Her om dagen gikk en venn av meg og jeg en tur i nærområdet. I og med at det var det vi på godt bergensk kaller «drittvær», passet det ypperlig å spasere litt under tak ved lekeplassen i barnehagen som ligger like ved der jeg bor. Siden jeg sitter i rullestolen store deler av dagen, er det godt å strekke litt på beina.
Da vi var oppe i runde nummer ti på gåingen, studerte jeg tilfeldigvis lekeplassen nærmere. Jeg ble ganske forskrekket over hvordan den var lagt opp og konstruert, jeg tviler litt på at den hadde blitt HMS-godkjent.
For det første var det plassert to store kuler i stein, på bunnen av rutsjebanen. Som forøvrig også hadde lave kanter på sidene, hvilket utgjorde fare for å falle over kantene.
Jeg ville ikke nødvendigvis sagt at det var den mest strategiske plasseringen av de kulene.
Du kan jo tenke deg hvor det barnet havner, hvis det har litt for stor fart ned sklien. Jo, rett i steinene.
Ikke mye safety first der.
Mange barnehager har ofte klatrestativ, som gjerne er ganske høye. Som for så vidt er forståelig, siden det er et klatrestativ.
Men what goes up, must come down.
Alle forstår jo at det ikke er like spennende med klatrestativ om beina subber nedi, hele poenget er å komme opp i høyden. Samtidig må man ta høyde for at man kan være uheldig å falle ned og da er det kjipt hvis det er flere meter ned og underlaget er grus.
Det er små barn som er målgruppen her og som kjent, frykter de veldig lite.
Da må vi som voksne ta ansvar og sørge for at de små ikke skader seg.
Nettopp ved å ta forhåndsregler og tilpasse.
Da kan det være smart, hvis barnehagen ligger i nærheten av en elv, å ha høye nok gjerder rundt området.
Man må huske at barn er nysgjerrige og liker å teste grenser. I tillegg har barnehagens ansatte ansvar for barnets sikkerhet og velvære, så lenge de er i barnehagen.
Som vil si at om en hendelse oppstår på barnehagens område eller i samvær med barnehageansatte, er det på deres «kappe».
Det kan være gode tiltak å ha myke underlag under for eksempel klatrestativ, husker og rutsjebaner. Gjerne unngå å ha gjenstander som barn åpenbart kan skade seg på eller ustrategisk plassering av steiner.
Det er samtidig ganske vesentlig at barnehagens ansatte til enhver tid har tilsyn til barna. Særlig hvis utearealet strekker seg over flere områder.
Da er det viktig å sørge for å ha nok folk på vakt ute.
I dette tilfellet har barnehagen to nødutganger på baksiden av bygget, i andre etasje.
Ved nødstilfelle, skal man kunne bruke to rutsjebaner for å komme seg ut for eksempel ved brann. Hvilket er veldig bra som sådan.
Det eneste er at i enden av rutsjebanen er det plassert en port, som vil si at hvis man har litt høy fart, fyker man rett i en stålport.
I en stressende situasjon som brann eller ved et uhell, som at man har glemt å låse døren til nødutgangen.
Da kan man risikere at et barn kommer seg ut faller ned og skader seg.
Selv om man har gode rutiner på låsing av dører og tilsyn, kan forglemmelser av tiltak fortsatt forekomme. Som igjen kan få fatale konsekvenser.
I og med at denne rømningsveien befinner seg på baksiden av bygget og utenfor synsvidde, kan uønskede hendelser oppstå.
Til tross for at komunale tjenester som skoler, barnehager og institusjoner er nøye på sikkerhetstiltak og trygghet, har vi fortsatt et stykke å gå på utforming og planlegging.
