Om jeg hadde fått æren av å styre Bergen for en dag, hadde jeg nok villet endret et par ting.
Blant annet fremkommeligheten. Bergen er omringet av vakre brosteinspartier, som rent estetisk er pent og gir et koselig preg over byen. Og som bevarer den gamle sjarmen.
For trillende derimot, kan dette være et lite mareritt.
Du kan jo selv tenke deg følelsen av å komme rullende bortover dette; det kan sammenlignes med en karusell i fornøyelsespark eller som en milkshake som forberedes. Du er ikke ferdig før alt i kroppen er godt ristet.
Et smart trekk da er å hverken være tissetrengt eller nettopp ha spist, det kan gjøre saken verre.
Uten å overdrive for mye, kan det til tider føles ut som om noen ommøblerer rundt på invollene i kroppen.
Samme med fortauskanter og høye trinn ned, det kan skape utfordringer for mange, som folk med barnevogn, eldre, folk som er blinde, folk i rullestol eller som gjerne har utfordringer med balansen.
Jeg skjønner at det er for det estetiske og visuelle, at man bevarer dette i byen. Samt den historiske biten, det er jo ikke til å stikke under en stol at de steinbelagte partiene tross alt bærer preg av historiske hendelser opp igjennom årene. Og som nærmest har blitt et kjennetegn for Bergen.
Når det gjelder fortauskanter, kan dette løses på en enkel måte. Ved å for eksempel legge en platting på enden av fortauet. Dette sjenerer heller ingen.
Poenget er at byen er for alle og da blir det feil at enkelte skal oppleve problemer med å ta seg frem. Eller bli begrenset og i verste fall ekskludert fra det sosiale, bare fordi vi vil beholde stein fra hundre år tilbake.
Jeg sier ikke at vi skal bygge om hele Bergen og fjerne alle spor fra byens historie.
Men man kan tilrettelegge; legge platting ned høye kanter, lage en stripe langs brosteinen med asfalt eller steinplater. På denne måten bevarer vi byens sjarm, samtidig som vi skaper et inkluderende samfunn hvor alle kan ta del.
En annen sak jeg ville ha endret, er tilgang til bolig for alle.
Nå har dessverre boligprisene økt enda mer, noe som gjør det vanskelig særlig for unge å komme inn på markedet.
Jeg har vært heldig å fått støtte fra banken til kjøp av leilighet, men det er ikke realiteten for alle.
Det bygges jo konstant nye boliger med plass til flere hundre mennesker.
Store deler av byene rundt om i landet består av høyblokker, rekkehus, eneboliger, leilighetskompleks osv.
Det står ikke på utvalget.
Men har vi nok folk til å fylle dem?
Når prisene øker og befolkningen utvides, sier det seg selv at vi får et problem.
Det hjelper ikke at vi bygger drøssevis av boliger rundt om i landet, dersom ingen kan benytte dem fordi prisen er uoverkommelig.
Kanskje dem som har skyhøy lønn og ikke har noe særlig utgifter ellers.
Eller dem som er to eller flere. Men antallet enslige øker jo og det blir mer rift om boligmarkedet, så allerede der går jo ikke kabalen opp.
Jeg skjønner at prisene er satt av en grunn, men det må nesten stå i forhold til folk sin økonomi og inntekt.
Det sier seg selv at prisene ikke kan fortsette å øke, når ikke lønnen gjør det samme.
Hvis disse faktorene stilte mer likt, tror jeg at flere kunne hatt en sjanse på boligmarkedet.
Den siste tingen jeg ville ha satt større fokus på er rus og støtte.
Selv om man gjerne ikke ser dette i hverdagen, er det en andel av Norges befolkning som enten sliter med rus eller har en relasjon til noen med rusproblemer.
Man kan si at det er ens egen feil at man havner i slike situasjoner og at det er et valg man tar. Det er jeg enig i, men det er likevel flere faktorer som spiller inn.
Det kan for eksempel være familiære årsaker, utfordringer i nære relasjoner, miljø med dårlig påvirkning, sosiale medier, utfordrende barndom eller andre personlige årsaker.
Det er alltid en grunn bak valgene man tar, men da er det ekstra viktig med et godt støtteapparat.
Ofte kommer hjelpen for sent og på feil måte, som da kan forverre situasjonen.
Det er viktig å forsøke å kartlegge «problemet» tidig og finne forebyggende tiltak.
Jeg tror systemet og tilbudet for dette er for lite, vi fanger opp problemet for sent og har ikke nok ressurser til å gjøre tiltak.
Hadde vi satt større fokus på dette og funnet gode rutiner for dem det gjelder, tror jeg vi kunne hjulpet mange tilbake på riktig veg.
Alt her handler om prioriteringer, spørsmålet er; Prioriterer vi riktig?
