen ganger, kan gjøre dagen litt lettere og kan bety mye for den personen.
Vel fornøyd med handling for den dagen, kunne jeg endelig vende nesen mot kassen og så videre hjemover.

Så budskapet i denne teksten er; Hold fast i handlevognen, så går handleturen kjappere.

Opp ned, bak frem

Det å være avhengig av en hjelpende hånd til en hver tid, er ikke alltid bare bare.
Til tider kan det være veldig frustrende, med tanke på at du faktisk må ha assistanse til nesten alt.
Det er nødvendigvis ikke alltid like festlig å måtte ha en annen person med seg overalt. For eksempel kan det noen ganger bli litt vel intimt når du har en som står på glor deg opp i nesen, mens de skal prøve å leke boremaskin med et stykke papir.
Rett skal være rett, disse metodene er mine ideer.
Siden jeg synes det kan være vanskelig å pusse nesen på «normal» måte, blir alternativet å stappe papiret opp i nesen.
Teknikken funker som bare det, men du føler deg litt som en hest eller at du inviterer halve verden inn i nesen. Siden man får jo full innsyn oppi der.
Fordelen med dette, er at man blir godt kjent på kort tid. Med tanke på at man bryter intimsonen og i flere situasjoner som ellers kanskje ville vært litt småkleine.
               
Til tross for frustrasjonen ved behovet for hjelp, kan det også bli mange komiske øyeblikk av det.
I tillegg får du oppleve de merkeligste ting du ikke trodde var mulig.
For hvis du blant annet trodde det ikke var mulig å få trusen på opp ned og bak frem, må du tro om igjen.
Det er i grunn litt imponerende å få på trusen den vegen, siden det blir jo uhyrlig trangt når man da skal trekke den opp.  

Ellers kan jeg jo tenke meg at det muligens er litt lettere å hjelpe noen av med vinterskoene med snøring, hvis man bare knyter dem opp først.
Men på en annen side får man jo gratis styrketrening da, to fluer én i smekk…
Det jeg egentlig alltid har vært litt i stuss på, er de gangene folk insisterer på å ta av meg buksen, mens jeg da fortsatt har sko på. Det er kanskje litt upraktisk, tenker jeg da.
Særlig med jeans.
Greit jeg har stretch-bukser, men det får da være grenser for hvor elastisk den stakkers buksen skal være.

Jeg blir stadig forundret og litt fascinert faktisk over situasjoner jeg havner i. Er det noe man legger godt merke til når man har hjelpebehov, så er det blant annet måten ting blir gjort på.

Hjelp er ikke bare hjelp;
Det viktigste å huske når man for eksempel skal assistere noen, er å lytte til vedkommende du hjelper og hjelpe dem slik du hadde ønsket å ha blitt hjulpet hvis du var i«deres sko».
I tillegg er det lurt å noen ganger stoppe opp litt og tenke; Er dette en god måte å gjøre det på?
De fleste gangene funker nok den måten du gjør ting på, mens andre ganger kan det kanskje være en bedre løsning på ting;

Mye av jobben innebærer jo sunn fornuft for at det skal fungere for begge parter, samtidig er det mye som er åpenbart.
Det beste er jo å gjøre ting slik du ville gjort selv.
Selv om en person kanskje trenger hjelp til å kle på seg eller spise, betyr det ikke at det er «ett fett» hvilken måte man utfører hjelpen på.
Det er jo for eksempel like lite snasent for meg å sitte igjen med halve frokosten i fjeset etter måltidet, som for deg. Jeg er et digert matvrak, men rester er ikke min favoritt altså.

Noe av det viktigste man bør ta med seg inn i jobben, særlig når man har med mennesker å gjøre, er å kunne se ting fra andres perspektiv og prøve å sette seg inn i hvordan de tenker.
Hvis du klarer å sette deg inn i andres situasjon og hvordan de tenker, er det lettere å se det store bildet og da lettere kunne finne gode løsninger.

Så i bunn og grunn er det forståelse, åpenhet og en god dose tålmodighet som er nøkkelen til det meste.        

Det store bildet

Hvorfor mennesker gjør de handlingene de gjør eller tar de valgene de tar, er noe jeg synes er interessant.

Vi hører jo ofte i nyhetsbildet at folk begår ulike grader av lovbrudd eller handlinger, alt fra de små ugjerningene til de større og mer alvorlige handlingene.
Om mennesker som tar valg som kanskje kan få konsekvenser for folk rundt dem, som for eksempel å komme andre til skade eller skape uro i nære relasjoner på grunn av konflikter.
Samt valg som kan medføre utfordringer for dem selv, enten på hjemmebanen eller i ulike sosiale sammenhenger i ettertid.

Men hvorfor oppstår disse sakene egentlig? Hva er det egentlig som får mennesker til å ta slike avgjørelser?
Det sies jo at ingen barn er født onde, noe jeg tror er helt rett, men som gjerne mange igjen glemmer.
Jeg har alltid hatt en tanke om at mennesker oppfører seg slik de gjør, av en grunn. At man formes av omgivelsene og av dem man omgåes med.

Personlig tenker jeg at mennesker alltid har sittet med den største påvirkningskraften og evnen til å formidle holdninger videre, kanskje uten å alltid være klar over det.  
Det er i tillegg mange faktorer som kan spille inn, blant annet økonomiske utfordringer, arbeidsledighet eller utfordringer i nære relasjoner. Som jeg nevnte tidligere.
Det ligger jo alltid en grunn bak en handling.
Jeg tror mange glemmer at personer som utfører kriminelle handlinger eller har utfordringer med å finne seg tilrette i samfunnet, også er likeverdige mennesker med følelser og drømmer.
Det er ikke sånn at folk velger å bli kriminelle bare fordi de har lyst, det er jo alltid ulike ting som kan få en person til å ta det valget, som jeg nevnte tidligere.
Jeg tror slike avgjørelser også kan komme av desperasjon og usikkerhet, som igjen kan medføre at man tyr til noen lettvinte utveier og at man i verste fall kan risikere å havne på galt spor.    

Nå høres det kanskje ut som om jeg forsvarer kriminalitet, det er ikke det som er poenget mitt.
Det jeg ønsker å få frem er at selv om folk ikke gjerne velge de samme retningene som deg og meg, så er mennesker fortsatt mennesker.
Og det må være rom for å prøve og feile.
Nøkkelen i de fleste slike tilfeller er nok å ha forståelse og evne å sette seg inn i andre sin situasjon.
Jeg sier ikke at man skal synes det er helt innafor å gjøre akkurat hva man vil, når som helst uten å tenke på loven. Men man kan kanskje finne en balanse og prøve å forstå hvorfor vedkommende gjorde det valget der og da.              

I stedet for at vi skal plassere folk i båser og opprette fordommer, uten å nødvendigvis sitte med all informasjonen og detaljene, er det viktig å «se det store bildet».
Og kanskje stille seg selv spørsmål som «Hvorfor gjorde de det?» og «Kan jeg bidra til at vedkommende kan velge annerledes en annen gang?»
Det er nok ikke sikkert du direkte kan gjøre noe for å hjelpe til der og da, men du kan alltids være med å sette eksempel og oppmuntre andre til å følge i dine «fotspor».

Den gylne regel

Noe av det verste jeg vet, er når mennesker blir behandlet dårlig. Enten det er verbalt eller fysisk.
Slike hendelser oppstår dessverre altfor ofte i dagens samfunn. På gaten eller kanskje i sosiale sammenhenger.

Vi ser ofte i nyhetsbildet at uroligheter oppstår i byen, hvor det noen ganger blir kulturkrasj mellom en gruppe mennesker eller at kommunikasjonen svikter.
Jeg tror også fordommer og usikkerhet er viktige faktorer som spiller en rolle for at konflikter oppstår. Selv om det norske samfunnet er inkluderende og tilpasningsdyktig på mange måter i forhold til forskjeller blant mennesker, har vi fortsatt en veg å gå.

For vårt samfunn i dag, består jo ikke bare av én type folk.
Det er jo sammensatt av mennesker med flere ulike nasjonaliteter, bakgrunner, funksjonsnedsettelser og noen har med seg «bagasje» som gjerne påvirker livssituasjonen.  
Samtidig er vi heldige som bor i et fritt land hvor vi kan ha egne meninger og muligheten til å komme med frie ytringer. Men selv om vi kan mene det vi vil om alt, betyr det ikke at vi kan krenke andre eller komme med nedverdigende utsagn.
Dét er kanskje noe mange glemmer.
Jeg skjønner at man kan ha fremmedfrykt for noe som er nytt eller kan virke annerledes, en slik reaksjon er vel helt menneskelig. Hvem som helst kan jo bli usikker eller skeptisk for det som er ukjent og annerledes.
Da er det desto viktigere at man håndterer situasjoner som dette med respekt og forståelse, i tillegg til å kunne vise imøtekommenhet og åpenhet mot nye mennesker med ulik bakgrunn og synspunkter.
Det er jo alltid en grunn til at folk er slik de er.    

For bare noen uker siden var assistenten min og jeg på shopping, vi var akkurat ferdig og skulle ut i bilen som stod parkert i parkeringshuset ved kjøpesenteret.
Da vi var rundet hjørnet og satte retningen mot bilen, fikk vi øye på en person som stod å styrte med noen tomme ølbokser oppi en pose.
Jeg fikk ikke sett så nøye etter, men for meg så det ut som om vedkommende bare skulle kvitte seg med boksene eller tømme ut innholdet i søppelet.
Plutselig kom det to vektere gående mot ham, i stedet for å vise ham bort fra stedet på en hyggelig måte, begynte de å dra ham bort etter jakkeermet og kom deretter med sleivete kommentarer etter ham da han gikk.
Det er jo litt forunderlig tenker jeg, at en vekter som tross alt jobber innenfor serviceyrket, kan ha en slik holdning og fremtreden overfor andre mennesker.
De av alle burde jo vært i stand til å håndtere uforutsigbare og stressende situasjoner. Det er vel en del av jobben deres.
Kanskje de sov seg igjennom den skoletimen, ikke godt å si…

Jeg vil i hvert fall oppfordre til å tenke seg om to ganger før man antar noe om andre, i tillegg til å huske på den gyldne regel;
Vær mot andre, slik du vil andre skal være mot deg.

F U

Noe av det pinligste med å ha Cerebral Parese, er kanskje det faktumet at du til tider har null kontroll over kroppen din.
Samtidig blir du stadig like overrasket hver gang dine egne armer og bein spretter ut fra intet. Som om du ikke aner hvor de kommer i fra.
Det er vel ikke mange som kan risikere å skvette av sin egen kropp. «Oh shit, der kom det visst en arm» er jo ikke en veldig vanlig situasjon å komme ut for.
Forklaringen er jo nettopp dette med at du ikke alltid vet hvor du har kroppen din, bokstavelig talt og kan dermed nærmest ende opp med å få hjerteinfarkt av mindre.

Det største problemet er ikke at armene popper inn og ut i tide og utide, det er vel mest dette med at fingrene mine har en tendens til å ville være i litt rare og upassende posisjoner enkelte ganger.
Så hvordan forklarer man egentlig til folk at du ikke mener å be dem ryke og reise til et visst sted, men at du ikke kan hjelpe for det?
«No hard feelings, lissom».
Slike ting er jo ikke så lett å prøve å bortforklare heller, du må nesten bare late som ingenting og håpe at ingen reagerer.
Det positive med dette, er jo alle de tragikomiske situasjonene du kommer ut for.
Greien er nemlig; når jeg er ute på farten i rullestolen, er jeg ofte så opptatt av å styre stolen med venstre hånd. Som gjør at jeg ikke aner hva den høyre armen min holder på med i mellomtiden.

Nå høres det kanskje ut som den ene armen min ikke er en del av resten av kroppen min, men noen ganger føles det faktisk slik.
Som blant annet dette med å vise fingeren til halve by’n, uten å selv være klar over det en gang. Der sitter du å smiler hyggelig til alle som går forbi, aner fred og ingen fare.
Mens det du egentlig gjør, er å si F*** y** eller be dem ryke og reise til et sted solen ikke skinner. Helt uten grunn i tillegg.
Bra førsteinntrykk, ikke sant?

Egentlig er det vel ganske trist i grunn, men man kommer jo unna med det meste.
Hvis man bare husker på å smile mens man gjør det, det er en bra taktikk som faktisk funker.
Problemet er bare at den kommer når det minst passer. Mens når du virkelig kunne tenkt deg å gi noen inn, kan du bare glemme at fingrene vil samarbeide.
I stedet risikerer du at vedkommende tror du prøver å vinke til dem og hilser tilbake.
Det er da du ikke vet om du skal le, eller gråte.
Så konklusjonen er vel kanskje at hvis du har CP, kan du teknisk sett vise fingeren konstant, uten å få problemer.
Hvis du mot formodning skulle vise noen langisen noen gang, er det jo bare å si at du fikk en «ufrivillig bevegelse» og dermed var dét problemet løst.


Siden hvem tror vel at en i rullestol sitter og sier FU?