Nøkkelen

Hei!

I dag kommer det en ny fortelling, som er mer eventyrinnspirert og magisk. Sara, som er i begynnelsen av ungdomstiden bor sammen med sin strenge stemor og den bortskjemte lille stebroren.  Faren er reporter og har helt siden Sara var liten, vært mye ute på reise. Så, en dag, finner hun en nøkkel som skal vise seg å gi henne nytt håp. Samt avsløre mange mørke sannheter om familien hennes.

Sara løp inn på rommet og smelte døren hardt igjen, dette hadde vært den verste dagens i hennes tolv år gamle liv. 

Hadde hun bare lat vær å hisse seg opp av den dumme kommentaren, så hadde ingenting av dette skjedd.

I stedet rente det nå blod fra det høyre øret og ned på den lyserosa kjolen hennes. 

Alt begynte med en unødvendig setning mot Trym og gjengen hans, hun hadde jo ingenting å forsvare seg med.

Hun kunne høre ordene sine: ta en på din egen alder? som glapp ut av henne da hun fikk øye på slåsskampen i skolegården, det var da det ble svart. 

Hun hadde vært slått ut i tjue lange minutter og kunne ennå kjenne den kalde, fuktige guttehånden som boret seg inn i bakhodet hennes. Latteren og det hånlige smilet til guttene da kroppen hennes traff asfalten. 

Sara våknet senere av regnet som dryppet på kinnene, hun så på det slitte klokken på håndleddet. Den var blitt seks på kvelden, hun hadde lagt der i nesten tre timer uten å vekke noens oppmerksomhet. 

Hun grep sekken som var slengt bort i et hjørnet og løp hjemover. 

Da stemoren fant henne litt senere på kvelden på rommet sitt, med fjeset nedgravd i puten, ble hun rasende. "Hvorfor ligger du her og sutrer? Du har prøve i morgen, se å begynn på lekser med det samme!"

Uten å si noe mer, gikk stemoren ut av rommet og lukket døren hardt etter seg. Like etter knakk Sara sammen på sengen og tårene strømmet ut. 

Etter en stund, når hun hadde roet seg litt, kom hun til å tenke på historien om døren inn til Den forbudte verden, som moren og faren hadde fortalt da moren fortsatt var i livet. 

Det var gått fem år siden bilulykken, hun kunne enda huske farens skrik og gråten som kvalte dem alle. Hvordan hennes mor hadde sittet livløs i førersetet, sirenene til ambulansen som ga gjenklang i hele byen natten de fikk vite at det var ingenting legene kunne gjøre for å redde morens liv. 

Faren hennes var nesten aldri hjemme lenger, det hadde gått flere måneder siden Sara hadde sett ham nå.

Han jobbet som reporter i TV2 og var stort sett alltid på reisefot. Hun hadde lenge hatt mistanke, om at faren brukte jobben som en måte å flykte fra sorgen over hans avdøde kone.

Dette resulterte i at Sara måtte tilbringe mye av barndommen sin sammen med stemoren. 

Da faren hadde sagt hade til henne før han dro denne gangen, hadde han ikke villet si hvor han skulle dra. 

Dette synes Sara var litt merkelig, men hun hadde ikke tenkt noe mer over det senere. 

Tårene presset seg frem bare ved tanken på ulykken, hun bestemte for å ta seg sammen nå. Så hun fant fram matteboken og begynte å regne.

Da det var gått en time, kom stemoren inn for å se over og høre om Sara virkelig hadde forstått det hun hadde lest. Det gikk bra helt til hun forvekslet et regnestykke, da gikk alt i knus. Martha som stemoren het, så oppgitt på henne og sa "Hvis du ikke får en god tilbakemelding på denne prøven, har du husarrest" Deretter marsjerte hun ut av rommet og lot Sara sitte fortapt igjen med matteboken. 

Etterhvert begynte sinnet inne i henne å vokse, hun hadde Sara fått nok av all kjeftingen og maset til stemoren. Ingenting hun gjorde, var godt nok. Det hadde det aldri vært i Marthas øyne.  

Hun måtte komme seg ut av denne vonde sirkelen hun var fanget i, hun måtte finne nøkkelen til en ny start.

Samme kvelden listet hun seg inn på kontoret til stemoren, som lå i enden av gangen i andre etasje. 

Det som før hadde vært morens gamle arbeidsrom, hvor hun malte de vakreste malerier, av overnaturlige skapninger og vakker natur, var nå omgjort til et gråmalt og nøytralt kontor.

Da hun kom inn på kontoret, så hun en høy stabel med papirer som lå på skrivebordet. 

Sara gikk bak skrivebordet og åpnet skuffen, der, under et rødt tøystykke, lå det en gullfarget nøkkel. Det var ikke en vanlig liten nøkkel, den var stor og tung.

Hun puttet nøkkelen ned i lommen på pysj jakken, da hørte hun fottrinn og en soveromsdør gå opp. 

Sara løp inn på rommet igjen, la nøkkelen underst i nattbordskuffen og stupte under dynen. Føttene stoppet å gå, Sara holdt øynene lukket til hun ikke kunne merke noe tegn til liv i huset. Men når hun hadde lagt en stund å lyttet, gled øynene sakte igjen og hun sovnet. 

Dommedagen var kommet, i dag skulle de ha matteprøve. Hun spratt opp av sengen da alarmen ringte klokken seks, stormet ut på badet, klinte på litt mascara, hev på seg en kjole og løp til bussen. Yes, hun rakk bussen på hengende håret. 

Sara satt alene på bakerste rekke, det eneste selskapet var amandasekken som hadde okkupert sete ved siden av henne. 

Sara var den første som stod klar utenfor klasserommet da læreren kom. "Du var tidlig ute! Bra at noen er interessert i å lære" Endelig en positiv person, hvorfor kunne ikke alle være som Eva?  

Eva var en ung og nyutdannet lærer i tyveårene, hun hadde lyst langt hår og et vennlig smil. Dessverre hadde hun dem bare i matte, som var på timeplanen kun to timer i uken.  

Da alle i klassen var roet seg, delte læreren ut matteprøven. "Husk at hvis det går skeis på prøven, så er det ingen krise. Denne prøven teller ikke for karakteren" Sara slet virkelig, etter en halvtime hadde hun bare svart på de lette pluss-stykkene. Selv en seksåring kunne svare mer utfyllende på disse regnestykkene. Tallene forvirret henne, det var som om de danset rundt på papiret. Hun prøvde alt hun kunne å konsentrere seg, men tankene hennes var andre steder.

Plutselig slo klokken tre, Eva reiste seg fra den slitte stolen og la fra seg motebladet. 

"Ok alle sammen, slipp blyantene og kom frem med prøvene"

Sara begynte å skjelve når hun gikk fram, hun var ikke særlig fornøyd me sin egen innsats. Hun la arket med svarene ned, på pulten til Eva og spurtet til bussen. 

Da hun kom hjem ble hun møtt med et surt fjes fra Martha, Sara ignorerte det og gikk rolig opp på rommet. Martha spurte ikke engang om hvordan det hadde gått på prøven eller om hun hadde hatt en fin dag. Det gjorde hun aldri. Hun brydde seg ikke om henne i det hele tatt og nå hadde hun vært tålmodig lenge nok tenkte hun. 

Idet hun var innenfor soveromsdøren, spurtet hun til nattbordskuffen. Hun grep nøkkelen og listet seg ut på gaten, nå skulle hun endelig bort fra alt det vonde.

Sara gikk så langt bort fra huset at hun var sikker på at ingen så henne, svingte av til en skogsti og løp innover den smale skogstien. Mens hun fulgte stien tenkte hun på hva Martha ville si, når hun finner ut at Sara var forsvunnet. Hvis hun i det hele tatt merket at hun var borte. Hun var vel så opptatt av å dulle med Saras fire år gamle stebroren, Markus, at hun merket nok ikke at noe manglet i huset.

Tanken på dette gjorde henne mer trist og lysten på å rømme, hun satte opp farten og småløp videre innover stien. 

Da hun var kommet halvveis, kunne Sara se en gammel og mosedekket tredør. Døren hadde et stort nøkkelhull som var gullfarget, samme farge som nøkkelen som hun hadde i lommen. Hun kastet et blikk over ryggen, det var ingen å se. Forsiktig tok hun nøkkelen opp fra bukselommen, stakk den inn i nøkkelhullet og vridde om. Den passet faktisk.

Dørlåsen var helt klart gammel og var vrien å få opp, men til slutt klarte hun det. 

Sara dyttet hardt til tredøren og med en hvinende lyd gled den opp. Hun kunne høre mange forskjellige lyder, men hun så ingenting. Alt var mørkt, hun tok et skritt fram og tråkket på noe hardt. Det var en gren som hadde falt av fra treet som hang over henne. Hun tråkket elegant over grenen og beveget seg videre innover.

Plutselig var det som et lys ble tent, nå kunne hun se vakre blomster, syngene fugler, kaniner og noe som liknet på en hest som stod å beitet fredfullt. 

Solen skinte over de høye trærne som bøyde seg over gresstien som et tak, stien strakte seg videre innover det fredelige stedet og sluttet brått ved en liten hytte midt inn i skogen. Lengre borte kunne hun skimte svake silhuetter av små hus, alle så like ut til det hun hadde rett fremfor seg. Bare at de andre hadde ikke lys i vinduene, men det hadde dette.   

Da hun stod ved den falmete røde døren vurderte hun om hun skulle banke på eller bare gå rett inn. 

Akkurat da hun skulle til å banke på, kjente hun noe varmt som tok henne på skulderen. Sara skvatt til, hun snudde seg sakte rundt, før hun så rett inn i to store brune øyne.

"Hvem er du, om jeg tør spørre?" Stemmen lød mørk og hadde en mystisk tone over seg.

Sara skulle til å skrike av redsel, men hun fikk ikke frem en lyd. Dyret så på henne med et undrende blikk, før det gjentok "Nå, har du ikke tenkt å svare? Hvem er du?" spurte han.

Med en skjelvende stemme, klarte hun endelig å stamme frem et svar på spørsmålet til vesenet.

Han nikket og målte henne med blikket. Jeg selv, heter Simon. Hun nikket og vendte blikket ned. 

Hva gjør du egentlig her? Fortsatte han. Du vet vel at dette er Den forbudte verden, du befinner deg i?

Den forbudte verden? Hun husket med det samme at det var navnet på historien moren pleide å fortelle henne da hun var liten. 

Simon var en liten hårete skikkelse som kunne minne om dvergene i Snøhvit, han hadde en liten tettbygd kropp og man kunne tydelig se at vesenet hadde vært ute for tøffe kamper i løpet av sitt liv. Håret og det lange hvite skjegget var bustete. Over det venstre øyet hadde han et arr fra noe skarpt.

Hun tok seg selv i å stirre, Simon spurte henne om hun ville være med inn å hilse på familien hans.

Sara flyttet blikket raskt fra ham og ned på skoene sine. Deretter nikket hun og tok følge med den lille skapningen. Da døren til hytten åpnet seg, kom det et gisp fra henne. 

Rommet var dekket av en falmet rød tapet og midt i rommet var det plassert et brunt trebord og tre stoler, på bordet lå der leker og en rosa sløyfe som gjorde det lett å skjønne at det bodde en liten her også. 

Simon ropte med en vennlig tone; kjære, jeg er hjemme! Men da han ikke fikk noe svar, han ropte igjen. Litt høyere denne gangen. Fortsatt ingen svar.

Han fikk et urolig ansiktsuttrykk og satte kursen mot barneværelset, til sin store fortvilelse ble han møtt en hver forelders mareritt.

Den vesle vuggen var veltet, så den hjemmesydde puten og pleddet lå strødd på gulvet. 

Han løp inn på kjøkkenet for å se om konen var der, men han ble bare møtt av en kjele med halvferdig mat og røyk fra komfyren. 

Det var ingen tegn til familien noen sted, redselen tok brått overhånd og Simon klarte ikke å holde tårene tilbake. 

Sara kjente en klump vokse i halsen og prøvde alt hun kunne å trøste ham.

Med et la hun merke til et stoffstykke som lå like ved vuggen. Hun plukket det opp og så at det stod skrevet noe på det. Skriften var gammeldags og snirklete, dette gjorde det vanskelig for henne å tolke beskjeden. Hun snudde seg til Simon som satt i gyngestolen med hodet begravd i hendene; se, et spor. Utbrøt hun.

Simon rettet seg brått opp da han hørte Sara, "klarer du å tyde dette?" hun så spørrende på ham. Han tok imot stoffstykket og skummet gjennom linjene. 

"Det ser ut som liste over alle Tusser som bor i Den forbudte verden"

Tusser? Ja, slik som meg sa Simon og virket nesten litt fornærmet over den overraskende tonen hennes.

Vi Tusser har eksistert i flere årrekker og har levd fredelig i all vår tid. Fortsatte han, men så kom Mørkets menn og ødela hjemmene våre. Min kone og jeg var de eneste som klarte å flykte fra dem, resten av innbyggerne og familien min ble kidnappet og senere drept. Sara så at en tåre trillet nedover kinnet hans, når han sa det. Hun synes synd på ham og ønsket det var noe hun kunne gjøre for å hjelpe. 

Simon tørket tåren og fullførte. Siden den gang har familien min og jeg levd i skjul, helt til nå. Ingen vet egentlig hvor Mørkets menn hører til, men det sies at de befinner seg ved grensen mellom Den forbudte verden og Tussenes verden. Altså i Mørkets rike, han grøsset ved navnet. Det var tydeligvis ikke et hyggelig sted, men i det han sa navnet lød et smell fra inngangsdøren.

Hun så ingenting, hun begynte å fekte rundt seg og kjente noe mykt mot hendene.

Snart skjønte Sara at hun selv hadde blitt kidnappet, hjertet banket og pulsen steg. Hun kunne kjenne at de ble fraktet på en ujevn vei, fremkomstmiddelet humpet avgårde. Etter en god stund svingte de brått av og fortsatte noen meter før de stanset. Plutselig kunne Sara skimte et glimt av lys, hun fikk øye på en lysebrun sekk og skjønte raskt at hun hadde befunnet seg i den den siste tiden. 

Ute var det blitt mørkt, bare de små lyktene langs veien ga fra seg et svakt lysglimt. Hun kikket seg rundt og fremfor henne strakte et stort slott seg. Det liknet ikke det vakre eventyrslottet som man hører om i eventyrene, dette var bokstavelig talt svartmalt. 

Mursteinene som slottet var bygget av var slitte og det så ut som det skulle rase sammen hvert øyeblikk. 

Med et så hun at det svarte porten som ledet inn til inngangspartiet, den store døren åpnet seg sakte og en høy mørk skikkelse kom til syne.

Skikkelsen hadde overkropp som et menneske og lignet en geitebukk fra livet og ned. I tillegg hadde den høyden til en voksen mann. Skikkelsen skulle vise seg å være en faun.

Faunen var iført en svart kappe og stod med ryggen vendt mot dem. Ved siden stod noe som så ut som en vakt. Han var godt bevæpnet og så ut til å ta oppgaven sin svært alvorlig. Sara la merke til at vakten snudde seg og hvisket noe til skikkelsen, like etter gjorde den en helomvending og Sara så rett på et ansikt som kunne tilhørt djevelen selv.

Pelsen hans var mørkegrå og ustelt, med små tuster som stod ut rundt omkring på kroppen. Ansiktet hans var fullt av arr og i nesen hadde han en skinnende gullring. Øynene hans var mørke og stod i stil med kappens farge.   

"Vel vel, hvem har vi her?" Stemmen lød kald og et ondt smil bredte seg over ansiktet til skikkelsen.  

Deg har jeg jo hilst på før, sa han og presset frem en rå latter. Simon skulte bort på den mørkkledde. Men hvem er denne bedårende vennen din? Fortsatte han og lot blikket gli over på Sara. 

Sara fikk frysninger nedover ryggen og klarte så vidt å stamme frem et svar. Skikkelsen målte henne med blikket og nikket bekreftende.

Etter noen sekunder ble stillheten brutt, "Uff så uhøflig jeg er, la meg presentere meg for dere? fortsatte den mørkkledde.

"Jeg er Tyron, hersker over Mørkets menn og riket" Det var som om værgudene hørte dem, for like etter han hadde sagt det, kom der et forferdelig tordenvær.

Lynet skar gjennom skydekket og lyste opp på nattehimmelen, deretter hørte de voldsomme brak ovenfra.

Tyron gjorde en bevegelse med hånden, og med et, grep vaktene Sara og Simon hardt i armen. Så førte han dem inn i slottet, i det de var kommet innenfor gled døren sakte igjen. Han bevegde seg sakte innover og gjorde tegn for at de skulle følge etter.

Som alt det andre, var også innredningen også preget av mørket. Veggene var grå og nedslitte, man kunne tydelig se at slottet hadde en tøff historie bak seg. Gamle bilder av krigshelter og velbrukte hagler fylte de ellers så tomme veggene. 

Sara kikket opp på et av bildene, det var innrammet i en falmet ramme som en gang hadde vært gullfarget. En mann med uniform og hjelm var avbildet, han var ung og hadde et morskt ansiktsuttrykk. Bak ham kunne man se en slagmark som var øde lagt. 

Tyron kikket bort på Sara og Simon som begge hadde et skrekkslagen uttrykk, "dette er Pateon, en av mine forfedre". Han var general og den beste skytteren den gang. Han ledet til sammen fem kriger og tok livet av over femti krigere. 

Det var det første gangen vi erklærte krig mot Tussene. "Men hvorfor? Hvorfor ville dere drepe dem?" glapp det ut av Sara, som stod med et forskrekket ansiktsutrykk. 

"Har ikke du fortalt det til henne?" sa den mørke skikkelsen sarkastisk og så på Simon.      

"Fortalt hva da?" Sara så på dem begge som et spørsmålstegn. 

Tyron ristet på hodet, den pelskledde skapningen vendte blikket ned mot steingulvet. Vakten og Tyron ga fra seg en olm latter, "da får jeg fortelle deg det selv."

Du skjønner det, begynte han. Det er alltid to sider av en sak, jeg hadde jo aldri erklært krig mot dem uten en grunn. 

Sara begynte virkelig å bli forvirret. 

En sommer for mange år siden, begynte han; var en ung Tusse og en ung Faun som vi slekter fra, ute å lekte ved en ås. De hadde det fint helt til den unge Tussen snublet og slo foten så hun begynte å blø. Daren forsøkte å hjelpe den skadde Tusse-jenten opp igjen, men uten hell. Da foreldrene deres hørte skriket til jenten, kom de løpende.  

Jenten lå på bakken med den urørlige foten og en blødende skramme i pannen. Den stakkers Faunen stod hjelpesløs og hikstende ved siden av vennen sin. Faren eksploderte ved synet av hans skadde datter  og begynte å kjefte på han-faunen. Dette likte ikke foreldrene til gutten og startet dermed en krangel med faren.

Det som først startet som en høylytt krangel, eskalerte snart til en stor slåsskamp mellom de to fedrene. Mens de gikk løs på hverandre, stod mødrene og skrek fortvilet at de skulle slutte fred. Men til ingen nytte. Da falt faren til Tussen sammen og ble liggende urørlig på bakken. Halve ansiktet hans var dekket av blod og moren kom stormende bort til kjæresten sin. Hun så gråtkvalt ned på den sårede Tussen, da det ikke var noe tegn til liv hos ham hevet hun sakte hodet og så på Faun-familien med et hatefullt blikk før raserianfallet i henne brøt ut. Fra det øyeblikket hadde krigen vært i gang.

Den rasende Tussen eksploderte fullstendig og begynte å påstå at Faunene hadde stått bak alle ulykker og elendighet opp gjennom tidene.

"Men hva har dette med oss å gjøre?" ville Sara vite, Simon som nå var grå i ansiktet av skam, tilstod at disse Tussene hadde kriget mot hans forfedre, som også var fauner og at det nok var grunnen til kidnappingen. Tyron så på ham med et skeivt smil og klappet hånlig i hendene.   

?Bra observert, min gode mann. Det tok sin tid, men du fant det ut til slutt"

Simon, som nå var mørkegrå i ansiktet, måtte kjempe hardt for å ikke miste besinnelsen. Sara så med store øyne på sin nye venn, hun visste ikke hva hun skulle tro lenger. Hun ville bare ha fred og ro, det siste hun trengte var mer drama. Det var derfor hun hadde rømt til dette stedet i utgangspunktet.

Hun begynte å løpe mot utgangen til slottshagen, uten å vite hvor hun skulle videre. Tårene begynte å presse seg frem, hvorfor hadde hun stjålet den dumme nøkkelen i utgangspunktet? 

Simon, som hadde fulgt etter henne, prøvde nå febrilsk å forklare Sara årsaken og at han ikke hadde vært en del av dette, men at det lå langt tilbake i familien.

Han kunne ikke miste henne også, samtidig trengte han all den hjelpen han kunne få for å befri familien sin. Sara innså at hun ikke hadde så mye valg, hun kom uansett ikke til å klare å finne veien tilbake der hun kom fra. Dermed ble hun værende.

De gikk rolig tilbake til slottet, Simon visste at Tyron nok hadde plassert vakter rundt på hele område for å hindre dem i å reise tilbake og fortelle hva de hadde hørt til resten av befolkingen.    

Inne på slottet var tiden kommet for å gi fangene sitt daglige måltid, de fikk servert noe som liknet to brødskiver og et glass vann. Dørene inn til fangehullene var av tre og hadde et vindu med gitter fremfor. Litt lenger nede på døren var det en liten grå metall-luke, hvor maten deres ble skjøvet igjennom.

Man kunne høre på ropene til de innsatte at de var sultne, noen prøvde desperat å stikke ut hånden for å få tak i maten raskere.

Inne var det en sprinkelseng med madrass. Rommet var lite og hadde nesten ingen lys.

Det var fem rom med samme innredning, i alle rommene satt der noen.       

På sengen i det ene rommet satt der en spinkel mann. Han så ikke så gammel ut, men tiden i fangenskap hadde åpenbart satt synlige spor og lagt et aldrene drag over ansiktet hans.  Mannen så ut til å ha en lang historie og en sorg som fylte hjertet hans.

Til tross for at de befant seg i en nokså magisk verden, skilte han seg ut fra resten av skapningene. Som mange hadde horn og vinger. Det var til og med et gråtende spedbarn som lå i armene til moren sin. Moren så skrekkslagen ut, men forsøkte å holde følelsene sine i sjakk av hensyn til barnet. 

Litt bortenfor var der fire rom til som var fylt opp med fauner i ulike størrelser og fasonger. Mange gråt og tryglet om å bli sluppet fri.

I mellomtiden prøvde Sara og Simon å finne en måte å ta seg inn på slottet usett.

Det eneste måten det kunne gå, var hvis de kunne finne en slags bakvei.

Mørket gjorde det vanskelig å se, så de måtte nærmest føle seg frem.  

For at de ikke skulle rote seg bort fra hverandre, tok faunen hånden hennes. Det ga Sara en slags trygghet hun satte pris på.

Etter å ha gått et stykke, kom de til en nesten usynlig sti som ledet dem til noe som lignet en luke inn til slottets kjeller. Hvor fangehullet også måtte finne sted.

Nå håpte de bare at flaksen deres for at luken skulle vise seg å være ulåst, skulle slå inn. Noe den gjorde. 

Luken ga fra seg en hvinende lyd i dét den gikk opp. De tittet først ned og så til deres lettelse at gangen var opplyst av flere lysfakler. Det var langt i fra dagslys, men det gjorde sin misjon.

Før de klatret ned stigen som førte til kjelleren, kastet de et blikk bak seg for å se om noen fulgte etter dem. Kysten var klar.

Da de var kommet trygt ned på bakken, grep de fatt i en av faklene som hengte på veggen og lyste innover gangen.

Kjelleren var kald og hadde et dyster preg over seg. 

De fulgte gangen innover, mens de så seg forsiktig om. Langs veggene stod der oppstilt gamle rustninger med skarpe sverd og på veggen hang gamle skjold med et slags symbol som minnet om et dyr. Man kunne ikke helt tyde i tussmørket, hva slags dyr det skulle forestille. Utifra omrissene, kunne det se ut som en brølende løve. Løver er jo symbolet for majestetisk, så det ga jo mening, tenkte Sara.

Simon kom henne i forkjøpet med tanken om å ta med seg to av sverdene som hengte på veggen, slik at de kunne forsvare seg selv hvis de ble oppdaget.

Da hun og Simon hadde kommet lengre innover i gangen, kunne de skimte silhuetter av noe som minnet om dører. De var middels høye, men bredden tilsvarte størrelsen til en hest.

Til venstre gikk der en smal gang, de kunne ikke se hva som befant seg i enden på grunn av mørket og valgte derfor å gå rett frem mot de store dørene først.

Mens de hadde beveget seg innover mot silhuettene, kastet de stadig blikket over skulderen for å se om de ble forfulgt.

Ingen i sikte, så de kunne trygt gå de siste metrene bort til de mørkebrune dørene.

Simon, som fortsatt holdt den glødende fakkelen, kastet et lysglimt fremfor dem.

De stilte seg begge på tå fremfor to av dørene, for å kunne se inn gjennom sprinklene i vinduet.

De fikk sjokk av synet de ble møtt av, Sara så en kvinnelig skikkelse som så akkurat ut som Simon. Hun satt med bøyd hode, mens hun gynget rolig med et liten skikkelse i armene. Samtidig kikket Simon inn gjennom sitt vindu i døren ved siden av, hvor det satt en skapning som så ut som en mannlig versjon av Sara. Han gjenkjente med ett de samme øynene og ansiktstrekkene som Sara hadde.

I dét faunen skulle til å snu seg til henne for å fortelle den gode nyheten og Sara det samme, hørte de raske fottrinn komme nærmere og nærmere.

Fangene sa at Sara og vennen hennes måtte komme seg unna mens de enda hadde litt tid, men det var for sent.

Da de snudde seg meg ryggen mot tredørene, så de rett på Tyron og hans vakter som var kledd i den samme type rustning som de hadde sett tidligere.

Vaktene rettet sverdene mot inntrengerne og Tyron klappet nok en gang hånlig i hendene. ;Jasså, dere prøver å leke helter? Beundringsverdig.

Lille søte Sara, tror du ikke jeg har visst hvem du var fra begynnelsen av? Han lo en rå latter. Datter av selveste kongen av Den forbudte verden? Smak litt på den tittelen.

Så søt du er, som tror at du og din pelskledde venn bare kan valse rett inn og befri familiene deres.

Da begynte Sara å gråte, all denne informasjonen på under to døgn hadde skapt fullt kaos i hodet hennes.

Tenk at foreldre kan holde slikt hemmelig for sitt eget barn, han skulte sarkastisk bort på kongen, som nå glødet av sinne.

Vi gjorde det for å beskytte deg, Sara! Svarte kongen og sendte deretter et stygt blikk mot Tyron.

Beskytte henne, Tyron lo hånlig av kongens utsagn. "Du som giftet deg med et monster av en kvinne, etter din elskede dronning døde i en trafikkulykke? For å så etterlate datteren din igjen sammen med stemoren som aldri elsket henne, men bare brydde seg om deres felles sønn, en bortskjemt skrikerunge.      

Du er virkelig en ansvarlig får jeg si" Den mørke skikkelsen himlet med øynene før han fortsatte å snakke mens han gikk rolig rundt i rommet og snurret på sverdet.    

Dere var vel på flukt fra mine menn om jeg ikke husker feil? I forkledning vel og merke, jeg hadde jo aldri sendt dem ut seende slik ut. Han pekte på den ene vakten i full utrustning.

Bilen deres ble sperret inne av våre og det eneste du kunne gjøre for å komme ut, var å krasje inn i våre biler. Som da kostet dronningens liv, mens du og Sara kom fra det med livet i behold. En sørgelig og trist historie må man si.

Kongens ansikt var nå rødt av sinne. 

Du vet like godt som meg at du alltid har vært ute etter dronningen og meg. I det du fikk nyss om at vi hadde en datter, reiste du inn til vår verden får separere familien min. Som en hevn for at jeg tok faunenes side under slaget den gangen, ville du splitte og ødelegge familien min. Noe du åpenbart klarte.

Tyron så nesten stolt ut da faren hennes var ferdig å snakke, dette fikk Sara til å se rødt.

Hun dro opp sverdet hun hadde festet i bukselinningen, det samme gjorde Simon som hadde festet sitt i en reim rundt livet. Så gikk de til angrep mot Mørkets herre og hans menn.

Kampen ble raskt opphetet og stemningen likeså. Sara, som aldri i sitt liv hadde holdt et sverd, skalv så voldsomt at hun nesten mistet grepet rundt håndtaket. Men tanken på hva dette monsteret hadde gjort mot hennes familie, mot Simons og mange uskyldige skapninger, tok sinnet overhånd.

Hun fikk en slik styrke hun aldri før hadde hatt og før hun visste ordet av gikk hun til kamp mot selveste Tyron og resten av vaktene. Simon som nesten ikke trodde sine egne øyne, hevet sverdet sitt og fulgte Sara sine fotspor.

Snart var en opphetet og kraftig sverdkamp godt i gang mellom det gode og det onde. Hender med sverd gikk over alt, uten a noen av dem hadde det minste kontroll. Det var nesten umulige å holde kontroll på hvor motparten befant seg. Det eneste de kunne gjøre få å ha muligheten til å beseire Tyron, var å først gå for mennene hans.

Det så nærmest umulig ut der de stod omringet av sinte og kampklare vakter.

Sara og Simon stilte seg rygg mot rygg og bestemte seg for å kjempe mot halvparten hver. Før noen visste ordet av det var de igang.

En etter en falt vaktene mot steingulvet, vennene svingte sverdet og fektet som om de aldri hadde gjort noe annet.

Da det hadde pågått en stund og de hadde beseiret alle hans menn, stod kun Sara, Simon og Tyron igjen.

De to vennene bestemte seg for å forsøke å presse Mørkets herre opp i et hjørne. De gikk med hurtig steg mot Tyron og tvang ham inntil murveggen. Han prøvde desperat å komme seg unna, men skjønte rask at det var omtrent håpløst.

Deretter klarte de med samarbeid, å slå sverdet ut av hånden hans. Mørkets herre endte dermed opp med å se seg selv som beseiret. 

Mens Simon holdt sverdene krysset over Tyrons hals, snappet Sara nøklene som var festet til håndleddet hans til seg og sprang bort til tredørene.

Hun så på nøklene og deretter på nøkkelhullet på de tre dørene. Alle nøklene var like, det samme var de tre hullene. Hun startet med farens dør, nøkkelen var litt hard å vri om, men hun klarte det til slutt.

Hun rev opp døren og spurtet rett inn i armene hans. Sara gråt og gråt, faren omfavnet henne og hvisket i øret hennes at han aldri skulle forlate henne igjen. Sara smilte for første gang på lenge. Endelig kom lykke- og følelsen av å være komplett som hadde manglet siden faren dro, tilbake.   

Sara snudde seg mens hun holdt hånden til faren, synet av Simon som satt lykkelig og holdt rundt sin vesle familie, gjorde henne glad og ga henne en varm følelse innvendig.

Like før Tyron skulle til å gå til angrep igjen, kastet Saras far seg over ham og bandt hendene hans bak på ryggen. Deretter tvang kongen Mørkets herre inn i det ene fangehullet og lukket med et smell. Da han var trygt innesperret, kunne resten av gjengen dra for å befri resten av innbyggerne av Den forbudte verden.

De bestemte seg for å starte med gangen ved siden av. Den var fortsatt bekmørk, så de måtte virkelig føle seg frem og håpe på at de endte på rett sted.  

Snart kunne de se noe som lignet på de samme dørene inn til der kongen og faun-familien hadde vært fanget. De løp bort til dørene og kikket inn gjennom vinduene med gitter. De ble målløse da de så hvor mange fauner som satt innelåst. Det var sikkert tjue stykker, alle var stuet og fordelt inn i fire celler. Sara, som hadde puttet nøkkelknippe i lommen, fant det frem og delte ut ett par til hver av vennene sine. 

Så sprang de til hver sin ende og begynte å låse opp den ene døren etter den andre. Alle var overlykkelige for å ha blitt sluppet fri. Mange gråt og kunne ikke få takket Sara og gjengen hennes nok.

Faren så på sin vesle datter og kunne ikke være mer stolt over å kalle henne Prinsesse over Den forbudte verden.

Nå samlet de sammen hele gjengen og satte kursen langt bort fra Mørkets rike.

Simon holdt sin datter trygt i armene, mens han gikk tett inntil sin kone. Sara, som gikk hånd i hånd med sin far, hadde aldri vært så lykkelig noensinne. Bak dem fulgte en lang rekke med glade fauner som endelig kunne sette kursen hjemover.

Da de andre faunene hadde begynt å skille veg, for å dra hjem, stoppet også Sara og Simon opp for å ta farvel for denne gang.

Begge synes avskjeden var trist, de hadde jo tross alt blitt gode venner i løpet av den tiden de hadde tilbrakt sammen. Men de lovte hverandre å holde kontakten og komme på besøk når ting hadde roet seg. 

Etter noen tårer og klemmer, hadde faunene og Sara fortsatt på hver deres veg.

Sara og faren hadde fortsatt på vegen mot Den forbudte by, mens de gikk, spurte Sara plutselig om hvorfor de ikke alltid hadde bodd her. Siden foreldrene tross alt var konge og dronning over denne verdenen. Faren fortalte alt som har skjedd, at han og dronningen måtte flykte fra Den forbudte verden da Sara ble født. Fordi Tyron var ute etter å drepe dem, for å så ta over tronen.

Som straff for å ha rømt, hadde Tyron først sendt ut mennene sine for å ta livet av moren hennes og deretter lurt faren til å gifte seg med den onde trolldamen, Martha og bo sammen med henne og sønnen deres. Deretter hadde faren reist tilbake for å beseire Mørkets herre, men i stedet endt opp med å bli tatt til fange. Han hadde alltid håpet at datteren skulle finne nøkkelen og komme å redde dem. Det var derfor moren hadde forberedt henne ved å fortelle historier fra denne verdenen. Sara trodde knapt det hun fikk høre, men samtidig ga det mening og mange biter falt på plass som hun alltid hadde stilt spørsmål ved. Som; hvorfor faren aldri hadde fortalt hvor han skulle reise, eller hvorfor stemoren ikke hadde vist noe tegn til tristhet de gangene han tok farvel med henne. Alt dette ga henne en slags fred i sjelen og for første gang på flere år, kjente hun på følelsen tilhørighet og av å være elsket der hun spaserte langs veien sammen med faren, mot en ny start.

Noen år senere stod prinsesse Sara på soveværelset i sin mors vakre brudekjole, som hun hadde båret da hun giftet seg med kongen for tjue år siden.

Hun strålte, i døråpning dukket Lino opp, Du ser nydelig ut, min kjære! Sara smilte og neiet takknemlig.

Etter å ha beseiret Mørkets rike, ble kongen og hans datter værende i Den forbudte verden. 

Som takk for redningen, hjalp hele befolkningen i Fauneskogen å renovere slottet som hadde vært under Tyrons regime i lang tid. 

Det ble malt i fargen hvit, i tillegg vokste alle de vakreste blomstrene som dronningen en gang hadde plantet, ut på ny.

Nå, flere år senere, så slottet mer majestetisk ut enn det noen sinne hadde gjort.

Også Sara hadde vokst mye siden den gang, hun hadde blitt til en vakker ung kvinne med langt lyst hår og det vennligste smil. Akkurat som sin mor.

En dag hadde Sara og kongen dratt på marked nede i landsbyen, der hadde Sara møtt sin store kjærlighet, prins Lino av Snøriket langt borte. Som hadde fått navnet sitt på grunn av snøen som dalte ned året rundt. I motsetning til Den forbudte verden, det sommeren hersket året rundt.

Det hadde vært kjærlighet ved første blikk mellom dem, prinsen og prinsessen hadde siden den gang vært uadskillelige.   

Den store dagen var kommet der prinsesse Sara og prins Lino skulle gi hverandre sitt ja. 

Mange folk var kommet til slottet for å ta del i denne store begivenheten, ute i slotts hagen var det pyntet med de fineste blomster. 

Alteret, som var laget av en hvit portal, hadde hoffet festet små sommerfugler på etter prinsessens ønske.

Stoler av fineste slag var plassert på rad og rekke ute på gresset. Simon, som hadde fått æren av å vie dem, stod stolt ved alteret sammen med Lino.

Sara kom gående ned midtgangen arm i arm med kongen, hun smilte sitt vakreste smil. Alle gjestene reiste seg ved synet av skjønnheten som kom gående nedover midtgangen.

Hun hadde aldri følt seg så lykkelig som nå.